All Posts in “forfatterdebutanter”

Ingvill Kjærstein, tidligere forfatterstudent debuterer med romanen: Austvestpassasjen.

·

Som vanlig publiserer forfatterstudiet intervjuer med tidligere forfatterstudenter når de kommer med sin første skjønnlitterære bok. Denne gangen er det Ingvill Kjærstein som debuterer med romanen Austvestpassasjen. Det blir lanseringsfest på Kafé Hærverk i Oslo 5. mars klokka 19, og alle er hjertelig velkomne!

Våre tre spørsmål:  

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Eg byrja å skrive denne romanen i 2018, symptomatisk nok på ei reise austover. Nærmare bestemt på nattbussen mellom Osaka og Tokyo. Eg hugsar det var mørkt i kupeen og at alle dei andre passasjerane sov, så eg skrudde ned lysstyrken på skjermen min og byrja å skrive så stilt som råd. På det tidspunktet hadde eg ikkje skrive skjønnlitterært sidan skriveoppgåver på skulen. Eg var student ved eit japansk universitet, og var ein del av eit internasjonalt miljø. I kvardagen veksla eg mellom å kommunisere på japansk og engelsk, og eg jobba med ei masteroppgåve på japansk. Dei einaste gongane eg brukte norsk var på Skype. Den språklege vekslinga gjorde meg på ein paradoksal måte språkfattig. Skrivinga var som å finne opp språket på nytt. Korleis kunne eg uttrykke noko ekte?

Tidleg i prosessen byrja eg å byggje opp fiksjonsuniverset som no er blitt Austvestpassasjen. Det var det mykje av arbeidet gjekk ut på dei første åra, å avklare rammene som hovudkarakteren skulle bevege seg innanfor. Eg hadde heile vegen nokon nøkkelscener som eg visste måtte vere med, elles har mykje av arbeidet vore assosiasjonsprega. Ofte var det årstidene som leidde meg. Kva skjer i januar, jo, då er det jordbærsesong. Kva skjer i februar, jo, då kastar ein soyabønner i «setsubun»-ritualet. Slike små assosiasjonar sette i gang fantasien og let meg jobbe med stoffet på ein ganske fri og leiken måte.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

I 2019 flytta eg tilbake til Noreg med manuset i bagasjen, og året etter deltok eg på Samlagets manusseminar. Då eg opna eposten om at eg fekk plass, trudde eg det var ein feil, for eg hadde aldri vist teksten min til nokon før. Det var dessutan draumen min å bli utgitt på Samlaget. På manusseminaret vart eg oppmoda til å jobbe vidare med prosjektet. Eg innsåg at dersom eg skulle greie å fullføre romanen, måtte eg øve meir på handverket. Deretter følgde to år i Tromsø, med sporadisk kontakt med redaktøren eg møtte på manusseminaret. Då eg var ferdig med studiet, sendte eg henne den nye versjonen av manuset, og vart offisielt antatt hausten i forfjor. Eg er takksam for å ha fått oppmuntring av ein redaktør såpass tidleg i prosessen, og utan særleg skriveerfaring.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Før eg byrja på Forfatterstudiet i Tromsø tok eg ikkje skrivinga på alvor. Kva var det eg hadde å seie som ingen andre hadde sagt betre enn meg før? Samstundes hadde eg dette sterke formidlingsbehovet. Eg ville skrive, og eg ville bli ferdig med Austvestpassasjen. I Tromsø fekk eg eit rom til å utforske. Eg oppdaga ein heilt ny måte å tenke og leve på, eit ekstra lag over verkelegheita. I klasserommet tok alle kvarandre på alvor. Eg lærte å skrive friare og eksperimentere meir, takka vere dei dyktige lærarane og det gode miljøet i klassa. Morten Wintervold var også ein god rettleiar for prosjektet mitt. Eg håpar at eg alltid kjem til å skrive som om sytten personar skal dissekere teksten min i eit lite rom. Det skjerper sansane.

Forfatterstudiet gratulerer varmt!

Julia Martinčič, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med novellesamlingen Hjertet er en alien

·

Forfatterstudiet i Tromsø har som vanlig fått stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av en av våre tidligere studenters første bok. Julia Martinčič bok er allerede i salg, men slippfesten er det ennå mulig å nå.  Det er bare å møte opp på  Kafé Hærverk 17. august klokka 19!

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Arbeidet med boka begynte så smått i 2018, med en slags roman som også var innafor science fiction-sjangeren. Denne jobba jeg med gjennom et år på Forfatterstudium 2 i Tromsø, men kom til et punkt hvor jeg trykket meg ut av dokumentet og sverget på å aldri skrive på den historien noensinne igjen. Et punkt man kommer til i alle prosjekter med jevne mellomrom, viser det seg, om man er en noe dramatisk anlagt person.

Da jeg åpnet dokumentet igjen etter noen måneder, så jeg flust av idéer som var blitt presset sammen i et univers hvor de ikke fikk gjøre noe ut av seg. Prosjektet begynte derfor å fragmentere seg: jeg jobbet lenge med å skrive ut idéer, stemmer og steder, og fant ut at om jeg ga dem nok egenpleie skjedde det helt nye og spennende ting. I tre år jobba jeg med det som til slutt ble novellesamlinga Hjertet er en alien.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Det tok fem år fra jeg begynte på Skrivekunstakademiet i 2017, til jeg sendte min første mail til et forlag i fjor. Det var mye som måtte modnes, og det tok lang tid å finne tillit til min egen stemme. Jeg måtte også slutte å se for meg strenge menn med måne og hornbriller som pekte på manuset mitt og sa: æsj.

Så kom dagen likevel, hvor jeg fikk øyekontakt med gjenskinnet mitt i dataskjermen, og jeg og det digitale spøkelset fanga der inne nikket til hverandre.

Redaktøren min, Thea Baugstø fra Tiden forlag, dasket meg ikke på labben. Hun inviterte meg isteden inn på kontorene deres i fjor sommer og ga meg en lesning. Å jobbe med henne har vært en av de mest givende prosessene jeg har vært med på. Hun gir meg selvstendighet og frihet til å utforske og gå meg vill, samtidig som hun utfordrer og åpner opp tekstene. Samtalene vi har hatt, har vært en påminnelse om hvorfor jeg vil bruke store deler av livet på å skrive.

Hvilke erfaringer fra de ulike forfatterstudiene tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Forfatterstudiene har vært uvurderlige for å skape grunnlaget for en skrivende praksis. Jeg har møtt mennesker som fortsatt er blant mine viktigste lesere og støttespillere. Jeg har grått på toaletter og hyttet med nevene mot taklamper når tvilen ble for stor. Det viktigste har vært å bli introdusert for en kollektiv form for lesning, og det nærmest magiske som kan skje om man samler folk rundt et bord i et klasserom og lar dem prate sammen. Det ligger et alvor i det å skulle mene noe om andres tekster. Å gå i dybden, lese med skarpsyn og omsorg.

