Thomas Espevik utgir romanen: Hva ville Johannes gjort?

På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. For noen få uker siden debuterte Runa Fjellanger med romanen På motorveiene. Nå kommer Thomas Espevik med sin førsteroman: Hva ville Johannes gjort?  Romanen til Thomas er allerede i bokhandlene, men selve lanseringen og festen finner sted på Dansens hus i Oslo, tirsdag 26. september klokka 1900. Dette blir også et av høstens høydepunkter!

Anne Oterholm

Intervju med Thomas Espevik :

Hvordan har arbeidet med boka vært? (fra starten av?)

Det hele startet vel som mange andre bøker – som en samling tekster som etter hvert utviklet seg til å bli et prosjekt, og deretter en bok. Noen av tekstene skrev jeg allerede før jeg begynte på Forfatterstudiet, men i løpet av de to årene i Tromsø fant jeg stadig mer ut av både form og retning, og plutselig hadde kortprosa-tekstene blitt til en liten roman. Men du, kjære forfatterstudienettside, lurte jo på hvordan arbeidet med boken har vært! Vel, det har vært slitsomt, givende, tungt, lett, meningsløst og meningsfullt!

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Nils-Øivind Haagensen i Flamme Forlag tok kontakt med meg mot slutten av sommeren i fjor, etter at jeg hadde skrevet et par tekster til forlagets blogg. Har du noe mer, lurte han på. Og det hadde jeg jo, jeg hadde cirka 60 sider som jeg sendte over til ham. En måned senere ville Nils-Øivind ta en kopp kaffe med meg. Jeg krysset fingrene for at han ikke var en psykopat som skulle dumpe meg face to face, og det var han heldigvis ikke. Han mente at tekstene hadde noe for seg, at prosjektet var verdt å jobbe videre med, kanskje det blir bok neste høst, sa han, uten å love noe mer enn at han skulle lese det jeg skrev. Vi satte en frist (en måned eller to), jeg skulle skrive mer. Jeg skrev mer, sendte tekstene til Nils-Øivind, fikk tilbakemelding om at jeg hadde jobbet godt, og sånn fortsatte det, med nye frister, nye leveringer, nye lesninger, helt til det i april plutselig lå en kontrakt foran meg. Jeg signerte, selvfølgelig, uten å lese et eneste ord av kontrakten før jeg var hjemme igjen. Heldigvis var det en helt streit normalkontrakt!

 Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

De to årene i Tromsø var helt avgjørende for at jeg nå kan holde min egen bok i hendene. På Forfatterstudiet fikk jeg diskutert, problematisert og bekreftet tekstene jeg skrev. Samtidig fikk jeg mulighet til å gå langt inn i mine medstudenters skriveprosjekter, noe som uten tvil var med på å gjøre meg til en mer skjerpet leser.

 

Runa Fjellanger med sin første roman: På motorveiene

På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. For noen år siden intervjuet Kristine Oseth Gustavsen Eirin Gundersen da hennes debutsamling var klar. Vi gjenbruker nå spørsmålene til Kristine. Den første forfatterdebutanten i høst er Runa Fjellanger, som kommer med romanen På motorveiene. Romanen er allerede i bokhandlene, men selve lanseringen og festen finner sted på Internasjonalen på Youngstorget (Oslo), 28. august klokka 1930 til 23.30. Hvorfor ikke komme å høre på? Jeg skal! Jeg gleder meg! Gratulerer med bok, Runa!!

Anne Oterholm

 

Intervju med Runa Fjellanger:

Hvordan har arbeidet med boka vært? (fra starten av?)

Da jeg begynte på forfatterstudiet var jeg overbevist om at jeg skulle skrive dikt. Heldigvis var Bjarte Breiteig gjestelærer på andre samling og ga oss denne novelleoppgaven:

Se for deg et bilde. Gjerne et fotografi, gjerne noe du har et personlig forhold til, gjerne noe fra fotoalbummet hjemme. Beskriv dette bildet, uten å gå for mye ut av dette ene øyeblikket. Vær presis sånn at leseren din kan se bildet for seg. Du kan også gå inn i øyeblikket, sanse, beskrive lukter, lyder, kanskje tanker.

