Novelle av Bendik Vasstein Carlsen, student ved forfatterstudiet i Tromsø

Så deilig fuglane kvitrar, det vert vel snart lyst, og det klør over øyret under hua. Smule forsvinn inn i brøket; Marta ser blada i brøket brasle, ho ser greinene i brøket dirre. Brennenetne stikk opp av brøket, dei skin grønt imot henne, Smule må jammen passe seg no, tenker Marta; det klør under hua over øyret. Marta høyrer det bråke frå inni brøket, ho høyrer bråkinga stoppe og ho høyrer fuglane kvitre og ho høyrer elva dønje. Marta høyrer bråkinga byrje igjen; ho ser blada i brøket brasle, ho ser greinene i brøket dirre; Marta høyrer at det bråkar frå inni brøket, ho høyrer at bråkinga stopper. Marta tenker Smule Smule Smule. Marta stend aldeles stille; ho høyrer etter. Ikkje ein lyd, tenker Marta. Ho kjenner det klø under hua under håret over øyret, Men kan ikkje klø no, tenker ho. Kan ikkje klø og Smule, tenker Marta. Smule, seier Marta. Marta ser på brøket; ho ser at det stikk brenneneter opp frå brøket, Smule må passe seg no, tenker ho, Det kan gå riktig ille, dette, tenker Marta. Marta høyrer elva dønje. Fuglane kvitrar, det vert vel snart lyst. Smule har kanskje funne eit bytte. Ein liten sporv, ei skjor, ei rotte, igjen. Fysj og fysj, seier ho. Smule, då, seier ho. Ho ser på brøket. Rotter har du vel nok av heime, Smule, seier Marta. Og ver no forsiktig, seier ho. Marta ser mot brøket; ho ser at brøket stend som limt fast i lufta. Marta tenker Det er nok best han kjem ut att no. Hei, Smule, seier ho. Ho plystrer på Smule. Blada i brøket heng aldeles roleg. Greinene i brøket stend aldeles stille. Brennenetne skin; Brenneneter er noko fole noko, tenker Marta. Hei, Smule, seier Marta; ho tenker Det tyder ikkje godt, dette. Nei, det går mot slutten no, tenker Marta. Smule kjem til å avminnast og så kjem eg til å avminnast, tenker Marta. Eg er så boken, tenker Marta. Det vert me vel alle saman, det, til slutt, tenker Marta. Marta kjenner at det kitlar i hovudbotnen over øyret under hua. Marta dreg av seg hua, ho set neglene mot hovudbotnen, ho kjenner at spissane grev inn i huda; tsjk tsjk tsjk, seier det. Det er som om noko varmt stikk inn i porane, poplar ut av henne. Marta tar ned att handa. Marta ser det kvite støvet under naglene. Marta luktar på fingrane sine, det luktar som Smule; Smule må komme ut att no, tenker Marta. Uff, tenker Marta. Han må komme ut att no, tenker ho. Det må ikkje gå som med Tramp, tenker Marta. Plutseleg var Tramp berre daud og så græt Randi i mange år. Kven hadde trudd han skulle avminnast slik, tenker Marta. Ingen veit vel kvifor han vart avminna. Alltid skal dei no avminnast. Alle ihop, tenker Marta. Ein dag ligg Smule der, det kan hende det er i dag, tenker Marta. Smule, seier ho. Brøket stend bom stille. Komme ut att no, Smule, seier ho. Ho ser bortover vegen, Marta ser at alle husa ligg fredeleg og stille langs vegen; Marta tenker I alle desse husa bur det folk som skal avminnast. Marta ser at huset hannar Eikåsen ligg der, Marta ser at det framleis er kvitt og at hagen er stelt. Marta ser ned på hua som ho har i handa og ho tenker Det er hua hannar Eikåsen, det. Aldri bekom eg å gi han att. Men Eikåsen er på ein kvestra astra no, tenker Marta. Han haldt no ut så lenge, tenker Marta, Venta og venta på å få fere avgardes, tenker Marta. I 93 år, tenker Marta. Marta ser at ved sidan av huset hannar Eikåsen er huset hennar Berit. Som alle andre skal Berit avminnast ein dag, ho òg, tenker Marta. Deisen som ho er, ho fêr nok tidleg, tenker Marta. Så kjem barna hennar nok til å komme heim att. Dei kjem no ikkje før det er for