DET JEG IKKE VISSTE – om å begynne på Forfatterstudium I

jeg gikk på forfatterstudium I i 2016/2017 og forfatterstudium II i 2017/2018. for dere som begynner på forfatterstudium I i år vil noe være annerledes, men mye vil også være likt slik det var for to år siden. som oss har dere åtte samlinger dette skoleåret, og likt som oss strekker samlingene seg fra torsdag morgen til søndag formiddag. på mitt kull fløy noen opp kvelden i forveien, andre fløy opp torsdag morgen. for de av dere som er bofaste i eller i nærheten av tromsø, er jo ikke flybilletter et tema, men til de som skal bestille reise og overnatting i forbindelse med samling kan jeg si dette: bestill billetter og hotell i god tid, gjerne før studiet starter, i nordlyssesongen (nov – mar) er det dyrere og mange tilreisende – nesten alle overnattingsstedene og flyene fyller seg opp god tid i forveien. i.f.t. overnattingssteder: på mitt kull bodde alle (tilreisende) på mange forskjellige måter: hos bekjente, på hotell, på air bnb, i telt. jeg prøvde alt (air bnb, bekjente, noe som kalles bed and waffles, telt) og endte opp med å bo på hotell (comfort express), mange endte som meg opp med å bo på hotell fordi det er slitsomme dager og deilig å hvile ut. av hoteller var det comfort express og smart hotell som var mest brukt. på smart er det frokost inkludert og litt billigere, på express er det litt mer zen, men en anelse dyrere. hvor enn du ender opp er det i hvert fall fornuftig å bestille i god tid, ellers blir det dyrere enn det allerede er.

samlingene foregår på kunstakademiet i tromsø. det kan være lurt å orientere seg litt før man skal møte opp første gang, ettersom kunstakademiet huser flere forskjellige typer studium: kunst, landskapsarkitektur, forfatter og i den forbindelse finnes det atelierer, tekstilrom med symaskiner, lydstudio med alle nødvendige hjelpemidler og mange andre typer rom inne på akademiet. forfatterstudiet har følgelig et eget rom («forfatterrommet») og det er der mesteparten av tiden tilbringes. man kjenner igjen rommet, det inneholder kun en bokhylle og et stort rundt bord (som alle sitter rundt – her vil det avstedkomme noen tørre vitser om runde bord). kunstakademiet som sådan ligger i et omgjort bryggeri (mack-bygget), som igjen ligger i grønnegata, nesten midt i tromsø by. det er en veldig grei beliggenhet, som man skal være stolte av. UiTs hovedcampus, til forskjell, ligger et lite stykke utenfor byen. mack-bygget/kunstakademiet er veldig fint og nytt (2013) og man deler det som sagt med kunststudentene og landskapsarkitektene. den siste gruppen møtte jeg sjeldnere, men kunststudentene er der hele tiden og føler et visst eierskap til bygget. men de er greie å ha med å gjøre og er kollektivt innstilt, mest av alt kan man hilse ordentlig når man ankommer og være litt kameratslig overfor kunststudentene – fortell hva du jobber med, si fra hvor du skal ut å drikke øl senere; det er lite miljø! forfatterstudentene og kunststudentene har hatt mange fine fester sammen skulle jeg til å si. uansett: man har alltid mye å snakke om, fordi i likhet med kunststudentene som trener på å skape kunst, handler forfatterstudiet ikke om litteraturteori eller litteraturhistorie, men om å trenes i skapende skriving. i likhet med at det er en spesiell forbindelse der faglig sett, vil jeg gjerne si at det opplevdes ekstra givende å snakke med kunststudentene fordi de var i samme båt, men på samme tid ikke helt – det er stort rom for faglig utveksling i mack-bygget.

når man kommer første dag skal man gå ned grønnegata og inn på kunstakademiet (en glassdør over hvor det henger et uanselig UiT-skilt). så tar man av seg skoene og går opp en hvit spindeltrapp. da kommer man til et stort kjøkken med spisesal (vel, spisesal og spisesal). dette er felleskjøkken for alle (deg, lærere, kunststudenter). derfra går du inn en gang og så til venstre og i enden der står det «forfatterstudiet» på døren. innenfor ser du det runde bordet (spar på vitsene om det runde bordet). når noen slår en vits om det runde bordet da vet du at du har kommet rett. til hver samling inviteres det en ny forfatter. de er veldig spennende personer og veldig lærerike å snakke med, så man kan godt gå på biblioteket før samlingen og låne bøkene de har gitt ut. men da du kommer første gang så er det to forfattere der som du vil bli enda bedre kjent med og det er Anne Oterholm og Morten Wintervold. De kommer til være der hver samling, ettersom de er fast ansatt. Så, ja, snakk litt med dem. Med Morten kan du snakke litt om Olav H Hauge, gjerne siter noen linjer fra minnet sånn i forbifarten. Med Anne kan du snakke om hvor utrolig hardt arbeid det er å skrive, men ikke si det på en selvmedlidende måte – mer som at du på et vis ler av smerte når du sier det. Disse to er veldig greie personer.

