Søke Forfatterstudiet i Tromsø?

20160202_091115 (1)Da er det igjen mulig for alle som ønsker å søke Forfatterstudiet i Tromsø 2016-2017, å gjøre nettopp det. Forfatterstudiet tilbyr neste år Forfatterstudium 1., og den første samlingen finner sted 11.-14. august på Kunstakademiet, som ligger midt i Tromsø sentrum. Bruk gjerne Forfatterstudiets nettside til å finne ut mer om studiet, og skulle du ha bruk for mer informasjon, kontakt oss og spør. Kontaktinformasjon finnes også på nettsiden. Det er viktig å merke seg at søknadsfristen er tidlig: 1. mars! På Forfatterstudiet gruer vi oss til studentene våre slutter, men det betyr ikke at vi ikke gleder oss til de nye som kommer!

Forfatterstudenter forteller om sin første gang

I Norge er gjennomsnittlig debutalder for samleie 16,7 år for jentene og 18 år for guttene. Men når setter en forfatterstudent seg ned og skriver en sexscene for aller første gang? Forfatterstudent Thomas intervjuer forfatterstudent Jonas.jonas

Thomas Espevik: Når skrev du for aller første gang en sexscene?

Jonas Meyer: Min første gang var i 2010, tror jeg, det var en novelle, som etter hvert este ut til en roman, og som jeg enda ikke har gitt opp. Det var to unge mennesker som traff hverandre på Hard Rock Cafe. De begynte å ligge med hverandre, og utviklet deretter et slags forhold.

TE: Kan jeg få et lite utdrag?

JHM: «Litt sjenert var de begge de første minuttene, de satte på varmt vann, løsprat, men det var en ladet stemning i luften, noe kom til å skje her og begge visste det. 50 minutter senere lå han altså og slikket fitta hennes, det var noe ekstremt opphissende med hele situasjonen, t-skjorten, spontaniteten, den dårlig skjulte kåtheten i stemmen, det bustete gutteaktige håret, de søte hoftene.»

TE: Oisann! Husker du hva du følte da du skrev dette? Skam? Lyst?

JHM: Lyst, definitivt lyst, ja, jeg tror nesten det var sånn jeg begynte å skrive om det; først kjente jeg lyst, så skrev jeg.

TE: Disse romankarakterene … var du glad i dem? Eller brukte du dem bare for erfaringens skyld?

JHM: Jeg var ganske glad i dem, ja. Veldig glad i dem, for å være helt ærlig.

TE: Så det kan muligens bli noe mer?

JHM: Jeg tror det kan bli en novelle, men nå har jeg vel ødelagt litt for det, ved å fortelle om det, men jeg merker at jeg må skrive om hele, hvem vet da hva som skjer med sexscenene.

TE: Nei, det er ikke godt å si. Men tilbake til denne sexen. Brukte de prevensjon?

JHM: Ja, absolutt, de var veldig opptatt av prevensjon

TE: Hvilken type?

JHM: Morsomt at du spør, for det var Profil, det husker jeg, det var et poeng, hvordan han kastet kondomen etterpå.

TE: Så romankarakterene dine har sluppet unna litterære kjønnsykdommer?

JHM: Nei, det var klamydia med i bildet, og i en annen fortelling var det HIV.

TE: Ai ai ai!

JHM: Ja, uff. Men sånn er livet!

TE: Det litterære livet?

JHM: ja, riktig, det litterære livet

 

 

Eirin Gundersen, tidligere elev ved Forfatterstudiet, debuterer med diktsamling

Eirin Gundersen var elev ved forfatterstudiet i Tromsø 2012/2013, og i august kommer debutboka hennes, diktsamlinga Du er menneske nå, ut på Gyldendal forlag.

Hvordan har arbeidet med boka vært?

Jeg skrev det som skulle bli de første dikta i Du er menneske nå da jeg gikk på forfatterstudiet i 2012/2013. I utgangspunktet jobba jeg med et romanprosjekt, men til poesisamlinga var jeg nødt til å levere dikt. På det tidspunktet syntes jeg det var mest forstyrrende for romanprosjektet at jeg ikke bare kunne konsentrere meg om å skrive ferdig det, men i ettertid har jeg vært veldig glad for at det ble sånn, for det var jo diktene jeg endte opp med å jobbe videre med.