seint, det gjer dei aldri, tenker Marta. Så kjem dei, når dei gamle er daude, og før dei veit ordet av det er dei sjølve gamle og sit og ventar på at barna skal komme heim att, tenker Marta. Og så skal dei avminnast, tenker Marta. I alle husa skal dei avminnast, kvar dag skal nokon avminnast, igjen og igjen, og dei skal få born som skal avminnast, og borna skal få kjeledyr som skal avminnast. Dette tenker Marta. Og Marta ser bortover vegen, ho ser at bakom huset hennar Berit, der ligg huset hennar Randi, aldeles i enden av vegen, før stien byrjar. Marta ser at hagen hennar Randi er frodigare eldå han plar. Marta ser at hagen bugnar. Smule, seier Marta. Smule, no går eg, no går Martamor, seier Marta. Så får du følgje med om du vil heimatte, seier Marta. Marta går mot huset hennar Randi. Under føtene seier singelen Tsjk tsjk tsjk. Marta høyrer at ein hund gøyr frå hagen hennar Randi; Marta kjenner på røysta at det er Tramp. Marta ser at Tramp kjem ut i hagen hennar Randi i enden av vegen og Marta ser at Tramp lograr med halen; Nei, men, Tramp, lille ven, seier Marta. Marta ser Tramp logre med halen. Marta høyrer at Tramp gøyr. Marta snur seg mot brøket. Ho ser at det stend aldeles stille. Smule, kviskrer Marta, Sjå kven som er kommen att, Smule, kviskrer ho, Det er Tramp, jo. Marta ser på brøket og ho ser at brøket stend bom fast. Marta snur seg tilbake mot huset hennar Randi og Marta ser at hagen er vaksen frodig og flott. Men kvar er no Tramp blitt av, tenker Marta. Han var der jo nettopp, tenker Marta. Marta ser mot hagen hennar Randi. Marta ser ingen Tramp. Marta tenker Nei, uff, no er det skjedd igjen. Marta tar eit skritt mot huset hennar Randi i enden av hagen. Tramp, seier Marta, Komme til tante Marta, seier Marta. Marta plystrer på Tramp. Flinke bisken, seier Marta. Marta ser mot hagen, og midt i hagen, ser Marta, på bana mellom blomane, ligg Tramp. Marta ser at tunga hannar Tramp heng ut av munnen hannar Tramp og Marta ser at augo hannar Tramp er opne og tomme og Marta ser at droplane i pelsen hannar Tramp breier seg ut og gjer kroppen hannar Tramp heilt brun. Kroppen hannar Tramp smuldrar opp og blir til dumbe. Marta ser at dumbekroppen hannar Tramp synk ned mellom grasstråa og Marta ser at eit tre veks opp frå der Tramp forsvann. Marta ser at treet strekk seg opp mot den blå himmelen og Marta tenker Beire meg. Marta ser at treet strekk greinene sine utover mot dei andre trea i hagen. Beire meg, tenker Marta. Marta ser at det spring blad ut frå greinene på treet og Marta ser at blada skin borkete trass i otta. Nei, dette, beire meg, tenker Marta. Dette er noko besøndeleg noko, tenker Marta. Men slikt kan vel skje den beste, tenker Marta. Det er vel slik me alle skal ende, tenker Marta og Marta ser opp i det nye treet og ho ser at to skjorer har sette seg på greinene. Marta tenker Det er vakkert. Marta kjenner at hua hannar Eikåsen varmar om nevane. Marta ser at eit ekkorn kravlar nedover langs trestamma. Det dønjer frå elva. Fuglane kvitrar. Det klør over øyret. Og gud som det klør då, tenker Marta. Marta løfter handa og ho klør seg over øyret og ho kjenner at neglene rissar henne i hovudbotnen og det er som når ho skrapar med ein gaffel. Marta tar handa ned att; ho luktar på fingrane; ho tenker at det luktar Smule. Marta snur seg mot brøket og ho ser at det stend bom stille, limt fast i lufta. Komme ut at no, Smule, seier Marta. Rotter har me nok av heime, seier Marta. Marta ser ned på brøket. Marta ser at blada i brøket heng aldeles stille. Marta plystrer på Smule. Framleis er det stille i brøket. Nei, seier Marta. Ho rister på