igjennom året hadde vi besøk av nye forfattere hver samling. disse forfatterne kaltes for gjestelesere, fordi de leste de nyskrevne tekstene forfatterstudentene (vi) hadde sendt inn. de første samlingene var delt inn etter sjanger (bortsett fra den aller første). på forfatterstudium I hadde vi en lyrikk-samling, en novelle-samling osv i løpet av høsten/vinteren. man sendte inn sin tekst og fikk så i retur et kompendium hvor alles tekster sto. forfatterstudiet inviterte gjestelesere (virksomme innenfor den gjeldende sjangeren) som også fikk et slikt kompendium i posten. en dramatiker leste tekstene og var med på tekstverkstedet som gjesteleser under dramatikksamlingen, for eksempel. uansett, underveis i disse innledende samlingene (som utgjorde hoveddelen av førsteåret) fikk man kjenne litt på hvem man var som forfatter såkalt. da jeg gikk førsteåret hadde vi de tre-fire siste samlingene på å jobbe med et selvvalgt prosjektet (fri sjanger) som ble levert inn ved siste samling i mai og ble bedømt i sin helhet (den såkalte ”eksamensinnleveringen”) med grundig tilbakemelding fra Anne og Morten og en tredje sensor. jeg nevner at det blir noen endringer på opplegget før 2018/19-kullet begynner, men helt ulikt dette blir det nok ikke.

samlingene våre fulgte et visst mønster. som nevnt, uka før samling fikk alle et stort papirkompendium i posten. der sto det nyskrevet/bearbeidet tekst fra hver student (ca 10-15 sider). denne leste vi igjennom før samling og tok så med oss i kofferten opp til tromsø. på torsdager, samlingenes første dag, var det som oftest en teoriforelesning. den ble holdt av det som kaltes for gjestelæreren (til forskjell fra gjesteleseren). gjestelærere vi hadde var for eksempel oversettere og litteraturteoretikere og de var invitert for å fortelle om andre deler av litteraturen enn det som foregår i tekstverkstedet (altså når man sitter og leser hverandres tekster og snakker om å skrive). det vi også ofte gjorde første dag av samling var å samles i mindre grupper. hver gruppe fikk tildelt særansvar for noen tekster i kompendiet og pratet detaljert om disse. som oftest var hele fredag, lørdag og søndag satt av til tekstverksted! da satt alle rundt bordet i forfatterrommet (studenter, gjesteleser og Anne og Morten). vi gikk igjennom en tekst fra kompendiet av gangen (altså studentenes innsendte tekster), og hver tekst tok typisk mellom 1 og 1 ½ time. på lørdag spurte Anne om noen ville stå for felles middag og sa at hun hadde en oppskrift på en god linsesuppe som alle studentene hadde laget tidligere år. på søndag gikk vi gjennom de siste tekstene så reiste vi hjem. det blir ikke nødvendigvis likt hver samling og som nevnt skal det gjøres noen endringer fordi forfatterstudiet skal utvides med et tredjeår (f.o.m. høsten 2020). følgelig skal førsteåret og andreåret få en noe annen oppbygning enn hva de har hatt tidligere.

hovedpoenget med forfatterstudiet er uansett tekstverkstedet – at man sender inn tekster som blir lest av etablerte forfattere og ens medstudenter. og hoveddelen av samlingene vil gå ut på dette også for dere som begynner i år. tekstverkstedet: alle sammen sitter rundt det runde bordet og Anne styrer benevolent ordet mens gruppen, gjesteleseren og alle andre som vil si noe får sagt sitt om den gjeldende teksten. som sagt brukte vi mesteparten av fredag, lørdag og søndag på dette, hvor hver tekstgjennomgang i snitt tar litt over en time. vi gikk som oftest gjennom to-tre tekster før lunsj og to-tre etter lunsj på fredag og lørdag, og deretter to-tre tekster på søndag (med avreise ved lunsjtider).

tekstverkstedet var veldig nervepirrende og det opplevdes litt overveldende, både å gi kritikk og få den. noen synes det var verre å gi enn å få kritikk (vel, kritikk og kritikk: sin lesning av en tekst). for meg var det verst å få kritikk, jeg sov nesten ikke etter å ha hatt gjennomgang. dette endret seg ikke på de to årene; jo mer ros jeg fikk, desto mindre sov jeg (!). uansett, måten dette som oftest fungerte på var at forfatteren av den aktuelle teksten leste et lite utdrag fra teksten sin, så sa den lille gruppa noe (som hadde særansvar for teksten) og så sa gjesteleseren noe, deretter ble det åpnet opp for at alle kunne si noe (den første samlingen var ikke dette systemet helt på plass ennå). så regelen var at den som hadde gjennomgang av sin tekst selv ikke skulle si noe før til slutt. når det er din tekst og du sitter der er det bare å notere det folk sier med et smil. hvis du får hard medfart, og det er en grei regel, så ikke gå i forsvar, bare smil i vei og tenk inni deg hvordan du skal brenne alle broer til denne personen for all fremtid. videre vil jeg si at du skal skrive ned det folk mener du må jobbe med, men også den rosen du får. det er veldig viktig, selv om det kan virke sekundært kontra å notere alle perspektivbruddene de første gangene. når jeg ser tilbake på det nå, skrev jeg ikke ned noe ros jeg fikk det første året. men det kan også være at jeg ikke fikk noe ros det første året. det er ikke usannsynlig. på lyrikksamlingen på førsteåret hadde vi øyvind berg som gjesteleser. da vi gikk igjennom min tekst så han på meg og sa «nei, erling, dette er i hvert fall ikke dikt», så lo han! haha, så det var ikke så ille og øyvind berg ser jeg veldig opp til (og hvis jeg kjenner ham rett var ikke dette nødvendigvis problematisk), men noen ganger har gjesteleserne tatt rennafart og trådd til uten silkehansker, så vær forberedt på at det er forskjellige måter å lese på og at gjesteleserne har det som sin profesjon å skrive – da må man erkjenne at de kan veldig mye som man selv ikke kan. men samtidig er det veldig profesjonelt og det er ikke som for eksempel forfatterskolen i københavn hvor jeg har hørt at det er et mål at alle skal bare gråte seg gjennom det første året, eller var det skrivekunstakademiet (?).

