Slippefester i Tromsø og Oslo for studentantologien Brygg

Studentantologien Brygg (1)Studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø inviterer til lansering av antologien Brygg den 20. mai klokka 21.00 i Teaterkafeen på Hålogaland Teater. I Oslo feires utgivelsen en uke senere på Dansens Hus lørdag 27. mai klokka 19.00.

Antologien består av tekster i arbeid; poesi, prosa og dramatikk, skrevet av de fjorten studentene som utgjør årets kull. På de to arrangementene vil Forfatterstudentene lese selvvalgt tekst fra antologien eller fra andre prosjekter. Det blir også mulighet for å ta med seg antologien hjem.

Studentene som bidrar i årets antologi, er:

Mari Andreassen, Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne, Cecilie Wold Andersen, Ina Charlotte Fjellhøy, Elisabeth Mathisen, Unni Gjertsen, Sindre Camilo Lode, Jøran Mathisen, Martin Svedman, Karoline Sætre, Erling Vaaler, Nat Bloch Gregersen

Antologiredaksjonen har bestått av: Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne og Unni Gjertsen. Den grafiske utformingen har Erik Månsson (http//erikmansson.co/) stått for.

Forfatterstudiet i Tromsø er et samlingsbasert studie i skjønnlitterær skriving ved Kunstakademiet i Tromsø. I løpet av det første året får studentene prøve seg innen ulike litterære sjangre, i tillegg til å jobbe med et selvvalgt skriveprosjekt. Studentene har muligheten til å søke seg videre til år to, der de kan vie all tiden til et eget skjønnlitterært prosjekt. Lærere på studiet er Anne Oterholm og Morten Wintervold, i tillegg til gjestelærere i tekstarbeid og litteraturteori.

Vi håper så mange som mulig kommer og feirer antologien med oss!

For mer informasjon om antologien, kontakt: Ina Charlotte Fjellhøy (inafjell@gmail.com +47 916 07 457) eller Karoline Sætre (superduperkaroline@yahoo.com +47 924 32 708)

 

Tidligere forfatterstudent i Tromsø debuterer med Seismiske smell på forlaget Oktober

IMG_20160712_080904Sara Sølberg var student ved Forfatterstudiet i Tromsø fra 2012 til 2014. Til høsten kommer debutboka hennes Seismiske smell på Forlaget Oktober.

Hva vil du si boka handler om? Hvor kom ideene fra?

Kort forklart er det en roman der ett menneskes liv sammenkobles med havet og livet der.

Havet er jo et velkjent symbol i litteraturen, men jeg var mer opptatt av det som et konkret sted, selv om det også noen ganger blir en metafor i boken. Hva skjer med livet i havet nå, hvordan påvirkes det av oss og klimakrisen. Og hvordan påvirker det oss igjen. For hvert femte kilo biologisk liv i havet er det nå ett kilo plast. Mesteparten av det som finnes under havoverflaten er enda ukjent for oss, men samtidig som vi kommer dypere og dypere – får mer kunnskap om livene og økosystemene der, er mange av disse i ferd med å forsvinne. Tittelen Seismiske smell har en dobbel betydning i boken, både som et bilde på jegets krise/tilstand, og det rent faktiske; geofysiske undersøkelser av havbunnen som blant annet utføres av oljeindustrien når det letes etter olje. De seismiske trykkbølgene sendes da ned under havoverflaten og erfares som høye smell for organismene i havet, det forstyrrer kommunikasjonsmulighetene deres, skader hørselen og ødelegger dermed også retningssansen. Store hvaler strander, fisk og blekkspruter dør.

Boken kom ikke som en ferdig «idé», men er et resultat av noen egne erfaringer, og med utgangspunkt i disse har jeg skrevet fram det som til slutt ble boken. Det eneste jeg visste sikkert var at den skulle handle om havet, ellers visste jeg ikke hva det skulle bli da jeg begynte. Jeg har alltid vært opptatt av – og knyttet til – havet. Jules Vernes «Verdensomseiling under havet» var en av favorittbøkene mine som barn. Havet med alle sine former for liv har alltid fascinert meg og fungert som en form for «trøst» eller distraksjon fra livet her på landjorden.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Jeg begynte med prosjektet da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø, og ble antatt med dette manuset da jeg var ferdig. Prosjektet startet som en samling tekster, men gjennom arbeidet med forlaget gikk det etter hvert opp for meg at det var en roman. Det har utviklet seg ganske mye fra det jeg sendte inn første gang, noe har blitt tatt ut og annet skrevet til, men hovedtematikken har hele tiden vært den samme. Ellers har selve prosessen med forlaget fungert fint, vi har hatt jevnlige møter med gjennomgang av manus, jeg er veldig fornøyd med redaktøren(e) min(e).