hovudet. Marta ser at brøket stend bom fast. Det vert vel snart lyst, no, seier Marta. Ho løfter handa og klør seg bakom øyret. Marta sukker. Men, Smule, ho er nok ikkje meir, ho, seier Marta. Marta ser på brøket. Nei, ho er forsvunnen verten, daud er ho verten, eten opp av brøket, seier Marta. Nei, eg får ta og gå opp til Eikåsen aleine og levere hua, seier Marta. Og Marta høyrer at det båker inne i brøket, ho ser at blada i brøket braslar, ho ser at greinene i brøket dirrer og ho ser at Smule kjem ut frå brøket. Smule har lauv og bos i pelsen. Der var du jo, seier Marta. No blei eg glad, kan skjøne, seier Marta. Komme då, flinke bisken, seier Marta. Marta set seg ned på huk og knea er ikkje unge meir men Smule kjem til henne. Ja, ja, ja, seier Marta. Så kom du ut att til Martamor, seier Marta. Eg var redd du var vekke for godt, seier Marta. Marta strekk ut armen, den blaute snuta hennar Smule kitlar mot fingrane, tunga hennar Smule sleiker over handflata. Fann du så mykje spanande, du då, seier Marta. Marta ser inn i augene hennar Smule og ho ser at augene hennar Smule er gamle og svarte. Smule strekk snuta mot hua hennar Marta hannar Eikåsen og Nei, nei, ikkje det, seier Marta. Marta dreg hua tilsides. Det er hua hannar Eikåsen, det, seier Marta. Me skal gi henne att til Eikåsen, veit du, seier ho. Han har nok sakna henne, kan skjøne, seier Marta. Det klør over øyret og Marta set neglene mot hovudbotnen og klør; det kjennes som ho gjer det med ein gaffel. Smule sleiker henne der det klør. Smule luktar Smule. Klørne hennar Smule stikk mot låret. Pelsen hennar Smule mot handa, mjuk og god pels. Det er meg og deg, Smule, seier Marta, Me er gode bussar. Marta stoppar å klø. Knea er ikkje unge meir. Og så skal me opp og gi Eikåsen hua att, ja, seier Marta. Marta reiser seg opp. Det dunker i tinningane. Vegen og fjella og Smule og brøket og huset hannar Eikåsen og huset hennar Berit og huset hennar Randi pakkast inn i eit grått slør. Neimen, tenker Marta. Skjer det alt no, tenker Marta. Marta ser på henda sine og ho ser at dei blir brune og at dei smuldrar opp. Ikkje enno, seier Marta. Ho kjenner seg lett og knea er yngre eldå dei er. Det venstre øyret blir døvt og så det høgre og det venstre auget blir svart og knea er yngre eldå dei er og Marta kjenner seg lett og så kjenner ho at det klør over øyret, ho kjenner at det svir. Eg lyt klø, tenker Marta og ho kjenner at neglene hennar skrapar mot huda og ho kjenner at øyret finnast og hovudet finnast og fjeset finnast; hovudet sit på toppen av kroppen og ho kjenner at nakken finnast under hovudet og at skuldrane støtter opp nakken; Marta kjenner at armane heng ut frå skuldrane og bulen ligg mellom armane, ho kjenner at beina strekk seg ned mot bakken og at knea er akkurat så gamle som dei skal vere; Eg, tenker Marta, og ho opnar augene og ho ser at vegen ligg framfor henne og at langs vegen, der ligg huset hannar Eikåsen og huset hennar Berit og i enden av vegen, der stien byrjar, der ligg huset hennar Randi, og Marta ser at hagen hennar Randi bugnar som han aldri før har gjort; I mellom alt dette er eg, tenker Marta, og Marta ser at framfor henne, mellom henne sjølv og huset hennar Randi, der stend Smule midt på vegen. Vente, Smule, seier Marta. Smule snur seg mot henne, og Marta ser at Smule smiler til henne. Smule har gamle, svarte auger. Kjem du, høyrer ho Smule seie. Alltid skal du drunte sånn, seier Smule. Ja, ja, eg kjem, seier Marta. Marta byrjer gå. Knea er yngre enn dei ein gong var. Jau, det lid mot dag no, høyrer Marta Smule seie. Ikkje mas, sånn, Smule, seier ho. Eg er der snart.