selv om det er et samlingsbasert studium tar det (minst) like mye tid som et vanlig studieløp. etter to år har jeg forstått hvorfor Anne sa til oss ganske tidlig at dette er den beste muligheten man kommer til å få til å skrive og ha fast inntekt (studielån) på kanskje veldig lang tid. hvis man ikke har skrevet som jobb før tillegger man muligvis ikke dette noe særlig vekt. men nå som jeg akkurat er ferdig med to år og har gjort nettopp dette (skrevet) i disse årene er det overveldende å skulle forsøke å både skrive og jobbe og fortsette å være et mellomgreit menneske. oppfordringen som Anne kom med kan jeg om ikke annet løfte frem igjen ved denne anledningen og videreformidle på en antydende måte.

jeg er glad for at jeg tok Anne opp på dette med å skrive så mye som mulig fordi jeg hadde de to mest lærerike årene jeg har hatt ved noe utdanningssted. hvis det du vil gjøre er å skrive, er det å være på tekstverksted med så mange av de beste forfatterne i norden en gave, ja, nesten for godt til å være sant. selv om jeg er glad for at jeg tok henne opp på det (det betyr ikke nødvendigvis å slutte i jobben (de fleste gjorde ikke det)), kommer det mange forskjellige typer mennesker til dette studiet. de tilpasningene man gjør må passe til de forskjellige måtene man liker å jobbe på og de erfaringene man gjør seg underveis. uansett, poenget er at man skriver.

hvis du vil ha et vennlig råd kan du godt sende meg en epost: erlingvaaler(at)gmail.com

Forfatterstudentene leser

 

 

Forfatterstudiet har to faste opplesninger av egne tekster for publikum hvert år. Vi pleier å lese på Ordkalotten på høsten og på vår egen antologilansering i mai. På aprilsamlinga for Forfatterstudium 2 organiserte noen av studentene opplesningstrening, hvor vi ga hverandre tilbakemelding på fremføringen. Her kan du høre opptak fra opplesningene av Elisabeth Mathisen, Mari Andreassen, Lina Marie Ulvestad Halås, Martin Svedman, Nina Svenne og Tora Sanden Døskeland.

Elisabeth:

Mari:

Lina:

Martin:

Nina:

Tora:

 

 

Intervju med Merete Pryds Helle for forfatterstudiet sin blogg

Dikter og forfatterstudent Irene Larsen, kjørte den danske forfatter og gjestelæreren Merete Pryds Helle til Kvaløya for å vise fram de vakre fjellene og det nydelige mørketidslyset.

Den danske forfatteren Merete Pryds Helle var gjesteleser på Forfatterstudiets samling i januar 2018. Jorunn Solli og Nina Svenne fikk gleden av å lage dette intervjuet med henne.

Pryds Helle debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1990. Hennes forfatterskap er preget av språklige eksperimenter og stor stilsikkerhet. Det folkelige gjennombrudd kom med hennes roman Folkets skønhed fra 2016.

Jorunn & Nina: Du har utdannelse både fra forfatterskole og fra litteraturvitenskap på universitetet. Hvilken av utdannelsene føler du har vært mest nyttig for deg i din forfatterkarriere?

Merete: Helt klart Forfatterskolen. Universitetsstudiet krævede et teoretisk mindset jeg slet ikke har.

J&N: Hvorfor har du valgt å jobbe med så mange forskjellige litterære sjangere, ulike uttrykk og med litteratur for forskjellige digitale plattformer?

Merete: For mig er det indholdet og fortællingen, der er vigtig; og jeg synes det er spændende hvilke udfordringer de forskellige former giver fortællingen og hvad der kommer ud af dem. I en sms-fortælling skal man være vildt kortfattet; i hyperlinkfortællingen skal man virkelig holde tungen lige i munden.

J&N: Hvilke fordeler og ulemper har du erfart med å benytte så mange forskjellige former for litteratur?

Merete: Hver form har sin fordel og ulempe og kunsten er at kunne gennemskue dem og bruge dem.

J&N: Hva driver deg til å starte et nytt og annerledes skriveprosjekt?

Merete: Nysgerrighed tror jeg, rastløshed, en trang til at komme videre.

J&N: Du har også skrevet bøker sammen med andre. Hva er dine beste og dine verste erfaringer fra å samarbeide om å skape litteratur?

Merete: Jeg skrev bøger med min exmand. Vi havde mange gode og spændende samtaler omkring dem før; men det var mest mig der skrev og det kunne være frustrerende og gå og vente på ham.

Med de illustrerede bøger er det anderledes; der synes jeg at fortællingen altid bliver så beriget af illustratorens visuelle fantasi.

J&N: Du har også skrevet kriminalromaner. Er også dette en del av din eksperimenterende praksis?

Merete: Ja det kan man godt sige; det handler om at undersøge hvad et plot er og hvordan man kan skrive spændeing frem i en tekst.