Hvilke forfattere har inspirert deg i arbeidet med boka?

Det har ikke vært noen som har inspirert meg direkte, men jeg leste «Moby Dick» av Herman Melville og så en del til den under arbeidet med boken (det er også med noen sitater fra den), og så så jeg en rekke dokumentarer om havet og livet under vann; alt fra Jacques Cousteaus’ til David Attenborough og BBC. Bøker om havet, oljeindustrien og nordsjødykkerne. Espen Stuelands «Gjennom kjøttet».

Klassikere som Odysseen av Homer, Ovids Metamorfoser og Dantes Den gudommelige komedie, inspirerer meg alltid og får meg tilbake inn i flyten igjen (det er blitt noen spor av disse i manus også).

Når det gjelder samtidslitteratur satte jeg stor pris på diktsamlingene «Ma» av Ida Börjel, Theis Ørntofts «Digte 2014» og Anna Hallbergs «Ljusgrönt och aska». Ellers har det gått mye i marinbiologisk faglitteratur. En snodig og morsom tilfeldighet var jo at Morten Strøksnes kom med «Havboka».

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i skriveprosessen?

Forfatterstudiet betydde mye for meg, da jeg begynte hadde jeg ikke skrevet på mange år. Jeg hadde jobbet med ulike former for billedkunst, men da jeg skulle ta master på Kunstakademiet måtte vi også levere et skriftlig arbeid. I arbeidet med det var det noe som skjedde – det var som om noe «gikk opp» i en annen enhet med språket, en tilstand der tid og sted forsvant. Jeg innså at jeg måtte utforske dette. Hehe… det høres kanskje litt nyreligiøst ut, men det er nok den tilstanden jeg alltid skriver etter – eller mot.

Forfatterstudiet gjorde det mulig å ta språket på alvor, og førte til at jeg kom i kontakt med andre skrivende – folk som jeg fortsatt diskuterer språk og skriving med. Selv om man aldri kan få et fullstendig objektivt blikk på egen tekst, tror jeg tekstgjennomgangene ved både det å gi andre – men òg å få tilbakemelding på egen tekst, har bidratt litt for å bli en bedre leser.

(intervjuer Kristine Oseth Gustavsen)

Ein punktert punktroman

image1

 

Årets forfatterstudenter i Tromsø hadde sin siste samling 18.-22.mai. Her kommer oppsummeringen:

 

 

Me elskar kvarandre, me hatar kvarandre

I pausane øver me på

personkarakteristikkar

av kvarandre,

pøsar på til kvarandre

– Sannsynleggjer det!

seier me,

– sannsynleggjer det!

Me mansplainar og womanizar

til sveitten driv,

tek ein pause på VT – eller Driv,

våte inn til trusa,

passeleg rusa

på Rimbaud og Pernod,

kranglar med dei lokale og kallar dei

Durass!

Me pirkar augene ut av lange passasjar,

me kortar ned og strekkjer ut

Me kosar oss gjennom punkterte romanar,

dryge drama, drøye drama,

døljande dikt, dørgande dikt,

dorgande dikt

– kvalens endelikt,

rennande romanar,

poserande prosa,

pervers poesi

”Jeg vil være i det soverommet i hele den delen! Jeg vil være på badet!”

Me høyrer på Anne,

me høyrer på Morten

”Æ blir forført av baklandet ditt”

Me høyrer på ein fotballspelar frå Horten

– eller Drammen,

me drikk drammar –

Og høyrer på andre menn som Anne kjenner,

– ein to-tre danskar frå Danmark,

lugne svenskar

og myndige damer,

me får fyrstikker å leika med

i lange netter

og lange dagar,

drøymer om hagar,

et maten som matgruppa lagar

– skål!

for oss,

tweed og floss,

leppestift og kjønnslepper,

påkledd og avkledd,

ein lem er eit ledd i prosessen

– PROSESSEN!

med store bokstavar

– nei, fy!

 

… No er det over, snart er det over,

det er då det byrjar,

ikkje sant?