Kort tekst (kanskje en begynnelse på en lengre tekst) av en av årets studenter: Vemund Thoe

Jeg hadde lagt meg i sengen. Det røde taklyset sto på, jeg brukte å ha dette på om natten. Jeg så på et maleri på veggen i hjørnet av rommet, et stilleben jeg hadde malt en gang. Jeg hørte katten krafse på døren. Jeg slapp han inn. Jeg hadde funnet tilbake til en slags stillhet, klart å skape et rom for refleksjon. Jeg tenkte på ordene vaghet og varhet. Jeg tenkte på hvordan man kan finne fram til den absolutte stillhet, bortsett fra egen tinnitus, for å kunne fullstendig absorbere omgivelsene. Klokken var 5.09. Det var stille i huset. Jeg åpnet laptopen og bestilte et hotellrom. Det var alltid godt å ha en fluktrute klar. Det var det mitt liv handlet om: flukt. Det var et av få ritualer jeg var komfortabel med, det å reise. Jeg foretrakk å reise uten innsjekket bagasje. Jeg brukte alltid å plassere meg bakerst på venstre side i flyet. Idet jeg satte meg, fikk jeg den intense følelse av tilfredshet: en følelse som handler om å være i bevegelse, å kunne se ned på skyene og sveve flere tusen meter over bakken og problemene mine der nede.

Om å selge leiligheten

1. Hvis du ikke får solgt leiligheten din på de første forsøkene, blir det bare vanskeligere. Folk plukker det opp, og jeg tenker at det er sånn det er å være alene for lenge. En skygge som følger deg, gjør deg mørk og blass og skremmer bort potensielle partnere, ikke på en bråkete, plutselig måte, men hviskende: gå din vei, forlat meg.

2. En av naboene hadde visning forleden. Det kom ingen. To uker senere, opp igjen med visningsskiltet. Slik har de holdt på de siste tre månedene og det skremmer meg. Jeg vil ikke selge nå, men en gang i fremtiden vil jeg kanskje selge, og da er spørsmålet om beliggenheten er god nok, om det er et selgers eller kjøpers marked, om jeg slipper å gå for langt ned i pris.

3. Det føles som om jeg ødelegger leiligheten, som om den synker hastig i verdi. Gulvet slites ned for hver dag. Det er store flekker av fett bak dusjen. Var det dumt av meg å drille hull i taket og sette opp kroker og installere en slynge? Jeg skulle trene opp kjernemuskulaturen.

4. Jeg skriver dette i stuen. Jeg bor i en ettromsleilighet, man kunne like gjerne si at jeg skriver på kjøkkenet. Hvorom allting er: Jeg skriver en roman. Men det blir mest riktig, syns jeg, å si at jeg skriver på soverommet. Sengen er 1.60 x 80 cm. Jeg kjøpte dobbeltseng selv om jeg er alene.

5. For å øke verdien på leiligheten kan jeg flytte soverommet inn på kjøkkenet, der er det et vindu, få noen håndtverkere til å smelle opp en vegg, flytte kjøkkenet inn til det som nå er soverommet, dersom det går med rørløsningene og vannet og sånne ting, og dermed gjøre om leiligheten til en to – roms. Da blir leiligheten lettere å selge, det sier alle som er på besøk, at det er det jeg bør gjøre.

6. En dag skal jeg slippe romanen ut i verden som en bombe og det er da alt løsner. Da skal jeg selge leiligheten og begynne et nytt liv.

7. Jeg er redd for at det aldri vil løsne.

8. Selv om jeg aldri skulle få solgt leiligheten min, selv om jeg fortsatt skulle være alene om ti år, selv om romanen min skulle bli refusert eller oversett, kommer jeg aldri til å ta livet mitt. Selv om man ikke kan vite sånne ting, vet jeg det allikevel. Det er et løfte.

9. Men i det man lover seg selv at man aldri kommer til å ta livet sitt, har man tatt det første skrittet. Selvet ditt tør å leke med tanken, og du tror det er uforpliktende, men en lek med en tanke er aldri uforpliktende; den ene tanken tar den neste, og en dag våkner du opp som en person som, når livet er på sitt vondeste, når ensomheten bare er stygg, trøster seg med og lengter mot selvmordet.

10. Romanen jeg skriver handler om en ung mann som forsøker å selge leiligheten sin.

11. Jeg sitter i mitt private bibliotek og skriver en roman.

12. Den unge mannen i romanen lider av en uhelbredelig og dødelig sykdom (kreft?). Han har fått vite at han neppe har mer enn seks måneder igjen å leve. Han har sluttet i jobben som pedagogisk leder i en barnehage på Hovseter i Oslo. Han planlegger en reise, en siste storslått reise før sykdommen tar helt over. Han tenker India, han tenker Himalaya. Han tenker monsuntid og sommer, å komme seg opp i fjellene og kjenne vinden, å stå ansikt til ansikt med døden og stillheten.

13. Det jeg lurer på, kjære leser, er hva du synes om denne ideen? Skriv gjerne i kommentarfeltet hva du tenker. Virker dette så besnærende, så kraftfullt og potent, at navnet mitt, Jonas Hansen Meyer, er et navn du tenker at det er verdt å følge med på i fremtiden. Kommer du til å kjøpe romanen?

14. Den unge mannen, han er vel syvogtyve år eller noe, kontakter eiendomsmeglerfirmaet Privat1. Eiendomsmegleren er en kvinne med rødt hår helt i begynnelsen av tredveårene. Hadde jeg bare ikke hatt kreft, tenker den unge mannen. Hun fikser bilder av leiligheten til annonsene på Finn.no. To stykker kommer på den første visningen, én på den andre. Ingen bud. De prøver igjen to uker senere. Han har fem måneder igjen å leve.

15. Den unge mannen ønsker å forlate verden som et fritt og lett vesen uten tyngende eiendom. Dersom vi ser logisk på det, trenger han vel neppe mer enn tredve, førti tusen til en ok reise til fjellene i India. Jeg tror han vil kvitte seg med leiligheten for å bli lettere, slik man kaster sandsekker ut av en luftballong for å stige høyere.

16. De får ikke solgt leiligheten. Kanskje er prisen for høy, beliggenheten uheldig, de får ikke solgt og for å øke markedsverdien bestemmer den unge mannen seg for å pusse opp badet og forvandle leiligheten til en to –roms ved å flytte kjøkkenet inn på soverommet og visa versa. Han ringer rørleggere og snekkere, og med telefonen i hånden sitter han ved kjøkkenbordet og ser på et notatark med telefonnumre og handlelister. Han lengter mot å bare reise vekk, sette seg på et fly. Han har fire måneder igjen å leve. Det vokser en rastløs fortvilelse i ham, som en mer intens versjon av en søndags håpløshet.

17.Det slår meg at romanfiguren min er ganske alene. Hvor er foreldrene hans? Har han noen brødre? En søster? Jeg vurderer å skrive inn et begynnende kjærlighetsforhold til eiendomsmegleren, den rødhårede, unge damen.

18. Jeg tror forresten den implisitte fortelleren har et fetisjert forhold til døden.

19. Kan man si at den unge mannen gleder seg til å dø? Noen dager i hvert fall. Han grugleder seg. Hva innebærer døden, tenker han. Han drar på lange sykkelturer i marka mens håndtverkerne arbeider i leiligheten. I svingene fra Frognerseteren nedover grusveien mot Sognsvann, kjenner han et nærvær. En ro, ingen sterk glede, men heller ikke det motsatte. Han triller gjennom skogen uten tilfredshet, uten frustrasjon. Trærne er trær, slik de alltid er, ikke noe mer enn det.

20. Men andre dager kjenner han urettferdigheten svi ham i brystet. Det likegyldige suset i furuene river i ham. Han er for ung! Det er da han lengter sterkest etter å bare reise, stå på verdens tak i Himalaya og skrike inni seg.

21. På den tredje visningen kommer det fem stykker, leiligheten er freshere. Megleren er entusiastisk.

22. Ingen bud blir lagt inn. I et møte med eiendomsmegleren forteller den unge mannen at han gir opp. Hun sier de kan prøve igjen om et halvt år. Han forteller at han skal dø. Hun gråter. Eiendomsmegleren klemmer den unge mannen, han kjenner leppene sine bevre, det er en tyngde i ham, eller er tyngden i rommet, eller mellom dem, den unge mannen og eiendomsmegleren? De avtaler å ta en kaffe sammen.

