Sat nam. Hvis du finner ut hvor det brenner, gå dit!

I begynnelsen av november hadde Forfatterstudiet sin dramatikksamling. Etter denne samlingen ble denne teksten skrevet av en av årets studenter, Christine Nitter:

 

Det er søndag ettermiddag. Dramatikken rundt det runde bordet er over. Hus har brent ned. Bare skorstein og grunnmur står igjen hos de fleste. Noen er spart, men vinduer er knust av det høye trykket. Røyken stiger opp fra ruinene. En svart tykk eim. Alt det som fins og ikke fins stiger opp, blander seg med de andre oksygen- og nitrogenmolekylene. De gjør plass, som når en stor stein kastes i en stri elv og forsvinner ned i mørket.

Hvor skal jeg bo nå, tenker jeg. Hva kan gro ut av denne asken? Samtidig kjenner jeg en lettelse. Som når et komplisert kjærlighetsforhold er over og det går opp for meg at jeg ikke blir nødt til å dele hverdagen med dramatikken. At jeg kan få være i fred for Aristoteles´ tragedier og slippe å finne ut om det skal gå et godt menneske dårlig eller et dårlig menneske godt. At kroppen og sinnet igjen kan komme tilbake til sin hviletilstand. For i dramatikken er det så høye krav. Vi må følge tekstens spor og passe på at de ikke svekker hverandre. Og det er ikke godt å vite om noe har skjedd eller ikke, for har det ikke konsekvenser for den andre så har det ikke skjedd. Er det som skjer nok til at man kan si at det faktisk har skjedd? Og nok til at man kan skifte takt? Og hvordan klare å skrive skarpt nok til at det usagte blir sagt uten å bli sagt. Takke meg til. Jeg velger meg heller en slags hiberneringstilstand, dvale, hvilemodus. Et hvilepotensiale er nok for meg.

Jeg plukker opp restene av meg selv og de få eiendelene jeg har klart å redde ut av det utbrente huset. Det er novembermørkt og gatene skinner svart, det går nedover mot havet. Etter å ha parkert i et gjørmehav og kommet meg nesten tørrskodd opp en mørk steintrapp med glasslykter på hvert trappetrinn stiger jeg inn i et lyst rom. Foran i rommet henger de, de hellige gongene. Store skinnende metallfat. Redskap for lydmassasje og evakuering av spenninger. Jeg får utdelt en yogamatte, puter og ullteppe og legger meg på gulvet, tett i tett med tyve andre kropper for å ta i mot badet.

«Velkommen til en reise med lyd i et tidløst rom.» Alle samler hendene foran hjertet i hilsen: «Sat nam. Jeg er sann. Sannhet er min identitet.» «Rens sinnet for egostyrte tanker, tanker som hindrer deg i å oppleve klarhet, fred og glede», sier stemmen.

Jeg har parkert utenfor den gamle tangmelfabrikken som ble oppført i 1918. Men den har aldri huset så mye som ett gram tangmel. Sat nam. Aktieselskapet Tromsø Tangmelfabrikk gikk konkurs etter oppføring av bygningen, uten noensinne å ha kommet i produksjon.

I dette sannhetens tempel ligger vi badet i vibrasjoner fra verdens eldste instrument som skal løse opp fysiske og emosjonelle spenninger og hele kropp og sinn.

Jeg lukker øynene og forestiller meg revefarmen som en gang holdt til her; lydene, luktene. Men som ble stengt og erstattet med et hønseri med 350 høns noen år etter. Sat nam. Og hvordan det så ut når det tyske slagskipet Tirpitz ble slept inn til kai her og hugget opp. Hvordan de tykke teakplankene ble til vinduskarmer som nå lyses opp av titalls stearinlys bak blafrende gardiner.

Sat nam; mantraet som skal forandre mine mentale mønstre og hjernens kjemi. Stimulere reflekspunkter i ganen som aktiverer hypothalamus. Sat nam.

Jeg legger merke til bildene som strømmer gjennom sinnet. Isbjørnjegeren som kjøpte tangmelhuset fordi han ville bo på landet. Han syntes Tromsø var altfor urban.

Tangmelfabrikken som aldri ble tangmelfabrikk ble til surstoffabrikk, billager, bilverksted, konfesjonsfabrikk, toalettpapirfabrikk og hjem for Hjemmets Nytt.

«Legg merke til pusten. Denne øvelsen er veldig bra for immunforvaret», sier stemmen. Jeg legger merke til min ikke- dømmende holdning. Ta det som det er. Hvem vet hva som er sant. Sat nam. Kan vel ikke skade. Jeg puster inn så godt jeg kan. Det er umulig og trangt. Sannheten føles stram og knapp. Det er ikke plass til luft der. Takke meg til sannhet.

La meg heller dykke inn i Hemmelighetstilstanden til Inger Christensen. Kanskje finner jeg trøst der, kanskje ikke. Hun skriver: «Hvorfor prøve å oppnå noe gjennom skrivingen som i virkeligheten er umulig å oppnå, hvorfor gå inn i et spill hvor det på tross av enestående sjanser kun eksisterer ett eneste utfall, nemlig at man blir utvist? Hvorfor fortsette å lengte etter å være i en slags bevissthetsrus, å være utenfor verden, å utslette oss selv?»