Noe som likevel tok lang tid å forstå: for å klare å skrive må jeg også ha lange perioder hvor ingen får være med. Jeg må låse døra og hive nøkkelen, holde hendene over ørene for ikke å slippe inn en eneste stemme. Og så komme krypende ut noen måneder seinere med en bunke papir og håret i alle kanter og spørre pent om noen vil ta en titt.

Fire studenter fra årets forfatterkull i Tromsø debuterer med tekster i Signaler

·

Den skjønnlitterære antologien Signaler har eksistert siden 1986, og mange nye skrivende har sendt inne og sender inn tekster til denne antologien. Det store antallet som ønsker å være representert, gjør selvfølgelig at nåløyet blir trangt. Signaler har uansett vært et sted for å lese tekster fra fremtidige forfattere i mange år. Redaktør for antologien 2023 er poet og romanforfatter Amalie Kasin Lerstang. Fire av de elleve som har tekster i årets utgave går altså i år på forfatterstudiet i Tromsø (i tillegg har en av debutantene gått på studiet tidligere). Forfatterstudiet i Tromsø har fått stille Tromsø-studentene noen spørsmål om deres bidrag og om arbeidet fram mot ferdig tekst.

Signaler 2023 forventes å være i salg 8. mai.

 

Marthe Reienes

Hva slags type tekst (sjanger) er du representert med i årets Signaler?

Teksten er egentlig et romanutdrag, men den står støtt på egne bein og kan også leses som en novelle.

Da teksten din ble antatt, var den så godt som ferdig, eller har du fått mange tilbakemeldinger som du har jobbet med i etterkant?

Redaktør Amalie sa hun var nysgjerrig på forholdet mellom de to hovedpersonene i teksten og spurte om jeg hadde mer stoff liggende. Jeg sendte henne omtrent 40 sider ekstra med løsrevne brokker fra romanuniverset som kunne gi mer dybde og bakgrunn til karakterene og et forslag til hvor noen av de forskjellige nye tekstsnuttene kunne plasseres. (Ikke alle 40 sidene, altså.) Vi hadde et par runder frem og tilbake med det, og deretter en runde hvor redaktøren foreslo noen presiseringer, strykinger og utvidelser. Deretter var det en språkvask og en korrektur hvor jeg fikk se gjennom endringsforslagene og godkjenne dem.

Var dette arbeidet ulikt det som foregår på forfatterstudiet? Kan du eventuelt beskrive likheter og forskjeller med tanke på de prosessene som foregår på et forfatterstudium?

Det var ikke helt ulikt prosessen som foregår på studiet. Der nærleser vi også hverandres tekster og har forslag til hva som kan løfte, utvide eller nyansere en tekst. I tekstverkstedet kan det noen ganger oppstå mange ulike meninger om en og samme tekst (som var tilfellet med akkurat denne novellen/teksten da den ble lest på en samling). Så det føltes mer konkret og fokusert å jobbe med én redaktør enn med mange medstudenter og lærere. Og det var interessant – og stas! – å bli så nærlest av en proff redaktør. Teksten (og jeg) ble godt ivaretatt.

 Kommer du til å fortsette å skrive skjønnlitterært?

Ja!

Synne Gulliksen

 Hva slags type tekst (sjanger) er du representert med i årets Signaler?

En novelle

Da teksten din ble antatt, var den så godt som ferdig, eller har du fått mange tilbakemeldinger som du har jobbet med i etterkant?

Jeg jobba ganske mye med den etter at den var antatt. Jeg fikk blant annet innspill på steder der jeg kunne skrive ut mer, og jeg fikk mulighet til å jobbe inn endringene gjennom flere runder med redaktør.

 Var dette arbeidet ulikt det som foregår på forfatterstudiet? Kan du eventuelt beskrive likheter og forskjeller med tanke på de prosessene som foregår på et forfatterstudium?

Det var annerledes på den måten at jeg jobba mot å ferdigstille en tekst, og sånn sett også hadde et tidspress. På studiet har vi skrevet i ulike sjangre gjennom året, og det har for min del handla mye om å se muligheter og åpne opp tekstene mest mulig, og lite om å ferdigstille noe, så det var gøy å faktisk bli ferdig med en tekst! Det var også en litt annen prosess å jobbe sammen med en redaktør, som leste flere ganger og ga innspill på stort og smått i teksten. Også fordi det var én person, mens vi på studiet får tilbakemeldinger fra veldig mange forskjellige stemmer, som ofte kan sprike i ulike retninger. Hvor en del av prosessen er å finne ut hvilke av disse som treffer, og som man vil jobbe med videre.

 Kommer du til å fortsette å skrive skjønnlitterært?

Ja! Det å få oppleve at andre virkelig engasjerer seg i egen tekst, både gjennom studiet og med redaktør i Signaler, har vært veldig motiverende for skrivinga.

Edel Farstad

Hva slags type tekst (sjanger) er du representert med i årets Signaler?

Lyrikk.

Da teksten din ble antatt, var den så godt som ferdig, eller har du fått mange tilbakemeldinger som du har jobbet med i etterkant?

Diktene jeg har med i Signaler er bearbeidede versjoner av det søkte meg inn på forfatterstudiet med, så de hadde vært gjennom noen runder etter nyttige tilbakemeldinger fra gruppa på første samling. Men så har de ligget litt «uberørt» før jeg sendte dem inn til Signaler, og selv om mange av dem hadde kommet langt da jeg sendte inn, fikk tilbakemeldingen fra redaktør meg til å se på tekstene på nytt og oppdage mye som jeg ikke hadde fått helt til å «gå opp» tidligere. Så mange av diktene endte opp med å forandre seg ganske mye gjennom prosessen, mens andre er nesten uendret fra sånn de så ut da jeg søkte forfatterstudiet.

Var dette arbeidet ulikt det som foregår på forfatterstudiet? Kan du eventuelt beskrive likheter og forskjeller med tanke på de prosessene som foregår på et forfatterstudium?

På samlingene på forfatterstudiet får man tilbakemeldinger på samme tekst fra de andre studentene, lærere og gjestelærere – en rekke ulike personer som ser ulike ting ved teksten og gjerne har ulike meninger om hva som fungerer og ikke. Så er det opp til den som har skrevet å vurdere i etterkant, hvilke endringsforslag man skal eller ikke skal følge opp og så videre. I prosessen med Signaler er det bare én person å forholde seg til, redaktøren. Så noe av det mangfoldet av ulike perspektiver forsvinner litt. Til gjengjeld har man bedre tid og får en veldig grundig lesning av teksten fra en redaktør som har som jobb å få akkurat din tekst i mål, det blir et mer direkte samarbeid om små og store endringer, att og fram. Så jeg tenker at arbeidsmåten på studiet er veldig produktiv i begynnelsen av arbeidet med en tekst, for å få et bredt spekter av synspunkter og så videre. Mens å jobbe med redaktør som vi gjorde med Signaler er bedre egnet til å få en bearbeidet tekst enda nærmere «ferdig».