Etter en stund går du likevel ut av dette øyeblikket. Skriv hva som skjer før, eller hva som skjer etter. La det utvikle seg til en fortelling.

Et bilde fra barndommen ble en tekst om en helt annen jente, teksten klarte ikke helt å bli en novelle, jenta fikk et navn, hun ble voksen også, sånn fortsatte det. Jeg visste ikke hvor det skulle før helt på slutten, jeg bare setter meg ned og skriver og ser hva det blir.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Etter at vi hadde gitt ut førsteårsantologien vår «Vekster», fikk jeg en epost fra Øyvind Ellenes på Oktober. Selvfølgelig er det i utgangspunktet superstas at noen tar kontakt, men spesielt satt jeg pris på at han skrev dette: «Og det er viktig, synes jeg, å vente med å sende til man selv er helt klar (ikke kun fordi noen viser interesse). Men når tiden er rett for deg – om det skulle være om en måned, et år eller tre år – håper jeg du vil vurdere å sende til meg.» Litt over et år seinere, etter andreåret på forfatterstudiet, sendte jeg de 69 sidene manuset hadde vokst seg til. Så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, og så videre. Man må jobbe med noen som forstår teksten din og er villig til å la det ta litt tid. Jeg trenger tilbakemelding og deadlines for å skrive, jeg skriver mest og best når jeg skjønner at jeg egentlig har mye mindre tid enn det som er nødvendig. Det er en strategi som funker bra når jeg skriver skjønnlitterært, men jeg anbefaler ingen (andre) å teste det i akademia.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Så mye! Forfatterstudiet var helt avgjørende for at det blei en bok. Å diskutere hverandres tekster så kritisk og så velvillig, å lære seg å motta både slakt og ros, å bli en bedre leser, å få teksten sin skikkelig pirket i. Ikke minst var det på forfatterstudiet jeg lærte å være ærlig om at det var forfatter jeg ville bli. Det er en helt spesiell mulighet, du får studielån for å skrive og du får en utrolig bra gjeng å diskutere tekstene dine med som etter hvert kjenner dem nesten like godt som du gjør. Det innebærer at man i blant blir lei av hverandres tekster og at man kan krangle litt om hvor en annens tekst skal, men det innebærer også at du får se en tekst løsne, virkelig bare løse seg fra en samling til en annen. Jeg tror man blir en mye bedre leser av å gå på forfatterstudiet. Det er bra både når du leser andres tekster, og når du leser dine egne. Du får noen verktøy som gjør at du lettere ser hva som funker og ikke funker, og ikke minst hvorfor.

Slippefester i Tromsø og Oslo for studentantologien Brygg

Studentantologien Brygg (1)Studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø inviterer til lansering av antologien Brygg den 20. mai klokka 21.00 i Teaterkafeen på Hålogaland Teater. I Oslo feires utgivelsen en uke senere på Dansens Hus lørdag 27. mai klokka 19.00.

Antologien består av tekster i arbeid; poesi, prosa og dramatikk, skrevet av de fjorten studentene som utgjør årets kull. På de to arrangementene vil Forfatterstudentene lese selvvalgt tekst fra antologien eller fra andre prosjekter. Det blir også mulighet for å ta med seg antologien hjem.

Studentene som bidrar i årets antologi, er:

Mari Andreassen, Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne, Cecilie Wold Andersen, Ina Charlotte Fjellhøy, Elisabeth Mathisen, Unni Gjertsen, Sindre Camilo Lode, Jøran Mathisen, Martin Svedman, Karoline Sætre, Erling Vaaler, Nat Bloch Gregersen

Antologiredaksjonen har bestått av: Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne og Unni Gjertsen. Den grafiske utformingen har Erik Månsson (http//erikmansson.co/) stått for.