I ettertid har jeg også vært glad for at jeg på den aller siste samlinga fikk en tilbakemelding på romanprosjektet mitt som bekrefta det jeg selv hadde følt på en stund. Jeg ga opp romanprosjektet og reiste fra Tromsø nedbrutt og med følelsen av at jeg aldri kom til å klare å skrive noe igjen. Sånn følte jeg det lenge. Tilbake i Oslo isolerte jeg meg fra alt som hadde med litteratur å gjøre. Jeg leste ikke bøker, dro ikke på litterære arrangementer, orket ikke å snakke med noen om min egen skriving og følte nok et slags press når folk jeg kjente eller hadde gått i klasse med debuterte. Det eneste jeg orket å presse meg selv til å skrive var korte notater. Faren min hadde gått bort bare noen måneder tidligere og de få linjene jeg orket å skrive hver dag ble en slags bearbeidelse av sorgen, og etter hvert som manuset ble lenger; et forsøk på å se andre enn meg selv, på å se verden og livet.

Det var ikke før jeg fikk den første konsulentuttalelsen fra forlaget at jeg skjønte at det jeg skrev ikke var notater, men dikt. Arbeidet med boka har derfor vært prega av mye usikkerhet, i hvert fall i begynnelsen. Usikkerhet rundt det å skrive poesi; om dikt virkelig var noe jeg kunne skrive, og om diktene jeg skrev virkelig var gode nok. Samtidig har det å skrive denne boka føltes som en måte å holde hodet over vannet på. Det har vært godt å oppdage at å skrive ikke trenger å være så vanskelig som da jeg slet med å skrive en roman. Det har vært godt å finne diktene, og diktformen.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Etter å ha gått et forfatterstudium kan man fort bli ganske vant til, eller nesten litt avhengig av, tilbakemeldinger på det man skriver. Selv om jeg var heldig og kom tidlig i kontakt med forlaget og redaktøren min (som har vært veldig oppmuntrende hele veien), har det til tider vært ganske utfordrende å jobbe så selvstendig med manuset. Jeg har fått grundige og gode konsulentuttalelser som jeg har hatt i bakhodet når jeg har jobbet med manuset, men jeg har ikke kunnet støtte meg på de jevnlige tilbakemeldingene man får på et forfatterstudium. Denne prosessen føler jeg, til tross for mye frustrasjon underveis, at har gjort meg mer sikker på min egen skriving. Jeg har vært mer nødt til å stole på mine egne vurderinger.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Jeg ble kjent med så mange fine og kunnskapsrike folk på forfatterstudiet. Jeg har fått lese og følge prosjektene deres, og jeg har fått så mange viktige tilbakemeldinger fra dem. Mange ganger har jeg mista troen på at jeg kunne klare å ferdigstille en bok, men jeg ble heldigvis kjent med samboeren min i Tromsø og han har lest tekstene mine hver gang jeg har trengt det. Jeg tror de viktigste erfaringene jeg har tatt med meg fra forfatterstudiet er de som har sunket inn i ettertid. Selv om det kan virke selvmotsigende å si dette etter at boka har blitt antatt og snart går i trykken, er nok den viktigste erfaringen jeg har gjort meg at man ikke bør bli for opptatt av ønsket om å debutere. Følelsen av å ha skrevet en tekst man er fornøyd med, eller følelsen når man er så godt inne i en tekst at man ikke lenger tenker på noe av det som foregår rundt en, er fortsatt viktigere og bør alltid være viktigere enn å få den utgitt, selv om det kan være veldig lett å glemme.

Intervjuer Kristine Oseth Gustavsen

LANSERINGER

10408853_10152477322777341_229616137077829171_nomslag_FS_mai2015

De siste månedene har det vært nedsatt redaksjoner, har det vært gjort avtaler med designbyråer, tekster er blitt redigert, blitt korrekturlest, er blitt satt, er blitt korrekturlest igjen, før de er blitt til tekstantologier og har gått i trykken. Det er nemlig på denne tiden av året offentligheten kan få et lite innblikk i hva forfatterstudentene i Norge skriver. Nå lanseres forfatterstudentenes antologier, det være seg i Bergen, i Bø eller i Tromsø. Studentene har naturligvis selv skrevet tekstene, men de har også vært hverandres redaktører. Ingen forlag er involvert.

