Søknadsfrist til forfatterstudier i Tromsø 2024-2025 er som vanlig 1. mars !

Nå er søknadsweben åpen og det er det er mulig å søke på forfatterstudier i Tromsø for studieåret 2024-2025. Studieåret 2024-2025 tilbyr UiT både forfatterstudium 1 og forfatterstudium 3. Undervisningen foregår på Kunstakademiet midt i Tromsø sentrum. Begge studiene er samlingsbasert, det gjør at de tiltrekker seg studenter med stor variasjon i alder, bosted og erfaring. At de er samlingsbasert betyr imidlertid ikke at de er deltidsstudier. De består av ganske intensive samlinger med tekstverkstedet i sentrum, og som kombineres med lengre lese- og skriveperioder.

Hvem kan søke forfatterstudium 1? Opptakskrav til forfatterstudium 1 er generell studiekompetanse (eller realkompetanse9 og bestått opptaksprøve (10-15 sider skjønnlitterær tekst) og et motivasjonsbrev på maks 2 sider. Studiet retter seg mot alle som ønsker å utvikle et skrivetalent og sin evne til å vurdere litterær tekst. I løpet av dette første året prøver alle ut ulike sjangre. Studiet har 8 samlinger i løpet av året, og tar opp 15 studenter, datoer for samlingene finner en på denne nettsiden under studentinfo.

Du kommer til søknadsweben via denne lenken:

https://uit.no/utdanning/program/359364/forfatterstudium_1_-_arsstudium

Først klikker du på LOKALT OPPTAK, videre velger du institusjon (UiT Norges arktiske universitet), du logger inn og registrerer deg med navn og adresse. Deretter kommer du til velg opptak, da må du gå til : halvårs og årsstudier før du finner forfatterstudium 1

Hvem kan søke forfatterstudium 3? Opptakskrav til forfatterstudium 3 er generell studiekompetanse (eller realkompetanse) og bestått opptaksprøve, som består av 30 – 40 sider skjønnlitterær tekst. Teksten skal være under utvikling og bestå av ett eller flere utdrag fra det samme skjønnlitterære manuset (f.eks et novelle-, roman-, lyrikk- eller kortprosamanus) og et motivasjonsbrev på maks to sider. Dette forfatterstudiet retter seg mot personer som allerede har skjønnlitterær skriveerfaring, enten gjennom 2 års forfatterstudium (tilsvarende forfatterstudium 1 og 2 ved UiT) eller gjennom tidligere skjønnlitterære utgivelser. Studentene arbeider gjennom hele året med et eget skriveprosjekt i valgfri skjønnlitterær sjanger. I tillegg skal studentene arbeide med refleksjoner rundt eget skrivearbeid: Hva skriver jeg, hvordan gjør jeg det, og hvorfor på denne måten?  Studiet har 7 samlinger i løpet av studieåret, og tar opp 10 studenter. Du finner oversikt over alle samlinger under studentinfo på denne nettsiden. Alle vil få individuell veiledning på sine prosjekter i tillegg til tekstarbeidet på samlingene.

Du kommer til søknadsweben via denne lenken:

https://uit.no/utdanning/program/656775/forfatterstudium_3_-_arsstudium

Først klikker du på LOKALT OPPTAK, videre velger du institusjon (UiT Norges arktiske universitet), du logger inn og registrerer deg med navn og adresse. Deretter kommer du til velg opptak, da må du gå til : halvårs og årsstudier før du finner forfatterstudium 1

For alle som har lurt på om de skal søke Forfatterstudium 1 eller 3 i Tromsø (med oppstart august 2024, avslutning mai 2025): Det er snart på tide å finne ut av det: Søknadsfrist 1. mars 2024!

For å lese mer om forfatterstudiene kan du for eksempel bruke denne bloggen: forfatterstudietitromso.no:

  1. Lese blogginnlegg: tidligere studenters forskjellige tekster, studentintervjuer, gjestelærerintervjuer etc etc
  2. Eller du kan gå rett til menyvalget: Studiet/Forfatterstudium 1 eller 3 og lese om opptakskrav, eksamensform og forhåpentligvis mye av det du lurer på om dette studiet.
  3. Under studentinfo får du altså alle samlingsdatoer og innleveringsfrister.

 

Hjertelig velkommen som søker!

Anne Oterholm og Morten Wintervold

Ingvill Kjærstein, tidligere forfatterstudent debuterer med romanen: Austvestpassasjen.

Som vanlig publiserer forfatterstudiet intervjuer med tidligere forfatterstudenter når de kommer med sin første skjønnlitterære bok. Denne gangen er det Ingvill Kjærstein som debuterer med romanen Austvestpassasjen. Det blir lanseringsfest på Kafé Hærverk i Oslo 5. mars klokka 19, og alle er hjertelig velkomne!

Våre tre spørsmål:  

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Eg byrja å skrive denne romanen i 2018, symptomatisk nok på ei reise austover. Nærmare bestemt på nattbussen mellom Osaka og Tokyo. Eg hugsar det var mørkt i kupeen og at alle dei andre passasjerane sov, så eg skrudde ned lysstyrken på skjermen min og byrja å skrive så stilt som råd. På det tidspunktet hadde eg ikkje skrive skjønnlitterært sidan skriveoppgåver på skulen. Eg var student ved eit japansk universitet, og var ein del av eit internasjonalt miljø. I kvardagen veksla eg mellom å kommunisere på japansk og engelsk, og eg jobba med ei masteroppgåve på japansk. Dei einaste gongane eg brukte norsk var på Skype. Den språklege vekslinga gjorde meg på ein paradoksal måte språkfattig. Skrivinga var som å finne opp språket på nytt. Korleis kunne eg uttrykke noko ekte?

Tidleg i prosessen byrja eg å byggje opp fiksjonsuniverset som no er blitt Austvestpassasjen. Det var det mykje av arbeidet gjekk ut på dei første åra, å avklare rammene som hovudkarakteren skulle bevege seg innanfor. Eg hadde heile vegen nokon nøkkelscener som eg visste måtte vere med, elles har mykje av arbeidet vore assosiasjonsprega. Ofte var det årstidene som leidde meg. Kva skjer i januar, jo, då er det jordbærsesong. Kva skjer i februar, jo, då kastar ein soyabønner i «setsubun»-ritualet. Slike små assosiasjonar sette i gang fantasien og let meg jobbe med stoffet på ein ganske fri og leiken måte.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

I 2019 flytta eg tilbake til Noreg med manuset i bagasjen, og året etter deltok eg på Samlagets manusseminar. Då eg opna eposten om at eg fekk plass, trudde eg det var ein feil, for eg hadde aldri vist teksten min til nokon før. Det var dessutan draumen min å bli utgitt på Samlaget. På manusseminaret vart eg oppmoda til å jobbe vidare med prosjektet. Eg innsåg at dersom eg skulle greie å fullføre romanen, måtte eg øve meir på handverket. Deretter følgde to år i Tromsø, med sporadisk kontakt med redaktøren eg møtte på manusseminaret. Då eg var ferdig med studiet, sendte eg henne den nye versjonen av manuset, og vart offisielt antatt hausten i forfjor. Eg er takksam for å ha fått oppmuntring av ein redaktør såpass tidleg i prosessen, og utan særleg skriveerfaring.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Før eg byrja på Forfatterstudiet i Tromsø tok eg ikkje skrivinga på alvor. Kva var det eg hadde å seie som ingen andre hadde sagt betre enn meg før? Samstundes hadde eg dette sterke formidlingsbehovet. Eg ville skrive, og eg ville bli ferdig med Austvestpassasjen. I Tromsø fekk eg eit rom til å utforske. Eg oppdaga ein heilt ny måte å tenke og leve på, eit ekstra lag over verkelegheita. I klasserommet tok alle kvarandre på alvor. Eg lærte å skrive friare og eksperimentere meir, takka vere dei dyktige lærarane og det gode miljøet i klassa. Morten Wintervold var også ein god rettleiar for prosjektet mitt. Eg håpar at eg alltid kjem til å skrive som om sytten personar skal dissekere teksten min i eit lite rom. Det skjerper sansane.

Forfatterstudiet gratulerer varmt!