Forfatterstudiet i Tromsø er et samlingsbasert studie i skjønnlitterær skriving ved Kunstakademiet i Tromsø. I løpet av det første året får studentene prøve seg innen ulike litterære sjangre, i tillegg til å jobbe med et selvvalgt skriveprosjekt. Studentene har muligheten til å søke seg videre til år to, der de kan vie all tiden til et eget skjønnlitterært prosjekt. Lærere på studiet er Anne Oterholm og Morten Wintervold, i tillegg til gjestelærere i tekstarbeid og litteraturteori.

Vi håper så mange som mulig kommer og feirer antologien med oss!

For mer informasjon om antologien, kontakt: Ina Charlotte Fjellhøy (inafjell@gmail.com +47 916 07 457) eller Karoline Sætre (superduperkaroline@yahoo.com +47 924 32 708)

 

NÅ ER DET MULIG Å SØKE OM OPPTAK TIL FORFATTERSTUDIUM 2

ForfattersIMG_20170123_101702tudiet i Tromsø med oppstart høsten 2017 har søknadsfrist  1. mars! Universitetet i Tromsø tilbyr studieåret 2017-2018 sitt forfatterstudium 2. Dette studiet retter seg først og fremst mot personer som tidligere har fulgt et forfatterstudium eller har påbegynt et større skriveprosjekt og ønsker å videreutvikle skrivingen sin. Mer informasjon om innholdet og organiseringen av studiet finner en her på forfatterstudiets nettside. Lenken til  søknadskjemaet ligger under Kontakt og under Forfatterstudium 2 Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert og samlingen er i studieåret 2017-2018 lagt til følgene datoer:

8-13. august (samles tirsdag kveld, avreise søndag morgen) NB: Samling på Hamarøy, Hamsunsenteret

5.-8. oktober (torsdag klokka 1100 til søndag 1500-1600, går parallelt med Ordkalotten)

16.-19. november (torsdag klokka 1100 til søndag 1500-1600)

10.-14. januar (onsdag klokka 1100 til søndag 1500-1600)

1.-4. mars (torsdag klokka 1100 til søndag 1500-1600)

5.-8 april (torsdag klokka 1100 til søndag 1500-1600, uka etter påske)

24.-27 mai (torsdag klokka 1100 til søndag 1500-1600)

Hjertelig velkomne til å søke!

LITTERATEN: Om dramatikk og død. Poetikkseminar med Maria Tryti Vennerød

mariatrytivennerod_foto_anna-juliagranberg

Forfatterstudiet og Forfattersentrum inviterer til open forelesing med ein av våre ypparste dramatikarar, på Driv torsdag.

Maria Tryti Vennerød (f. 1978) har vore fulltidsdramatikar sidan 2001. Ho har hatt tekstar oppført på m.a. Det Norske Teatret, Blackbox teater, Schaubühne i Berlin, Theatre for the New City i New York, ogNasjonalteatret i Budapest. Høsten 2014 blei stykket Nasjonal Prøve lese på La Colinne i Paris.

Ho har vunne fleire prisar, og blei i 2012 nominert til Heddaprisen for scenebloggprosjektet Ikkje direkte råka. I 2013 bidrog ho til storsatsinga Bibelen på Det Norske Teatret, og i 2016 var ho bidragsytar til storproduksjon Andre verdskrigen – natt i verda som einaste norske dramatikar saman med verdskjende dramatikarar som David Greig og Lukas Bärfuss.

Scenetekstane hennar er også tilgjengeleg i bokform

Poetikkseminaret er ei forelesingsrekke der gjestelærarar på Forfatterstudiet reflekterer rundt eigen skrivepraksis i ei uformell setting. Poetikkseminaret er gratis og opent for alle.

Litteraten er støtta av Tromsø kommune, Fritt ord og Norsk Forfattersentrums medlemsfond.

Tid:             Torsdag 12. januar kl. 19.00

Sted:          Studentsamfunnet Driv

Inngang:   Gratis

 

LITTERATEN: Poetikkseminar med Øyvind Berg. Hva er poesi?

Øyvind Berg, foto Monica Larsen

Forfatterstudiet og Forfattersentrum inviterer til åpent poetikkseminar med Øyvind Berg fredag 4. november kl. 19.00 på Studentsamfunnet Driv.