For ikke lenge siden skrev en av fjorårets forfatterstudenter, Bjørn Vatne, på denne nettsiden om sitt møte med og samarbeid med det forlaget som har antatt hans første roman. Han skrev: “I dag, noen få måneder før utgivelsen, er det fremdeles slik at jeg skreller bort noe hver eneste dag. Av den opprinnelige romanen, den som ble antatt, er det bare noen grove riss igjen. Dokumentet som heter «kutt», der jeg legger alt det som fjernes i tilfelle det en dag viser seg å skinne, har for lengst vokst seg større enn selve romanen. Noe av det første redaktør Trude sa, var at «her druser vi ikke på, vi bruker den tiden vi trenger på å gjøre dette til en best mulig roman». Men en gang må man sette punktum, og i vår skal den formodentlig ligge i bokhandelen. Likevel, det er alltid noe der, hver gang jeg går inn i teksten igjen, er det åttende, niende omskriving nå? – noe som kjennes forstilt, noe som kjennes som kjekkaseri, som må bort.”

I 22. mai lanseres Bjørn Vatnes roman Slik skal vi velge våre ofre i Tromsø, punktum er satt, og alle er invitert til å feire! 23. mai er igjen alle invitert til lanseringen av årets student antologi, Vekster. Kanskje kan noen få svar på spørsmålet om hva forfatterstudentene i Tromsø skriver for tiden, samtidig som andre kan få innblikk i hva som skjedde med Bjørn Vatnes roman etter at Forfatterstudiet var over. Det blir både musikalske og poetiske innslag og tidsskriftlansering!

  1. Lansering av én roman, ett tidsskrift og poesi underveis fredag 22. mai klokka 1900 på Kunstakademiet i Tromsø. Bjørn Vatne lanserer: Slik skal vi velge våre ofre, som utkommer på Gyldendal forlag nå i mai, og samtaler med Anne Oterholm om hvordan romaner blir til. Dorothea Schrattenholtz (også fjorårsstuden) leser fra diktsamlingen Atlaspunkt som kommer ut på Oktober forlag i august. Og det vil bli snakket om tidsskriftet, Kuiper, og lansering av absolutt siste nummer ved Theres Bakkevoll, Sigbjørn Skåden og Morten Wintervold.
  1. Antologilansering på Cirka Café, Storgata 36 i Tromsø lørdag 23. mai klokka 19. Det blir musikalske innslag ved Tove Flæsen og Christoffer Mathisen.
  2. Antologilansering i Oslo 3. juni klokka 1900 på Torgata Kennelklubb. Her blir det musikalske innslag ved Oddi Nessa og Jenny Marie Konradsen.

Til Den dominikanske republikk og tilbake

Monika Steinholm var forfatterstudent i Tromsø fra 2009 til 2011. Denne våren debuterer hun med ungdomsromanen Fuck verden!  Hun skriver om arbeidsprosessen frem mot ferdig bok:

Da jeg begynte på Forfatterstudiet, hadde jeg allerede jobba med manuset lenge. På de to årene lærte jeg masse, og jeg er sikker på at både studiet og det å finne den riktige redaktøren som ville samme veien med manuset som jeg, har vært avgjørende for at det har blitt noe av denne boka.

Veien fram mot utgivelse har vært lang, på både den ene og den andre måten. Romankarakterene har vært ute på en reise. De har reist både til Finnsnes og helt til Den dominikanske republikk, men det er det bare jeg (og noen andre) som vet. For de kom tilbake, og i de senere versjonene har de holdt seg innafor bygrensa i Tromsø.

Det er rart å tenke på hvor mye de har vært igjennom, som aldri en vanlig leser vil få vite noe om. Teksten som kommer mellom to permer i mai i år, kan ikke sies å være noe annet enn en fjern slektning av det opprinnelige manuset; en firemenning eller et tippoldebarn.

En ting som derimot har vært det samme hele veien, er karakterene. Oppførsel og relasjoner endret seg underveis, og en to-tre stykker er skrevet ut av manuset. Jeg har blitt glad i dem. Jeg føler at jeg kjenner dem. Jeg vet hvordan de ville reagert i forskjellige situasjoner. Jeg liker dem alle sammen, på godt og vondt. De er mine. Og det er både skummelt og fint å tenke på at om en måned, er de ikke bare mine. De vil finne nye venner, håper jeg.