J&N: Hvorfor valgte du/dere å skrive krim under pseudonym?

Merete: Fordi vi havde så lange navne og det var sjovt at digte en forfatter frem også; Liv Mørk havde egen fb side og alt muligt; og når man skriver sammen kommer der på en måde en tredje stemme frem som hverken tilhører den ene eller den anden.

J&N: Har du skrevet andre bøker under pseudonym?

Merete: Ja en novelle hvor jeg skriver om min skilsmisse. Jeg sendte den til en konkurrence men den vandt ikke og nu ligger den og jeg ved ikke rigtig hvad jeg skal gøre med den!

J&N: (Spørsmål om Folkets skønhed) På poetikkforedraget ditt i Tromsø sa du noe sånt som at «autofiksjon er ikke sann, den ligner virkeligheten, men er fiksjon».

Merete: Jeg ved ikke om jeg vil sige sådan generelt; det er jo forskelligt fra person til person. Jeg synes autofiktion er et underligt begreb. Forfattere har altid skrevet ud fra deres eget liv og egne erfaringer, det er jo det, der er vores materiale.

J&N: Har din roman Folkets skønhed fra 2016, som er en fiktiv slektskrønike bygget på din egen families fortellinger, skapt debatt i Danmark angående forholdet mellom fiksjon og sannhet på lignende måte som f.eks. Vigdis Hjorts Arv og miljø har gjort i Norge?

Merete: Nej; jeg tror måske også at min roman i tydeligere grad er fiktion. Og det er den; jeg forstår dybest set ikke trangen til sandhed. Hvad er sandhed? Den tror jeg ikke findes; der vil altid være forskellige synsvinkler og erindringsforskydninger og digtning, bedrag og selvbedrag. Alt det er romanens grundstof og derfor romanen kan være sand; men påstanden om at den er virkelig, er forkert.

J&N: Hva er det som gjør din roman, Folkets skønhed, aktuell i dag?

Merete: At den handler om hvem vi er og hvordan vi er blevet det vi er; man kan sige at den er en slags mentalhistorie der viser, hvad historien betyder for de individer, der lever den.

J&N: Har romanen skapt noen form for debatt?

Merete: Jeg tror der er mange der føler, at de forstår deres egne familiemedlemmer bedre gennem romanen og jeg ved den har ført til mange samtaler mellem generationer; det synes jeg er meget mere spændende end debat.

J&N: Hvorfor ville du skrive en episk roman?

Merete: Fordi jeg elsker at læse episke romaner

J&N: Hva er din erfaring med å skrive episk i forhold til de andre måtene du har skrevet på tidligere?

Merete: Jeg har nu tit skrevet episk også. Men her er den mere stram, det er rigtigt. Jeg synes ganske simpelt det er sjovt med det flow.

J&N: Har du likevel, tross at du har skrevet litteratur på så mange forskjellige måter, funnet frem til noen personlige «regler» som du har kunnet bruke på tvers av alle former og genere?

Merete: Sætningen. Hver sætning skal være klar og interessant.

J&N: Du er en av de tre skandinaviske forfatterne som skal være med på Forlaget Oktobers prosjekt som går ut på å skrive en roman over et Henrik Ibsens stykker.

Hvilket forhold har du til Ibsens forfatterskap fra før?

Merete: Kun et almindeligt skolekendskab. Lige nu læser jeg en masse og det er meget spændende at trænge længere ind i.

J&N: Er det noe Ibsen-verk du har et spesielt forhold til?

Merete: Dukkehjemmet; fordi jeg genkender så meget fra mit eget liv.

J&N: Kan du røpe noe om hvordan du har tenkt å angripe oppdraget fra Rosinante/Oktober?

Merete: Hm; jeg kan måske sige at hvor dramaet udspiller sig i nuet kan romanen gribe over længere tidsstræk, og det vil jeg gøre.

J&N: Bortsett fra din egen suksess med romanen Folkets skønhed fra 2016; hva er det mest spennende som skjer på den danske litteraturscenen, ifølge din mening?

Merete: Alle de små forlag der skyder op med spændende anderledes udgivelser; det er ligesom en hel underskov.

J&N: Har du noen tips til litteratur hvor du mener det skrives riktig godt om sex, eller hvor sex fungerer godt som en del av helheten i en bok?

Merete: Der må I vente til min næste roman.

Slippefester i Tromsø og Oslo for studentantologien Brygg

Studentantologien Brygg (1)Studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø inviterer til lansering av antologien Brygg den 20. mai klokka 21.00 i Teaterkafeen på Hålogaland Teater. I Oslo feires utgivelsen en uke senere på Dansens Hus lørdag 27. mai klokka 19.00.

Antologien består av tekster i arbeid; poesi, prosa og dramatikk, skrevet av de fjorten studentene som utgjør årets kull. På de to arrangementene vil Forfatterstudentene lese selvvalgt tekst fra antologien eller fra andre prosjekter. Det blir også mulighet for å ta med seg antologien hjem.

Studentene som bidrar i årets antologi, er:

Mari Andreassen, Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne, Cecilie Wold Andersen, Ina Charlotte Fjellhøy, Elisabeth Mathisen, Unni Gjertsen, Sindre Camilo Lode, Jøran Mathisen, Martin Svedman, Karoline Sætre, Erling Vaaler, Nat Bloch Gregersen

Antologiredaksjonen har bestått av: Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne og Unni Gjertsen. Den grafiske utformingen har Erik Månsson (http//erikmansson.co/) stått for.