Det er sannsynleg

frå dette punktet,

forbi dette punktet,

frå det punktet me starta

med nordnorske netter

for å verta trygge på vår

tekstualitet

Stoffet er strukturert, olje i motoren, notar får føter …

 

Transportetappen –

ut gjennom livmortappen,

tappert og sikkert:

 

No er me her.

 

Unn C. Fyllingsnes

 

 

Gjestelærer, Tone Hødnebø

Foto Rolf M. Aagaard«Skitne lille hjerte»

Tone Hødnebø var gjestelærer på forfatterstudiet i januar 2016. Etter samlingen fikk vi henne med på et kort intervju (to spørsmål) om poesien og det konkrete med utgangspunkt i hennes gjendiktning av et utvalg av Emily Dickinson poesi.

JHM: Man kan på en skriveskole, men også andre steder, iblant få følelsen av at en tekst blir bedre jo mer konkret og sanselig den er. For eksempel, heller enn å skrive “jeg sørget”, vil man forsøke å finne et substitutt: «Jeg gråt og hadde på meg sorte klær». Show, don’t tell. Å bruke for mange abstrakte uttrykk i et dikt kan gjøre at leseren «faller av», og mange ord har blitt til tomme skall, for eksempel: «hjerte», «sorg», «glede». Det krever en viss kløkt for å få disse ordene til å fungere. Hvis teksten derimot bruker mer konkrete og sanselige uttrykk er det lettere å beholde beina på jorden. Er du enig? Og hvorfor er det eventuelt slik?

TH: Et konkret bilde eller utgangspunkt setter ofte i gang en prosess hos leseren som noe man umiddelbart kjenner igjen og kan se for seg, mens abstrakte ord ikke viser til noe fysisk der ute i verden, og av den grunn er vanskeligere å få has på. I diktene settes ord og begreper i bevegelse, og veksler mellom ulike betydningsnivåer. Det er ikke nødvendigvis et enten eller – og alle har jo dessuten sin personlige opplevelse av et ord, enten det er abstrakt eller konkret. Hvis et dikt for eksempel begynner med et ”jeg”,  viser det til både forfatteren og til diktets ”jeg” som er en konstruert størrelse – og samtidig er det alle ”jeg” som finnes i verden, også leserens ”jeg”. Jeg har nylig lest et sted at selv den svenske poeten Göran Palm som bestrebet seg på å skrive enkelt, innså at det ble mer komplisert:

Tänk er att i åratal betrakta världen som ni vant er,

med egna ögon som det heter,

 

och så en dag betraktar världen plötsligt er i stället.

Så minns jag att det kändes.

 

Ni speglar er och spegelbilden föreställer inte er.

Jag såg ingenting av mig,

 

varken mitt ansikte, mitt hår eller min kam.

Fortsättningen av resan har jag glömt,

men spegelbilden har bara blivit skarpare med åren.

Jag såg en buss.

 

En buss med ganska mycket folk passerade i spegeln.

 

JHM: Jeg opplever flere av Emily Dickinsons dikt som ganske abstrakte, men uten at jeg mister interessen som leser.  Ofte er første strofe nokså abstrakt. For eksempel i nr 69 og nr 113. i andre strofe trekker hun inn noe mer konkret.

69

Fordypet i problemet

oppstår et nytt problem

større enn mitt – klarere

og innebærer majestetiske summer.

 

Jeg gransker den flittige blyanten

rydder skjemaene bort

Hvorfor forvirrede fingre

stopper dere opp?

 

113

Løfte vår del av natten

vår del av morgenen –

fylle et tomrom av lyst

og et tomrom av forakt –

 

Her er en stjerne, og der er en stjerne

noen går seg vill!

her litt yr, og der litt yr,

slik blir dagen til!

 

I andre dikt er det ikke slike konkrete andrestrofer. Det holder seg på det jeg vil kalle et abstrakt plan.

Allikevel fungerer dette som interessant tekst.

 

185

“Tro” er en fin oppfinnelse

så lenge herrene ser –

men mikroskop er bedre

når noe uventet skjer

 

370

Så langt er himmelen en tanke

hvis tanken forsvant –

ville ingen arkivar

finne stedet der den var –

 

Uendelig som en mulighet

like klar som vår ide –

For en med tilstrekkelig begjær

er den ikke lenger vekk enn her –

Nå er det ikke sikkert at du er enig i analysen min, men kan du si noe om forholdet mellom det konkrete og det abstrakte hos Dickinson?