2d50df779c5d60fe7efe5a36d5cd8175Boka lanseres med bokbad på Jekta storsenter 21. mai.

To dikt av Maria Nilsen

Oslosisjoner

Skal du over Ryes må du rundt fontena

Foran eller bak

sitter jeg

Som lever på siden

innenfor ringene

 

Sving på skinner i Birkelunden

når jeg står fast mellom trikkene

Svaiende av trykket

etter tiden

 

Ak i snøfryd ned Idioten

Jeg er foran bakken

ut i veien

Over grensen

Hutrende på leting etter årer

 

Smil i sommerbris på Solli

Jeg kommer mot deg mellom bordene

Vær de andre

om jeg søker etter

det du ikke kan gi

 

Stå under Festningen, ved havet

Når jeg vandrer

gjennom byen

I eller utenfor

Oss /lo

 

Read More

Mona Høvring har nylig vært gjestelærer på Forfatterstudiet

IMG_2257JHM: Du nevner noen ord som ofte er vanskelige å få til å funke maksimalt i et dikt. Eksempler: Hjerte, sjel, kropp, tårer, smerte, hud, sorg, ord, ordløs, munn, språk, drøm … Hvorfor er det slik, er det alltid slik, i det hele tatt. Kan du si mer om dette?

MH: I utgangspunktet kan alle ord brukes i et dikt, men det kan uansett være fint å bli oppmerksom på noen, ofte ubevisste, tilbøyeligheter mange har når de begynner å skrive poesi. Det gir, for eksempel, ikke nødvendigvis patos og mening og fylde om forfatteren skriver «smerte». En god øvelse kan være å forsøke å skrive fram smerten, uten å bruke ordet «smerte», skrive om sorgen, uten å bruke ordet «sorg», bare for å se hva som skjer med diktet da. Men, for all del, så lenge teksten viser en bevissthet om disse tinga, tenker jeg «feel free»; vri og vreng klisjeene, insister, bevis, og motbevis, og flesk gjerne til med grunnleggende god «himmel og hav og hjerte/smerte-poesi».

Read More

Om å selge leiligheten

1. Hvis du ikke får solgt leiligheten din på de første forsøkene, blir det bare vanskeligere. Folk plukker det opp, og jeg tenker at det er sånn det er å være alene for lenge. En skygge som følger deg, gjør deg mørk og blass og skremmer bort potensielle partnere, ikke på en bråkete, plutselig måte, men hviskende: gå din vei, forlat meg.

2. En av naboene hadde visning forleden. Det kom ingen. To uker senere, opp igjen med visningsskiltet. Slik har de holdt på de siste tre månedene og det skremmer meg. Jeg vil ikke selge nå, men en gang i fremtiden vil jeg kanskje selge, og da er spørsmålet om beliggenheten er god nok, om det er et selgers eller kjøpers marked, om jeg slipper å gå for langt ned i pris.

3. Det føles som om jeg ødelegger leiligheten, som om den synker hastig i verdi. Gulvet slites ned for hver dag. Det er store flekker av fett bak dusjen. Var det dumt av meg å drille hull i taket og sette opp kroker og installere en slynge? Jeg skulle trene opp kjernemuskulaturen.

4. Jeg skriver dette i stuen. Jeg bor i en ettromsleilighet, man kunne like gjerne si at jeg skriver på kjøkkenet. Hvorom allting er: Jeg skriver en roman. Men det blir mest riktig, syns jeg, å si at jeg skriver på soverommet. Sengen er 1.60 x 80 cm. Jeg kjøpte dobbeltseng selv om jeg er alene.

5. For å øke verdien på leiligheten kan jeg flytte soverommet inn på kjøkkenet, der er det et vindu, få noen håndtverkere til å smelle opp en vegg, flytte kjøkkenet inn til det som nå er soverommet, dersom det går med rørløsningene og vannet og sånne ting, og dermed gjøre om leiligheten til en to – roms. Da blir leiligheten lettere å selge, det sier alle som er på besøk, at det er det jeg bør gjøre.

6. En dag skal jeg slippe romanen ut i verden som en bombe og det er da alt løsner. Da skal jeg selge leiligheten og begynne et nytt liv.