Er det ikke håp? Finnes det ingen vei utenom? Å se på at huset brenner ned, la det kjølne helt, før jeg våger meg inn på branntomta for så å gyve på igjen. Sat nam.

I dette huset som bærer navnet tangmelfabrikk men som aldri har vært tangmelfabrikk ligger jeg og tar i mot universets vibrasjoner. Vibrasjoner som setter alt vannet i kroppen i bevegelse og som kan sitte i i opp til en uke etterpå.  «Noen ganger kan det komme uventede reaksjoner», sier stemmen. «Ikke nøl med å ta kontakt om det er noe du ikke forstår.» Jo takk.

Kanskje er det håp for mitt hus også. Kanskje dukker det opp nye materialer. Om jeg bare leter og lytter til det verden har å si. Sat nam.

 

 

Slippefester i Tromsø og Oslo for studentantologien Brygg

Studentantologien Brygg (1)Studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø inviterer til lansering av antologien Brygg den 20. mai klokka 21.00 i Teaterkafeen på Hålogaland Teater. I Oslo feires utgivelsen en uke senere på Dansens Hus lørdag 27. mai klokka 19.00.

Antologien består av tekster i arbeid; poesi, prosa og dramatikk, skrevet av de fjorten studentene som utgjør årets kull. På de to arrangementene vil Forfatterstudentene lese selvvalgt tekst fra antologien eller fra andre prosjekter. Det blir også mulighet for å ta med seg antologien hjem.

Studentene som bidrar i årets antologi, er:

Mari Andreassen, Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne, Cecilie Wold Andersen, Ina Charlotte Fjellhøy, Elisabeth Mathisen, Unni Gjertsen, Sindre Camilo Lode, Jøran Mathisen, Martin Svedman, Karoline Sætre, Erling Vaaler, Nat Bloch Gregersen

Antologiredaksjonen har bestått av: Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne og Unni Gjertsen. Den grafiske utformingen har Erik Månsson (http//erikmansson.co/) stått for.

Forfatterstudiet i Tromsø er et samlingsbasert studie i skjønnlitterær skriving ved Kunstakademiet i Tromsø. I løpet av det første året får studentene prøve seg innen ulike litterære sjangre, i tillegg til å jobbe med et selvvalgt skriveprosjekt. Studentene har muligheten til å søke seg videre til år to, der de kan vie all tiden til et eget skjønnlitterært prosjekt. Lærere på studiet er Anne Oterholm og Morten Wintervold, i tillegg til gjestelærere i tekstarbeid og litteraturteori.

Vi håper så mange som mulig kommer og feirer antologien med oss!

For mer informasjon om antologien, kontakt: Ina Charlotte Fjellhøy (inafjell@gmail.com +47 916 07 457) eller Karoline Sætre (superduperkaroline@yahoo.com +47 924 32 708)

 

Søknadsfrist 1. mars!

teast2Alle som vil søke forfatterstudiet i Tromsø, oppstart høsten 2015, må være oppmerksomme på søknadsfristen:  1. mars! Universitetet i Tromsø tilbyr studieåret 2015-2016 sitt forfatterstudium 2. Dette studiet retter seg først og fremst mot personer som tidligere har fulgt et forfatterstudium eller har påbegynt et større skriveprosjekt og ønsker å videreutvikle skrivingen sin. Mer informasjon om innholdet og organiseringen av studiet finner en her på forfatterstudiets nettside. Lenken til  søknadskjemaet ligger under Kontakt. Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert og samlingen er i studieåret 2015-2016 lagt til følgene datoer:

19. -23 august. (onsdag-søndag)
1.-4 oktober (torsdag-søndag, samtidig med litteraturfestivalen Ordkalotten)
12-15 november (torsdag-søndag)
20.-24 januar (Onsdag-søndag)
3.-6. mars (to uker før påske)
14.-17 april
19.-22. mai (i uken etter pinsen)

 

 

NÅGRA ORD OM FORFATTERSTUDIET I TROMSØ

Staffan_Söderblom

1.

Kunde man skriva samman texterna som har kommit till vid Forfatterstudiet i Tromsø skulle man få en unik skildring av livsomständigheterna i de nordligaste delarna av skandinaviska halvön, en skildring som inte skulle vara tänkbar på andra sätt. Ungefär så tänkte jag första gången jag besökte skolan, det bör ha varit 2002 eller 2003. Forfatterstudiet sorterade då fortfarande under HumFak och höll till på det moderna campus lite norr om stadskärnan. Man tog en tidig buss nerifrån stan upp till universitetet, med ett redigt kompendium i väskan, studenternas texter med deras sorl av röster, myller av brokigt liv, som skulle upp på bordet. Gatorna i Tromsø var tysta och öde de där morgnarna, minns jag, liksom universitetsområdet var det, nästan inget folk alls i farten – för författarstudenterna höll sina möten under veckosluten, de hade som regel annat än studier för sig på vardagarna, med jobb och familjer.

Read More