Forfatterstudiet i Tromsø er et samlingsbasert studie i skjønnlitterær skriving ved Kunstakademiet i Tromsø. I løpet av det første året får studentene prøve seg innen ulike litterære sjangre, i tillegg til å jobbe med et selvvalgt skriveprosjekt. Studentene har muligheten til å søke seg videre til år to, der de kan vie all tiden til et eget skjønnlitterært prosjekt. Lærere på studiet er Anne Oterholm og Morten Wintervold, i tillegg til gjestelærere i tekstarbeid og litteraturteori.

Vi håper så mange som mulig kommer og feirer antologien med oss!

For mer informasjon om antologien, kontakt: Ina Charlotte Fjellhøy (inafjell@gmail.com +47 916 07 457) eller Karoline Sætre (superduperkaroline@yahoo.com +47 924 32 708)

 

Tidligere forfatterstudent i Tromsø debuterer med Seismiske smell på forlaget Oktober

IMG_20160712_080904Sara Sølberg var student ved Forfatterstudiet i Tromsø fra 2012 til 2014. Til høsten kommer debutboka hennes Seismiske smell på Forlaget Oktober.

Hva vil du si boka handler om? Hvor kom ideene fra?

Kort forklart er det en roman der ett menneskes liv sammenkobles med havet og livet der.

Havet er jo et velkjent symbol i litteraturen, men jeg var mer opptatt av det som et konkret sted, selv om det også noen ganger blir en metafor i boken. Hva skjer med livet i havet nå, hvordan påvirkes det av oss og klimakrisen. Og hvordan påvirker det oss igjen. For hvert femte kilo biologisk liv i havet er det nå ett kilo plast. Mesteparten av det som finnes under havoverflaten er enda ukjent for oss, men samtidig som vi kommer dypere og dypere – får mer kunnskap om livene og økosystemene der, er mange av disse i ferd med å forsvinne. Tittelen Seismiske smell har en dobbel betydning i boken, både som et bilde på jegets krise/tilstand, og det rent faktiske; geofysiske undersøkelser av havbunnen som blant annet utføres av oljeindustrien når det letes etter olje. De seismiske trykkbølgene sendes da ned under havoverflaten og erfares som høye smell for organismene i havet, det forstyrrer kommunikasjonsmulighetene deres, skader hørselen og ødelegger dermed også retningssansen. Store hvaler strander, fisk og blekkspruter dør.

Boken kom ikke som en ferdig «idé», men er et resultat av noen egne erfaringer, og med utgangspunkt i disse har jeg skrevet fram det som til slutt ble boken. Det eneste jeg visste sikkert var at den skulle handle om havet, ellers visste jeg ikke hva det skulle bli da jeg begynte. Jeg har alltid vært opptatt av – og knyttet til – havet. Jules Vernes «Verdensomseiling under havet» var en av favorittbøkene mine som barn. Havet med alle sine former for liv har alltid fascinert meg og fungert som en form for «trøst» eller distraksjon fra livet her på landjorden.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Jeg begynte med prosjektet da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø, og ble antatt med dette manuset da jeg var ferdig. Prosjektet startet som en samling tekster, men gjennom arbeidet med forlaget gikk det etter hvert opp for meg at det var en roman. Det har utviklet seg ganske mye fra det jeg sendte inn første gang, noe har blitt tatt ut og annet skrevet til, men hovedtematikken har hele tiden vært den samme. Ellers har selve prosessen med forlaget fungert fint, vi har hatt jevnlige møter med gjennomgang av manus, jeg er veldig fornøyd med redaktøren(e) min(e).

Hvilke forfattere har inspirert deg i arbeidet med boka?

Det har ikke vært noen som har inspirert meg direkte, men jeg leste «Moby Dick» av Herman Melville og så en del til den under arbeidet med boken (det er også med noen sitater fra den), og så så jeg en rekke dokumentarer om havet og livet under vann; alt fra Jacques Cousteaus’ til David Attenborough og BBC. Bøker om havet, oljeindustrien og nordsjødykkerne. Espen Stuelands «Gjennom kjøttet».

Klassikere som Odysseen av Homer, Ovids Metamorfoser og Dantes Den gudommelige komedie, inspirerer meg alltid og får meg tilbake inn i flyten igjen (det er blitt noen spor av disse i manus også).

Når det gjelder samtidslitteratur satte jeg stor pris på diktsamlingene «Ma» av Ida Börjel, Theis Ørntofts «Digte 2014» og Anna Hallbergs «Ljusgrönt och aska». Ellers har det gått mye i marinbiologisk faglitteratur. En snodig og morsom tilfeldighet var jo at Morten Strøksnes kom med «Havboka».

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i skriveprosessen?

Forfatterstudiet betydde mye for meg, da jeg begynte hadde jeg ikke skrevet på mange år. Jeg hadde jobbet med ulike former for billedkunst, men da jeg skulle ta master på Kunstakademiet måtte vi også levere et skriftlig arbeid. I arbeidet med det var det noe som skjedde – det var som om noe «gikk opp» i en annen enhet med språket, en tilstand der tid og sted forsvant. Jeg innså at jeg måtte utforske dette. Hehe… det høres kanskje litt nyreligiøst ut, men det er nok den tilstanden jeg alltid skriver etter – eller mot.