Når Øyvind Berg adresserer temaet Hva er poesi?, er det verdt å lytte. Berg skriver lekne dikt, krasse dikt, ømme dikt, fandenivoldske dikt, politiske dikt, glade dikt, triste dikt, kjærlighetsdikt, skråsikre dikt, undrende dikt. Fra debuten med diktsamlingen Retninger i 1982, har har han vist seg som en litterært skolert og samtidig tradisjonsutfordrende dikter. Bergs siste bok, Offentlig ømhet (2016) inneholder utvalgte dikt fra Bergs femten samlinger, utgitt i årene 1982–2014, sammen med poetens etterord.  Berg har også utgitt gjendiktninger og essays. Fra 1986 til oppløsningen i 2011 var han et markant medlem av teatergruppen Baktruppen, hvor han både var skuespiller og dramatiker. Han har vunnet flere priser både for sitt virke som forfatter, oversetter og scenekunstner.

Poetikkseminar er åpne forelesninger hvor Forfatterstudiets gjestelærere reflekterer rundt egen skrivepraksis i en uformell kafésetting. Disse arrangementene byr på mye gull for den litterturinteresserte. Ved å bruke Driv som fast arena fremover, håper vi at også flere studenter skal få øynene opp for tilbudet, sier Johannes Utstøl Johannessen, avdelingsleder i Norsk Forfattersentrum Nord-Norge.

Poetikkseminaret er gratis og åpent for alle.

Litteraten arrangeres med støtte fra Tromsø kommune, Fritt ord og Norsk Forfattersentrums medlemsfond.

Tid:             Fredag 4. november kl. 19.00

Sted:          Studentsamfunnet Driv

Inngang:   Gratis

Kristin Bjørn om arbeidet med novellesamlinga Sant nok

Tidligere forfatterstudent Kristin Bjørn debuterte i vår med novellesamlinga Sant nok på Gyldendal. Fra før er hun kjent som uredd dramaturg og instruktør. Hun jobber som daglig leder i Ferske scener, som har gjort mye for samtidsdramatikken i Tromsø. Vi har bedt henne skrive om veien frem til ferdig bok, samt reflektere omkring forskjellen på teatertekst og skjønnlitteratur i bokform.

Foto: Julie Pike
Foto: Julie Pike

 

KRISTIN: Jeg begynte å skrive noveller da jeg gikk på forfatterstudiet i 2004/2005. Før det hadde jeg skrevet for scenen. Tilbakemeldingene på novellene var gode, og planen var å sende dem til et forlag i løpet av et års tid. Sånn ble det jo ikke. Novellene føltes mer og mer uferdige etter som jeg jobbet med dem. Jeg jobbet med dem med ujevne mellomrom fram til 2012, begynte på noen nye, skrev om, – og la det alltid bort igjen. I hele denne perioden jobbet jeg mye med tekst og regi for teater, så det var jo ikke sånn at jeg ikke skrev, men novelleprosjektet ble etter hvert noe jeg puslet med i ferier og bare for min egen del.

Men så, i 2012, flyttet min venn og kollega Tale Næss til Tromsø og dro i gang en skrivegruppe med meg og to andre tidligere forfatterstudenter: Maja Bohne Johnsen og Rebekka Brox Liabø. Det ble avgjørende for meg. De har vært ypperlige lesere, kritiske og begeistrede, alt etter som. Ikke minst satte de knallharde deadlines. Det er jeg nok ganske avhengig av etter tretti år med teaterjobbing.

Høsten 2014 sendte jeg inn tre noveller til en novellekonkurranse i Gyldendal, og i januar 2015 tok forlaget kontakt med meg og ba meg sende mer. Etter det gikk det fort. Forlaget ville opprinnelig ha boka ut høsten 2015, men det rakk jeg ikke. Nesten halvparten av boka ble skrevet det siste året.

Sant-nokDen åpenbare forskjellen på teatertekst og skjønnlitteratur er at alt skal sies av noen på teatret. I en skjønnlitterær tekst kan forfatterens refleksjoner og analyser være med uten at det framstår som noe et konkret menneske sier. I det øyeblikk noen sier noe på en scene, lurer man som publikum automatisk på hva karakteren som snakker vil med å si det. Alt blir sagt av noen og til noen.Jeg opplever at fortellingen er viktigere i skjønnlitteratur enn på scenen. I en bok kan man skrive at himmelen er blå eller at Frida har nye sko uten at leseren lurer på hva fortellerstemmen vil oppnå.