23. Spørsmålet er om man egentlig bør skrive om døden i en roman om døden.

24. Den unge mannen har tidligere kjent en lettelse over at han er alene, at han ikke har barn og kjæreste, at han skal møte døden alene. Før han sovnet på kveldene hente det at han skalv av ærefrykt overfor den ensomheten. Nå går han turer med eiendomsmegleren rundt Sognsvann og hun forteller ham hemmeligheter. Om aborten for tre år siden, om faren som slo, og han merker at han vil nærme seg henne, slippe henne inn.

25. Den unge mannen er slapp, medisinene tunge. Det blir ingen reise til Himalaya. Han googler toppturer i Nordmarka. Kjerkeberget, 631 meter over havet.

26. Han sykler til Sandungen gård sammen med eiendomsmegleren. Syklene setter de fra seg i skogen og går den siste biten til fots. Han er kvalm når han når toppen. De spiser matpakken, drikker Pepsi Max, kvalmen gir seg, de ser utover og han skjønner at han er akkurat like nærme, eller akkurat like langt unna evigheten her på toppen av Kjerkeberget som et hvilket som helst annet sted i verden.

27. Jeg er usikker på avslutningen. Noen må uansett selge leiligheten, ta seg av dødsboet, det er ikke snakk om mange ting, noen kasser i kjellerboden med bøker og kompendier, noen ski, en sykkel. En stor seng, 1.60 x 80 cm, en sofa, et kjøkkenbord.

28. Tre muligheter: a. Forsoning. Han dør på et sykehus. Tilstede er mor, far, brødre, eiendomsmegleren. b. Opprør. Han velger å ta sitt eget liv. Han henger seg, for eksempel i et rep fra en av krokene i taket som han satte inn i forbindelse med en slynge han ville bruke til å trene opp kjernemuskulaturen. c. Åpen slutt. Finne et slående bilde å zoome ut fra, for eksempel fra der de hviler seg og spiser matpakken på toppen av Kjerkeberget, eller bare avslutte når han sitter for seg selv på kjøkkenet i leiligheten og drikker te mens støvet faller rundt ham, og han føler seg resignert, men allikevel, hvis det går an, ikke helt uten håp.

 

Jonas Hansen Meyer

 

REVEUNGEN

fox-310123_1280Det var seinsommer da reveungen lå der. Vi visste ikke hvorfor den gjorde det. Mamma fant den tidlig på morgenkvisten, på vei til åkeren. Da lå den ute på tunet, sammenkrølla, vi trudde den var død, se her ropte mamma, og jeg løp bort, så, og der lå den, skittenrød, og så ørliten at jeg ikke hadde sett noe så lite og levende noen gang før. Trist, sa mamma, tok den i nakkeskinnet for å hive den bort, men da lagde den en lyd som både var et pip og et skrik, men så lavt at det også var en hvisken, og mamma dro handa til seg. Mammaen dens er nok ikke langt unna, sa mamma. Kan jeg klappe den? spurte jeg. Nei, da vil ikke mammaen dens ha den tilbake, sa mamma, og det syntes jeg var rart, for jeg har blitt klappa på av både tante og bestemor, bestemor pleier å stryke meg over håret og gi meg epler, men mamma vil alltid ha meg tilbake, hun er like lykkelig hver gang hun kommer bort til bestemor etter å ha vært ute på åkeren, hun har jord i håret og skitt på hendene, ansiktet er rødt og brunt, men hun vil alltid ha meg tilbake, jenta mi! roper hun alltid, og jeg løper bort og kaster meg i armene hennes, de gode armene som alltid tar imot fast og mjukt og ikke slipper før jeg gjør det. Jeg bøyde meg ned ved reven og sa: mammaen din kommer nok tilbake. Hun skal nok klemme deg som mammaen min klemmer meg. Og da så den opp på meg, det er jeg sikker på at den gjorde, de gule øya var så veldig mørke, jeg skjønte ikke at den engang klarte å se med noe som var så mørkt, og kanskje smilte den sånn som rever smiler. Nå må du bli med meg bort til bestemor så jeg får kommet i gang med arbeidet, sa mamma, og tok meg i handa.

Read More