Julia Martinčič, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med novellesamlingen Hjertet er en alien

Forfatterstudiet i Tromsø har som vanlig fått stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av en av våre tidligere studenters første bok. Julia Martinčič bok er allerede i salg, men slippfesten er det ennå mulig å nå.  Det er bare å møte opp på  Kafé Hærverk 17. august klokka 19!

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Arbeidet med boka begynte så smått i 2018, med en slags roman som også var innafor science fiction-sjangeren. Denne jobba jeg med gjennom et år på Forfatterstudium 2 i Tromsø, men kom til et punkt hvor jeg trykket meg ut av dokumentet og sverget på å aldri skrive på den historien noensinne igjen. Et punkt man kommer til i alle prosjekter med jevne mellomrom, viser det seg, om man er en noe dramatisk anlagt person.

Da jeg åpnet dokumentet igjen etter noen måneder, så jeg flust av idéer som var blitt presset sammen i et univers hvor de ikke fikk gjøre noe ut av seg. Prosjektet begynte derfor å fragmentere seg: jeg jobbet lenge med å skrive ut idéer, stemmer og steder, og fant ut at om jeg ga dem nok egenpleie skjedde det helt nye og spennende ting. I tre år jobba jeg med det som til slutt ble novellesamlinga Hjertet er en alien.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Det tok fem år fra jeg begynte på Skrivekunstakademiet i 2017, til jeg sendte min første mail til et forlag i fjor. Det var mye som måtte modnes, og det tok lang tid å finne tillit til min egen stemme. Jeg måtte også slutte å se for meg strenge menn med måne og hornbriller som pekte på manuset mitt og sa: æsj.

Så kom dagen likevel, hvor jeg fikk øyekontakt med gjenskinnet mitt i dataskjermen, og jeg og det digitale spøkelset fanga der inne nikket til hverandre.

Redaktøren min, Thea Baugstø fra Tiden forlag, dasket meg ikke på labben. Hun inviterte meg isteden inn på kontorene deres i fjor sommer og ga meg en lesning. Å jobbe med henne har vært en av de mest givende prosessene jeg har vært med på. Hun gir meg selvstendighet og frihet til å utforske og gå meg vill, samtidig som hun utfordrer og åpner opp tekstene. Samtalene vi har hatt, har vært en påminnelse om hvorfor jeg vil bruke store deler av livet på å skrive.

Hvilke erfaringer fra de ulike forfatterstudiene tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Forfatterstudiene har vært uvurderlige for å skape grunnlaget for en skrivende praksis. Jeg har møtt mennesker som fortsatt er blant mine viktigste lesere og støttespillere. Jeg har grått på toaletter og hyttet med nevene mot taklamper når tvilen ble for stor. Det viktigste har vært å bli introdusert for en kollektiv form for lesning, og det nærmest magiske som kan skje om man samler folk rundt et bord i et klasserom og lar dem prate sammen. Det ligger et alvor i det å skulle mene noe om andres tekster. Å gå i dybden, lese med skarpsyn og omsorg.

Noe som likevel tok lang tid å forstå: for å klare å skrive må jeg også ha lange perioder hvor ingen får være med. Jeg må låse døra og hive nøkkelen, holde hendene over ørene for ikke å slippe inn en eneste stemme. Og så komme krypende ut noen måneder seinere med en bunke papir og håret i alle kanter og spørre pent om noen vil ta en titt.

Fire studenter fra årets forfatterkull i Tromsø debuterer med tekster i Signaler

Den skjønnlitterære antologien Signaler har eksistert siden 1986, og mange nye skrivende har sendt inne og sender inn tekster til denne antologien. Det store antallet som ønsker å være representert, gjør selvfølgelig at nåløyet blir trangt. Signaler har uansett vært et sted for å lese tekster fra fremtidige forfattere i mange år. Redaktør for antologien 2023 er poet og romanforfatter Amalie Kasin Lerstang. Fire av de elleve som har tekster i årets utgave går altså i år på forfatterstudiet i Tromsø (i tillegg har en av debutantene gått på studiet tidligere). Forfatterstudiet i Tromsø har fått stille Tromsø-studentene noen spørsmål om deres bidrag og om arbeidet fram mot ferdig tekst.

Signaler 2023 forventes å være i salg 8. mai.

 

Marthe Reienes

Hva slags type tekst (sjanger) er du representert med i årets Signaler?

Teksten er egentlig et romanutdrag, men den står støtt på egne bein og kan også leses som en novelle.

Da teksten din ble antatt, var den så godt som ferdig, eller har du fått mange tilbakemeldinger som du har jobbet med i etterkant?

Redaktør Amalie sa hun var nysgjerrig på forholdet mellom de to hovedpersonene i teksten og spurte om jeg hadde mer stoff liggende. Jeg sendte henne omtrent 40 sider ekstra med løsrevne brokker fra romanuniverset som kunne gi mer dybde og bakgrunn til karakterene og et forslag til hvor noen av de forskjellige nye tekstsnuttene kunne plasseres. (Ikke alle 40 sidene, altså.) Vi hadde et par runder frem og tilbake med det, og deretter en runde hvor redaktøren foreslo noen presiseringer, strykinger og utvidelser. Deretter var det en språkvask og en korrektur hvor jeg fikk se gjennom endringsforslagene og godkjenne dem.

Var dette arbeidet ulikt det som foregår på forfatterstudiet? Kan du eventuelt beskrive likheter og forskjeller med tanke på de prosessene som foregår på et forfatterstudium?

Det var ikke helt ulikt prosessen som foregår på studiet. Der nærleser vi også hverandres tekster og har forslag til hva som kan løfte, utvide eller nyansere en tekst. I tekstverkstedet kan det noen ganger oppstå mange ulike meninger om en og samme tekst (som var tilfellet med akkurat denne novellen/teksten da den ble lest på en samling). Så det føltes mer konkret og fokusert å jobbe med én redaktør enn med mange medstudenter og lærere. Og det var interessant – og stas! – å bli så nærlest av en proff redaktør. Teksten (og jeg) ble godt ivaretatt.

 Kommer du til å fortsette å skrive skjønnlitterært?

Ja!

Synne Gulliksen

 Hva slags type tekst (sjanger) er du representert med i årets Signaler?

En novelle

Da teksten din ble antatt, var den så godt som ferdig, eller har du fått mange tilbakemeldinger som du har jobbet med i etterkant?

Jeg jobba ganske mye med den etter at den var antatt. Jeg fikk blant annet innspill på steder der jeg kunne skrive ut mer, og jeg fikk mulighet til å jobbe inn endringene gjennom flere runder med redaktør.

 Var dette arbeidet ulikt det som foregår på forfatterstudiet? Kan du eventuelt beskrive likheter og forskjeller med tanke på de prosessene som foregår på et forfatterstudium?

Det var annerledes på den måten at jeg jobba mot å ferdigstille en tekst, og sånn sett også hadde et tidspress. På studiet har vi skrevet i ulike sjangre gjennom året, og det har for min del handla mye om å se muligheter og åpne opp tekstene mest mulig, og lite om å ferdigstille noe, så det var gøy å faktisk bli ferdig med en tekst! Det var også en litt annen prosess å jobbe sammen med en redaktør, som leste flere ganger og ga innspill på stort og smått i teksten. Også fordi det var én person, mens vi på studiet får tilbakemeldinger fra veldig mange forskjellige stemmer, som ofte kan sprike i ulike retninger. Hvor en del av prosessen er å finne ut hvilke av disse som treffer, og som man vil jobbe med videre.

 Kommer du til å fortsette å skrive skjønnlitterært?

Ja! Det å få oppleve at andre virkelig engasjerer seg i egen tekst, både gjennom studiet og med redaktør i Signaler, har vært veldig motiverende for skrivinga.

Edel Farstad

Hva slags type tekst (sjanger) er du representert med i årets Signaler?

Lyrikk.

Da teksten din ble antatt, var den så godt som ferdig, eller har du fått mange tilbakemeldinger som du har jobbet med i etterkant?