7. Jeg er redd for at det aldri vil løsne.

8. Selv om jeg aldri skulle få solgt leiligheten min, selv om jeg fortsatt skulle være alene om ti år, selv om romanen min skulle bli refusert eller oversett, kommer jeg aldri til å ta livet mitt. Selv om man ikke kan vite sånne ting, vet jeg det allikevel. Det er et løfte.

9. Men i det man lover seg selv at man aldri kommer til å ta livet sitt, har man tatt det første skrittet. Selvet ditt tør å leke med tanken, og du tror det er uforpliktende, men en lek med en tanke er aldri uforpliktende; den ene tanken tar den neste, og en dag våkner du opp som en person som, når livet er på sitt vondeste, når ensomheten bare er stygg, trøster seg med og lengter mot selvmordet.

10. Romanen jeg skriver handler om en ung mann som forsøker å selge leiligheten sin.

11. Jeg sitter i mitt private bibliotek og skriver en roman.

12. Den unge mannen i romanen lider av en uhelbredelig og dødelig sykdom (kreft?). Han har fått vite at han neppe har mer enn seks måneder igjen å leve. Han har sluttet i jobben som pedagogisk leder i en barnehage på Hovseter i Oslo. Han planlegger en reise, en siste storslått reise før sykdommen tar helt over. Han tenker India, han tenker Himalaya. Han tenker monsuntid og sommer, å komme seg opp i fjellene og kjenne vinden, å stå ansikt til ansikt med døden og stillheten.

13. Det jeg lurer på, kjære leser, er hva du synes om denne ideen? Skriv gjerne i kommentarfeltet hva du tenker. Virker dette så besnærende, så kraftfullt og potent, at navnet mitt, Jonas Hansen Meyer, er et navn du tenker at det er verdt å følge med på i fremtiden. Kommer du til å kjøpe romanen?

14. Den unge mannen, han er vel syvogtyve år eller noe, kontakter eiendomsmeglerfirmaet Privat1. Eiendomsmegleren er en kvinne med rødt hår helt i begynnelsen av tredveårene. Hadde jeg bare ikke hatt kreft, tenker den unge mannen. Hun fikser bilder av leiligheten til annonsene på Finn.no. To stykker kommer på den første visningen, én på den andre. Ingen bud. De prøver igjen to uker senere. Han har fem måneder igjen å leve.

15. Den unge mannen ønsker å forlate verden som et fritt og lett vesen uten tyngende eiendom. Dersom vi ser logisk på det, trenger han vel neppe mer enn tredve, førti tusen til en ok reise til fjellene i India. Jeg tror han vil kvitte seg med leiligheten for å bli lettere, slik man kaster sandsekker ut av en luftballong for å stige høyere.

16. De får ikke solgt leiligheten. Kanskje er prisen for høy, beliggenheten uheldig, de får ikke solgt og for å øke markedsverdien bestemmer den unge mannen seg for å pusse opp badet og forvandle leiligheten til en to –roms ved å flytte kjøkkenet inn på soverommet og visa versa. Han ringer rørleggere og snekkere, og med telefonen i hånden sitter han ved kjøkkenbordet og ser på et notatark med telefonnumre og handlelister. Han lengter mot å bare reise vekk, sette seg på et fly. Han har fire måneder igjen å leve. Det vokser en rastløs fortvilelse i ham, som en mer intens versjon av en søndags håpløshet.

17.Det slår meg at romanfiguren min er ganske alene. Hvor er foreldrene hans? Har han noen brødre? En søster? Jeg vurderer å skrive inn et begynnende kjærlighetsforhold til eiendomsmegleren, den rødhårede, unge damen.

18. Jeg tror forresten den implisitte fortelleren har et fetisjert forhold til døden.

19. Kan man si at den unge mannen gleder seg til å dø? Noen dager i hvert fall. Han grugleder seg. Hva innebærer døden, tenker han. Han drar på lange sykkelturer i marka mens håndtverkerne arbeider i leiligheten. I svingene fra Frognerseteren nedover grusveien mot Sognsvann, kjenner han et nærvær. En ro, ingen sterk glede, men heller ikke det motsatte. Han triller gjennom skogen uten tilfredshet, uten frustrasjon. Trærne er trær, slik de alltid er, ikke noe mer enn det.