På scenen kan spenning skapes på annet vis enn gjennom språk og fortelling. Det gjør en enorm forskjell at publikum er inne i et konkret og tredimensjonalt rom sammen med aktørene og teksten. Spenning og mening skapes gjennom måten objekter eller mennesker plasserer seg og beveger seg i rommet. I skjønnlitteratur deler forfatter og leser et fiktivt univers. De vet jo egentlig ikke hvordan dette universet ser ut i den andres hode, men hvis det er en god leseopplevelse oppleves det som et felles univers.

Forfatterstemmen er mektigere i skjønnlitteratur enn i sceneteksten. I scenekunsten er det fortolkningsprosessen som avgjør hvordan fortellerstemmen kommer over til publikum.

Denne mektige fortellerstemmen i skjønnlitteraturen fascinerer meg. Men jeg bruker på et vis teatermetoder uansett hva jeg skriver. Når jeg skriver skjønnlitterært, går jeg inn i et utsagnspunkt eller ”rolle” som gjør det mulig for meg å innta en slik mektig posisjon overfor leserne. Det er ikke meg som mennesket Kristin Bjørn som snakker gjennom teksten, jeg går bevisst inn i ulike fortellerstemmer. Det er en tankelek og det er jeg som styrer den, og ingen andre enn jeg og leseren er involvert i spillet. Det er et skikkelig kick når det fungerer.

Jeg skriver noveller fordi jeg liker kravene sjangeren setter til meg. Jeg inspireres av å få klare grenser, og så pushe dem. Valget av noveller, har også mye å gjøre med måten jeg har skrevet disse tekstene på: Veldig lite har vært planlagt på forhånd. Jeg begynner uten å ane hvor jeg skal. Både fortelling og struktur kommer etter hvert. Siden jeg jobber fulltid med teater, tror jeg ikke jeg ville ha mulighet til å holde styr på et romanprosjekt på denne måten. Det går fort å lese gjennom en halvferdig novelle, for så å plukke opp tråden eller skrive alt på nytt. Det lar seg gjøre selv om det er et halvt år siden sist. Det samme ville neppe være mulig med en roman. Det tror jeg krever mer sammenhengende konsentrasjon.

Årene på Forfatterstudiet lærte meg det grunnleggende om å skrive skjønnlitterært, spesielt noveller. Tror ikke jeg ville prøvd på det ellers. Det viktigste med å gå der var å skrive mye på forholdsvis kort tid, og få tilbakemelding på alt. En luksuriøs posisjon som jeg lærte mye av.

Møtet med forlaget har vært veldig positivt. Møtte mange begeistrede lesere der. I motsetning har mottakelsen i pressen vært veldig forskjellig: Fra panegyrisk i P2 til slakt i Bergens Tidende. Anmelderne trekker fram helt forskjellige ting som styrken ved tekstene. De har forskjellige favoritter, og det tolker jeg positivt. Jeg er uansett takknemlig for at jeg er blitt lest og fått såpass mange anmeldelser. Det er virkelig ingen selvfølge.

 

 

Tidligere forfatterstudent i Tromsø debuterer med Seismiske smell på forlaget Oktober

IMG_20160712_080904Sara Sølberg var student ved Forfatterstudiet i Tromsø fra 2012 til 2014. Til høsten kommer debutboka hennes Seismiske smell på Forlaget Oktober.

Hva vil du si boka handler om? Hvor kom ideene fra?

Kort forklart er det en roman der ett menneskes liv sammenkobles med havet og livet der.