Diktene jeg har med i Signaler er bearbeidede versjoner av det søkte meg inn på forfatterstudiet med, så de hadde vært gjennom noen runder etter nyttige tilbakemeldinger fra gruppa på første samling. Men så har de ligget litt «uberørt» før jeg sendte dem inn til Signaler, og selv om mange av dem hadde kommet langt da jeg sendte inn, fikk tilbakemeldingen fra redaktør meg til å se på tekstene på nytt og oppdage mye som jeg ikke hadde fått helt til å «gå opp» tidligere. Så mange av diktene endte opp med å forandre seg ganske mye gjennom prosessen, mens andre er nesten uendret fra sånn de så ut da jeg søkte forfatterstudiet.

Var dette arbeidet ulikt det som foregår på forfatterstudiet? Kan du eventuelt beskrive likheter og forskjeller med tanke på de prosessene som foregår på et forfatterstudium?

På samlingene på forfatterstudiet får man tilbakemeldinger på samme tekst fra de andre studentene, lærere og gjestelærere – en rekke ulike personer som ser ulike ting ved teksten og gjerne har ulike meninger om hva som fungerer og ikke. Så er det opp til den som har skrevet å vurdere i etterkant, hvilke endringsforslag man skal eller ikke skal følge opp og så videre. I prosessen med Signaler er det bare én person å forholde seg til, redaktøren. Så noe av det mangfoldet av ulike perspektiver forsvinner litt. Til gjengjeld har man bedre tid og får en veldig grundig lesning av teksten fra en redaktør som har som jobb å få akkurat din tekst i mål, det blir et mer direkte samarbeid om små og store endringer, att og fram. Så jeg tenker at arbeidsmåten på studiet er veldig produktiv i begynnelsen av arbeidet med en tekst, for å få et bredt spekter av synspunkter og så videre. Mens å jobbe med redaktør som vi gjorde med Signaler er bedre egnet til å få en bearbeidet tekst enda nærmere «ferdig».

Kommer du til å fortsette å skrive skjønnlitterært?

Så lenge jeg har noe å skrive om!

Siri Vinterly

Hva slags type tekst (sjanger) er du representert med i årets Signaler?

Jeg skal ha med novellen Lammet i årets Signaler.

Da teksten din ble antatt, var den så godt som ferdig, eller har du fått mange tilbakemeldinger som du har jobbet med i etterkant?

Både og! Jeg opplevde at teksten ble oppfattet som ferdigstilt. Samtidig er det jo alltid ting som kan presiseres, utdypes og sløyfes for å gjøre en tekst sterkere. Det var derfor flott å få muligheten til å sparre med Amalie Kasin Lerstang rundt spesifikke partier i teksten. Følte umiddelbart at hun så hva jeg omsirklet i skrivinga, som gjorde meg veldig tillitsfull til samarbeidet. Hun pekte på potensiale for å utvide visse scener: Noen ganger for å skru til dramatikken i en dialog litt ekstra, andre ganger for å bli lenger i et øyeblikk. Jeg satte også pris på å bli utfordret på når ting kunne oppfattes som utydelig. Alt handler jo om å bygge troverdige bilder hos noen andre, og da må man være presis i ordbruken.

Var dette arbeidet ulikt det som foregår på forfatterstudiet? Kan du eventuelt beskrive likheter og forskjeller med tanke på de prosessene som foregår på et forfatterstudium?

Det er absolutt likheter. Man trekker frem gode partier og diskuterer hva i teksten som kan fremstå uklart. Vurdere om informasjon blir gitt på rett sted i teksten og om det som skjer er sannsynlig. Kan ting formuleres mer presist? Er ting etablert godt nok før de skifter?

Mot utgivelsen i Signaler arbeider man i direkte kontakt med en redaktør, hvor man diskuterer mulige løsninger for å få teksten ferdigstilt. Det er mer tid til å gå på detaljnivå. Teksten går da også gjennom språkvask og korrektur.

På forfatterstudiet i Tromsø handler det mer om gruppesamtalen som skjer rundt teksten. Man får se en felles forståelse av hvordan teksten oppfattes «objektivt» ved at hovedlærer, gjestelærere og de andre studentene diskuterer teksten, hovedsakelig uten forfatteren selv.

Forfatterstudium 1 er jo også lagt opp rundt at man skal bryne seg på forskjellige sjangre. Derfor beveger man seg ofte ut på tynnisen for å prøve noe nytt. Røsker opp grumset, eksperimenterer og prøver å konstruere noe ferdigstilt på noen få uker. Da handler det mer om å utfordre seg selv og egen skrivepraksis.

Helt ærlig, det er noe nærmest magisk som skjer i det rommet i Tromsø. Kanskje har det med det fokuserte og dedikerte arbeidet som blir lagt ned på forhånd. Eller at alle har reist i ens ærend for å møtes der med rykende ferske tekster. Det gis en enorm omsorg i omstendelige forberedelser av alle til stede, som oppleves helt unikt.

Kommer du til å fortsette å skrive skjønnlitterært?

Jeg kommer fra billedkunst og har arbeidet med historiefortelling i form av film, micro-forlag og performative opplesninger. Dette året har vært uvurderlig for å bevege meg inn i det skjønnlitterære. Jeg har fått arbeide med det fortellertekniske og lært masse om håndverket rundt å skrive. Ønsker absolutt å fortsette å skrive skjønnlitterært.

 

 

 

 

Om å skrive essay, både på et forfatterstudium og utenfor. Intervju med Prableen Kaur, forfatterstudent i Tromsø

På forfatterstudium 1 i Tromsø får studentene i løpet av året i oppgave å skrive tekster i ulike sjangere og tradisjoner. I tekstverkstedene diskuteres så tekstene av studenter og lærere i fellesskap. Det sentrale i diskusjonene er tekstene i seg selv, men også sjangerrelevante problemstillinger. Poesien og fiksjonssjangrene har størst plass gjennom året, men på en av samlingene er det essayistikken det handler om. Oppgaven som gis er ganske enkel: Skriv et essay … Uansett sjanger, er det studentene selv som bestemmer hva de skriver om og hvordan de formulerer det. Selv om ikke alle er like interessert i alle sjangrene det skal skrives i dette året, finner de aller fleste fram til et stoff de interesserer seg for. Det er få som gidder å skrive om noe de ikke bryr seg om.  Det arbeidet som gjøres gjennom året i Tromsø, er del av en læringsprosess, et studium, men avstanden til «virkeligheten», og den skrivingen som foregår der, er ikke nødvendigvis så stor. Prableen Kaur, som er student på forfatterstudium 1 i år, skrev et essay til essaysamlingen, som hun besemte seg for å fortsette å jobbe med etter samlingen, og som i dag publiseres i Morgenbladet. I den forbindelse har forfatterstudiet stilt Prableen noen spørsmål om arbeidet med denne teksten:

Er det stor forskjell på å skrive et essay som en skriveøvelse eller for publisering? Eventuelt hva?

På dette spørsmålet er det mange ulike svar, men for meg har tekst som jobbes fram for publisering en annen retning. Jeg er mer målretta i selve arbeidet, men kanskje også strengere fordi teksten skal få et eksternt publikum. Når det er en skriveøvelse er det lettere å eksperimentere og være åpen. Da varierer det også om teksten får et publikum. Kanskje er det klassen som skal gi tilbakemelding og da kan jeg teste ut konkrete ting i teksten for å se hvordan de andre responderer. Jeg er glad for at jeg med dette essayet fikk muligheten til begge deler. Det lærte meg også at man kan skrive en tekst mer som en skriveøvelse først, og så bearbeide den for publisering. Det kan skje mye spennende i selve prosessen som er fint å ha med seg i den endelige teksten.

Brukte du tilbakemeldinger fra essaysamlingen da du skrev om essayet etter samlingen?

Akkurat denne teksten er ekstra spesiell og viktig for meg. Jeg har på båret på den i flere år, men så var det først nå jeg klarte å skrive den ut og formulere den slik jeg ville. Derfor var det veldig fint at jeg kunne levere den inn og få tilbakemeldinger både av medstudenter og lærerne på samlinga. Flere av disse brukte jeg aktivt da jeg bearbeidet teksten etterpå. For meg er det en viktig balansegang mellom å bli forstått og gjøre seg forstått når jeg skriver om erfaringer som springer ut fra å være minoritetsnordmann. Da har det vært ekstra nyttig å få andres blikk på teksten, for å se hvordan de leser og tolker den.