Kommer du til å fortsette å skrive skjønnlitterært?

Så lenge jeg har noe å skrive om!

Siri Vinterly

Hva slags type tekst (sjanger) er du representert med i årets Signaler?

Jeg skal ha med novellen Lammet i årets Signaler.

Da teksten din ble antatt, var den så godt som ferdig, eller har du fått mange tilbakemeldinger som du har jobbet med i etterkant?

Både og! Jeg opplevde at teksten ble oppfattet som ferdigstilt. Samtidig er det jo alltid ting som kan presiseres, utdypes og sløyfes for å gjøre en tekst sterkere. Det var derfor flott å få muligheten til å sparre med Amalie Kasin Lerstang rundt spesifikke partier i teksten. Følte umiddelbart at hun så hva jeg omsirklet i skrivinga, som gjorde meg veldig tillitsfull til samarbeidet. Hun pekte på potensiale for å utvide visse scener: Noen ganger for å skru til dramatikken i en dialog litt ekstra, andre ganger for å bli lenger i et øyeblikk. Jeg satte også pris på å bli utfordret på når ting kunne oppfattes som utydelig. Alt handler jo om å bygge troverdige bilder hos noen andre, og da må man være presis i ordbruken.

Var dette arbeidet ulikt det som foregår på forfatterstudiet? Kan du eventuelt beskrive likheter og forskjeller med tanke på de prosessene som foregår på et forfatterstudium?

Det er absolutt likheter. Man trekker frem gode partier og diskuterer hva i teksten som kan fremstå uklart. Vurdere om informasjon blir gitt på rett sted i teksten og om det som skjer er sannsynlig. Kan ting formuleres mer presist? Er ting etablert godt nok før de skifter?

Mot utgivelsen i Signaler arbeider man i direkte kontakt med en redaktør, hvor man diskuterer mulige løsninger for å få teksten ferdigstilt. Det er mer tid til å gå på detaljnivå. Teksten går da også gjennom språkvask og korrektur.

På forfatterstudiet i Tromsø handler det mer om gruppesamtalen som skjer rundt teksten. Man får se en felles forståelse av hvordan teksten oppfattes «objektivt» ved at hovedlærer, gjestelærere og de andre studentene diskuterer teksten, hovedsakelig uten forfatteren selv.

Forfatterstudium 1 er jo også lagt opp rundt at man skal bryne seg på forskjellige sjangre. Derfor beveger man seg ofte ut på tynnisen for å prøve noe nytt. Røsker opp grumset, eksperimenterer og prøver å konstruere noe ferdigstilt på noen få uker. Da handler det mer om å utfordre seg selv og egen skrivepraksis.

Helt ærlig, det er noe nærmest magisk som skjer i det rommet i Tromsø. Kanskje har det med det fokuserte og dedikerte arbeidet som blir lagt ned på forhånd. Eller at alle har reist i ens ærend for å møtes der med rykende ferske tekster. Det gis en enorm omsorg i omstendelige forberedelser av alle til stede, som oppleves helt unikt.

Kommer du til å fortsette å skrive skjønnlitterært?

Jeg kommer fra billedkunst og har arbeidet med historiefortelling i form av film, micro-forlag og performative opplesninger. Dette året har vært uvurderlig for å bevege meg inn i det skjønnlitterære. Jeg har fått arbeide med det fortellertekniske og lært masse om håndverket rundt å skrive. Ønsker absolutt å fortsette å skrive skjønnlitterært.

 

 

 

 

Erling Simon, tidligere forfatterstudent i Tromsø, kommer med sin debutroman: Narsissisten

·
Debutroman, Erling Simon

I anledning debutboka til Erling Simon, tidligere forfatterstudent, har forfatterstudiet fått lov til å publisere et intervju. Romanen hans, Narsissisten, er forventet å være i salg fra 4. mai, med lanseringsfest (etter all sannsynlighet) på litteraturhuset i Trondheim 19. mai.

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av):

Jeg skrev det første kapitlet for seks år siden, i 2017. Det kapitlet er helt ugjenkjennelig som det nå står i romanen, men det dannet et utkast til en grunnstemning som jeg så har brukt tid på å finne ut av. De siste par årene har jeg brukt på å disponere stoffet. Og ikke minst kutte, manuset var 500 boksider på et tidspunkt. Tre av de totalt seks årene har jeg gått på forfatterstudiet i Tromsø, som har vært ganske viktig, særlig siden de tre årene har vært tidsrom hvor jeg har kunnet jobbe med manuset uavbrutt. Og det var også det viktigste Anne Oterholm sa, at her har dere sannsynligvis for første og siste gang i deres karriere anledning til akkurat det. Det forsøkte jeg å ta på alvor. Og det passet bra å ha den tiden til rådighet, siden ‘roman’ tross alt er en veldig arbeidskrevende sjanger.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Da jeg gikk ut av forfatterstudium 2 hadde jeg to kapitler. Og det som nå er redaktøren min tok kontakt med meg ikke så lenge etter. Vi hadde sporadisk kontakt i årene som fulgte, men uten å formalisere.Jeg festet blikket på tredjeåret, som ikke hadde opptak før to år senere. Pandemien kom. Jeg gjorde ferdig en mastergrad i filosofi. Jobbet med manuset sent og tidlig. Da jeg så søkte tredjeåret (i 20/21), hadde jeg skrevet ut mye. Da jeg gikk ut fra tredjeåret hadde jeg skrevet ut stoffet helt og holdent og de aller siste sidene i romanen står nesten uforandret fra den gang. Kyrre Andreassen var sensor til eksamen og var en god leser. Etter tredjeåret tok tre nye redaktører kontakt med meg, men det gikk ikke i orden av forskjellige årsaker. Jeg visste at det var en roman der, og brukte et år til på etterarbeid. The Magic Moment var da det første kapitlet jeg skrev (i 2017) til slutt kom til sin rett som etableringen av nåtidsplanet i romanen. Like etter signerte jeg med Cappelen Damm med redaktøren fra mange år tidligere.

Det er ikke uvanlig at det tar fem-seks år å skrive en roman. Det har vært slitsomt, men som læringsprosess har det vært enestående, det var akkurat dette jeg ønsket meg. Det som holdt meg gående når det røynet på var Anne Oterholms ord ‘det blir lettere etter man har skrevet den første boka’. Vi får se.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

For min del var det faglige nivået, oppfølgingen og strukturen på samlingene en fantastisk måte å lære på. Jeg vil trekke frem gjestelærerne og de faste ansatte. Anne Oterholm var en god veileder. Jeg forsøkte å ta til meg alt. Det er også et krevende studie, man må strekke seg. Tre år med tekstverksted på kunstakademiet gjør deg mer tykkhudet.

Fremtiden:

Da jeg fikk napp fra tre redaktører, men alle til sist takket nei, hadde jeg akkurat fått mitt andre barn. Jeg jobbet ved siden som sommelier og jobbet kvelder og netter. Jeg skrev nattestid mens kona mi var i etasjen over og ammet den nyfødte. Jeg tenkte at hvis jeg får gitt ut romanen så skal jeg skrive på omslaget at jeg legger opp som forfatter etter den utgivelsen. At det er nok med den ene. Jeg leverte siste korrektur for et par dager siden. Det siste jeg gjorde var å legge til en dedikasjon til kona mi. Det skulle bare mangle.

 

Forfatterstudiet gratulerer!!

Tidligere forfatterstudent Therese Bakkevoll debuterer med romanen Tallboy

·
Tallboy av Therese Bakkevoll

Therese Bakkevoll var student ved Forfatterstudiet i 2008-2010. Hun har siden gjort seg bemerka som norgesmester i slampoesi, og hatt mange viktige roller i litteraturmiljøet i Nord-Norge. Nå kommer debutromanen Tallboy på Samlaget.

Det begynner å bli noen år siden du var student ved Forfatterstudiet i Tromsø. Men allerede i antologien fra kullet som gikk ut i 2010 kan vi lese om Tirpitz og tallboy-bomba. Hvordan har veien fra første impuls til ferdig bok vært for deg?

Først og fremst lang. Og kronglete. Jeg skrev i flere år uten å finne en form og sjanger som fungerte, og gikk på ganske mange blindveier underveis. Og så har skrevet mye, strøket mye og vært i tvil ganske mye.

Og sjøl om både Tirpitz og Tallboyen har vært med fra starten, så har sjølve fortellinga og karakterene i romanen blitt til over ganske lang tid. Jeg hadde ikke en «ferdig» historie jeg ville fortelle, det var mer elementer og settinger jeg hadde lyst å ha med. I tillegg til at Tirpitz var ganske sentral, visste jeg også tidlig at jeg ville bruke Åsgård sykehus som et av de viktige stedene i romanen og at en del av karakterene skulle være ansatte og pasienter som er tett på hverandre på ei avdeling der. Resten har blitt til underveis.

Etter årene ved Forfatterstudiet i Tromsø har du vært student ved Litterär gestaltning i Göteborg. Hva har skriveskoleerfaringene betydd for deg?

De har vært helt uvurderlige. Uten dem hadde det ikke eksistert noen bok.  Å være så tett på egen og andre sin tekst gjør deg både til en bedre leser og en bedre skriver. Og man blir trent i å vise frem og tåle respons på uferdig tekst og øve på håndverket.  De to årene i Gøteborg fungerte som en katalysator for romanprosjektet. Det var først da jeg gikk der at romanen fikk en fullstendig og sammenhengende form. Og så var jeg heldig å bli plukka opp av Samlaget da jeg var ferdig i Gøteborg. Dermed hadde jeg noen som trodde på prosjektet og som hjalp meg med å få det i havn. Redaktøren min David Aasen har vært en fantastisk ressurs og vi har hatt mange runder før alt ble ferdig, men han har hele tida holdt oppe trua på at vi skulle få det til. Det er viktig, man kan bli utrolig lei og frustrert i en så lang skriveprosess og det er lett å snuse på tanken om å gi opp.

Hva kunne du tenke deg å si til potensielle lesere av den boka som kommer? Hva slags bok har det blitt?

Hm. Det er alltid vanskelig å svare sjøl på hva det er man har skrevet. Men jeg håper jeg har skrevet en roman med noen interessante perspektiv om det eksistensielle og vanskelige ved å være menneske, om ensomhet, galskap, overskridelser og begjær. Og som stiller relevante spørsmål ved hvordan vi definerer friske og syke, og hvordan dagens psykiatri fungerer. Men først og fremst håper jeg folk syns det er en god bok.

Du bor i Tromsø og kjenner litteraturmiljøet i Nord-Norge godt. Du har blant annet vært nestleder i litteraturfestivalen Ordkalotten og redaksjonsmedlem i det nå nedlagte tidsskriftet Kuiper. Hva er utfordringene og mulighetene med å være forfatter/litteraturarbeider i nord? 

Fordelene ved å skrive og jobbe i nord er kanskje at det er kortere vei innad i miljøet og mellom de ulike kunstfeltene, og til dels til relevante instanser, oppdragsgivere og samarbeidspartnere. Ulempene blir tilsvarende at det kan være langt til et større miljø. Bor du i mer sentrale strøk er det lettere å reise på litterære arrangement og festivaler og knytte kontakter, og det er større sjanse til å få oppdrag, noe som igjen påvirker forfatterøkonomien.

Hvordan ser du for deg tida framover, fortsetter du å skrive? 

Ja, har ingen planer om å slutte å skrive. Jeg er i gang med to ulike prosjekter, så får vi se hva det blir ut av dem. Men jeg tar en pause fra romanen ei stund, det er krevende å holde oversikt over et så stort materiale over tid. Og så er jeg sjølvsagt spent på hvordan verden tar i mot Tallboy, nå som den er ute av mine hender.

 

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer med debuten og ønsker lykke til med videre skriving!

Hilde Charlotte Blomberg, student på forfatterstudium 1 debuterer med diktsamling i februar!

·

Hilde Charlotte Blomberg som går på forfatterstudiet i Tromsø i år, kommer med sin første diktsamling: Min prikkete søster, og vi har som vanlig, når nåværende eller tidligere studenter kommer med sin første bok, fått lov til å stille et par spørsmål om boken og studiet. Aller først: Det blir lanseringsfest på Halvbroren kafe på Cappelen Damm i Akersgata 47/49 tirsdag 28.februar kl 19! (Dørene åpnes kl 18) Og alle som er i Oslo på det tidspunktet er hjertelig velkomne til å feire boka!

Tre korte spørsmål:

Du har jo arbeidet med denne boka parallelt (kanskje i forkant av) at du har gått på forfatterstudiet. Hvordan har det vært å jobbe med dette manuset samtidig med at du har gått på forfatterstudiet?

Jeg var allerede ferdig med bokmanuset da jeg begynte studiet i august. Det må jeg si har vært deilig. Er redd det hadde blitt krevende å skrive ferdig en bok samtidig. Så i stedet har jeg kunnet konsentrere meg fullt om studiet.

Hvordan har selve utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Det har gått veldig fint. Jeg ble antatt for snart et år siden, så det har vært god tid.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Nærlesing! Samtale om tekst! Det var nytt for meg, det å åpne opp tekstene slik vi gjør i tekstverkstedene. Det har vært givende og lærerikt og noe jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg har i alle år bare skrevet i vei på egne prosjekter, i min egen lille boble, så det å dele tekster og lese sammen med andre har vært veldig nyttig.

Forfatterstudiet gratulerer!

 

Tidligere forfatterstudent Emma Kjær Madsen kom nettopp med sin første roman: Spontan selvforbrænding

·
Omslag: Mads Frederik Geisler

I anledning Emma Kjær Madsens første roman har forfatterstudiet fått gjøre et intervju med henne om skriveprosess, samarbeid med forlag og om hva forfatterstudiet har betydd:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg troede min første bog skulle blive digte, men jeg var for autoritetstro, så da jeg blev påbudt at ”skrive en roman på en måned” i forbindelse med et prosaforløb på Forfatterstudiet i Bø, gik jeg i gang med den tekst, som nu er blevet til ’Spontan selvforbrænding’. Men det tog så klart ikke bare en måned. Det har taget mig cirka fire et halvt år, inklusiv det år, hvor jeg kun skrev digte og havde rodet manusset væk i en misc. dokumentmappe, i en anden dokumentmappe, i en tredje mappe på skrivebordet til min pc. Heldigvis fandt jeg det igen, da jeg begyndte på andet-året i Tromsø – og der tog jeg en alvorlig snak med mig selv om, at nu måtte jeg holde fast på projektet, uanset hvor dårligt det blev.

Om processen kan jeg også sige, at mit første udkast i Bø kun lod sig gøre gennem et produktivt benspænd, som jeg gav mig selv: Jeg ville efterligne en anden roman, nemlig Jean-Philippe Toussaints ’På badet’, der er en meget fransk, meget kort og minimalistisk roman fra 1985 uden det store drama i plottet, men med et matematisk plot-twist-gimmick. At falde ”ned til efterligningens niveau” var noget af det mest produktive, for selvfølgelig kommer det jo aldrig til at ligne, skriften bliver altid noget andet, og det hjalp mig at tænke, at jeg bare skulle efterligne, og at det godt måtte være fuldt af kliché og gentagelse. Sidenhen er netop klichéer og efterligning blevet kernen i poetikken rundt om ’Spontan selvforbrænding’.

En del af skriveprocessen handlede for mig også om at give slip på alle de forestillinger jeg havde om, hvad jeg skulle skrive: Først skulle jeg skrive digte, sidenhen skulle prosaen være kort og rumme tusind plateauer, så måtte bogen ikke blive længere end 113 sider, osv. Først da jeg havde Christina Hesselholdt som mentor på det sidste år i Tromsø, gik det på ægte op for mig, at teksten opførte sig som en roman, fordi hun insisterede på at jeg måtte udvide rummene.

Noget af det vanskeligste ved at skrive på det samme i 5 år har været at blive ved med at forpligte sig på den henvendelse, som teksten oprindeligt udsprang fra. For at holde det ud, hjalp det at introducere alle mulige små sidespor i teksten, som udelukkende udsprang fra mine egne interesser i livet ved siden af teksten. På den måde kom Dolly Parton til. Hun blev faktisk den helt store redning i 2019, mens titlen, som også er et tema inde i romanen, var noget af det sidste, som kom til. Jeg husker en undervisningssituation, hvor en læser, jeg tror det var Morten Wintervold, sagde noget a la: ”Vi har både pengene, Dolly Parton, spillemaskinerne, overfladerne, overtroen og det fugtige klima – nu må du ikke introducere flere ting, Emma”, og så måtte jeg fortvivle tilbage til den gamle, begravede henvendelse.

Forfatterstudiet fungerede som den vigtigste støttepædagog og bedste ven i to år. En der kunne hanke op i mig når jeg cirkulerede, og en der strøg mig langs med hårene, når tvivlen blev for stor. Jeg kommer ikke til at skrive noget nogensinde igen, der har haft så mange læsere med undervejs i processen. Det er et enormt privilegium. Jeg ville have skrevet en ’tak til’-liste på bogens sidste side, men når jeg talte alle dem, som har læst uddrag fra materialet, både i løbet af de to år i Tromsø og fra prosaforløbet i Bø, fik jeg det til 49 navne. Det blev til en hel side fuld af tak til. Og derudover blev jeg pludselig usikker på, om det kunne komme til at virke undergravende for min egen andel i arbejdet. Jeg ved det ikke, eller selvfølgelig er det ikke undergravende, det havde sikkert virket radikalt med en ”Tak til *49 navne*” – og det ville være mere sandt, for bogen er jo blevet til gennem alle de læsninger.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Udgivelsesprocessen har været eksplosiv og lidt som en drøm, og retrospektivt bryster jeg mig også af, at jeg fandt min egen vej til den.

Da tredje-året i Tromsø sluttede, havde jeg en del arbejde skåret ud for mig post eksamenslæsningerne og post ”udvid, udvid, udvid!”. Derudover havde jeg virkelig svært ved at vurdere, hvornår det jeg havde skrevet var godt nok til at blive sendt til et forlag. Jeg var på dagpenge og herigennem søgte jeg en virksomhedspraktik hos Forlaget Escho, som jeg altid har været kæmpe fan af. Der var noget heldigt med timingen. De manglede på lykkelig vis flere hænder, eller øjne at læse med i redaktionen. Så jeg mødtes med Anders, der er Eschos forlægger, for at forventningsafstemme omkring praktikken, og henimod slutningen af mødet indskød han, at han da også gerne ville læse mit manuskript, hvis jeg havde lyst til det. Jeg blev hamrende nervøs og kom automatisk til at tale mit manus helt ned i graven, hvorefter Anders, sådan fra en forfatter til en anden, foreslog, at jeg lagde projektet på hylden en stund og begyndte at skrive noget nyt. Den idé forekom mig umulig og den katalyserede at jeg gik hjem og rettede det hele igennem en gang til. Og så hen imod slutningen af praktikken sendte jeg det til ham. Det er så først herfra processen blev eksplosiv og drømmelignende: Escho antog romanen og hurra det, for jeg havde jo allerede set forlaget lidt indefra og kunne mærke, at jeg resonerede med dets litteratursyn og idealer; ønsket om at ville teksten det bedste, målet om at kaste lys på historiens oversete og kulørte litteratur og kærligheden til det skæve og unaturlige. Det gav mening. Resten af arbejdet har kørt hundrede procent glasnost. Jeg har haft medbestemmelse hele vejen og bogen er forblevet tro mod den selv.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Tromsø gav mig så mange erfaringer, men læsningen har betydet noget særligt. Formen i Tromsø er grundig og langsom. Vi havde god tid til at læse hinanden, og jeg har aldrig læst bedre end efter to år på studiet. Det er benhårdt på det punkt. Som elev bliver man stillet til ansvar for hinandens tekster, og når jeg skal være noget for andre, vokser jeg med ansvaret. Den gentagelse mellem hver samling – at læse hinanden for at prøve at forstå hinanden, at mødes og gøre sit bedste gennem en omsorgsfuld og kritisk læsning.

 

Forfatterstudiet gratulerer med romanen og boken kan altså allerede kjøpes i bokhandelen (på nettet)

“Om romanen skriver forlaget: I Spontan selvforbrænding møder vi den unge Ester. Hun er rejst til den sydengelske kystby Brighton for at studere fotografi og realisere sig selv. Med sig har hun statens uddannelsesstøtte og sit kamera, derhjemme venter hendes kæreste. De er begge forelskede i Dolly Partons musik og denne binder dem sammen på tværs af landegrænserne. Ester prøver, hun kan altid tage hjem igen, og livet i feriebyen drager hende til sig, nye venskaber og vaner sætter sig i hendes krop og slår gnist. En omsmeltning virker uundgåelig.”

Tidligere forfatterstudent, Malou Stålmann, kommer med sin første roman i slutten av mai 2022: Sultne Hjerter.

·

Her kommer et flunkende nytt intervju med Malou Stålmann, tidligere student som nå utgir sin første roman etter endt studium. Intervjuet tar for seg arbeidet med boka på forfatterstudiet og siden i dialog med både ett og to forlag. Den eksakte datoen for utgivelsen er ikke satt, men det er bare å begynne å følge med mot slutten av mai. Forfatterstudiet gratulerer varmt!

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Mit arbejde med skrift er altid meget flydende og det kan være svært for mig at tyde, hvornår processen med det ene projekt starter og det andet slutter; jeg arbejder meget cirkulært, vender tilbage til de samme billeder og tekster igen og igen og sådan formerer skriften sig, teksterne fletter sig ind i hinanden og det, jeg ellers omgiver mig med. Arbejdet med Sultne Hjerter startede derfor nok som dryp i andre tekster før de første ord, der er endt i bogen, overhovedet begyndte at dukke op i mit arbejde. Da jeg begyndte på Forfatterstudiet i Tromsø, skrev jeg digte i hvad der føltes som øst og vest, men disse digte fandt hurtigt hinanden og blev mere og mere prosaiske, som studiet skred frem. I antologien fra mit år i Tromsø optræder en række tekster, der var en del af manuskriptet, som det så ud dengang. Da var romanen en digtsamling. I dag, knap fire år senere, sidder jeg med en roman og selvom formen og fortællingen har ændret sig meget, så har jeg stadig en stærk følelse af, at det er den samme tekst, det samme arbejde, der nu bliver til en bog.

Når jeg skriver, tænker jeg tit, at mine tekster ved mere om, hvad de vil, end jeg selv gør. Jeg har haft flere aha-oplevelser undervejs, hvor teksten har åbenbaret noget for mig, som jeg ikke selv var klar over, eller i hvert fald ikke var bevidst om, at jeg vidste. Det er nok også derfor, at jeg arbejder så cirklende, som jeg gør; ved at vende tilbage til de samme tekster igen og igen, får de lov til at vokse udad i stedet for blot frem mod et stringent forløbs mål. Jeg arbejder heller aldrig bevidst med plot, men måske er der alligevel en slags i romanen. Det optager mig ikke så meget, men romanen har da en slutning, eller en slags sløjfe, i hvert fald.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Udgivelsesprocessen har trukket så mange tænder ud, at det er et under, jeg stadig har tænder tilbage i munden at smile med. I slutningen af mit år på Tromsø kom jeg i kontakt med en redaktør fra det danske forlag Lindhardt og Ringhof, som var enormt begejstret for mit manuskript og som talte både mig og projektet op. Jeg arbejdede intensivt med en redaktør fra forlaget i otte måneder og vi var sammen sikre på, at manuskriptet var færdigt, da forlaget i 11. time så alligevel bakkede ud og efterlod mig så heartbroken og flov, som jeg nogensinde har været. Jeg måtte simpelthen rive teltpløkkerne op og rejste jorden rundt, jeg havde total skriveblokade i næsten et år. Så, ret i coronaens begyndelse, sad jeg i Vietnam og begyndte at skrive på noget prosatekster, som jeg troede var helt anderledes end den digtsamling, der åbenbart ikke skulle være. Som jeg skrev, begyndte teksterne at tale sammen og over sommeren 2020 voksede de ind i hinanden og et manuskript, der meget ligner romanen, som den er endt med at se ud, tog overraskende hurtigt form. Jeg følte mig så brændt af min oplevelse med Lindhardt og Ringhof, at jeg knapt turde sende det rundt; det gjorde jeg alligevel, ret inden, jeg havde termin med mit første barn. Jeg tænkte, at en baby nok ville gøre det mindre hårdt at få en masse afslag, og så endte det altså så lykkeligt, at jeg blev kontaktet af Brændpunkt, der ønskede at udgive romanen. Jeg har samarbejdet med deres redaktør sideløbende med, at jeg har været på barsel med min datter, og det har været en meget tillidsfuld og støttende proces. Jeg troede faktisk, at romanen først ville blive færdig til efteråret, men pludselig var den klar til korrektur!

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Mit år på Forfatterstudiet har lært mig så enormt meget om både at skrive, men særligt om at læse. Om at læse tekster på deres præmisser. Jeg tror ikke, jeg ville have haft hverken nerver eller kompetencer til at skrive en roman, hvis jeg ikke havde gået dér. At skrive kan så hurtigt virke som et ensomt arbejde, men som en del af et skrivende, læsende fællesskab bliver det tydeligt at tekstarbejde også er kollektivt. Og nødvendigt! Ofte forstod jeg mine egne tekster bedre, ved at læse de andre studenters tekster så nænsomt og omsorgsfuldt, som jeg kunne. Der blev skabt et rum på Forfatterstudiet, hvor man turde satse på sig selv og det tror jeg er et næsten uundværligt mod i særligt denne del af kunst, hvor arbejdet tit kan føles uendeligt stort og uendeligt ensomt. De andre studenter troede på, at min tekst var vigtig. Det motiverede mig helt enormt og det forsøger jeg at tage med mig hver gang, jeg sætter mig til tastaturet.

 

Tidligere forfatterstudent, Christine Nitter, kommer med sin første roman i mai 2022: Våkenetter.

·

Forfatterstudiet får igjen lov til å gjøre et intervju med en tidligere student som utgir sin første roman etter studiet. Intervjuet tar for seg arbeidet med boka på forfatterstudiet og siden i dialog med forlaget. Christine Nitters roman har utgivelsesdato 6. mai, og lansering og fest går av stabelen i Tromsø 20, mai, parallelt med at forfatterstudiet har samling. Forfatterstudiet gratulerer og gleder seg!

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg begynte på forfatterstudiet i 2018, trodde jeg at jeg allerede hadde skrevet en roman. Men det viste seg å være feil. Det var mer en skisse jeg hadde laget. En samling tekster, utkast til en rekke dikt, noveller og romaner. Første året på forfatterstudiet tok jeg manuset fra hverandre og prøvde det ut i ulike sjangre. Det var spennende å se hva som skjedde med dialogene under dramatikksamlingen og med de scenene jeg valgte å skrive poesi av, jobbe meg inn til kjernen av. Jeg hadde noen erfaringer som på mange måter hadde gjort meg ordløs, og som jeg lengtet etter å finne et språk for. Det viste seg å være en møysommelig prosess. For hvordan si noe om det umulige. Det utenkelige. I starten lette jeg mye etter de riktige ordene, adjektivene ( bortkastet tid, viste det seg). Jeg kunne holde på med et avsnitt eller en setning i lang tid, vri og vende på den til jeg syntes jeg hadde funnet den mest presise formuleringen som var dekkende for akkurat det jeg ønsket å formidle. Gjennom tilbakemeldingene på studiet forstod jeg at det for meg egentlig dreide seg mer om å bare være. Forsøke å være i det umulige, uten å forklare for mye eller poetisere. Holde meg i detaljene, uten å reflektere for mye over det i teksten. Men samtidig var det viktig ikke å miste tempoet. Ikke fortape meg i detaljene, ikke springe for langt ut i assosiasjonene. Finne ut hva teksten ville si. Hvilken historie jeg ønsket å fortelle. Da teksten etter hvert fikk en form, da det ble klart at det var en roman, eller kanskje en gang kunne bli en roman, løsnet det for alvor. Tekst flommet i strie strømmer og det ble mye å ta imot og sortere, en sterk glede over å skape en historie, dikte, finne på. Men jeg lengtet samtidig etter det hvite på arket. Etter ro, orden. Presise dikt. Kortprosatekster, klare setninger. Skjelte mot andre studenter som fikk det til. Konstaterte at sånn var det ikke for meg. Ikke da. Det rant over. Farger, bilder, rytmiske tekstfragmenter, dialoger, scener som utviklet seg i mange retninger. Og akkurat tekstmengden skulle vise seg å bli en utfordring: å bestemme hva som skulle med. I denne romanen. Det var (minst) tre romaner i én og jeg måtte velge hvilken vei det skulle ta. Heldigvis fikk jeg etter hvert hjelp av et forlag til det.

 

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Høsten etter de to årene på forfatterstudiet bestemte jeg meg for å sette av noen måneder til å samle trådene, skrive ut manus og få det til å ligne på noe jeg kunne sende fra meg: en roman. Jeg fant en mentor som jeg innimellom sendte 10–15 manussider til. For å holde motet oppe, og for å ha noen utenforstående å diskutere noen av smertepunktene i manus med. Etter tre måneder med intensiv skriving sendte jeg et utdrag av romanen til Signaler, og samtidig manuset i sin helhet til en konsulent jeg fikk utdelt gjennom Forfattersentrum. På det tidspunktet hadde ingen lest hele teksten, så det var veldig spennende. Da konsulenten mente jeg hadde det som skulle til, fikk jeg mot til å sende videre til forlag, og så begynte ting å skje. Først kom jeg med i Signaler ( 2021), og telefoner fra både Oktober og Cappelen Damm som begge var interesserte i å inngå et samarbeid. I et par måneder hadde jeg kontakt med begge forlag (noe de var klar over), før jeg bestemte meg for å satse på Oktober. Redaktøren der både utfordret og oppmuntret meg på en måte som ga mye energi inn i skrivingen, liksom åpnet flere rom på én gang. Var varm, samtidig litt streng og tydelig. Ga meg motstand, pirket borti vanskelig ting. Det redaksjonelle arbeidet har vært utrolig lærerikt og givende. Til tider krevende. En slik relasjon har jeg aldri hatt med noe annet menneske. Redaktør(er) som har tatt både meg og teksten på alvor og hjulpet meg å utvikle mitt litterære uttrykk.

 

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det har vært veldig verdifullt å få lese andres tekster under arbeid.  Og det å lytte til tilbakemeldingen på andres tekster og føle at det like mye  angår min egen. Å kjenne et fellesskap rundt skrivingen, og sammen i gruppe undersøke hvordan en tekst skal eller kan skrives, og å bli bevisst på valgene som tas for teksten, og hvilke konsekvenser det kan få for den som skal lese. Nærlesningene var veldig fine. Diskusjonene rundt sannsynliggjøring i litteratur. Troverdighet. At ikke hva som helst kan hende i en litterær sammenheng. Og det å oppleve at språket på en måte ble mer elastisk etter hvert. Medgjørlig. Ved å forsøke å holde sinnet åpent for andres blikk og tilbakemeldinger opplevde jeg at jeg etter hvert kunne leke mer, kna ting til. Det viktigste var å holde på, prøve og feile, skrive om og skrive om. Skrive det på nynorsk, se hva som skjer; skrive på tysk, på engelsk, lete opp ord, sammenligne. Lese det inn på bånd, høre på det i svarte skogen; se og høre manus fra ulike perspektiver. Jeg har lært at det nytter å jobbe. Og å ta pauser, ikke minst, for å seile, gå i fjellet, da skjer det mye.

Cecilie Almberg Størkson, forfatterstudent i Tromsø, debuterer med diktsamling i mai!

·

6. mai ligger Cecilie Almberg Størksons første diktsamling, Ein alvorleg sjukdom, i bokhandelen.  Hele dette siste året har Cecilie gått på forfatterstudiet i Tromsø, og vi har fått intervjue henne om skriveprosessen, og om å gå på forfatterstudiet. Boklanseringen finner trolig sted i Bergen en gang i juni, men før lanseringen snakker hun om boka og om å debutere som forfatter på debutanttripp 20. mai, på Litteraturhuset i Bergen: https://www.litthusbergen.no/arrangement/debutanttripp-603f601e5c537 .

Du debuterer med din første diktsamling nå i vår! Dette er en diktsamling du allerede var godt i gang med før du begynte på studiet i Tromsø, kan du si litt om arbeidet med den, når begynte det, og hvordan har samarbeidet med forlaget vært?  

Jeg begynte arbeidet med Ein alvorleg sjukdom høsten 2019, og 1. desember samme år sendte jeg inn en tidlig versjon av første del av manuset til Signaler 2020. Teksten min var ganske fersk på det tidspunktet, men jeg hadde fått den lest av skrivegruppen min og det var en trygghet i det. Jeg lot det i alle fall stå til og sendte inn. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, for et stykke ut i desember fikk jeg en mail fra Marte Finess Tretvoll, en av redaktørene fra Cappelen som leste gjennom bunken med Signaler-innsendelser, hvor hun var tydelig begeistret og spurte om jeg hadde mer tekst. Jeg leste den mailen på telefonen en morgen mens jeg fremdeles lå i senga, og da jeg så hva som sto der kastet jeg fra meg mobilen på dyna i rein overraskelse, jeg måtte liksom klype meg i armen og sjekke om jeg faktisk var våken før jeg plukket den opp igjen og leste på nytt.

På dette tidspunktet hadde jeg jo i noen år jobbet mot å etablere skjønnlitterær skrivepraksis, men plutselig akselererte denne prosessen noe voldsomt.

Og jeg hadde mer materiale, som jeg skrev videre på over jul, og i januar 2020 sendte jeg Marte et utkast, samtidig som jeg forklarte henne hvor jeg var i skriveprosessen. Vi holdt kontakten utover våren, mest over mail men vi hadde også noen fysiske møter i Oslo. I april 2020 skrev jeg kontrakt med Cappelen. På det tidspunktet var diktsamlingen godt på vei, men på ingen måte ferdig.

Før jeg skrev under på kontrakten sa jeg i fra om at jeg ikke visste hvor lang tid det kom til å ta å fullføre. Men også i løpet av våren og sommeren 2020 skrev jeg masse, og fikk jobbet opp et ganske stort materiale. Fra høsten av gikk arbeidet saktere, ikke bare fordi jeg begynte på Forfatterstudiet og fikk mer å gjøre, men fordi jeg gikk inn i en ny fase av arbeidet med fokus på redigering og omskriving og helhet. Dette arbeidet pågikk frem til starten av mars 2021, da sendte vi manuset til produksjon. I november 2020 byttet jeg dessuten redaktør, for da gikk Marte ut i mammaperm – siden det har jeg jobbet med Ida Amalie Svensson. Jeg har vært veldig heldig med begge redaktørene mine. De er begge dyktige, grundige og lyttende, og vi har snakket godt sammen fra begynnelsen.

Nå i ettertid kan jeg tenke at det er vilt at det gikk så fort fra jeg begynte å skrive til prosjektet ble antatt, men Ein alvorleg sjukdom var et veldig tydelig prosjekt for meg helt fra begynnelsen av. Det var dessuten utrolig mye energi i skriveprosessen. Jeg har hatt tid til å skrive, og brennende lyst til det, og et stort materialtilfang å ta av. Jeg forventer ærlig talt ikke at det kommer til å være helt på denne måten igjen, i arbeidet med fremtidige utgivelser, jeg er forberedt på mer motstand – men det var fantastisk å oppleve denne typen intensitet i kreativt arbeid, og det tar jeg med meg. Sist jeg kjente noe lignende var da jeg var 17 år og akkurat hadde oppdaget foto og Photoshop, da var jeg på vei inn på det visuelle kunstfeltet. I den perioden satte jeg meg ved dataen så fort jeg kom hjem fra skolen, og der ble jeg sittende, hadde knapt tid til å tisse eller spise.

Forfatterstudium 1 i Tromsø er et studium hvor man i stor grad prøver ut skriving i ulike sjangere: dramatikk, kortere prosa, lengre prosa, poesi, essyistikk etc. Hvordan har du kombinert ferdigsstillelsen av diktsamlingen med dette studiet? 

Jeg har stort sett jobbet helt separat med Ein alvorleg sjukdom og Forfatterstudiet. Det som fungerte best for meg var å blokke ut perioder til å jobbe med først det ene, så det andre. I en ideell verden skulle jeg gjerne ha skrevet ferdig boken før jeg startet på studiet, for det er klart at manusarbeidet har stjålet tid fra studiene. Men sånn ble det ikke, i og med at Forfatterstudiet kun har opptak annethvert år. Samtidig har det kanskje vært bra å i perioder skrive på helt andre tekster enn diktsamlingen, at det har frisket opp blikket mellom slagene?

Og selv om jeg prøvde å holde de to arbeidsforholdene separate, er det klart at ting blør over i hverandre. Og det er ikke nødvendigvis negativt. Forfatterstudiet har hjulpet meg å få et bevisst forhold til og artikulere hva jeg holder på med i diktsamlingen, som jeg har jobbet ganske intuitivt med mens jeg har skrevet, særlig i starten. Det har vært viktig for meg å skjønne mer om hvilket litterært landskap jeg beveger meg inn i med boken. Gjennom Forfatterstudiet har jeg begynt å bygge opp et vokabular for å snakke om tekst, og de ulike sjangersamlingene har tatt meg inn i undersøkelser av mitt eget repertoar som skrivende. Dette året har nok også gjort meg litt bedre rustet til å møte det skjønnlitterære fagfeltet når jeg nå debuterer – det er jo tross alt det visuelle kunstfeltet jeg har min bakgrunn i og kjenner best.

Forfatterstudiet hadde jeg tenkt på en stund, men jeg tok valget om å gå i gang med det etter at jeg visste at det kom til å bli bok, blant annet med tanke på å bygge opp materiale og muskler til potensielle nye prosjekter, ja i det hele tatt som et grep for å gjøre skrivingen til noe mer solid, noe varig, noe jeg kan fortsette med etter denne første boken.

Hvordan ser du for deg tida framover, fortsetter du å skrive? 

Det er mye som er vanskelig å forutse når det gjelder tida framover, men å fortsette å skrive vil jeg mer enn noe annet. Skriveåret 2021/2022 setter jeg av til å prøve ut og jobbe videre nye idéer.

På en av samlingene våre i Tromsø (eller på Zoom, da, hvis man skal være nøye på det) snakket Ingrid Storholmen om det å skrive i ly av et større prosjekt. Å skrive i ly av noe har jeg troa på, enten det vil si å skrive i ly av et større manus eller i ly av annen jobb som engasjerer, og jeg har erfart i løpet av det foregående året at begge deler funker ganske bra for meg. Heldigvis, siden jeg også kommer til å jobbe med mye annet i tillegg til skriving det kommende året.

 

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer med debuten og ønsker lykke til med videre skriving!