Forfatterstudiet gjorde det mulig å ta språket på alvor, og førte til at jeg kom i kontakt med andre skrivende – folk som jeg fortsatt diskuterer språk og skriving med. Selv om man aldri kan få et fullstendig objektivt blikk på egen tekst, tror jeg tekstgjennomgangene ved både det å gi andre – men òg å få tilbakemelding på egen tekst, har bidratt litt for å bli en bedre leser.

(intervjuer Kristine Oseth Gustavsen)

Ein punktert punktroman

image1

 

Årets forfatterstudenter i Tromsø hadde sin siste samling 18.-22.mai. Her kommer oppsummeringen:

 

 

Me elskar kvarandre, me hatar kvarandre

I pausane øver me på

personkarakteristikkar

av kvarandre,

pøsar på til kvarandre

– Sannsynleggjer det!

seier me,

– sannsynleggjer det!

Me mansplainar og womanizar

til sveitten driv,

tek ein pause på VT – eller Driv,

våte inn til trusa,

passeleg rusa

på Rimbaud og Pernod,

kranglar med dei lokale og kallar dei

Durass!

Me pirkar augene ut av lange passasjar,

me kortar ned og strekkjer ut

Me kosar oss gjennom punkterte romanar,

dryge drama, drøye drama,

døljande dikt, dørgande dikt,

dorgande dikt

– kvalens endelikt,

rennande romanar,

poserande prosa,

pervers poesi

”Jeg vil være i det soverommet i hele den delen! Jeg vil være på badet!”

Me høyrer på Anne,

me høyrer på Morten

”Æ blir forført av baklandet ditt”

Me høyrer på ein fotballspelar frå Horten

– eller Drammen,

me drikk drammar –

Og høyrer på andre menn som Anne kjenner,

– ein to-tre danskar frå Danmark,

lugne svenskar

og myndige damer,

me får fyrstikker å leika med

i lange netter

og lange dagar,

drøymer om hagar,

et maten som matgruppa lagar

– skål!

for oss,

tweed og floss,

leppestift og kjønnslepper,

påkledd og avkledd,

ein lem er eit ledd i prosessen

– PROSESSEN!

med store bokstavar

– nei, fy!

 

… No er det over, snart er det over,

det er då det byrjar,

ikkje sant?

Det er sannsynleg

frå dette punktet,

forbi dette punktet,

frå det punktet me starta

med nordnorske netter

for å verta trygge på vår

tekstualitet

Stoffet er strukturert, olje i motoren, notar får føter …

 

Transportetappen –

ut gjennom livmortappen,

tappert og sikkert:

 

No er me her.

 

Unn C. Fyllingsnes

 

 

Gjestelærer, Tone Hødnebø

Foto Rolf M. Aagaard«Skitne lille hjerte»

Tone Hødnebø var gjestelærer på forfatterstudiet i januar 2016. Etter samlingen fikk vi henne med på et kort intervju (to spørsmål) om poesien og det konkrete med utgangspunkt i hennes gjendiktning av et utvalg av Emily Dickinson poesi.

JHM: Man kan på en skriveskole, men også andre steder, iblant få følelsen av at en tekst blir bedre jo mer konkret og sanselig den er. For eksempel, heller enn å skrive “jeg sørget”, vil man forsøke å finne et substitutt: «Jeg gråt og hadde på meg sorte klær». Show, don’t tell. Å bruke for mange abstrakte uttrykk i et dikt kan gjøre at leseren «faller av», og mange ord har blitt til tomme skall, for eksempel: «hjerte», «sorg», «glede». Det krever en viss kløkt for å få disse ordene til å fungere. Hvis teksten derimot bruker mer konkrete og sanselige uttrykk er det lettere å beholde beina på jorden. Er du enig? Og hvorfor er det eventuelt slik?

TH: Et konkret bilde eller utgangspunkt setter ofte i gang en prosess hos leseren som noe man umiddelbart kjenner igjen og kan se for seg, mens abstrakte ord ikke viser til noe fysisk der ute i verden, og av den grunn er vanskeligere å få has på. I diktene settes ord og begreper i bevegelse, og veksler mellom ulike betydningsnivåer. Det er ikke nødvendigvis et enten eller – og alle har jo dessuten sin personlige opplevelse av et ord, enten det er abstrakt eller konkret. Hvis et dikt for eksempel begynner med et ”jeg”,  viser det til både forfatteren og til diktets ”jeg” som er en konstruert størrelse – og samtidig er det alle ”jeg” som finnes i verden, også leserens ”jeg”. Jeg har nylig lest et sted at selv den svenske poeten Göran Palm som bestrebet seg på å skrive enkelt, innså at det ble mer komplisert:

Tänk er att i åratal betrakta världen som ni vant er,

med egna ögon som det heter,

 

och så en dag betraktar världen plötsligt er i stället.

Så minns jag att det kändes.

 

Ni speglar er och spegelbilden föreställer inte er.

Jag såg ingenting av mig,

 

varken mitt ansikte, mitt hår eller min kam.

Fortsättningen av resan har jag glömt,

men spegelbilden har bara blivit skarpare med åren.

Jag såg en buss.

 

En buss med ganska mycket folk passerade i spegeln.

 

JHM: Jeg opplever flere av Emily Dickinsons dikt som ganske abstrakte, men uten at jeg mister interessen som leser.  Ofte er første strofe nokså abstrakt. For eksempel i nr 69 og nr 113. i andre strofe trekker hun inn noe mer konkret.

69

Fordypet i problemet

oppstår et nytt problem

større enn mitt – klarere

og innebærer majestetiske summer.

 

Jeg gransker den flittige blyanten

rydder skjemaene bort

Hvorfor forvirrede fingre

stopper dere opp?

 

113

Løfte vår del av natten

vår del av morgenen –

fylle et tomrom av lyst

og et tomrom av forakt –

 

Her er en stjerne, og der er en stjerne

noen går seg vill!

her litt yr, og der litt yr,

slik blir dagen til!

 

I andre dikt er det ikke slike konkrete andrestrofer. Det holder seg på det jeg vil kalle et abstrakt plan.

Allikevel fungerer dette som interessant tekst.

 

185

“Tro” er en fin oppfinnelse

så lenge herrene ser –

men mikroskop er bedre

når noe uventet skjer

 

370

Så langt er himmelen en tanke

hvis tanken forsvant –

ville ingen arkivar

finne stedet der den var –

 

Uendelig som en mulighet

like klar som vår ide –

For en med tilstrekkelig begjær

er den ikke lenger vekk enn her –

Nå er det ikke sikkert at du er enig i analysen min, men kan du si noe om forholdet mellom det konkrete og det abstrakte hos Dickinson?

TH: Dickinsons dikt trekker i begge retninger, både konkret og abstrakt. I etterordet til ”Skitne lille hjerte” skriver jeg blant annet: ”…Vesensforskjellige typer materiale blir skrudd sammen i den dickinsonske språkmaskinen: parlamentet sammenlignes med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi, og en spaltning i hjernen med et flokete garnnøste. Diktene gjør voldsomme og uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete, eleganse og plumphet, det profane og det sakrale…”

Dickinson beskriver ofte naturfenomener på en slik måte at betrakteren blir en del av det som beskrives, for eksempel:

19

Begerblad, blomst og en torne

og en vanlig sommermorgen ¬¬–

dugg i en kolbe – en bie eller to

et vindkast i et tre – og jeg er en rose!

 

Og en solnedgang kan beskrives uten av vi vet hvem betrakteren er:

 

1127

Mykt, som en massakre av soler

slått ned av kveldens sabler

Sånn sett var Dickinson er forløper for imagistene som ville beskrive tingene direkte, uten for mange adjektiv eller omskrivninger. Men i flere dikt forsøker hun også å si noe om det som ikke umiddelbart kan fattes, og som viser til noe vi ikke vet hva er, slik som for eksempel døden. I diktet (185) som du trekker fram, settes det vitenskapelige over troen. Dickinson var selv en tviler når det kom til religiøse spørsmål. Hun spekulerte også vilt i flere av diktene hun skrev, og lagde sine egne definisjoner av abstrakte begreper som for eksempel: ””Hope” is the thing with feathers ¬¬– that perches in the soul”. Jeg leser Dickinson som en poet som først og fremst forsøker å konkretisere.

Alle diktutdrag er fra Skitne lille hjerte dikt av Emily Dickinson gjendiktet av Tone Hødnebø, Kolon forlag 2015

Forfatterstudenter forteller om sin første gang

I Norge er gjennomsnittlig debutalder for samleie 16,7 år for jentene og 18 år for guttene. Men når setter en forfatterstudent seg ned og skriver en sexscene for aller første gang? Forfatterstudent Thomas intervjuer forfatterstudent Jonas.jonas

Thomas Espevik: Når skrev du for aller første gang en sexscene?

Jonas Meyer: Min første gang var i 2010, tror jeg, det var en novelle, som etter hvert este ut til en roman, og som jeg enda ikke har gitt opp. Det var to unge mennesker som traff hverandre på Hard Rock Cafe. De begynte å ligge med hverandre, og utviklet deretter et slags forhold.

TE: Kan jeg få et lite utdrag?

JHM: «Litt sjenert var de begge de første minuttene, de satte på varmt vann, løsprat, men det var en ladet stemning i luften, noe kom til å skje her og begge visste det. 50 minutter senere lå han altså og slikket fitta hennes, det var noe ekstremt opphissende med hele situasjonen, t-skjorten, spontaniteten, den dårlig skjulte kåtheten i stemmen, det bustete gutteaktige håret, de søte hoftene.»

TE: Oisann! Husker du hva du følte da du skrev dette? Skam? Lyst?

JHM: Lyst, definitivt lyst, ja, jeg tror nesten det var sånn jeg begynte å skrive om det; først kjente jeg lyst, så skrev jeg.

TE: Disse romankarakterene … var du glad i dem? Eller brukte du dem bare for erfaringens skyld?

JHM: Jeg var ganske glad i dem, ja. Veldig glad i dem, for å være helt ærlig.

TE: Så det kan muligens bli noe mer?

JHM: Jeg tror det kan bli en novelle, men nå har jeg vel ødelagt litt for det, ved å fortelle om det, men jeg merker at jeg må skrive om hele, hvem vet da hva som skjer med sexscenene.

TE: Nei, det er ikke godt å si. Men tilbake til denne sexen. Brukte de prevensjon?

JHM: Ja, absolutt, de var veldig opptatt av prevensjon

TE: Hvilken type?

JHM: Morsomt at du spør, for det var Profil, det husker jeg, det var et poeng, hvordan han kastet kondomen etterpå.

TE: Så romankarakterene dine har sluppet unna litterære kjønnsykdommer?