20. Men andre dager kjenner han urettferdigheten svi ham i brystet. Det likegyldige suset i furuene river i ham. Han er for ung! Det er da han lengter sterkest etter å bare reise, stå på verdens tak i Himalaya og skrike inni seg.

21. På den tredje visningen kommer det fem stykker, leiligheten er freshere. Megleren er entusiastisk.

22. Ingen bud blir lagt inn. I et møte med eiendomsmegleren forteller den unge mannen at han gir opp. Hun sier de kan prøve igjen om et halvt år. Han forteller at han skal dø. Hun gråter. Eiendomsmegleren klemmer den unge mannen, han kjenner leppene sine bevre, det er en tyngde i ham, eller er tyngden i rommet, eller mellom dem, den unge mannen og eiendomsmegleren? De avtaler å ta en kaffe sammen.

23. Spørsmålet er om man egentlig bør skrive om døden i en roman om døden.

24. Den unge mannen har tidligere kjent en lettelse over at han er alene, at han ikke har barn og kjæreste, at han skal møte døden alene. Før han sovnet på kveldene hente det at han skalv av ærefrykt overfor den ensomheten. Nå går han turer med eiendomsmegleren rundt Sognsvann og hun forteller ham hemmeligheter. Om aborten for tre år siden, om faren som slo, og han merker at han vil nærme seg henne, slippe henne inn.

25. Den unge mannen er slapp, medisinene tunge. Det blir ingen reise til Himalaya. Han googler toppturer i Nordmarka. Kjerkeberget, 631 meter over havet.

26. Han sykler til Sandungen gård sammen med eiendomsmegleren. Syklene setter de fra seg i skogen og går den siste biten til fots. Han er kvalm når han når toppen. De spiser matpakken, drikker Pepsi Max, kvalmen gir seg, de ser utover og han skjønner at han er akkurat like nærme, eller akkurat like langt unna evigheten her på toppen av Kjerkeberget som et hvilket som helst annet sted i verden.

27. Jeg er usikker på avslutningen. Noen må uansett selge leiligheten, ta seg av dødsboet, det er ikke snakk om mange ting, noen kasser i kjellerboden med bøker og kompendier, noen ski, en sykkel. En stor seng, 1.60 x 80 cm, en sofa, et kjøkkenbord.

28. Tre muligheter: a. Forsoning. Han dør på et sykehus. Tilstede er mor, far, brødre, eiendomsmegleren. b. Opprør. Han velger å ta sitt eget liv. Han henger seg, for eksempel i et rep fra en av krokene i taket som han satte inn i forbindelse med en slynge han ville bruke til å trene opp kjernemuskulaturen. c. Åpen slutt. Finne et slående bilde å zoome ut fra, for eksempel fra der de hviler seg og spiser matpakken på toppen av Kjerkeberget, eller bare avslutte når han sitter for seg selv på kjøkkenet i leiligheten og drikker te mens støvet faller rundt ham, og han føler seg resignert, men allikevel, hvis det går an, ikke helt uten håp.

 

Jonas Hansen Meyer

 

Tvilstilfeller

Litt om det å skrelle et lag av kjekkaseri bort fra teksten og finne, innenfor der, et lag av forstillelse, og likevel kunne møte verden og si at jada, det er dette jeg driver med nå.

Selvfølgelig hadde jeg sett dem, møtt dem, lest om dem, intervjuet disse folkene, og jeg hadde skrevet selv, nokså mye, i mange år. Men jeg hadde nok likevel ikke trodd på det, eller våget å tenke tanken helt ut: at det er rimelig, til og med verdifullt å bruke (om ikke hele, så i hvert fall betydelige deler av) livet på å skrive.

Det var jo det jeg ville i Tromsø. Bli overbevist om det. Treffe folk som lurte på det samme. De jeg møtte, var ikke bare noen av de rareste, men også noen av de beste folka jeg har forholdt meg til. Ærlige og nysgjerrige, sårbare, skakke, med helt forskjellige uttrykk og luner, men, tror jeg, alle med denne samme forutanelsen som trengte bekreftelse: Det å skrive er ikke noe du bare gjør for din egen del, men det har verdi fordi det kan berøre og opprøre, og det er noe vi har lyst til å strekke oss mot, uten at vi nødvendigvis skjønner hvorfor.

Read More