Har du fatt mange tilbakemeldinger fra Morgenbladet i prosessen?

Morgenbladet gav for det første tilbakemelding om at essayet var litt for langt. Jeg kortet det ned slik at det skulle passe formatet deres. For det andre fikk jeg noen tilbakemeldinger som gikk på innholdet i teksten. Disse vurderte jeg grundig og valgte ikke å innarbeide, da jeg mente de ikke var relevant for tekstens tematikk. Jeg forklarte hvorfor til redaksjonen og de hadde forståelse for det.

Hvis du jobber med en bestemt tematikk, hva er det som bestemmer at du velger den ene eller andre sjangeren? (For eksempel novelle eller et essay? Det vil si når det ikke er en oppgave på et forfatterstudium)

Det kommer helt an på hva jeg skal bruke det til. Jeg har skrevet mye sakprosa også. I essaysjangeren føler jeg at jeg kan kombinere det saklige og skjønnlitterære uten å la meg begrense. Samtidig ser jeg at noen av temaene jeg har skrevet om i essayet, også inngår i et skjønnlitterært prosjekt jeg jobber med. Det ene utelukker ikke det andre, men det handler mye om hva jeg vil formidle, hvordan og om det er tidskritisk. Jeg synes det er lettere å skrive fram tekster innen sakprosa. Det går kjappere, men rent personlig er det mer meningsfylt å skrive fram ting gjennom skjønnlitteraturen, så jeg prøver å ta den lengste omveien så ofte jeg kan.

Og til dem som har lyst til å lese Prableen Kaurs essay Å finne (tilbake til) seg selv, det finnes i denne ukens avis: Morgenbladet Nr 14/ 14.-20 april.2023.

Erling Simon, tidligere forfatterstudent i Tromsø, kommer med sin debutroman: Narsissisten

Debutroman, Erling Simon

I anledning debutboka til Erling Simon, tidligere forfatterstudent, har forfatterstudiet fått lov til å publisere et intervju. Romanen hans, Narsissisten, er forventet å være i salg fra 4. mai, med lanseringsfest (etter all sannsynlighet) på litteraturhuset i Trondheim 19. mai.

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av):

Jeg skrev det første kapitlet for seks år siden, i 2017. Det kapitlet er helt ugjenkjennelig som det nå står i romanen, men det dannet et utkast til en grunnstemning som jeg så har brukt tid på å finne ut av. De siste par årene har jeg brukt på å disponere stoffet. Og ikke minst kutte, manuset var 500 boksider på et tidspunkt. Tre av de totalt seks årene har jeg gått på forfatterstudiet i Tromsø, som har vært ganske viktig, særlig siden de tre årene har vært tidsrom hvor jeg har kunnet jobbe med manuset uavbrutt. Og det var også det viktigste Anne Oterholm sa, at her har dere sannsynligvis for første og siste gang i deres karriere anledning til akkurat det. Det forsøkte jeg å ta på alvor. Og det passet bra å ha den tiden til rådighet, siden ‘roman’ tross alt er en veldig arbeidskrevende sjanger.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Da jeg gikk ut av forfatterstudium 2 hadde jeg to kapitler. Og det som nå er redaktøren min tok kontakt med meg ikke så lenge etter. Vi hadde sporadisk kontakt i årene som fulgte, men uten å formalisere.Jeg festet blikket på tredjeåret, som ikke hadde opptak før to år senere. Pandemien kom. Jeg gjorde ferdig en mastergrad i filosofi. Jobbet med manuset sent og tidlig. Da jeg så søkte tredjeåret (i 20/21), hadde jeg skrevet ut mye. Da jeg gikk ut fra tredjeåret hadde jeg skrevet ut stoffet helt og holdent og de aller siste sidene i romanen står nesten uforandret fra den gang. Kyrre Andreassen var sensor til eksamen og var en god leser. Etter tredjeåret tok tre nye redaktører kontakt med meg, men det gikk ikke i orden av forskjellige årsaker. Jeg visste at det var en roman der, og brukte et år til på etterarbeid. The Magic Moment var da det første kapitlet jeg skrev (i 2017) til slutt kom til sin rett som etableringen av nåtidsplanet i romanen. Like etter signerte jeg med Cappelen Damm med redaktøren fra mange år tidligere.

Det er ikke uvanlig at det tar fem-seks år å skrive en roman. Det har vært slitsomt, men som læringsprosess har det vært enestående, det var akkurat dette jeg ønsket meg. Det som holdt meg gående når det røynet på var Anne Oterholms ord ‘det blir lettere etter man har skrevet den første boka’. Vi får se.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

For min del var det faglige nivået, oppfølgingen og strukturen på samlingene en fantastisk måte å lære på. Jeg vil trekke frem gjestelærerne og de faste ansatte. Anne Oterholm var en god veileder. Jeg forsøkte å ta til meg alt. Det er også et krevende studie, man må strekke seg. Tre år med tekstverksted på kunstakademiet gjør deg mer tykkhudet.

Fremtiden:

Da jeg fikk napp fra tre redaktører, men alle til sist takket nei, hadde jeg akkurat fått mitt andre barn. Jeg jobbet ved siden som sommelier og jobbet kvelder og netter. Jeg skrev nattestid mens kona mi var i etasjen over og ammet den nyfødte. Jeg tenkte at hvis jeg får gitt ut romanen så skal jeg skrive på omslaget at jeg legger opp som forfatter etter den utgivelsen. At det er nok med den ene. Jeg leverte siste korrektur for et par dager siden. Det siste jeg gjorde var å legge til en dedikasjon til kona mi. Det skulle bare mangle.

 

Forfatterstudiet gratulerer!!

Søknadsfrist for forfatterstudium 2 i Tromsø: 1. mars

I disse dager åpner søknadsweben på UiT sine nettsider for alle som ønsker å søke om opptak til forfatterstudium 2 i Tromsø. Søknadsfristen er 1. mars. Studiet er et fulltids-, men samlingsbasert studium som retter seg mest mot personer som tidligere har fulgt et ettårig forfatterstudium, og ønsker å videreutvikle sine skapende skriveevner. Det er imidlertid også et studium for folk som allerede har gitt ut skjønnlitterære bøker, men ønsker et skrivemiljø og rammer som bidrar til at de kommer videre i utviklingen av eget forfatterskap. Det mest sentrale ved et forfatterstudium er ens egen skriving og tekstverkstedet hvor alle jobber sammen med gjennomganger av tekstene. Til tekstverkstedet vil det komme gjestelærere fra hele Skandinavia. Det foreleses også i poetikk, norsk samtidslitteratur, samisk litteratur og vi diskuterer kvalitetsbegrepene: For hva er egentlig god litteratur? Forfatterstudium 1 legger til rette for utprøving i alle skjønnlitterære sjangere, mens målet med Forfatterstudium 2 er å gi studentene tid til å kunne arbeide med og utvikle dette ene skriveprosjektet. Det blir også gitt individuell veiledning.

Dersom du vil vite mer om studiet finner du mye informasjon på forfatterstudietitromso.no (hvis du leser dette, er det den siden du er inne på nå) Du finner informasjon om opptakskriterier etc. under Studiet, hvor du finner Forfatterstudium 2 i nedtrekksmenyen.

Søknadsweben finner du her:

https://uit.no/utdanning/program/325453/forfatterstudium_2_-_arsstudium

 

Lykke til med søknad!

Hilde Charlotte Blomberg, student på forfatterstudium 1 debuterer med diktsamling i februar!

Hilde Charlotte Blomberg som går på forfatterstudiet i Tromsø i år, kommer med sin første diktsamling: Min prikkete søster, og vi har som vanlig, når nåværende eller tidligere studenter kommer med sin første bok, fått lov til å stille et par spørsmål om boken og studiet. Aller først: Det blir lanseringsfest på Halvbroren kafe på Cappelen Damm i Akersgata 47/49 tirsdag 28.februar kl 19! (Dørene åpnes kl 18) Og alle som er i Oslo på det tidspunktet er hjertelig velkomne til å feire boka!