JHM: Nei, det var klamydia med i bildet, og i en annen fortelling var det HIV.

TE: Ai ai ai!

JHM: Ja, uff. Men sånn er livet!

TE: Det litterære livet?

JHM: ja, riktig, det litterære livet

 

 

Eirin Gundersen, tidligere elev ved Forfatterstudiet, debuterer med diktsamling

Eirin Gundersen var elev ved forfatterstudiet i Tromsø 2012/2013, og i august kommer debutboka hennes, diktsamlinga Du er menneske nå, ut på Gyldendal forlag.

Hvordan har arbeidet med boka vært?

Jeg skrev det som skulle bli de første dikta i Du er menneske nå da jeg gikk på forfatterstudiet i 2012/2013. I utgangspunktet jobba jeg med et romanprosjekt, men til poesisamlinga var jeg nødt til å levere dikt. På det tidspunktet syntes jeg det var mest forstyrrende for romanprosjektet at jeg ikke bare kunne konsentrere meg om å skrive ferdig det, men i ettertid har jeg vært veldig glad for at det ble sånn, for det var jo diktene jeg endte opp med å jobbe videre med.

I ettertid har jeg også vært glad for at jeg på den aller siste samlinga fikk en tilbakemelding på romanprosjektet mitt som bekrefta det jeg selv hadde følt på en stund. Jeg ga opp romanprosjektet og reiste fra Tromsø nedbrutt og med følelsen av at jeg aldri kom til å klare å skrive noe igjen. Sånn følte jeg det lenge. Tilbake i Oslo isolerte jeg meg fra alt som hadde med litteratur å gjøre. Jeg leste ikke bøker, dro ikke på litterære arrangementer, orket ikke å snakke med noen om min egen skriving og følte nok et slags press når folk jeg kjente eller hadde gått i klasse med debuterte. Det eneste jeg orket å presse meg selv til å skrive var korte notater. Faren min hadde gått bort bare noen måneder tidligere og de få linjene jeg orket å skrive hver dag ble en slags bearbeidelse av sorgen, og etter hvert som manuset ble lenger; et forsøk på å se andre enn meg selv, på å se verden og livet.

Det var ikke før jeg fikk den første konsulentuttalelsen fra forlaget at jeg skjønte at det jeg skrev ikke var notater, men dikt. Arbeidet med boka har derfor vært prega av mye usikkerhet, i hvert fall i begynnelsen. Usikkerhet rundt det å skrive poesi; om dikt virkelig var noe jeg kunne skrive, og om diktene jeg skrev virkelig var gode nok. Samtidig har det å skrive denne boka føltes som en måte å holde hodet over vannet på. Det har vært godt å oppdage at å skrive ikke trenger å være så vanskelig som da jeg slet med å skrive en roman. Det har vært godt å finne diktene, og diktformen.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Etter å ha gått et forfatterstudium kan man fort bli ganske vant til, eller nesten litt avhengig av, tilbakemeldinger på det man skriver. Selv om jeg var heldig og kom tidlig i kontakt med forlaget og redaktøren min (som har vært veldig oppmuntrende hele veien), har det til tider vært ganske utfordrende å jobbe så selvstendig med manuset. Jeg har fått grundige og gode konsulentuttalelser som jeg har hatt i bakhodet når jeg har jobbet med manuset, men jeg har ikke kunnet støtte meg på de jevnlige tilbakemeldingene man får på et forfatterstudium. Denne prosessen føler jeg, til tross for mye frustrasjon underveis, at har gjort meg mer sikker på min egen skriving. Jeg har vært mer nødt til å stole på mine egne vurderinger.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Jeg ble kjent med så mange fine og kunnskapsrike folk på forfatterstudiet. Jeg har fått lese og følge prosjektene deres, og jeg har fått så mange viktige tilbakemeldinger fra dem. Mange ganger har jeg mista troen på at jeg kunne klare å ferdigstille en bok, men jeg ble heldigvis kjent med samboeren min i Tromsø og han har lest tekstene mine hver gang jeg har trengt det. Jeg tror de viktigste erfaringene jeg har tatt med meg fra forfatterstudiet er de som har sunket inn i ettertid. Selv om det kan virke selvmotsigende å si dette etter at boka har blitt antatt og snart går i trykken, er nok den viktigste erfaringen jeg har gjort meg at man ikke bør bli for opptatt av ønsket om å debutere. Følelsen av å ha skrevet en tekst man er fornøyd med, eller følelsen når man er så godt inne i en tekst at man ikke lenger tenker på noe av det som foregår rundt en, er fortsatt viktigere og bør alltid være viktigere enn å få den utgitt, selv om det kan være veldig lett å glemme.

Intervjuer Kristine Oseth Gustavsen

To dikt av Maria Nilsen

Oslosisjoner

Skal du over Ryes må du rundt fontena

Foran eller bak

sitter jeg

Som lever på siden

innenfor ringene

 

Sving på skinner i Birkelunden

når jeg står fast mellom trikkene

Svaiende av trykket

etter tiden

 

Ak i snøfryd ned Idioten

Jeg er foran bakken

ut i veien

Over grensen

Hutrende på leting etter årer

 

Smil i sommerbris på Solli

Jeg kommer mot deg mellom bordene

Vær de andre

om jeg søker etter

det du ikke kan gi

 

Stå under Festningen, ved havet

Når jeg vandrer

gjennom byen

I eller utenfor

Oss /lo

 

Read More