Havet er jo et velkjent symbol i litteraturen, men jeg var mer opptatt av det som et konkret sted, selv om det også noen ganger blir en metafor i boken. Hva skjer med livet i havet nå, hvordan påvirkes det av oss og klimakrisen. Og hvordan påvirker det oss igjen. For hvert femte kilo biologisk liv i havet er det nå ett kilo plast. Mesteparten av det som finnes under havoverflaten er enda ukjent for oss, men samtidig som vi kommer dypere og dypere – får mer kunnskap om livene og økosystemene der, er mange av disse i ferd med å forsvinne. Tittelen Seismiske smell har en dobbel betydning i boken, både som et bilde på jegets krise/tilstand, og det rent faktiske; geofysiske undersøkelser av havbunnen som blant annet utføres av oljeindustrien når det letes etter olje. De seismiske trykkbølgene sendes da ned under havoverflaten og erfares som høye smell for organismene i havet, det forstyrrer kommunikasjonsmulighetene deres, skader hørselen og ødelegger dermed også retningssansen. Store hvaler strander, fisk og blekkspruter dør.

Boken kom ikke som en ferdig «idé», men er et resultat av noen egne erfaringer, og med utgangspunkt i disse har jeg skrevet fram det som til slutt ble boken. Det eneste jeg visste sikkert var at den skulle handle om havet, ellers visste jeg ikke hva det skulle bli da jeg begynte. Jeg har alltid vært opptatt av – og knyttet til – havet. Jules Vernes «Verdensomseiling under havet» var en av favorittbøkene mine som barn. Havet med alle sine former for liv har alltid fascinert meg og fungert som en form for «trøst» eller distraksjon fra livet her på landjorden.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Jeg begynte med prosjektet da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø, og ble antatt med dette manuset da jeg var ferdig. Prosjektet startet som en samling tekster, men gjennom arbeidet med forlaget gikk det etter hvert opp for meg at det var en roman. Det har utviklet seg ganske mye fra det jeg sendte inn første gang, noe har blitt tatt ut og annet skrevet til, men hovedtematikken har hele tiden vært den samme. Ellers har selve prosessen med forlaget fungert fint, vi har hatt jevnlige møter med gjennomgang av manus, jeg er veldig fornøyd med redaktøren(e) min(e).

Hvilke forfattere har inspirert deg i arbeidet med boka?

Det har ikke vært noen som har inspirert meg direkte, men jeg leste «Moby Dick» av Herman Melville og så en del til den under arbeidet med boken (det er også med noen sitater fra den), og så så jeg en rekke dokumentarer om havet og livet under vann; alt fra Jacques Cousteaus’ til David Attenborough og BBC. Bøker om havet, oljeindustrien og nordsjødykkerne. Espen Stuelands «Gjennom kjøttet».

Klassikere som Odysseen av Homer, Ovids Metamorfoser og Dantes Den gudommelige komedie, inspirerer meg alltid og får meg tilbake inn i flyten igjen (det er blitt noen spor av disse i manus også).

Når det gjelder samtidslitteratur satte jeg stor pris på diktsamlingene «Ma» av Ida Börjel, Theis Ørntofts «Digte 2014» og Anna Hallbergs «Ljusgrönt och aska». Ellers har det gått mye i marinbiologisk faglitteratur. En snodig og morsom tilfeldighet var jo at Morten Strøksnes kom med «Havboka».

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i skriveprosessen?

Forfatterstudiet betydde mye for meg, da jeg begynte hadde jeg ikke skrevet på mange år. Jeg hadde jobbet med ulike former for billedkunst, men da jeg skulle ta master på Kunstakademiet måtte vi også levere et skriftlig arbeid. I arbeidet med det var det noe som skjedde – det var som om noe «gikk opp» i en annen enhet med språket, en tilstand der tid og sted forsvant. Jeg innså at jeg måtte utforske dette. Hehe… det høres kanskje litt nyreligiøst ut, men det er nok den tilstanden jeg alltid skriver etter – eller mot.

Forfatterstudiet gjorde det mulig å ta språket på alvor, og førte til at jeg kom i kontakt med andre skrivende – folk som jeg fortsatt diskuterer språk og skriving med. Selv om man aldri kan få et fullstendig objektivt blikk på egen tekst, tror jeg tekstgjennomgangene ved både det å gi andre – men òg å få tilbakemelding på egen tekst, har bidratt litt for å bli en bedre leser.