Tre korte spørsmål:

Du har jo arbeidet med denne boka parallelt (kanskje i forkant av) at du har gått på forfatterstudiet. Hvordan har det vært å jobbe med dette manuset samtidig med at du har gått på forfatterstudiet?

Jeg var allerede ferdig med bokmanuset da jeg begynte studiet i august. Det må jeg si har vært deilig. Er redd det hadde blitt krevende å skrive ferdig en bok samtidig. Så i stedet har jeg kunnet konsentrere meg fullt om studiet.

Hvordan har selve utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Det har gått veldig fint. Jeg ble antatt for snart et år siden, så det har vært god tid.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Nærlesing! Samtale om tekst! Det var nytt for meg, det å åpne opp tekstene slik vi gjør i tekstverkstedene. Det har vært givende og lærerikt og noe jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg har i alle år bare skrevet i vei på egne prosjekter, i min egen lille boble, så det å dele tekster og lese sammen med andre har vært veldig nyttig.

Forfatterstudiet gratulerer!

 

Intervju med Henning H. Bergsvåg

Foto Helge Skodvin

Hilde Charlotte Blomberg, student ved forfatterstudium 1 har intervjuet Henning H. Bergsvåg, lærer ved Forfatterstudiet i Tromsø 2022-23. Han har gitt ut 7 diktsamlinger og driver podkasten Poesidigg.

Hva var din vei inn i poesien?
Jeg leste ingen bøker som helt ung, men på gymnaset ble vi tvunget til å lese «Fuglane» av Tarjei Vesaas, og med det erfarte jeg at det var en mulighet for et alvorlig språk. Dette var et sjokk. Jeg hadde ellers bare forhold til fotballspråk, «Smokey and the bandit» og komedier på film og tv. Jeg holdt bare på med fotball og humor. Så dette nye språket slo ned som en stor greie, kanskje også fordi det var rundt den tiden min far døde. Samtidig gikk Twin Peaks på tv for første gang og der var det mystiske ordgåter som stod sentralt i plottet. Så da jeg kjedet meg, spesielt i tysktimene, begynte jeg å skrive slike rare ting, ting jeg tenkte kunne vært med i Twin Peaks. Ut av dette oppstod merkelige setninger med et alvor. Det var som en slags desperasjon i å ønske å bryte med noe, å bli en annen. Jeg fikk kontakt med noe mørkt, noe alvorlig, i meg selv som jeg ikke hadde vært i kontakt med før. Og dermed begynte jeg å skrive. Jeg begynte ikke å lese i veldig stor grad. Jeg leste kanskje litt, det var mer sånn Beatpoesi, ting som var litt snappy, som hadde et poeng, som var litt humoristisk. Først langt senere gikk jeg inn i den seriøse poesien. Kanskje ti år seinere.

Var dette etter at du hadde begynt på Skrivekunstakademiet i Bergen?
Nei, da jeg begynte på Skrivekunstakademiet hadde jeg bare lest Dylan, Jack Kerouac og litt sånne tøffe-seg ting. Bukowski. Men da jeg kom inn der begynte jeg å lese norske poeter, og jeg husker vi fikk Rune Christiansen på besøk. Han hadde med seg masse franske stemmer. Alt var helt nytt. Jeg visste ingenting om noe som helst. Det var en krasjlanding for meg. Jeg syns det var dritkjedelig, det hadde ingen poeng, følte jeg. Det tok lang tid før jeg så kvaliteten i den type litteratur. Litteratur som undersøkte seg selv og sin egen form. Og som nå er det eneste jeg bryr meg om.

Kunne du ha valgt noe annet enn poesi?
Nei, jeg tror det måtte bli den formen, og det handler om min psykologi og den type ting, rett og slett fordi jeg ikke greier å sitte stille. Jeg har en litt rastløs natur.  Enkelt og greit. Pluss at jeg er nesten bare interessert i der det smeller. Jeg er interessert i der det er risiko, der det er intensitet, der det er noe på spill. Så det å sitte i fem år og skrive en roman der alt egentlig handler om den ene scenen, som er klimakset, og alt det andre skal bygge opp til det, det går ikke.  Jeg må gå fra høydepunkt til høydepunkt. Ikke nødvendigvis de mest dramatiske høydepunkt, men rett til kjernen.

Hva syns du at sjangeren gir deg?
Det gir en tilstedeværelse når jeg leser. Og det gir meg en forvirring, en utrygghet. Hvis jeg leser god poesi, så forstår jeg ikke alt. Det jeg ikke forstår, det liker jeg nesten alltid. Der jeg må strekke meg litt. Virkelig gode ting får meg festet til et øyeblikk. Og all poesi jeg leser leser jeg som poet. I møte med min egen skrift. Jeg møter poesien som skriver. Det har blitt uadskillelig for meg. Det er noe jeg må leve med. Jeg kan sjelden hengi meg helt som leser, da må det i så fall være noe helt annet enn poesi. For eks en biografi eller en fagbok. Poeten i meg blir ellers med, for jeg undersøker hva teksten kan tilføre meg, hvordan den kan utvikle meg og mitt uttrykk.

Hva er et dikt? Hva vil et dikt?
Et dikt er en umulighet, vil jeg si. Hvis det er godt. Et dikt er et forsøk på å beskrive hvorfor det samme diktet er umulig. Jeg tenker diktet skal prøve å ikke underminere seg selv, men det skal prøve å sette seg selv i en slags form for fare. Og det er det vanskeligste. Det er det bare ytterst sjelden man får til. Jeg syns det er det man må strekke seg etter. Men jeg kan like veldig mange andre uttrykk også. Men nå snakker vi om meg som skriver/leser, da er det dette jeg virkelig tenner på. Men jeg kan lese veldig mange uttrykk som er helt annerledes enn meg selv, og se kvaliteten i det. Se styrken og fascinasjonen i det. Og jeg kan la meg fascinere, men jeg vet at det jeg setter aller høyest er det som står i fare for å bryte sammen.

Bør man bare lese poesi hvis man vil bli en god poet?
Nei, selvfølgelig ikke. Men man må lese poesi. Det kommer man seg ikke unna. Man må finne sine innganger og man må stjele måter å gjøre ting på. Man må hele tiden sette sammen sitt uttrykk. Jeg føler jo for eks at mitt uttrykk kommer fra noen formative år i 98/99/00 der jeg leste visse poeter og da jeg forstod at det gikk an å skrive på den måten de gjør. Det går an å gjøre det sånn. Og sånn. Og sånn. Og så settes dette sammen på en eller annen måte til min stemme. Som da parrer seg med min psykologi og så blir det et helt spesielt uttrykk. Det kommer med en slags 50-50 fordeling av det jeg kommer med selv og det jeg har lest. Så blir det min stemme.

Var dette lenge etter at du gikk på forfatterstudiet?
Det var cirka samme tid. Da formes det en stemme ut av det og det trenger alle poeter in spe: å oppsøke og se muligheter. Noen ting bruker du, noen ting ikke. Når du skal sprenge frem det rommet som stemmen skal opptre i, må du vite hva som er mulig. Originaliteten kommer ikke fra en eller annen guddommelig gnist i ditt eget hode, den kommer fra en kombinasjon av ting som du selv oppsøker. Så derfor er det viktig å oppsøke så mye som mulig. Se hva det er poeten har prøvd på. Og så stille seg spørsmålet; hva kan jeg bruke? Hvordan kan dette påvirke mine ting? Når jeg skriver selv, har jeg tre-fire fagbøker på skrivebordet mitt. Jeg jobber veldig mye med faglitteratur i alle mine bøker. Jeg kan se tilbake og se hvilke bøker og temaer jeg drev med da jeg skrev hver av mine bøker. Jeg skriver i dialog med faglitteratur.