TH: Dickinsons dikt trekker i begge retninger, både konkret og abstrakt. I etterordet til ”Skitne lille hjerte” skriver jeg blant annet: ”…Vesensforskjellige typer materiale blir skrudd sammen i den dickinsonske språkmaskinen: parlamentet sammenlignes med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi, og en spaltning i hjernen med et flokete garnnøste. Diktene gjør voldsomme og uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete, eleganse og plumphet, det profane og det sakrale…”

Dickinson beskriver ofte naturfenomener på en slik måte at betrakteren blir en del av det som beskrives, for eksempel:

19

Begerblad, blomst og en torne

og en vanlig sommermorgen ¬¬–

dugg i en kolbe – en bie eller to

et vindkast i et tre – og jeg er en rose!

 

Og en solnedgang kan beskrives uten av vi vet hvem betrakteren er:

 

1127

Mykt, som en massakre av soler

slått ned av kveldens sabler

Sånn sett var Dickinson er forløper for imagistene som ville beskrive tingene direkte, uten for mange adjektiv eller omskrivninger. Men i flere dikt forsøker hun også å si noe om det som ikke umiddelbart kan fattes, og som viser til noe vi ikke vet hva er, slik som for eksempel døden. I diktet (185) som du trekker fram, settes det vitenskapelige over troen. Dickinson var selv en tviler når det kom til religiøse spørsmål. Hun spekulerte også vilt i flere av diktene hun skrev, og lagde sine egne definisjoner av abstrakte begreper som for eksempel: ””Hope” is the thing with feathers ¬¬– that perches in the soul”. Jeg leser Dickinson som en poet som først og fremst forsøker å konkretisere.

Alle diktutdrag er fra Skitne lille hjerte dikt av Emily Dickinson gjendiktet av Tone Hødnebø, Kolon forlag 2015

Forfatterstudenter forteller om sin første gang

I Norge er gjennomsnittlig debutalder for samleie 16,7 år for jentene og 18 år for guttene. Men når setter en forfatterstudent seg ned og skriver en sexscene for aller første gang? Forfatterstudent Thomas intervjuer forfatterstudent Jonas.jonas

Thomas Espevik: Når skrev du for aller første gang en sexscene?

Jonas Meyer: Min første gang var i 2010, tror jeg, det var en novelle, som etter hvert este ut til en roman, og som jeg enda ikke har gitt opp. Det var to unge mennesker som traff hverandre på Hard Rock Cafe. De begynte å ligge med hverandre, og utviklet deretter et slags forhold.

TE: Kan jeg få et lite utdrag?

JHM: «Litt sjenert var de begge de første minuttene, de satte på varmt vann, løsprat, men det var en ladet stemning i luften, noe kom til å skje her og begge visste det. 50 minutter senere lå han altså og slikket fitta hennes, det var noe ekstremt opphissende med hele situasjonen, t-skjorten, spontaniteten, den dårlig skjulte kåtheten i stemmen, det bustete gutteaktige håret, de søte hoftene.»

TE: Oisann! Husker du hva du følte da du skrev dette? Skam? Lyst?

JHM: Lyst, definitivt lyst, ja, jeg tror nesten det var sånn jeg begynte å skrive om det; først kjente jeg lyst, så skrev jeg.

TE: Disse romankarakterene … var du glad i dem? Eller brukte du dem bare for erfaringens skyld?

JHM: Jeg var ganske glad i dem, ja. Veldig glad i dem, for å være helt ærlig.

TE: Så det kan muligens bli noe mer?

JHM: Jeg tror det kan bli en novelle, men nå har jeg vel ødelagt litt for det, ved å fortelle om det, men jeg merker at jeg må skrive om hele, hvem vet da hva som skjer med sexscenene.

TE: Nei, det er ikke godt å si. Men tilbake til denne sexen. Brukte de prevensjon?

JHM: Ja, absolutt, de var veldig opptatt av prevensjon

TE: Hvilken type?

JHM: Morsomt at du spør, for det var Profil, det husker jeg, det var et poeng, hvordan han kastet kondomen etterpå.

TE: Så romankarakterene dine har sluppet unna litterære kjønnsykdommer?

JHM: Nei, det var klamydia med i bildet, og i en annen fortelling var det HIV.

TE: Ai ai ai!

JHM: Ja, uff. Men sånn er livet!

TE: Det litterære livet?