(intervjuer Kristine Oseth Gustavsen)

Ein punktert punktroman

image1

 

Årets forfatterstudenter i Tromsø hadde sin siste samling 18.-22.mai. Her kommer oppsummeringen:

 

 

Me elskar kvarandre, me hatar kvarandre

I pausane øver me på

personkarakteristikkar

av kvarandre,

pøsar på til kvarandre

– Sannsynleggjer det!

seier me,

– sannsynleggjer det!

Me mansplainar og womanizar

til sveitten driv,

tek ein pause på VT – eller Driv,

våte inn til trusa,

passeleg rusa

på Rimbaud og Pernod,

kranglar med dei lokale og kallar dei

Durass!

Me pirkar augene ut av lange passasjar,

me kortar ned og strekkjer ut

Me kosar oss gjennom punkterte romanar,

dryge drama, drøye drama,

døljande dikt, dørgande dikt,

dorgande dikt

– kvalens endelikt,

rennande romanar,

poserande prosa,

pervers poesi

”Jeg vil være i det soverommet i hele den delen! Jeg vil være på badet!”

Me høyrer på Anne,

me høyrer på Morten

”Æ blir forført av baklandet ditt”

Me høyrer på ein fotballspelar frå Horten

– eller Drammen,

me drikk drammar –

Og høyrer på andre menn som Anne kjenner,

– ein to-tre danskar frå Danmark,

lugne svenskar

og myndige damer,

me får fyrstikker å leika med

i lange netter

og lange dagar,

drøymer om hagar,

et maten som matgruppa lagar

– skål!

for oss,

tweed og floss,

leppestift og kjønnslepper,

påkledd og avkledd,

ein lem er eit ledd i prosessen

– PROSESSEN!

med store bokstavar

– nei, fy!

 

… No er det over, snart er det over,

det er då det byrjar,

ikkje sant?

Det er sannsynleg

frå dette punktet,

forbi dette punktet,

frå det punktet me starta

med nordnorske netter

for å verta trygge på vår

tekstualitet

Stoffet er strukturert, olje i motoren, notar får føter …

 

Transportetappen –

ut gjennom livmortappen,

tappert og sikkert:

 

No er me her.

 

Unn C. Fyllingsnes

 

 

Gjestelærer, Tone Hødnebø

Foto Rolf M. Aagaard«Skitne lille hjerte»

Tone Hødnebø var gjestelærer på forfatterstudiet i januar 2016. Etter samlingen fikk vi henne med på et kort intervju (to spørsmål) om poesien og det konkrete med utgangspunkt i hennes gjendiktning av et utvalg av Emily Dickinson poesi.

JHM: Man kan på en skriveskole, men også andre steder, iblant få følelsen av at en tekst blir bedre jo mer konkret og sanselig den er. For eksempel, heller enn å skrive “jeg sørget”, vil man forsøke å finne et substitutt: «Jeg gråt og hadde på meg sorte klær». Show, don’t tell. Å bruke for mange abstrakte uttrykk i et dikt kan gjøre at leseren «faller av», og mange ord har blitt til tomme skall, for eksempel: «hjerte», «sorg», «glede». Det krever en viss kløkt for å få disse ordene til å fungere. Hvis teksten derimot bruker mer konkrete og sanselige uttrykk er det lettere å beholde beina på jorden. Er du enig? Og hvorfor er det eventuelt slik?

TH: Et konkret bilde eller utgangspunkt setter ofte i gang en prosess hos leseren som noe man umiddelbart kjenner igjen og kan se for seg, mens abstrakte ord ikke viser til noe fysisk der ute i verden, og av den grunn er vanskeligere å få has på. I diktene settes ord og begreper i bevegelse, og veksler mellom ulike betydningsnivåer. Det er ikke nødvendigvis et enten eller – og alle har jo dessuten sin personlige opplevelse av et ord, enten det er abstrakt eller konkret. Hvis et dikt for eksempel begynner med et ”jeg”,  viser det til både forfatteren og til diktets ”jeg” som er en konstruert størrelse – og samtidig er det alle ”jeg” som finnes i verden, også leserens ”jeg”. Jeg har nylig lest et sted at selv den svenske poeten Göran Palm som bestrebet seg på å skrive enkelt, innså at det ble mer komplisert:

Tänk er att i åratal betrakta världen som ni vant er,

med egna ögon som det heter,

 

och så en dag betraktar världen plötsligt er i stället.

Så minns jag att det kändes.

 

Ni speglar er och spegelbilden föreställer inte er.

Jag såg ingenting av mig,

 

varken mitt ansikte, mitt hår eller min kam.

Fortsättningen av resan har jag glömt,

men spegelbilden har bara blivit skarpare med åren.

Jag såg en buss.

 

En buss med ganska mycket folk passerade i spegeln.

 

JHM: Jeg opplever flere av Emily Dickinsons dikt som ganske abstrakte, men uten at jeg mister interessen som leser.  Ofte er første strofe nokså abstrakt. For eksempel i nr 69 og nr 113. i andre strofe trekker hun inn noe mer konkret.

69

Fordypet i problemet

oppstår et nytt problem

større enn mitt – klarere

og innebærer majestetiske summer.

 

Jeg gransker den flittige blyanten

rydder skjemaene bort

Hvorfor forvirrede fingre

stopper dere opp?

 

113

Løfte vår del av natten

vår del av morgenen –

fylle et tomrom av lyst

og et tomrom av forakt –

 

Her er en stjerne, og der er en stjerne

noen går seg vill!

her litt yr, og der litt yr,

slik blir dagen til!

 

I andre dikt er det ikke slike konkrete andrestrofer. Det holder seg på det jeg vil kalle et abstrakt plan.

Allikevel fungerer dette som interessant tekst.

 

185

“Tro” er en fin oppfinnelse

så lenge herrene ser –

men mikroskop er bedre

når noe uventet skjer

 

370

Så langt er himmelen en tanke

hvis tanken forsvant –

ville ingen arkivar

finne stedet der den var –

 

Uendelig som en mulighet

like klar som vår ide –

For en med tilstrekkelig begjær

er den ikke lenger vekk enn her –

Nå er det ikke sikkert at du er enig i analysen min, men kan du si noe om forholdet mellom det konkrete og det abstrakte hos Dickinson?

TH: Dickinsons dikt trekker i begge retninger, både konkret og abstrakt. I etterordet til ”Skitne lille hjerte” skriver jeg blant annet: ”…Vesensforskjellige typer materiale blir skrudd sammen i den dickinsonske språkmaskinen: parlamentet sammenlignes med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi, og en spaltning i hjernen med et flokete garnnøste. Diktene gjør voldsomme og uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete, eleganse og plumphet, det profane og det sakrale…”

Dickinson beskriver ofte naturfenomener på en slik måte at betrakteren blir en del av det som beskrives, for eksempel:

19

Begerblad, blomst og en torne

og en vanlig sommermorgen ¬¬–

dugg i en kolbe – en bie eller to

et vindkast i et tre – og jeg er en rose!

 

Og en solnedgang kan beskrives uten av vi vet hvem betrakteren er:

 

1127

Mykt, som en massakre av soler

slått ned av kveldens sabler

Sånn sett var Dickinson er forløper for imagistene som ville beskrive tingene direkte, uten for mange adjektiv eller omskrivninger. Men i flere dikt forsøker hun også å si noe om det som ikke umiddelbart kan fattes, og som viser til noe vi ikke vet hva er, slik som for eksempel døden. I diktet (185) som du trekker fram, settes det vitenskapelige over troen. Dickinson var selv en tviler når det kom til religiøse spørsmål. Hun spekulerte også vilt i flere av diktene hun skrev, og lagde sine egne definisjoner av abstrakte begreper som for eksempel: ””Hope” is the thing with feathers ¬¬– that perches in the soul”. Jeg leser Dickinson som en poet som først og fremst forsøker å konkretisere.

Alle diktutdrag er fra Skitne lille hjerte dikt av Emily Dickinson gjendiktet av Tone Hødnebø, Kolon forlag 2015