Er det noen muligheter, i så fall hvilke, som poesien har som andre sjangre ikke har?
Nei, den har ikke andre muligheter, men bruker kanskje mulighetene i større grad enn for eks romanen. Selv om romanen per definisjon er en eksperimentell sjanger, er den fryktelig sjelden det. Den har stivnet i en slags form eller idé om seg selv. Men det kan man også kritisere diktet for. Mange vil gjøre det. Men jeg vil også si at det er ganske mange som tar diktet veier som vi ikke har sett før. Og det er bevegelse mot andre sjangre. Jeg har for eks stort utbytte av å bevege diktsjangeren mot prosa. Å være i grenselandet der, og utforske tredjeperson og iscenesettelser for eksempel. Å bruke romanens virkemidler i diktet, det er mitt uttrykk. Elastisiteten er typisk for poesien. Det er en elastisk form. Den kan forandre, den kan skifte, det kan bli helt annerledes rundt neste hjørne. Og det kan egentlig alle de andre sjangrene gjøre også. Men de bruker det langt sjeldnere enn diktet.

Spennende dette du sier med å bevege seg mot prosa. Kan du si hva du tenker om prosadiktet?
I mitt tilfelle prøver jeg å strippe vekk de vanlige poetiske kjennetegnene. Ta ned metaforbruken, være mer direkte, mer rett på. Prøve å skrive helt inn til beinet. Særlig de tre siste bøkene mine er slik. Minst mulig blomstrete og jålete. Det jeg prøver å se er hva det er romanen kan tilby av virkemidler som jeg kan bruke, rett og slett. De tre siste bøkene mine, kanskje fire, er egentlig i prinsippet romaner. Det kunne like gjerne stått roman utenpå.

Så hvor går grensene?
Mine bøker kunne vært eksperimentelle romaner. Det beste fra begge. Men jeg velger det jeg vil fra de to sjangrene. Men det er jo bare hva forlaget setter på det, og hvordan en definerer det selv. Jeg syns jo poesi er en feil betegnelse på mitt uttrykk egentlig. Jeg føler at jeg skriver kunstbøker.  Jeg jobber med et kunstuttrykk. Og ser på meg selv som en kunstner. Like mye som en forfatter. En helhet der alt skal spille på alt.

Har du en stor tankevirksomhet bak hver bok?
Ja, enorm. Jeg prøver å arbeide frem tematikker jeg har lyst til å imøtegå og behandle i mine verk. Og så får det et litterært uttrykk.

Hva er viktigst for deg når du skriver? Og hvordan starter du en ny bok? Eller har du en prosess der du skriver hele tiden?
Ja, det første året er det slik, jeg orienterer meg i fag. For eks i den siste boken min, som heter «Dette er ikke et stille sted,» da oppdaget jeg en tysk filosof som heter Byung-Chul Han og han skriver om det moderne mennesket og forgjengelighetskulturen vi er en del av. Der vi blir overstrømmet med bilder og inntrykk i en konstant strøm og at vi er en del av den digitale virkeligheten. Jeg leste veldig mange av hans bøker og var veldig interessert i den tematikken. Da oppstår det setninger. Det oppstår en slags stor uformelig følelse, en stor form, som jeg skal forme og elte og behandle. Det er tanker og tankegods. Det er et stoff. Og så begynner jeg mikse inn kanskje personer, deretter forsøker jeg å iscenesette ideene. Men dette skjer ikke på et tankeplan i begynnelsen, da bare oppstår det noe, da spiller jeg inn idéer og setninger, skriver tusen setninger og bruker to.

Så du driver et filosofisk arbeid?
Ja. Absolutt. Jeg har med meg stoffet. Har stoffet inkorporert i meg.

Er research noe som er viktig for deg?
Jeg har vel egentlig besvart det. Til debutboken min «Newfoundland» gjorde jeg research. Jeg dro ikke til Newfoundland, men jeg leste en leksikonartikkel. Da fant jeg informasjon jeg puttet inn i teksten. Og lagde landskapet og diktene ut fra det.

Hvordan få poesien troverdig og god?
Det er ulike strategier for det. Jeg bruker konkrete ting. Setter inn en konkret verden, objekter. Sanselighet. En kropp i diktet som tar på ting og som lukter, smaker osv og beskrivelser av det. Det gir en autentisitet. Men det kan finnes andre uttrykk som er for eks enormt korthugde, med en setning eller to, slik som Ola Julén i Sverige, som skrev noen små utrop. Det er mange ulike strategier.

Men hvordan vet man at man er på rett vei?
Det er to måter å finne det ut på. Det ene er hvis du føler det selv, og det kan skje, men veldig ofte vet du ikke det selv. Og da er det ytterst viktig å vise det til noen.  Og da er jo et forfatterstudium veldig bra.

Er de noe man bør tenke på hvis man ikke har skrevet poesi før?
Nei. Man må bare gjøre det. Det er det som stopper de fleste, at man aldri setter seg ned og prøver. Diktet kan se ut akkurat som det vil. Det er en elastisk sjanger. Det er hva som helst. Det vanskeligste kan være hvis man er låst i forestillingen om poesien, for det kan være vanskelig å bli kvitt. Hvis du tror at et dikt er på en spesiell måte. Å gå på et skrivekurs er ofte det beste. Så kan man løse opp i forestillingene sine.

Er det noen egenskaper en god poet har? Noen fellestrekk ved de som er gode?
De har en sterk vilje. Til å ville skrive dikt.

Hvordan jobbet du med din første bok?
Jeg gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen, jeg var midtveis der, da idéen kom.  Navnet Newfoundland kom i en drøm. Så leste jeg en leksikonartikkel og deretter peiste jeg på. Jeg brukte litt tid på å finne ut at jeg kunne bruke Newfoundland som tittel. Jeg vurderte mange andre titler, men er veldig fornøyd med valget. Jeg jobbet med teksten da jeg gikk på Skrivekunstakademiet, og så ble jeg med i en skrivegruppe bestående av tidligere skrivekunstelever og etablerte forfattere, og der jobbet vi tett sammen. Så det var egentlig i tett samarbeid med den gruppa at jeg formet Newfoundland.

Hva er det viktigste du har lært som poet? Og var det ting du trodde som nybegynner som viste seg å ikke stemme?
Fordi jeg var en ung mann hadde jeg en slags forskrudd idé om at det fantes genier. At Dylan osv ikke kunne lage noe dårlig. Det strømmet ut fra deres geni, det trodde jeg på. Og da trodde jeg at det måtte være sånn for meg også. Dermed måtte jeg lage meg en forestilling om at jeg var et geni. Og at alt jeg gjorde måtte derfor være dritgodt. Men da jeg da kom på Skrivekunstakademiet, ble min tekst, på samme måte som alle de andre sine tekster, kopiert opp og delt ut til alle. Da forstod jeg at teksten måtte forsvare seg selv. At det faktisk er teksten som gjelder, og ikke meg. Om jeg har hatt et spennende liv, det var helt irrelevant. Jeg hadde jo vært husokkupant og pønker og syns jeg var dødskul, men det hjalp ingenting. Det var en romantisk forestilling. Da gjestelærerne på Skrivekunstakademiet gikk i ordentlige gensere og så ut som om de var trøtte foreldre, så tenkte jeg den gangen at dette var helt utrolig kjedelige folk. Men så viste det seg jo at de var helt fantastiske. Når man er ung, ung mann, spesielt, tror man ofte slike ting.

Hva ville du sagt til deg selv som ung – med den erfaringen du har nå?
Det blir ikke noe bedre. Det blir ikke noe lettere. Det er akkurat like vanskelig å skrive nå som før. Jeg trodde det skulle bli lettere, jeg tenkte man kom til å få en slags ferdighet. Men jeg føler at jeg må lage en ny kunstform hver gang. Skape noe nytt hver gang. Det hadde vært greit å vite den gangen jeg startet med poesi, da er det ikke sikkert jeg hadde giddet.

Hvordan leser du poesi?
Jeg gjør jo det mye i yrkessammenheng. Jeg leser mye fordi jeg har en podcast som heter Poesidigg og jeg intervjuer veldig mange folk, og jeg må derfor lese mye. Men når jeg oppsøker poesi for egen del, så er det nesten alltid fordi det skal gå i dialog med min egen skrift. Og det er en helt annen måte å lese på. Da er det sjelden norsk poesi, da er det svensk, og finlandssvensk spesielt. Poesi der jeg kan føle meg helt fri, og at det skal ikke brukes til noe, det er kun til min egen inspirasjon. Det er fint. Det er hele tiden noe nytt å følge med på derfra også. Men det er klart at i yrkessammenheng leser jeg mye ulik poesi. Og det kan også gi meg store opplevelser, men i og med at jeg skal bruke det til noe, så eksploderer det ikke. I alle de nordiske landene er det mye spennende å følge med på innen poesien. Og det er en fin ny strøm av oversettelser som kommer. Fra USA for eksempel, slik som Audre Lorde og Claudia Rankine. Stemmer fra et helt annet perspektiv. Jeg følger med på hva som blir utgitt, og jeg leser tidsskrifter.