JHM: ja, riktig, det litterære livet

 

 

Eirin Gundersen, tidligere elev ved Forfatterstudiet, debuterer med diktsamling

Eirin Gundersen var elev ved forfatterstudiet i Tromsø 2012/2013, og i august kommer debutboka hennes, diktsamlinga Du er menneske nå, ut på Gyldendal forlag.

Hvordan har arbeidet med boka vært?

Jeg skrev det som skulle bli de første dikta i Du er menneske nå da jeg gikk på forfatterstudiet i 2012/2013. I utgangspunktet jobba jeg med et romanprosjekt, men til poesisamlinga var jeg nødt til å levere dikt. På det tidspunktet syntes jeg det var mest forstyrrende for romanprosjektet at jeg ikke bare kunne konsentrere meg om å skrive ferdig det, men i ettertid har jeg vært veldig glad for at det ble sånn, for det var jo diktene jeg endte opp med å jobbe videre med.

I ettertid har jeg også vært glad for at jeg på den aller siste samlinga fikk en tilbakemelding på romanprosjektet mitt som bekrefta det jeg selv hadde følt på en stund. Jeg ga opp romanprosjektet og reiste fra Tromsø nedbrutt og med følelsen av at jeg aldri kom til å klare å skrive noe igjen. Sånn følte jeg det lenge. Tilbake i Oslo isolerte jeg meg fra alt som hadde med litteratur å gjøre. Jeg leste ikke bøker, dro ikke på litterære arrangementer, orket ikke å snakke med noen om min egen skriving og følte nok et slags press når folk jeg kjente eller hadde gått i klasse med debuterte. Det eneste jeg orket å presse meg selv til å skrive var korte notater. Faren min hadde gått bort bare noen måneder tidligere og de få linjene jeg orket å skrive hver dag ble en slags bearbeidelse av sorgen, og etter hvert som manuset ble lenger; et forsøk på å se andre enn meg selv, på å se verden og livet.

Det var ikke før jeg fikk den første konsulentuttalelsen fra forlaget at jeg skjønte at det jeg skrev ikke var notater, men dikt. Arbeidet med boka har derfor vært prega av mye usikkerhet, i hvert fall i begynnelsen. Usikkerhet rundt det å skrive poesi; om dikt virkelig var noe jeg kunne skrive, og om diktene jeg skrev virkelig var gode nok. Samtidig har det å skrive denne boka føltes som en måte å holde hodet over vannet på. Det har vært godt å oppdage at å skrive ikke trenger å være så vanskelig som da jeg slet med å skrive en roman. Det har vært godt å finne diktene, og diktformen.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Etter å ha gått et forfatterstudium kan man fort bli ganske vant til, eller nesten litt avhengig av, tilbakemeldinger på det man skriver. Selv om jeg var heldig og kom tidlig i kontakt med forlaget og redaktøren min (som har vært veldig oppmuntrende hele veien), har det til tider vært ganske utfordrende å jobbe så selvstendig med manuset. Jeg har fått grundige og gode konsulentuttalelser som jeg har hatt i bakhodet når jeg har jobbet med manuset, men jeg har ikke kunnet støtte meg på de jevnlige tilbakemeldingene man får på et forfatterstudium. Denne prosessen føler jeg, til tross for mye frustrasjon underveis, at har gjort meg mer sikker på min egen skriving. Jeg har vært mer nødt til å stole på mine egne vurderinger.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Jeg ble kjent med så mange fine og kunnskapsrike folk på forfatterstudiet. Jeg har fått lese og følge prosjektene deres, og jeg har fått så mange viktige tilbakemeldinger fra dem. Mange ganger har jeg mista troen på at jeg kunne klare å ferdigstille en bok, men jeg ble heldigvis kjent med samboeren min i Tromsø og han har lest tekstene mine hver gang jeg har trengt det. Jeg tror de viktigste erfaringene jeg har tatt med meg fra forfatterstudiet er de som har sunket inn i ettertid. Selv om det kan virke selvmotsigende å si dette etter at boka har blitt antatt og snart går i trykken, er nok den viktigste erfaringen jeg har gjort meg at man ikke bør bli for opptatt av ønsket om å debutere. Følelsen av å ha skrevet en tekst man er fornøyd med, eller følelsen når man er så godt inne i en tekst at man ikke lenger tenker på noe av det som foregår rundt en, er fortsatt viktigere og bør alltid være viktigere enn å få den utgitt, selv om det kan være veldig lett å glemme.

Intervjuer Kristine Oseth Gustavsen

To dikt av Maria Nilsen

Oslosisjoner

Skal du over Ryes må du rundt fontena

Foran eller bak

sitter jeg

Som lever på siden

innenfor ringene

 

Sving på skinner i Birkelunden

når jeg står fast mellom trikkene

Svaiende av trykket

etter tiden

 

Ak i snøfryd ned Idioten

Jeg er foran bakken

ut i veien

Over grensen

Hutrende på leting etter årer

 

Smil i sommerbris på Solli

Jeg kommer mot deg mellom bordene

Vær de andre

om jeg søker etter

det du ikke kan gi

 

Stå under Festningen, ved havet

Når jeg vandrer

gjennom byen

I eller utenfor

Oss /lo

 

Read More

Om å selge leiligheten

1. Hvis du ikke får solgt leiligheten din på de første forsøkene, blir det bare vanskeligere. Folk plukker det opp, og jeg tenker at det er sånn det er å være alene for lenge. En skygge som følger deg, gjør deg mørk og blass og skremmer bort potensielle partnere, ikke på en bråkete, plutselig måte, men hviskende: gå din vei, forlat meg.

2. En av naboene hadde visning forleden. Det kom ingen. To uker senere, opp igjen med visningsskiltet. Slik har de holdt på de siste tre månedene og det skremmer meg. Jeg vil ikke selge nå, men en gang i fremtiden vil jeg kanskje selge, og da er spørsmålet om beliggenheten er god nok, om det er et selgers eller kjøpers marked, om jeg slipper å gå for langt ned i pris.

3. Det føles som om jeg ødelegger leiligheten, som om den synker hastig i verdi. Gulvet slites ned for hver dag. Det er store flekker av fett bak dusjen. Var det dumt av meg å drille hull i taket og sette opp kroker og installere en slynge? Jeg skulle trene opp kjernemuskulaturen.

4. Jeg skriver dette i stuen. Jeg bor i en ettromsleilighet, man kunne like gjerne si at jeg skriver på kjøkkenet. Hvorom allting er: Jeg skriver en roman. Men det blir mest riktig, syns jeg, å si at jeg skriver på soverommet. Sengen er 1.60 x 80 cm. Jeg kjøpte dobbeltseng selv om jeg er alene.

5. For å øke verdien på leiligheten kan jeg flytte soverommet inn på kjøkkenet, der er det et vindu, få noen håndtverkere til å smelle opp en vegg, flytte kjøkkenet inn til det som nå er soverommet, dersom det går med rørløsningene og vannet og sånne ting, og dermed gjøre om leiligheten til en to – roms. Da blir leiligheten lettere å selge, det sier alle som er på besøk, at det er det jeg bør gjøre.

6. En dag skal jeg slippe romanen ut i verden som en bombe og det er da alt løsner. Da skal jeg selge leiligheten og begynne et nytt liv.

7. Jeg er redd for at det aldri vil løsne.

8. Selv om jeg aldri skulle få solgt leiligheten min, selv om jeg fortsatt skulle være alene om ti år, selv om romanen min skulle bli refusert eller oversett, kommer jeg aldri til å ta livet mitt. Selv om man ikke kan vite sånne ting, vet jeg det allikevel. Det er et løfte.

9. Men i det man lover seg selv at man aldri kommer til å ta livet sitt, har man tatt det første skrittet. Selvet ditt tør å leke med tanken, og du tror det er uforpliktende, men en lek med en tanke er aldri uforpliktende; den ene tanken tar den neste, og en dag våkner du opp som en person som, når livet er på sitt vondeste, når ensomheten bare er stygg, trøster seg med og lengter mot selvmordet.

10. Romanen jeg skriver handler om en ung mann som forsøker å selge leiligheten sin.

11. Jeg sitter i mitt private bibliotek og skriver en roman.

12. Den unge mannen i romanen lider av en uhelbredelig og dødelig sykdom (kreft?). Han har fått vite at han neppe har mer enn seks måneder igjen å leve. Han har sluttet i jobben som pedagogisk leder i en barnehage på Hovseter i Oslo. Han planlegger en reise, en siste storslått reise før sykdommen tar helt over. Han tenker India, han tenker Himalaya. Han tenker monsuntid og sommer, å komme seg opp i fjellene og kjenne vinden, å stå ansikt til ansikt med døden og stillheten.

13. Det jeg lurer på, kjære leser, er hva du synes om denne ideen? Skriv gjerne i kommentarfeltet hva du tenker. Virker dette så besnærende, så kraftfullt og potent, at navnet mitt, Jonas Hansen Meyer, er et navn du tenker at det er verdt å følge med på i fremtiden. Kommer du til å kjøpe romanen?

14. Den unge mannen, han er vel syvogtyve år eller noe, kontakter eiendomsmeglerfirmaet Privat1. Eiendomsmegleren er en kvinne med rødt hår helt i begynnelsen av tredveårene. Hadde jeg bare ikke hatt kreft, tenker den unge mannen. Hun fikser bilder av leiligheten til annonsene på Finn.no. To stykker kommer på den første visningen, én på den andre. Ingen bud. De prøver igjen to uker senere. Han har fem måneder igjen å leve.

15. Den unge mannen ønsker å forlate verden som et fritt og lett vesen uten tyngende eiendom. Dersom vi ser logisk på det, trenger han vel neppe mer enn tredve, førti tusen til en ok reise til fjellene i India. Jeg tror han vil kvitte seg med leiligheten for å bli lettere, slik man kaster sandsekker ut av en luftballong for å stige høyere.

16. De får ikke solgt leiligheten. Kanskje er prisen for høy, beliggenheten uheldig, de får ikke solgt og for å øke markedsverdien bestemmer den unge mannen seg for å pusse opp badet og forvandle leiligheten til en to –roms ved å flytte kjøkkenet inn på soverommet og visa versa. Han ringer rørleggere og snekkere, og med telefonen i hånden sitter han ved kjøkkenbordet og ser på et notatark med telefonnumre og handlelister. Han lengter mot å bare reise vekk, sette seg på et fly. Han har fire måneder igjen å leve. Det vokser en rastløs fortvilelse i ham, som en mer intens versjon av en søndags håpløshet.

17.Det slår meg at romanfiguren min er ganske alene. Hvor er foreldrene hans? Har han noen brødre? En søster? Jeg vurderer å skrive inn et begynnende kjærlighetsforhold til eiendomsmegleren, den rødhårede, unge damen.

18. Jeg tror forresten den implisitte fortelleren har et fetisjert forhold til døden.

19. Kan man si at den unge mannen gleder seg til å dø? Noen dager i hvert fall. Han grugleder seg. Hva innebærer døden, tenker han. Han drar på lange sykkelturer i marka mens håndtverkerne arbeider i leiligheten. I svingene fra Frognerseteren nedover grusveien mot Sognsvann, kjenner han et nærvær. En ro, ingen sterk glede, men heller ikke det motsatte. Han triller gjennom skogen uten tilfredshet, uten frustrasjon. Trærne er trær, slik de alltid er, ikke noe mer enn det.

20. Men andre dager kjenner han urettferdigheten svi ham i brystet. Det likegyldige suset i furuene river i ham. Han er for ung! Det er da han lengter sterkest etter å bare reise, stå på verdens tak i Himalaya og skrike inni seg.

21. På den tredje visningen kommer det fem stykker, leiligheten er freshere. Megleren er entusiastisk.

22. Ingen bud blir lagt inn. I et møte med eiendomsmegleren forteller den unge mannen at han gir opp. Hun sier de kan prøve igjen om et halvt år. Han forteller at han skal dø. Hun gråter. Eiendomsmegleren klemmer den unge mannen, han kjenner leppene sine bevre, det er en tyngde i ham, eller er tyngden i rommet, eller mellom dem, den unge mannen og eiendomsmegleren? De avtaler å ta en kaffe sammen.

23. Spørsmålet er om man egentlig bør skrive om døden i en roman om døden.

24. Den unge mannen har tidligere kjent en lettelse over at han er alene, at han ikke har barn og kjæreste, at han skal møte døden alene. Før han sovnet på kveldene hente det at han skalv av ærefrykt overfor den ensomheten. Nå går han turer med eiendomsmegleren rundt Sognsvann og hun forteller ham hemmeligheter. Om aborten for tre år siden, om faren som slo, og han merker at han vil nærme seg henne, slippe henne inn.

25. Den unge mannen er slapp, medisinene tunge. Det blir ingen reise til Himalaya. Han googler toppturer i Nordmarka. Kjerkeberget, 631 meter over havet.

26. Han sykler til Sandungen gård sammen med eiendomsmegleren. Syklene setter de fra seg i skogen og går den siste biten til fots. Han er kvalm når han når toppen. De spiser matpakken, drikker Pepsi Max, kvalmen gir seg, de ser utover og han skjønner at han er akkurat like nærme, eller akkurat like langt unna evigheten her på toppen av Kjerkeberget som et hvilket som helst annet sted i verden.

27. Jeg er usikker på avslutningen. Noen må uansett selge leiligheten, ta seg av dødsboet, det er ikke snakk om mange ting, noen kasser i kjellerboden med bøker og kompendier, noen ski, en sykkel. En stor seng, 1.60 x 80 cm, en sofa, et kjøkkenbord.

28. Tre muligheter: a. Forsoning. Han dør på et sykehus. Tilstede er mor, far, brødre, eiendomsmegleren. b. Opprør. Han velger å ta sitt eget liv. Han henger seg, for eksempel i et rep fra en av krokene i taket som han satte inn i forbindelse med en slynge han ville bruke til å trene opp kjernemuskulaturen. c. Åpen slutt. Finne et slående bilde å zoome ut fra, for eksempel fra der de hviler seg og spiser matpakken på toppen av Kjerkeberget, eller bare avslutte når han sitter for seg selv på kjøkkenet i leiligheten og drikker te mens støvet faller rundt ham, og han føler seg resignert, men allikevel, hvis det går an, ikke helt uten håp.

 

Jonas Hansen Meyer

 

REVEUNGEN

fox-310123_1280Det var seinsommer da reveungen lå der. Vi visste ikke hvorfor den gjorde det. Mamma fant den tidlig på morgenkvisten, på vei til åkeren. Da lå den ute på tunet, sammenkrølla, vi trudde den var død, se her ropte mamma, og jeg løp bort, så, og der lå den, skittenrød, og så ørliten at jeg ikke hadde sett noe så lite og levende noen gang før. Trist, sa mamma, tok den i nakkeskinnet for å hive den bort, men da lagde den en lyd som både var et pip og et skrik, men så lavt at det også var en hvisken, og mamma dro handa til seg. Mammaen dens er nok ikke langt unna, sa mamma. Kan jeg klappe den? spurte jeg. Nei, da vil ikke mammaen dens ha den tilbake, sa mamma, og det syntes jeg var rart, for jeg har blitt klappa på av både tante og bestemor, bestemor pleier å stryke meg over håret og gi meg epler, men mamma vil alltid ha meg tilbake, hun er like lykkelig hver gang hun kommer bort til bestemor etter å ha vært ute på åkeren, hun har jord i håret og skitt på hendene, ansiktet er rødt og brunt, men hun vil alltid ha meg tilbake, jenta mi! roper hun alltid, og jeg løper bort og kaster meg i armene hennes, de gode armene som alltid tar imot fast og mjukt og ikke slipper før jeg gjør det. Jeg bøyde meg ned ved reven og sa: mammaen din kommer nok tilbake. Hun skal nok klemme deg som mammaen min klemmer meg. Og da så den opp på meg, det er jeg sikker på at den gjorde, de gule øya var så veldig mørke, jeg skjønte ikke at den engang klarte å se med noe som var så mørkt, og kanskje smilte den sånn som rever smiler. Nå må du bli med meg bort til bestemor så jeg får kommet i gang med arbeidet, sa mamma, og tok meg i handa.

Read More

Enquête: Lise sine svar

 

Lise Maria Strømqvist

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Etter at jeg begynte på studiet er det jeg har merket mest en større bevissthet for hva og hvorfor jeg skriver. Det har gitt mye å få være i litteraturen sammen med andre. Det er som om jeg sakte nærmer meg en kjerne, at noe er i ferd med å åpne seg. På den andre siden er jeg blitt mer kritisk, så jeg håper at når jeg begynner med prosjektet etter jul at jeg fremdeles klarer å slippe ordene løs.

Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?
Nå er jeg i en flytende tilstand for tiden med en liten baby i huset, og jeg har nå brukt noen dager på å mane fram et øyeblikk, men det eneste er stemningen under samlingene som sitter fast og dette: under den første samlingen kastet solen en skygge utenfor studierommet på betongveggen. Det var omrisset til et ansikt, dagen etter omtrent samtidig hadde den forandret seg, omrisset var borte, og det er vel omtrent der jeg er nå, at tiden endrer alt sakte, ei hånd som er liten i dag er med ett stor og jeg må ta vare på nå. Nå.