Hvordan nærme seg poesi som man syns er vanskelig å forstå?
Jeg tenker at folk må behandle poesi som når de hører på en plate. Som når de hører musikk. Du skal ikke forstå musikk du hører.  Du skal være der. Du skal oppleve det. Enkelt og greit. Det å ha en forestilling at man skal frakte ut noe, det blir helt feil. Du skal bare gå inn i hulen og være i den hulen, og så skal du gå ut igjen.

Et underspørsmål av det er hvordan vet man at det som er krevende å lese er godt skrevet?
Du merker det på stemmen, om du stoler på stemmen. Hvis du stoler på stemmen, men ikke forstår, da er det et veldig godt tegn. Hvis det gir en eller annen tillit.

Mer informasjon om Henning H. Bergsvåg finnes her: https://www.henningbergsvag.com

Forfatterstudentene leste under Ordkalotten 2022: Sprengstoffhjerter, månehull og stjålne dynetrekk

 

Forfatterstudentene leste på biblioteket i Tromsø. Fra øverst til venstre: Emilie A. Haugaard, William S. Mørch, Synne Solhaug Gulliksen og Edel Malene Farstad.

Torsdag 10. november 2022 leste studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø utdrag av tekstene sine på Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival! I år var det studentene på Forfatterstudium 1 (gruppe FS1a) og 3 som leste dikt og utdrag fra forskjellige tekstprosjekter. Ni av tekstene har vi samlet her. Les om alfabetdans, drikkekonkurranser, månehull, sprengstoffhjerter og mye mer! God lesning – eller lytting!

 

WILLIAM S. MØRCH

Drikkekonkurranse

Vi fyller krus med saltvann,
drikker små slurpeslurker, som te
eller cognac, drikker om kapp, drikker sakte,
drikker saltvann så fort det går, forsiktig
forsøk, drikker uten å spy, spyler halsen
med saltvannsgulp, holder oppkastet nede
med tunga, saltgulpsmaken sitter i, sitter
voldelig i munnen, sitter i, sitter under tunga, i ganen,
sitter i halsen, reiser seg opp i bihulene,
som å røske tang ut av tjæra og
stappe nesa full, presse og sniffe tanga opp
ned i halsen, ligger i munnen, saltgulpet,
som å dra tanga mellom nesa og munnen,
som partytrikset med en kondom, uten glidemiddel,
men såre saltkrystaller og magesyre, i hele systemet,
salt gulp i nesa, i munnvikene, salt gulp sikkel,
er det ikke gulp jeg kjenner i øyet, den salte tåra, tar en tår til saltvann,
vi drikker, salt og gulp, gulper og drikker,
drikker ut kruset samtidig, ser på hverandre
med gulp rundt munnen, dyppende fra nesa, under øynene,
og fyller kruset med saltvann, drikker saltvann
og gulp, i små slurpeslurker, ingen våger å stanse.

 

EMILIE A. HAUGAARD

Jeg lytter til Joshuas stemme. Joshua har disse orange streger i øjnene, jeg ser det kun, når jeg kigger nøjagtigt efter, sorte, det orange bevæger sig væk fra midten ligesom i mine øjne. Vi er ens. Han er smuk, jeg kigger på ham. Hans hoved er indhyllet i røg fra cigaretten, jeg er søvnig, ser kun hans øjne. De er røde, jeg lukker mine, jeg kan ikke holde dem åbne længere, det hele er orange nu.

Joshua og jeg kigger på hinanden. Jeg strækker mine arme, rækker ud efter ham. Jeg mister følelsen af hans hud mod min hud, han glider langsomt ud af grebet mellem mine fingerspidser.

Joshuas rum er fyldt af kopper, lugten af gammel kaffe breder sig i rummet, kopperne fyldt af cigaretter, her er tæt af røg. Jeg ligger ovenpå Joshua på tæppet på hans gulv. Vi er omringet af malerier, blå, rød, han er nøgen, smuk, hans pik er stiv. Jeg fjerner mig fra hans arm, vi ligger ved siden af hinanden, udstrakte, jeg rører ikke ved ham lige nu. Jeg har lyst til at klæde ham på, t-shirt, bukser, underbukser, for derefter at klæde ham af igen, rive i hans t-shirt, røre ved hans bryst.

Joshua kaster et lagen til mig, han kigger på min krop. Dagens sidste lys lyser vandperlerne op på hans bryst. Jeg har lyst til at slikke dråber af hans krop. Jeg kan smage salt på mine læber.

Bålet er gået ud, vægerne er det eneste, der lyser, jeg ved ikke, hvad klokken er. Min telefon er gået ud, jeg kigger på Joshua, og jeg danser. Han lægger sine hænder på mine hofter, mine hænder er i hans nakke og holder fast i hans hår. Lydene fra guitaren er tydelige. Jeg forsøger at følge Joshuas bevægelser. Jeg har lyst til at placere mine fødder oven på hans fødder.

Jeg sover i hans arme på stranden. Bølgerne rammer mine tåspidser.

”Mal mig”, sagde jeg, og nu ser jeg os på billedet i Joshuas arbejdsrum. Vi har: lysende sex iblandt: snavende mennesker. Hendes hår er mit hår, det er hvidt som en Barbie, øjenbrynene tegnet op i hendes ansigt. Joshua sagde: ”din krop er smuk, på lærredet”. Hvis han har ret, så er jeg smuk. Hvis det virkelig passer alt det, han fortæller mig. Når jeg lægger min arm på hans bryst, er den skinnende hvid. Hans krop er mange hår på hans hoved og hals og bryst. Jeg forestiller mig, at han kommer ind ad døren om lidt.

 

SYNNE SOLHAUG GULLIKSEN

1997

Noen ganger er mora mi et barn. Hun skriker som søstera mi, bare mye styggere. Ansiktet hennes er rødt, øya små streker og vi kan se at de bakerste tennene hennes er laget av gull. Det kan være jeg, eller søstera mi som får henne til å bli sånn, men som oftest er det faren min. Han gjør så mye dumt, faren min. Han kjøper feil spagetti og glemmer å ta tøyet ut av vaskemaskina. Når hun skriker og sparker lekene til søstera mi ut over gulvet, så legoklossene smeller i parketten, begynner munnen til søstera mi å dirre. Jeg pleier å ta henne med ut når hun blir sånn. Vi går til kiosken på hjørnet, hvor mannen med det store skjegget lar oss skrive opp det vi kjøper i en bok, som han gjemmer under kassa. Vi kjøper smågodt og bugg. Jeg tror mora vår betaler seinere. Når vi kommer hjem har hun gått og det er stille i leiligheten. Jeg koker maiskolber og setter på TV-en. Vi spiser middag sammen mens vi ser på Baywatch. En surfer blir nesten spist av en hai, men blir redda i siste liten av Mitch Buchannon. Jeg tenker det er godt det finnes badevakter, og at søstera mi er altfor liten. Hun tørker hele tida de fettete fingrene sine på sofaen, men jeg gidder ikke si noe på det. Man kan vaske alt av en skinnsofa uansett.

ABC

datteren min danser alfabetet
på stuegulvet tar hun sats
hopper opp og ned
konsonantene og vokalene spretter
ut av kroppen hennes

en trist o
ruller under sofaen

datteren min danser alfabetet
på stuegulvet løfter hun de spinkle armene
ligner et tre sier
se mamma mamma mamma
jeg er en A!
jeg er starten!
jeg er en astronaut eller
en appelsin eller en
abort

datteren min er alfabetet
det er enkelt;
når hun sover
plukker jeg opp ordene

 

MORTEN GILJE

(Romanutdrag) Einar er fanget i en virkelighet som ikke er hans. Han innser det nå, at han er del av en hel bys fantasi, den byen han er i ferd med å gå inn for landing i. Den byen han bor i, den byen han er født i, den er blitt ugjenkjennelig. Selv om det er den samme. Det er som å ha en dobbeltgjenger ute og går, og alle andre enn Einar sjøl er overbevist om at dobbeltgjengeren er den virkelige Einar, mens Einar av kjøtt og blod, samarbeidsprosjektet Einar, delvis planlagt av Einars mor og far og realisert 1. januar 1988, er et fantasifoster. Det er som om Albert Åberg er Skyberts fantasi. Einar har aldri likt Albert Åberg, men hva skulle han si da de voksne satte på en av de mange VHS-ene? Æ så også masse på Albert Åberg da æ var liden, Einar! Han kunne ikke si det som det var, at han fikk en guffen følelse av den jevnaldrende gutten som var helt lik faren bortsett fra i størrelsen. Det handla ikke bare om at Einar mangla språket til å si ifra. Han tenkte at Albert egentlig feila noe, og det er det jo ingen som kan noe for. Gikk Einar med vått hår midt på vinteren eller pelte seg i nesa med skitne fingre, ja, så ba han om det og fikk høre det, mens den som er skikkelig, skikkelig syk, kjefter ingen på. Da snakker de voksne med mild stemme og nevner ikke hva eller hvorfor eller om det er noens feil. Og det at Albert bare hadde noen stikkende fjoner på hodet … tenk om det er sant at en kan bli gammel over natta; det var han urolig for. Ikke heile tida, men litt for ofte og de forbanna Åberg-filmene gjorde ikke saken bedre. Nå var han blitt 33, og for noen år siden hadde noen skrevet bok om en voksen Albert Åberg. Den skulle han ikke lese, det var heilt sikkert. Einar sjekker at setebeltet er på og retter opp stolryggen. Der nede ligger Dyreparken og Kaptein Sabeltanns rike. Om noen minutter er han tilbake på slagmarka.

 

EZRA HOLLUP

Pappas nakke (utdrag, 2022)

stakkars pappa, tenker jeg
mens jeg ser han for meg
vendt bort
med konsentrasjonsnakken
bøyd over skissene

stakkars pappa
som allerede har opplevd det
gjentatte ganger

følelsen av å overleve sin egen unge

stakkars pappa
som må bytte ut
konsentrasjonsnakke
med sorgnakke

Vaskekjelleren, ut med hendene (2021, utdrag)

Naboen med ungen sier noe mer, og jeg har falt ut. Jeg må ta sats for å be henne gjenta, og hun forteller at de stjal et dynetrekk, og hun slår armene ut, denne gesten som setter seg i rekkene av gester som for å understreke at det var ubegripelig. Så ubegripelig at det er verdt å fortelle. Jeg blir stående og se på den venstre armen hennes, som etter hvert slutter å være slått ut, og vender seg inn igjen, og hun plasserer hånda på hofta si. Vi er stille en stund, og jeg sier et dynetrekk til og med ja. De var på kjøret de og skjønner du, sier hun, og jammen slår hun ikke armene ut igjen. Og da tenker jeg, jeg står og lurer på om hun alltid slår armene ut når hun forteller om dette? Om dynetrekket og klestyveri og narkomane og de på kjøret? Som om det å slå armene ut hører til historiene hun forteller om tidligere leietakere. Det virka på meg som at det ikke var første gang hun fortalte historier om naboer. Og jeg håpte jeg slapp å bli en del av rekken, og visste jeg ikke var det enda, visste hun ikke hadde avslørt meg, for da hadde hun aldri stått der med armene slått ut og fortalt om naboer som antageligvis hadde vært påvirket av en eller flere substanser. Naboer som var narkomane og mulige å skylde på, prate om, klage på.

 

EDEL MALENE FARSTAD

1.
et ord,
en stein

et papirkutt,
et blåmerke

et ord en stein en blek hånd som knuger den fast

et ord en stein
tusen mørbanka kropper det bankende
sprengstoffhjertet i steinrøysa

et ord en stein
til et alter
for det tyngste i verden

et ord en stein
fra haugen av småstein
finn de flate hiv dem på havet
hvem spretter lengst
holder ut
lengst

et ord en stein
en undersjøisk massegrav
en forhistorisk blekksprut som samler opp alt
gjemmer på dem til en annen tid
lager hull og trer en snor forsiktig gjennom
et bønnesmykke uten roser

jeg skal henge det rundt halsen
ikke som en galge men som et tungt smil

ordet, steinen, drømmen
vi bærer på
tynges av
drasser med oss
knuger
i herdede hender

et ord en stein et angrep et forsvar
jeg trenger flere steiner skal jeg
komme gjennom

2.
han ser fortsatt himmelen i rørledningene
her, hvor alle andre samler på tåke
tenåringene arrangerer skorsteinsdisco
og de gamle bare dør

han er den siste glassbiten
i en nesten fullkommen lidelsesmosaikk
rulleteksten
i en film om en by i slow motion

hvor alle rollene deler på replikken
det som ikke kommer tilbake kommer ikke tilbake

3.
og der ligger du, min øgle
min lillesøster
der ligger du på et svaberg
med påskeferieøyne
og fanger sollys gjennom skjellene

 

KATHRIN H. HOPMANN

Mitt krater på Månen

Jeg har en hemmelighet.
Min familie eier et krater på månen.
Min oldefar fikk det i gave.
Han ga det til faren min, som ga det til meg.
Det er ikke mange som arver et krater på månen. Selv om mange arver et hull.
Hullet mitt sitter på månen og er 88 kilometer bredt. Hvis jeg visste hvor dypt hullet stikker, kunne jeg ha regnet ut hvor mye jord jeg trenger for å fylle det. Eller hvor mange terapitimer.

Når man arver et krater på månen, er det nærliggende å spørre hva man kan bruke det til. Krateret mitt er sirkelformet og har bratte kanter, det kunne bli en fin innsjø. Mens jeg venter på regn, vurderer jeg alternative bruksområder: Studentboliger. Skatteparadis. Tilfluktsrom.
Tyngdekraften på månen er en sjettedel av det den er på jorden, så alt veier mindre. Også angsten.

På månen finnes ingen erosjon. Hvert korn av månestøvet ligger fortsatt akkurat der, det en gang falt. Om en million år vil man fremdeles kunne se avtrykket etter Neil Armstrong sin sko. Leter du etter det uforanderlige, kan månen være en trøst. Men la deg ikke trøste for mye, for det er mulig at månen slett ikke finnes.
For hundre år siden fastslo fysikerne at enkelte ting kun eksisterer mens man betrakter dem. Einstein ble umiddelbart bekymret for månen. «Eksisterer månen kun når jeg ser på den?» spurte han en kollega. Kollegaen kunne ikke svare. De ble ikke enige om definisjonen av å eksistere.

Noen ganger ser månen ut som en ball, så som en bue. Fra Sørpolen ser man buen opp-ned. Fra ekvator ser man den ligge på siden. Ting endrer form, avhengig av perspektiv. Også hull.
Jeg er ikke ekspert på hull, bare fordi jeg har et krater på månen. Men jeg tenker at man ikke kun skal tenke på et hull som noe man kan falle ned i. Et hull er en åpning, en ledig plass til noe viktig. Et hull gir anledning til å fordype seg, ikke bare være på overflaten. Det er i mellomrommene meningen dannes. Det er i månehullene det er mulighet for å oppfinne seg selv på nytt.

Det finnes en million kratre på månen. Kun 1600 av dem er tilegnet noen. Så det er fortsatt mulig å få seg et hull på månen.
Krateret mitt ligger på 50,8 grader syd og 160,3 grader øst. Kan hende du kommer forbi en dag.

 

INGRID SOLHOLM

Om å lete og å finne?

Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt,

 

VEMUND THOE

November

Lenke til lydfil hvor Vemund Thoe fremfører sitt bidrag med musikk: https://www.youtube.com/watch?v=YyOi9Lfj1Rc

Vemund Thoes opplesningstekst – helt autentisk: