Tekst i rom

I midten av februar var det gruppeutstilling med studenter fra Kunstakademiet på Havneterminalen i Tromsø. Blant arbeider i plexiglass, tekstiler, malerier og objektsamlinger kunne man også se en tekstinstallasjon av forfatterstudent William S. Mørch. Bidraget var en tekst som tilsynelatende griper inn i omgivelsene. «Vinden herjer i havna»; slik innledes teksten, som var plottet på ei stor remse papir som var hengt fra taket.Vi har snakka med William om erfaringene fra arbeidet med utstillinga. 

Hvordan kom dette samarbeidet i stand, William?

To av kunststudentene utarbeidet katalogtekst til utstillingen i det jeg tilfeldigvis gikk forbi. “Kan du hjelpe oss å skrive katalogtekst?” spurte en, før det raskt ble fulgt opp med “eller vil du kanskje skrive den for oss?” Det ville jeg jo, og med det var jeg ansvarlig for katalogteksten, som vokste til å bli en slags egen installasjon på utstillingen.

Var teksten skrevet med tanke på situasjonen den skulle inngå i? 

Ja, jeg ba umiddelbart om å få vite mer om hvordan kunststudentene hadde tenkt konseptuelt rundt utstillingen, hva slags lokaler den skulle holdes i, og hvordan prosessen hadde vært underveis med workshops og diskusjoner dem i mellom. Teksten oppstod helt fra grunn av med denne utstillingen i tankene.

 

Hvordan må man tenke annerledes når det er utstillingslokalet og ikke boksida som er tekstens sted? 

Boksida tillater kanskje flere idiosynkrasier, man kan skrive mer “for seg selv”, som man sier. Boksiden ligger skjult til noen blar den fram, men har til gjengjeld et materielt betinga skinn av udødelighet. Utstillinger er nesten alltid midlertidige, som oftest kortvarige, men teksten blir også mer synlig i dette formatet. Som eneste tekst på utstillingen, får den jo også en mer priviligert posisjon som tekst enn for eksempel under en festival eller i en bok. Teksten får ta langt mer plass enn vanlig, som både er mer spennende og mer skremmende enn for eksempel å få et dikt på trykk i et tidsskrift.

Hvordan påvirker kollektiviteten i ei gruppeutstilling tekstarbeidet, som i mange andre sammenhenger er en ensom prosess?

Det var viktig for meg at kunstnerne følte seg representert av teksten, at det var noe de kunne stå inne for på utstillingen. Samtidig sa kunstnerne at jeg kunne utforme teksten akkurat slik jeg ville, at det ikke måtte være noen typisk katalogtekst, men gjerne et eget verk. Jeg samlet derfor så mye informasjon om utstillingen generelt og de konkrete verkene for å innlemme så mange av deres idéer som mulig. Skrivingen er jo fortsatt en ensom prosess, eller omtrent like ensom som ellers, forskjellen var vel at jeg ikke kunne velge hvilke materialer jeg ville jobbe med selv. Men det er jo ikke uvanlig at teksten når en mottaker og går i retur før den offentliggjøres, her intet mindre.

Ga det mersmak? Er dette et format du kommer til å utforske videre?

Helt siden jeg flytta til Tromsø har jeg tenkte at vi burde gjøre et samarbeid. Jeg liker godt det kollektive i arbeidet, at jeg nødt til å ta opp i meg tanker og impulser fra flere sider i verket, og gjerne ikke de jeg hadde grepet til selv. Til syvende og sist er det jo uansett jeg som må skrive det. Sjangermessig blir det en slags hybrid mellom ekfrase, essay og prosadikt, en installasjon som beskriver seg selv og sin egen sammenheng med skrivekunstens egne virkemidler. Jeg er allerede i prat med kunststudentene om fortsatt samarbeid, gjerne av større og mer langvarig art.

William leser under åpninga. Foto: Alexander Rishaug

Forfatterstudentene leste under Ordkalotten 2022: Sprengstoffhjerter, månehull og stjålne dynetrekk

 

Forfatterstudentene leste på biblioteket i Tromsø. Fra øverst til venstre: Emilie A. Haugaard, William S. Mørch, Synne Solhaug Gulliksen og Edel Malene Farstad.

Torsdag 10. november 2022 leste studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø utdrag av tekstene sine på Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival! I år var det studentene på Forfatterstudium 1 (gruppe FS1a) og 3 som leste dikt og utdrag fra forskjellige tekstprosjekter. Ni av tekstene har vi samlet her. Les om alfabetdans, drikkekonkurranser, månehull, sprengstoffhjerter og mye mer! God lesning – eller lytting!

 

WILLIAM S. MØRCH

Drikkekonkurranse

Vi fyller krus med saltvann,
drikker små slurpeslurker, som te
eller cognac, drikker om kapp, drikker sakte,
drikker saltvann så fort det går, forsiktig
forsøk, drikker uten å spy, spyler halsen
med saltvannsgulp, holder oppkastet nede
med tunga, saltgulpsmaken sitter i, sitter
voldelig i munnen, sitter i, sitter under tunga, i ganen,
sitter i halsen, reiser seg opp i bihulene,
som å røske tang ut av tjæra og
stappe nesa full, presse og sniffe tanga opp
ned i halsen, ligger i munnen, saltgulpet,
som å dra tanga mellom nesa og munnen,
som partytrikset med en kondom, uten glidemiddel,
men såre saltkrystaller og magesyre, i hele systemet,
salt gulp i nesa, i munnvikene, salt gulp sikkel,
er det ikke gulp jeg kjenner i øyet, den salte tåra, tar en tår til saltvann,
vi drikker, salt og gulp, gulper og drikker,
drikker ut kruset samtidig, ser på hverandre
med gulp rundt munnen, dyppende fra nesa, under øynene,
og fyller kruset med saltvann, drikker saltvann
og gulp, i små slurpeslurker, ingen våger å stanse.

 

EMILIE A. HAUGAARD

Jeg lytter til Joshuas stemme. Joshua har disse orange streger i øjnene, jeg ser det kun, når jeg kigger nøjagtigt efter, sorte, det orange bevæger sig væk fra midten ligesom i mine øjne. Vi er ens. Han er smuk, jeg kigger på ham. Hans hoved er indhyllet i røg fra cigaretten, jeg er søvnig, ser kun hans øjne. De er røde, jeg lukker mine, jeg kan ikke holde dem åbne længere, det hele er orange nu.

Joshua og jeg kigger på hinanden. Jeg strækker mine arme, rækker ud efter ham. Jeg mister følelsen af hans hud mod min hud, han glider langsomt ud af grebet mellem mine fingerspidser.

Joshuas rum er fyldt af kopper, lugten af gammel kaffe breder sig i rummet, kopperne fyldt af cigaretter, her er tæt af røg. Jeg ligger ovenpå Joshua på tæppet på hans gulv. Vi er omringet af malerier, blå, rød, han er nøgen, smuk, hans pik er stiv. Jeg fjerner mig fra hans arm, vi ligger ved siden af hinanden, udstrakte, jeg rører ikke ved ham lige nu. Jeg har lyst til at klæde ham på, t-shirt, bukser, underbukser, for derefter at klæde ham af igen, rive i hans t-shirt, røre ved hans bryst.

Joshua kaster et lagen til mig, han kigger på min krop. Dagens sidste lys lyser vandperlerne op på hans bryst. Jeg har lyst til at slikke dråber af hans krop. Jeg kan smage salt på mine læber.

Bålet er gået ud, vægerne er det eneste, der lyser, jeg ved ikke, hvad klokken er. Min telefon er gået ud, jeg kigger på Joshua, og jeg danser. Han lægger sine hænder på mine hofter, mine hænder er i hans nakke og holder fast i hans hår. Lydene fra guitaren er tydelige. Jeg forsøger at følge Joshuas bevægelser. Jeg har lyst til at placere mine fødder oven på hans fødder.

Jeg sover i hans arme på stranden. Bølgerne rammer mine tåspidser.

”Mal mig”, sagde jeg, og nu ser jeg os på billedet i Joshuas arbejdsrum. Vi har: lysende sex iblandt: snavende mennesker. Hendes hår er mit hår, det er hvidt som en Barbie, øjenbrynene tegnet op i hendes ansigt. Joshua sagde: ”din krop er smuk, på lærredet”. Hvis han har ret, så er jeg smuk. Hvis det virkelig passer alt det, han fortæller mig. Når jeg lægger min arm på hans bryst, er den skinnende hvid. Hans krop er mange hår på hans hoved og hals og bryst. Jeg forestiller mig, at han kommer ind ad døren om lidt.

 

SYNNE SOLHAUG GULLIKSEN

1997

Noen ganger er mora mi et barn. Hun skriker som søstera mi, bare mye styggere. Ansiktet hennes er rødt, øya små streker og vi kan se at de bakerste tennene hennes er laget av gull. Det kan være jeg, eller søstera mi som får henne til å bli sånn, men som oftest er det faren min. Han gjør så mye dumt, faren min. Han kjøper feil spagetti og glemmer å ta tøyet ut av vaskemaskina. Når hun skriker og sparker lekene til søstera mi ut over gulvet, så legoklossene smeller i parketten, begynner munnen til søstera mi å dirre. Jeg pleier å ta henne med ut når hun blir sånn. Vi går til kiosken på hjørnet, hvor mannen med det store skjegget lar oss skrive opp det vi kjøper i en bok, som han gjemmer under kassa. Vi kjøper smågodt og bugg. Jeg tror mora vår betaler seinere. Når vi kommer hjem har hun gått og det er stille i leiligheten. Jeg koker maiskolber og setter på TV-en. Vi spiser middag sammen mens vi ser på Baywatch. En surfer blir nesten spist av en hai, men blir redda i siste liten av Mitch Buchannon. Jeg tenker det er godt det finnes badevakter, og at søstera mi er altfor liten. Hun tørker hele tida de fettete fingrene sine på sofaen, men jeg gidder ikke si noe på det. Man kan vaske alt av en skinnsofa uansett.

ABC

datteren min danser alfabetet
på stuegulvet tar hun sats
hopper opp og ned
konsonantene og vokalene spretter
ut av kroppen hennes

en trist o
ruller under sofaen

datteren min danser alfabetet
på stuegulvet løfter hun de spinkle armene
ligner et tre sier
se mamma mamma mamma
jeg er en A!
jeg er starten!
jeg er en astronaut eller
en appelsin eller en
abort

datteren min er alfabetet
det er enkelt;
når hun sover
plukker jeg opp ordene

 

MORTEN GILJE

(Romanutdrag) Einar er fanget i en virkelighet som ikke er hans. Han innser det nå, at han er del av en hel bys fantasi, den byen han er i ferd med å gå inn for landing i. Den byen han bor i, den byen han er født i, den er blitt ugjenkjennelig. Selv om det er den samme. Det er som å ha en dobbeltgjenger ute og går, og alle andre enn Einar sjøl er overbevist om at dobbeltgjengeren er den virkelige Einar, mens Einar av kjøtt og blod, samarbeidsprosjektet Einar, delvis planlagt av Einars mor og far og realisert 1. januar 1988, er et fantasifoster. Det er som om Albert Åberg er Skyberts fantasi. Einar har aldri likt Albert Åberg, men hva skulle han si da de voksne satte på en av de mange VHS-ene? Æ så også masse på Albert Åberg da æ var liden, Einar! Han kunne ikke si det som det var, at han fikk en guffen følelse av den jevnaldrende gutten som var helt lik faren bortsett fra i størrelsen. Det handla ikke bare om at Einar mangla språket til å si ifra. Han tenkte at Albert egentlig feila noe, og det er det jo ingen som kan noe for. Gikk Einar med vått hår midt på vinteren eller pelte seg i nesa med skitne fingre, ja, så ba han om det og fikk høre det, mens den som er skikkelig, skikkelig syk, kjefter ingen på. Da snakker de voksne med mild stemme og nevner ikke hva eller hvorfor eller om det er noens feil. Og det at Albert bare hadde noen stikkende fjoner på hodet … tenk om det er sant at en kan bli gammel over natta; det var han urolig for. Ikke heile tida, men litt for ofte og de forbanna Åberg-filmene gjorde ikke saken bedre. Nå var han blitt 33, og for noen år siden hadde noen skrevet bok om en voksen Albert Åberg. Den skulle han ikke lese, det var heilt sikkert. Einar sjekker at setebeltet er på og retter opp stolryggen. Der nede ligger Dyreparken og Kaptein Sabeltanns rike. Om noen minutter er han tilbake på slagmarka.

 

EZRA HOLLUP

Pappas nakke (utdrag, 2022)

stakkars pappa, tenker jeg
mens jeg ser han for meg
vendt bort
med konsentrasjonsnakken
bøyd over skissene

stakkars pappa
som allerede har opplevd det
gjentatte ganger

følelsen av å overleve sin egen unge

stakkars pappa
som må bytte ut
konsentrasjonsnakke
med sorgnakke

Vaskekjelleren, ut med hendene (2021, utdrag)

Naboen med ungen sier noe mer, og jeg har falt ut. Jeg må ta sats for å be henne gjenta, og hun forteller at de stjal et dynetrekk, og hun slår armene ut, denne gesten som setter seg i rekkene av gester som for å understreke at det var ubegripelig. Så ubegripelig at det er verdt å fortelle. Jeg blir stående og se på den venstre armen hennes, som etter hvert slutter å være slått ut, og vender seg inn igjen, og hun plasserer hånda på hofta si. Vi er stille en stund, og jeg sier et dynetrekk til og med ja. De var på kjøret de og skjønner du, sier hun, og jammen slår hun ikke armene ut igjen. Og da tenker jeg, jeg står og lurer på om hun alltid slår armene ut når hun forteller om dette? Om dynetrekket og klestyveri og narkomane og de på kjøret? Som om det å slå armene ut hører til historiene hun forteller om tidligere leietakere. Det virka på meg som at det ikke var første gang hun fortalte historier om naboer. Og jeg håpte jeg slapp å bli en del av rekken, og visste jeg ikke var det enda, visste hun ikke hadde avslørt meg, for da hadde hun aldri stått der med armene slått ut og fortalt om naboer som antageligvis hadde vært påvirket av en eller flere substanser. Naboer som var narkomane og mulige å skylde på, prate om, klage på.

 

EDEL MALENE FARSTAD

1.
et ord,
en stein

et papirkutt,
et blåmerke

et ord en stein en blek hånd som knuger den fast

et ord en stein
tusen mørbanka kropper det bankende
sprengstoffhjertet i steinrøysa

et ord en stein
til et alter
for det tyngste i verden

et ord en stein
fra haugen av småstein
finn de flate hiv dem på havet
hvem spretter lengst
holder ut
lengst

et ord en stein
en undersjøisk massegrav
en forhistorisk blekksprut som samler opp alt
gjemmer på dem til en annen tid
lager hull og trer en snor forsiktig gjennom
et bønnesmykke uten roser

jeg skal henge det rundt halsen
ikke som en galge men som et tungt smil

ordet, steinen, drømmen
vi bærer på
tynges av
drasser med oss
knuger
i herdede hender

et ord en stein et angrep et forsvar
jeg trenger flere steiner skal jeg
komme gjennom

2.
han ser fortsatt himmelen i rørledningene
her, hvor alle andre samler på tåke
tenåringene arrangerer skorsteinsdisco
og de gamle bare dør

han er den siste glassbiten
i en nesten fullkommen lidelsesmosaikk
rulleteksten
i en film om en by i slow motion

hvor alle rollene deler på replikken
det som ikke kommer tilbake kommer ikke tilbake

3.
og der ligger du, min øgle
min lillesøster
der ligger du på et svaberg
med påskeferieøyne
og fanger sollys gjennom skjellene

 

KATHRIN H. HOPMANN

Mitt krater på Månen

Jeg har en hemmelighet.
Min familie eier et krater på månen.
Min oldefar fikk det i gave.
Han ga det til faren min, som ga det til meg.
Det er ikke mange som arver et krater på månen. Selv om mange arver et hull.
Hullet mitt sitter på månen og er 88 kilometer bredt. Hvis jeg visste hvor dypt hullet stikker, kunne jeg ha regnet ut hvor mye jord jeg trenger for å fylle det. Eller hvor mange terapitimer.

Når man arver et krater på månen, er det nærliggende å spørre hva man kan bruke det til. Krateret mitt er sirkelformet og har bratte kanter, det kunne bli en fin innsjø. Mens jeg venter på regn, vurderer jeg alternative bruksområder: Studentboliger. Skatteparadis. Tilfluktsrom.
Tyngdekraften på månen er en sjettedel av det den er på jorden, så alt veier mindre. Også angsten.

På månen finnes ingen erosjon. Hvert korn av månestøvet ligger fortsatt akkurat der, det en gang falt. Om en million år vil man fremdeles kunne se avtrykket etter Neil Armstrong sin sko. Leter du etter det uforanderlige, kan månen være en trøst. Men la deg ikke trøste for mye, for det er mulig at månen slett ikke finnes.
For hundre år siden fastslo fysikerne at enkelte ting kun eksisterer mens man betrakter dem. Einstein ble umiddelbart bekymret for månen. «Eksisterer månen kun når jeg ser på den?» spurte han en kollega. Kollegaen kunne ikke svare. De ble ikke enige om definisjonen av å eksistere.

Noen ganger ser månen ut som en ball, så som en bue. Fra Sørpolen ser man buen opp-ned. Fra ekvator ser man den ligge på siden. Ting endrer form, avhengig av perspektiv. Også hull.
Jeg er ikke ekspert på hull, bare fordi jeg har et krater på månen. Men jeg tenker at man ikke kun skal tenke på et hull som noe man kan falle ned i. Et hull er en åpning, en ledig plass til noe viktig. Et hull gir anledning til å fordype seg, ikke bare være på overflaten. Det er i mellomrommene meningen dannes. Det er i månehullene det er mulighet for å oppfinne seg selv på nytt.

Det finnes en million kratre på månen. Kun 1600 av dem er tilegnet noen. Så det er fortsatt mulig å få seg et hull på månen.
Krateret mitt ligger på 50,8 grader syd og 160,3 grader øst. Kan hende du kommer forbi en dag.

 

INGRID SOLHOLM

Om å lete og å finne?

Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt,

 

VEMUND THOE

November

Lenke til lydfil hvor Vemund Thoe fremfører sitt bidrag med musikk: https://www.youtube.com/watch?v=YyOi9Lfj1Rc

Vemund Thoes opplesningstekst – helt autentisk:

 

 

Forfatterstudentene leser under Ordkalotten

Lørdag 7. november skulle studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø ha lest utdrag av prosjektene sine på Tromsø bibliotek

2020 er imidlertid et annerledes år. Festivalen skulle ha kjørt en nedskalert festival 6.-7. november, med begrenset publikumskapasitet på grunn av covid-19. Nå har dessverre festivalen måttet avlyse helt, og det blir ingenting av den tradisjonsrike programposten Forfatterstudentene leser.

Som en liten erstatning publiserer vi smakebiter fra studenttekster her på bloggen vår. Det blir dikt, romanåpninger eller andre utdrag fra romaner eller noveller.

Forfatterstudentene leser er naturligvis tilbake med opplesninger under Ordkalotten 2021! I mellomtiden: God lesning!

 

Sju studenter, sju tekster:

 

Romanåpning – Ane Sivertsen Landfald

Tidsbilde

Det er på denne tiden: Sør i Frankrike driver elva ned fjellsiden i voldsom fart og styrke, det fosser og dundrer og spruter under solen, ingenting uvanlig med dét, ingenting uvanlig i at vårflommen og høstflommen følger våronna og innhøstinga, ingenting uvanlig med elva som beveger seg; elva er på vei ned og på veien graver elva seg under husene og under grunnen og grunnen revner og husene kollapser, elva er på vei mot havet og på veien stryker vannet forbi en kirkegård, elva drar med seg kister og omstendelig nedplantede betuliaer og georginer, batteridrevne lyslykter og plastroser (duppende), igjen står skjeve gravstøtter og markerer gresstjafs rundt gapende tomme jordsår.

Lenger sør titter flere øyne fram fra en beige pyramide utenfor Kairo, sarkofager legges på rekke og rad under sollyset, et tredvetalls hinsides vårsprett ut fra trekantfjellet, det hviler tross alt noe knoppete (sprengfullt) over disse avrundede sarkofagene, en konstant påminnelse om at døden når som helst kan tyte ut, eller kanskje dukker de opp på akkurat denne tiden, denne dagen, for å minne om, at øyne ganske enkelt også kan være bare dette: maling på treverk. Hvitt mandelformet øyeeple i hvit matt maling under sort rund pupille i sort matt maling, enkle former som tomt og øyeaktig stirrer ut i lufta etter tre tusen års plutselig avbrutt mørke.

Lenger ned, på dypet av Østersjøen leter dykkere etter et ravrom inni et nedsunket naziskip. Åtti år tidligere seiler skipet ut fra ei bukt og vekk fra det dukkehus-lyseblå Katarinapalasset i St.Petersburg. Skipet seiler og på denne tiden befinner det seg et rom av rav under dekk. Rav dekker alle overflater i rommet, det er nedfelt som mosaikk i gulvet, rav utgjør taket, det er utskårede ravmonogrammer og ravkroner på dørene, en profillist i rav løper langs veggene i brysthøyde, snirkler seg rundt i rektangler der det er anbefalt å henge portretter av adelige familiemedlemmer eller hundene deres. Fra taket henger lysekroner, pyntet med utskårne ravelementer: perleformer og diamantformer, flyvende svaler og millimetertjukke eikeløv, dersom lysene kunne tennes, ville alle de ulike ravbitene i rommet spille sammen og funkle i ravets gylne fargespekter, men skipet er på vei ned, det synker ned i Østersjøen og på vei ned i dypet slipper lyset mindre og mindre til, nede i mørket har de gulbrune ravsjatteringene forstummet helt, i et slags tilrettelagt museum for nesten blinde småfisker, kortlivede fiskehjerter og fiskekropper som i flere tiår har pumpet og svømt uberørt forbi i sitt daglige fiskekjas og -mas, uvitende om eksistensen av russiske tsarer, andre verdenskrig, menneskeføtter mot asfalt eller store lyse fjerne ting som sola.

 

 

Stille // drukning

(et pågående kapittel)

Morten Gilje

Ingen mennesker er en øy, før det kommer fram til den, men heller ikke et hav selv om de blir borte i det.

Nå, ja. Da, nei. På papiret er det visst ikke så farlig lenger med hva som er nå og hva som er da, derfor flytter jeg tilbake i tid for å uttrykke meg i presens. Mind the gap: jeg er ikke et uttrykk for fortida vi lever i.

Det er lettere å se ting klart på trygg avstand. På sporet av de fortaptes tid følger vi fotavtrykkene av 26 000 føtter som kom fra, men ikke kommer til, som kravlet i land på en blind flekk og forsvant. Eller som vi sier på fastlandet: Herregud, så skjønt å slippe å lukke øyan for det vi ikke ser.

Jeg står midt i det og er ingen steder, en skog uten trær, en andedam uten ender, jeg er blindveien, sannheten og livet, jeg er larger than life, men alt dette er bare noe jeg skriver, for det som skrives ned har skjedd, så der kan du se, historien skrives ikke bare av vinnerne likevel, men drit i det og merk deg dette: vi er alle kvoteflyktninger i et nullsumspill.

Hvis saken er biff, serveres den blodig, en gang levende, en gang del av et større hele, en kropp, en flokk bak et strømførende gjerde, en entrecote blant andre entrecoter, en flyktning uten fluktmuligheter.

Ingen mennesker er en øy, men det er lov å prøve seg, synke sakte, men sikkert, som Solomon og Marshall og Tuvalu, men har du hørt: det brenner på den andre sida av havet og den neste biennalen holdes visst under vann. Det blir ingen kunst, bare se hva de har fått til på Lindesnes, men det er litt synd at Lesvos er lagt ned, det var jo der Aristoteles oppdaga selve livet.

 

 

Desember

Cecilie Almberg Størkson

Takk for den første snøen
for stilla på kjøkenet
berre kjøleskapet durar.
Fnugga smeltar på jarnbalkongen
eg kviler på pinnestolen til du kjem heim
det knirkar når eg snur hovudet
for å følge med på ei due
som vaktar over eit tomt reir
det blir mørkt.
Bordlampene skin i stova som gravlykter
det er snart jul.
Eg vaks opp like ved ein kyrkjegard
varme sumarkveldar gøymde eg meg bak vatnstasjonane
for å røyke sigarettar.

Takk for ponzosausen som kitlar i munnen
eg sug på fisken.
Me snakkar om kva du skal i morgon
ikkje lenger fram enn det.
Det hender eg går tur mens du er på jobb
gjennom den islagde parken
som også var ein kyrkjegard ein gong.
Millimetersteg over glatta
vinterkledde hundar pissar hól i snøen
hovudskallar dukkar opp i gravearbeid.
Kjevane lausnar med åra, eg har sett det hjå far min
tidlegare hende det berre når han sovna i stolen
mor mi og eg står framfor den same hylla på apoteket
kjenner kremane att frå mormor
si nattbordskuff.
Mormor sin nattkjole på sjukehuset
var lik den eg fekk med
inn i skifterommet.
Eg arvar alt, også dette
kremar kjolar.
Huda stivnar kollagenet samlar seg
som fluger i glaslegemet
hoftestrekkerane turkar som gummistrikk.
Eg låg med ein mann ein gong
mens eg var jente
då eg klaup han i armen blei huda ståande.

Takk for vinternettene.
Me søv tett og uvitande
om at eg skal komme til å legge meg
med ryggen til deg
at eg skal komme til å skjule brysta
når eg reiser meg frå senga.
Sumaren som kjem skal bli den siste
me leiter i marka saman
etter sitteplassar.
Me skal finne eit tre som liknar knehasen
til ein gamal mann
det markerer ein stigning i terrenget
derfrå går stien til utsiktsstaden.
Det skal komme til å flyge ein tømmermann
mot den falne stamma me balanserer på
dei lange horna kjem til å sveipe gjennom soldisen
med eit naudsyn.

 

 

Tekst av Julie Mehlum

Morgen

Vi må øve på morgningen

Morgen og sørge

På engelsk den samme lyden

Tegne opp en begynnelse

Våkne fremmed

Øve på morgningen

En dag kan vi den utenat

 

——————

 

Du blir borte

Igjen og igjen

I denne teksten

Hver gang den blir til lyd blir den også stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

 

Du blir borte

 

Igjen og igjen

Mellom disse ordene

Hver gang de blir til lyd blir de også stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

 

Du blir borte

 

Igjen og igjen

Hver strofe er for sein

Det blir lyd, det blir stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

 

 

Husker du  (utdrag)

av Jasmina Bosnjak

Jeg går ned trappen, sakte. Jeg vil se det som er igjen av Tolmatsjovo lufthavn, og herfra har jeg god oversikt over avgangshallen. Det har kommet flere fra byen, noen med den røde t-banelinjen, andre med Aeroekspressen. Bakken er fortsatt hard her, og togene går.

Idet jeg nærmer meg folkemengden ser jeg henne. Blikkene våre møtes. Hun er i femtiårene nå, tynnere, sliten, men det er henne, det er jeg helt sikker på. Hun tar en vannflaske ut av en skinnhåndveske, men drikker ikke av den. Ingen sjekker innholdet i håndbagasje lenger. Ingen bryr seg om det går til helvete i luften.  Ingen bryr seg om å sprenge et fly lenger. Ingen husker at vi engang holdt på med sånt, og jeg har ingen planer om å fortelle.

Hun triller en liten koffert med et fargerikt englebilde klistret på den. Er hun blitt en av de troende, eller har hun plukket kofferten i en bruktbutikk et eller annet sted i øst? Jeg stiller meg nærmest mulig bak henne i køen. Hun husker ikke, eller later som om hun ikke kjenner meg igjen. Når jeg går inn på flyet, har hun allerede fått en plass, og jeg setter meg på det tomme setet ved siden av henne, uten å spørre om det er ledig. Hun hoster. Hendene hennes skjelver. Hun er ikke solbrun, bortsett fra hendene, som har en svartaktig preg. Fingrene er skitne, med mørkerød neglelakk som flasser av. Jeg kjenner igjen de tre gullringene på den høyre hånden hennes. Hun tar fram mobiltelefon fra jakkelommen og taster en melding.

«Går det bra med deg, er du redd for å fly?» spør jeg og tar lett i armen hennes, sånn som Ivan har lært meg.

«Nei, jeg har reist mye med fly, mange ganger, jeg skal hjem, gleder meg til å komme hjem,» hun snakker fort uten å se på meg.

Hun puster tungt, lukter svette. Ja, hun vet hvem jeg er. Hun stirrer på setet foran seg en kort stund, mister telefonen i gulvet, så lener hun hodet mot skulderen min og sovner. Jeg plukker mobilen hennes opp, legger den raskt i jakkelommen min.

Når vi lander på den gamle Sjeremetjevo flyplass våkner hun ikke. Flyverten sier mannskapet tar seg av henne, og ønsker oss god tur videre. Folk dør hele tiden, av ukjente årsaker.

Det er mørkt og kaldt her. Og tomt. Tomt for mennesker, lyder, lukter. Ikke mange som kommer hit lenger. Mens jeg venter på transport til Belorusskij togstasjon, leser jeg meldingen hun begynte å skrive. Jeg memorerer nummeret, sletter meldingen, og legger telefonen under en sittebenk i ventehallen.

Jeg har alltid ønsket å se Lenins mumifiserte kropp. Det er nok det som er igjen av menneskene i Moskva. Men jeg må videre. Jeg skal vestover. Det går et tog til Murmansk i kveld som jeg skal rekke.

 

 

Novelleutdrag

Frida Fliflet

Verda er blitt gul igjen.

Haustvinden er ein fæl ein, pleidde bestemor å seia, men eg synest ikkje det. Haustvinden er kald, men mild, nesten snill. Berre sjå korleis den kler av trea, gjer heile jobben for dei. Blad for blad for blad, som legg seg lydig på bakken og blir til ny jord.

Og når alle lauva er nede på bakken, når det berre er svarte stammar igjen, når oktober er ferdig, då blir huda mi novemberfarga. Kvit, nesten gråleg, med skyer av raudt i kinna når det bles opp.

I dag jobbar vinden hardt, lauva fyk mot oss og klistrar seg til regnjakkene. Eg merker at eg smiler, kva er det, seier Idun.

– Eg kjenner meg heime i hausten, seier eg.

– Når hausten kjem, kjenner eg meg heime overalt.

Kvifor, lurer ho.

Eg må tenkje litt. Drar på det.

– Eg trur … at det er større rom for å vera trist på hausten. På sommaren må ein vera så jævla glad heile tida.

Høyrer sjølv kor kynisk eg høyrest ut.

Idun ler og klappar meg på skuldra.

– Herregud, seier ho.

Me går innom butikken, Idun vil ha bolle. Det vil strengt tatt eg òg, sjølv om eg ikkje seier noko. Eg ser at han står der bak kassa fortsatt, han som liknar litt på ein frosk. Der har han stått trufast i tretti år. Minst. Med tida er han blitt meir segen, tyngdekrafta liksom dreg huda mot bakken. Når meg går ut smiler han og seier ha det, då, Idun blir mjuk i blikket og eg tenker på ei snill, gammal padde.

Me går ut. Eg tippar hovudet bakover og ser opp i trekrunene over meg, tvingar augo ut av fokus, ser berre ein gulbrun masse. Slik må verda har sett ut for Monet dei siste leveåra hans. Så uklart omriss, så klart innhald. Fargane. Nesten blind på hausten.

Eg seier til Idun at eg aldri kunne ha budd i eit land med berre ei årstid. Så keisamt.

– Ikkje viss du elskar sommaren, seier ho.

Nei, det har ho rett i.

Ikkje viss du elskar sommaren.

 

 

Rollebyttet (utdrag fra romanprosjekt)

Tora Ask Fossen

Fredrik hjalp meg med alpelua i stad da vi møttes. Han trakk den blå lua opp over ørene mine. «Sånn der skal en alpelue sitte», sa han. Der og da kjentes det som om det var et helt vanlig møte, et som skrev seg inn i rekka. Skrittene mine var varsomme mens vi gikk, alpelua satt løst over ørene og jeg rettet forsiktig på den, ville ikke ødelegge det han hadde fått til med lua. Så var det at han plutselig deiset i bakken, hadde trått på et parti med is. «Faen i helvete», utbrøt han. Han så et øyeblikk liten og ynkelig ut der han halvveis lå og halvveis satt på bakken, det sto så klart for meg med ett at jeg ikke er forelsket. Jeg lot tanken være, motsa den ikke slik jeg pleier, men smakte på den, før jeg skjøv den fra meg igjen. Det er en slags tvang over den tanken, hva vil det egentlig si å være forelsket, uansett? Det er jo som det er. Jeg rakte hånda ut, han løftet sin egen avvergende mot meg, så skjøv han seg opp i en eneste kraftfull bevegelse.

Det var han som foreslo at vi skulle gå inn på BI, jeg har ikke vært inne der før. Nå går vi inn gjennom automatdøra, han peker inn mot kantina, det er visst ikke så folksomt her på denne tiden av døgnet. «Vil du ha noe?» spør han. Jeg rister på hodet. Selv går han og henter seg en kopp med kaffe, først når han kommer tilbake og setter seg, løfter jeg hånda til hodet og tar av meg alpelua. Jeg blir sittende med den i hendene og se på de raske bevegelsene hans når han henger fra seg frakken over stolryggen og røsker skjerfet av seg. Hendene hans dirrer svakt, jeg hviler blikket mot plastikkoppen med kaffe som står helt stille og venter på ham ytterst på bordkanten. Så trekker han pusten, også det forhastet, for det surkler i halsen, han begynner å hoste. Jeg fryser, det er kaldt i kantina og gjennomtrekk fra hallen utenfor. «Beklager for den meldinga i går, beklager for at det skulle bli sånn her.» Overgangen fra at han hostet til at han snakker, kommer brått på. «Jeg», begynner han, «eller vi», han legger hendene rundt koppen og ser vekselvis ned i den og opp på meg. Kaffe, tenker jeg, å lage seg en kopp med kaffe. «Vi skulle ikke ha latt det gå så langt», sier han. Han skyver koppen fra seg nå. Jeg ser opp på ham. «Angrer du?» sier jeg med en beklemt stemme. Noe farer over øynene hans, en skygge, et glimt. «Nei», sier han, naturlig, av seg selv, han sier det synkront med det som farer over øynene, og av en eller annen grunn gjør det alt mye verre. Han angrer ikke, men han slipper likevel taket i meg.

*

Det har mørknet ute, jeg går gjennom rommene med telefonen i hånda, går fram og tilbake de to–tre meterne mellom kjøkkenet og gangen, vurderer om jeg skal ringe noen, måtte i så fall være Helena. Jeg ser at det lyser rødt i lyskrysset to hundre meter bortenfor, det går fra rødt til grønt og det rykket som følger setter hele kvartalet i bevegelse, uten at jeg kan se bilene der de kommer kjørende bak trærne, merker det bare på den lille nyansen i lyset mellom greinene, i musklene som spenner seg i kroppen, før jeg lar bevegelsen utenfra hente meg inn og jeg avspenner musklene. Jeg ser ikke gjenskinnet av meg selv i vinduet, det er for mørkt inne. Det er fint, det, da kan jeg se ut i stedet, se ut på verden. Men hva er det å se ut på, da? Ingenting.

Jeg har opplevd dette før, når absolutt ingenting ved verden ligger åpent, jeg kan ikke engang se meg selv krysse plassen der nede for mitt indre øye uten at det er en mening som omhyller synet, en tung og innhyllet mening som jeg må finne fram til før jeg kan la meg selv gå videre. Hvordan ble det sånn? Hvordan kom jeg hit, til at jeg ikke kan håndtere konseptet minner, det faktum at tiden går, at et øyeblikk avløser det neste og ingenting varer evig. Så klart er det trist å bli slått opp med, men det verste er minnet om Fredriks øyne da jeg dro fra ham sist helg, jeg kan se dem helt klart for meg der han sto i døra, i oppgangen. De manglet forbindelse til det som skulle skje senere, i dag, øynene gikk opp i situasjonen. Og jeg var intetanende, tom i hodet. Hvis jeg bare kunne få det til å gå opp, den manglende forbindelsen … Men det har jo ingenting med meg å gjøre at tiden går, det er en naturlov, for helvete, tenker jeg plutselig og får tårer i øynene, lysene i mørket der ute svømmer foran meg.

Da vi så den svenske filmen Ondskan på ungdomsskolen, hadde jeg det også sånn, at verden på en måte lukket seg. Jeg var fjorten år og ante fred og ingen fare en fredag ettermiddag, det var høst og skarp luft ute, husker jeg, og farger i trærne, verden lå åpen, men så den filmen. Om Erik Ponti som vokser opp i et overklassehjem på 50-tallet, der stefaren pisker ham mens moren spiller piano for å overdøve skrikene. På internatskolen Stjärnsberg, der han havner etter å ha blitt kastet ut av ordinærskolen, blir han lynsjet og mishandlet av medelever på groveste vis. Lærerne aksepterer stilltiende et system der de eldre elevene såkalt innvier de yngre gjennom vold. Det var en grad av grovhet i den volden, en umediert bestialitet jeg ennå ikke hadde begrep for, har det slått meg i etterkant, likevel snakket vi ikke om filmen på skolen med et eneste ord, ingen refleksjoner i etterkant. Erik Ponti får seg etter hvert en kjæreste, Marja, som jobber på kjøkkenet på skolen, og hun blir et spinkelt lys for ham, men ikke for meg. Jeg kunne bare ikke slutte å tenke på at hvis jeg var henne, ville jeg ikke ha maktet å elske. Ikke Erik Ponti, ikke noen som ham. Jeg ville ikke ha klart å skille det fra hverandre, piskeslagene mot ryggen hans, medelevenes knyttneveslag mot ansiktet hans, den sprukne huden, og det å avspenne min egen kropp. Man må kunne avspenne seg selv for å elske en annen. Hvorfor måtte de vise oss den filmen den gangen? Noen ganger tenker jeg på hva som hadde skjedd hvis de ikke hadde gjort det. Hadde verden sett mer åpen ut?

 

 

 

 

 

 

 

Karantenekatalog

To studenter ved forfatterstudiet har invitert medstudenter på kunstakademiet i Tromsø til å bidra til karantenekatalog. Redaksjonen sier følgende om prosjektet:

 

“Fra vår trygge plassering i sosial isolasjon, her kommer et prosjekt vi er sammen om! Karantenekatalog er et studentinitiert prosjekt, og viser arbeid fra studentene ved Kunstakademiet i Tromsø, både ved forfatterstudiet og billedkunst.”

Katalogen foreligger kun digitalt! Forfatterstudiets blogg presenterer den i to ulike versjoner (Det kan være en liten forsinkelse før katalogen kommer opp med bla-i- funksjon)

 

 

Bla i katalogen:

 

 

Gå til PDF-versjonen av katalogen:

Download (PDF, 39.39MB)

 

God lesning!

 

 

 

Novelle av Bendik Vasstein Carlsen, student ved forfatterstudiet i Tromsø

Så deilig fuglane kvitrar, det vert vel snart lyst, og det klør over øyret under hua. Smule forsvinn inn i brøket; Marta ser blada i brøket brasle, ho ser greinene i brøket dirre. Brennenetne stikk opp av brøket, dei skin grønt imot henne, Smule må jammen passe seg no, tenker Marta; det klør under hua over øyret. Marta høyrer det bråke frå inni brøket, ho høyrer bråkinga stoppe og ho høyrer fuglane kvitre og ho høyrer elva dønje. Marta høyrer bråkinga byrje igjen; ho ser blada i brøket brasle, ho ser greinene i brøket dirre; Marta høyrer at det bråkar frå inni brøket, ho høyrer at bråkinga stopper. Marta tenker Smule Smule Smule. Marta stend aldeles stille; ho høyrer etter. Ikkje ein lyd, tenker Marta. Ho kjenner det klø under hua under håret over øyret, Men kan ikkje klø no, tenker ho. Kan ikkje klø og Smule, tenker Marta. Smule, seier Marta. Marta ser på brøket; ho ser at det stikk brenneneter opp frå brøket, Smule må passe seg no, tenker ho, Det kan gå riktig ille, dette, tenker Marta. Marta høyrer elva dønje. Fuglane kvitrar, det vert vel snart lyst. Smule har kanskje funne eit bytte. Ein liten sporv, ei skjor, ei rotte, igjen. Fysj og fysj, seier ho. Smule, då, seier ho. Ho ser på brøket. Rotter har du vel nok av heime, Smule, seier Marta. Og ver no forsiktig, seier ho. Marta ser mot brøket; ho ser at brøket stend som limt fast i lufta. Marta tenker Det er nok best han kjem ut att no. Hei, Smule, seier ho. Ho plystrer på Smule. Blada i brøket heng aldeles roleg. Greinene i brøket stend aldeles stille. Brennenetne skin; Brenneneter er noko fole noko, tenker Marta. Hei, Smule, seier Marta; ho tenker Det tyder ikkje godt, dette. Nei, det går mot slutten no, tenker Marta. Smule kjem til å avminnast og så kjem eg til å avminnast, tenker Marta. Eg er så boken, tenker Marta. Det vert me vel alle saman, det, til slutt, tenker Marta. Marta kjenner at det kitlar i hovudbotnen over øyret under hua. Marta dreg av seg hua, ho set neglene mot hovudbotnen, ho kjenner at spissane grev inn i huda; tsjk tsjk tsjk, seier det. Det er som om noko varmt stikk inn i porane, poplar ut av henne. Marta tar ned att handa. Marta ser det kvite støvet under naglene. Marta luktar på fingrane sine, det luktar som Smule; Smule må komme ut att no, tenker Marta. Uff, tenker Marta. Han må komme ut att no, tenker ho. Det må ikkje gå som med Tramp, tenker Marta. Plutseleg var Tramp berre daud og så græt Randi i mange år. Kven hadde trudd han skulle avminnast slik, tenker Marta. Ingen veit vel kvifor han vart avminna. Alltid skal dei no avminnast. Alle ihop, tenker Marta. Ein dag ligg Smule der, det kan hende det er i dag, tenker Marta. Smule, seier ho. Brøket stend bom stille. Komme ut att no, Smule, seier ho. Ho ser bortover vegen, Marta ser at alle husa ligg fredeleg og stille langs vegen; Marta tenker I alle desse husa bur det folk som skal avminnast. Marta ser at huset hannar Eikåsen ligg der, Marta ser at det framleis er kvitt og at hagen er stelt. Marta ser ned på hua som ho har i handa og ho tenker Det er hua hannar Eikåsen, det. Aldri bekom eg å gi han att. Men Eikåsen er på ein kvestra astra no, tenker Marta. Han haldt no ut så lenge, tenker Marta, Venta og venta på å få fere avgardes, tenker Marta. I 93 år, tenker Marta. Marta ser at ved sidan av huset hannar Eikåsen er huset hennar Berit. Som alle andre skal Berit avminnast ein dag, ho òg, tenker Marta. Deisen som ho er, ho fêr nok tidleg, tenker Marta. Så kjem barna hennar nok til å komme heim att. Dei kjem no ikkje før det er for seint, det gjer dei aldri, tenker Marta. Så kjem dei, når dei gamle er daude, og før dei veit ordet av det er dei sjølve gamle og sit og ventar på at barna skal komme heim att, tenker Marta. Og så skal dei avminnast, tenker Marta. I alle husa skal dei avminnast, kvar dag skal nokon avminnast, igjen og igjen, og dei skal få born som skal avminnast, og borna skal få kjeledyr som skal avminnast. Dette tenker Marta. Og Marta ser bortover vegen, ho ser at bakom huset hennar Berit, der ligg huset hennar Randi, aldeles i enden av vegen, før stien byrjar. Marta ser at hagen hennar Randi er frodigare eldå han plar. Marta ser at hagen bugnar. Smule, seier Marta. Smule, no går eg, no går Martamor, seier Marta. Så får du følgje med om du vil heimatte, seier Marta. Marta går mot huset hennar Randi. Under føtene seier singelen Tsjk tsjk tsjk. Marta høyrer at ein hund gøyr frå hagen hennar Randi; Marta kjenner på røysta at det er Tramp. Marta ser at Tramp kjem ut i hagen hennar Randi i enden av vegen og Marta ser at Tramp lograr med halen; Nei, men, Tramp, lille ven, seier Marta. Marta ser Tramp logre med halen. Marta høyrer at Tramp gøyr. Marta snur seg mot brøket. Ho ser at det stend aldeles stille. Smule, kviskrer Marta, Sjå kven som er kommen att, Smule, kviskrer ho, Det er Tramp, jo. Marta ser på brøket og ho ser at brøket stend bom fast. Marta snur seg tilbake mot huset hennar Randi og Marta ser at hagen er vaksen frodig og flott. Men kvar er no Tramp blitt av, tenker Marta. Han var der jo nettopp, tenker Marta. Marta ser mot hagen hennar Randi. Marta ser ingen Tramp. Marta tenker Nei, uff, no er det skjedd igjen. Marta tar eit skritt mot huset hennar Randi i enden av hagen. Tramp, seier Marta, Komme til tante Marta, seier Marta. Marta plystrer på Tramp. Flinke bisken, seier Marta. Marta ser mot hagen, og midt i hagen, ser Marta, på bana mellom blomane, ligg Tramp. Marta ser at tunga hannar Tramp heng ut av munnen hannar Tramp og Marta ser at augo hannar Tramp er opne og tomme og Marta ser at droplane i pelsen hannar Tramp breier seg ut og gjer kroppen hannar Tramp heilt brun. Kroppen hannar Tramp smuldrar opp og blir til dumbe. Marta ser at dumbekroppen hannar Tramp synk ned mellom grasstråa og Marta ser at eit tre veks opp frå der Tramp forsvann. Marta ser at treet strekk seg opp mot den blå himmelen og Marta tenker Beire meg. Marta ser at treet strekk greinene sine utover mot dei andre trea i hagen. Beire meg, tenker Marta. Marta ser at det spring blad ut frå greinene på treet og Marta ser at blada skin borkete trass i otta. Nei, dette, beire meg, tenker Marta. Dette er noko besøndeleg noko, tenker Marta. Men slikt kan vel skje den beste, tenker Marta. Det er vel slik me alle skal ende, tenker Marta og Marta ser opp i det nye treet og ho ser at to skjorer har sette seg på greinene. Marta tenker Det er vakkert. Marta kjenner at hua hannar Eikåsen varmar om nevane. Marta ser at eit ekkorn kravlar nedover langs trestamma. Det dønjer frå elva. Fuglane kvitrar. Det klør over øyret. Og gud som det klør då, tenker Marta. Marta løfter handa og ho klør seg over øyret og ho kjenner at neglene rissar henne i hovudbotnen og det er som når ho skrapar med ein gaffel. Marta tar handa ned att; ho luktar på fingrane; ho tenker at det luktar Smule. Marta snur seg mot brøket og ho ser at det stend bom stille, limt fast i lufta. Komme ut at no, Smule, seier Marta. Rotter har me nok av heime, seier Marta. Marta ser ned på brøket. Marta ser at blada i brøket heng aldeles stille. Marta plystrer på Smule. Framleis er det stille i brøket. Nei, seier Marta. Ho rister på hovudet. Marta ser at brøket stend bom fast. Det vert vel snart lyst, no, seier Marta. Ho løfter handa og klør seg bakom øyret. Marta sukker. Men, Smule, ho er nok ikkje meir, ho, seier Marta. Marta ser på brøket. Nei, ho er forsvunnen verten, daud er ho verten, eten opp av brøket, seier Marta. Nei, eg får ta og gå opp til Eikåsen aleine og levere hua, seier Marta. Og Marta høyrer at det båker inne i brøket, ho ser at blada i brøket braslar, ho ser at greinene i brøket dirrer og ho ser at Smule kjem ut frå brøket. Smule har lauv og bos i pelsen. Der var du jo, seier Marta. No blei eg glad, kan skjøne, seier Marta. Komme då, flinke bisken, seier Marta. Marta set seg ned på huk og knea er ikkje unge meir men Smule kjem til henne. Ja, ja, ja, seier Marta. Så kom du ut att til Martamor, seier Marta. Eg var redd du var vekke for godt, seier Marta. Marta strekk ut armen, den blaute snuta hennar Smule kitlar mot fingrane, tunga hennar Smule sleiker over handflata. Fann du så mykje spanande, du då, seier Marta. Marta ser inn i augene hennar Smule og ho ser at augene hennar Smule er gamle og svarte. Smule strekk snuta mot hua hennar Marta hannar Eikåsen og Nei, nei, ikkje det, seier Marta. Marta dreg hua tilsides. Det er hua hannar Eikåsen, det, seier Marta. Me skal gi henne att til Eikåsen, veit du, seier ho. Han har nok sakna henne, kan skjøne, seier Marta. Det klør over øyret og Marta set neglene mot hovudbotnen og klør; det kjennes som ho gjer det med ein gaffel. Smule sleiker henne der det klør. Smule luktar Smule. Klørne hennar Smule stikk mot låret. Pelsen hennar Smule mot handa, mjuk og god pels. Det er meg og deg, Smule, seier Marta, Me er gode bussar. Marta stoppar å klø. Knea er ikkje unge meir. Og så skal me opp og gi Eikåsen hua att, ja, seier Marta. Marta reiser seg opp. Det dunker i tinningane. Vegen og fjella og Smule og brøket og huset hannar Eikåsen og huset hennar Berit og huset hennar Randi pakkast inn i eit grått slør. Neimen, tenker Marta. Skjer det alt no, tenker Marta. Marta ser på henda sine og ho ser at dei blir brune og at dei smuldrar opp. Ikkje enno, seier Marta. Ho kjenner seg lett og knea er yngre eldå dei er. Det venstre øyret blir døvt og så det høgre og det venstre auget blir svart og knea er yngre eldå dei er og Marta kjenner seg lett og så kjenner ho at det klør over øyret, ho kjenner at det svir. Eg lyt klø, tenker Marta og ho kjenner at neglene hennar skrapar mot huda og ho kjenner at øyret finnast og hovudet finnast og fjeset finnast; hovudet sit på toppen av kroppen og ho kjenner at nakken finnast under hovudet og at skuldrane støtter opp nakken; Marta kjenner at armane heng ut frå skuldrane og bulen ligg mellom armane, ho kjenner at beina strekk seg ned mot bakken og at knea er akkurat så gamle som dei skal vere; Eg, tenker Marta, og ho opnar augene og ho ser at vegen ligg framfor henne og at langs vegen, der ligg huset hannar Eikåsen og huset hennar Berit og i enden av vegen, der stien byrjar, der ligg huset hennar Randi, og Marta ser at hagen hennar Randi bugnar som han aldri før har gjort; I mellom alt dette er eg, tenker Marta, og Marta ser at framfor henne, mellom henne sjølv og huset hennar Randi, der stend Smule midt på vegen. Vente, Smule, seier Marta. Smule snur seg mot henne, og Marta ser at Smule smiler til henne. Smule har gamle, svarte auger. Kjem du, høyrer ho Smule seie. Alltid skal du drunte sånn, seier Smule. Ja, ja, eg kjem, seier Marta. Marta byrjer gå. Knea er yngre enn dei ein gong var. Jau, det lid mot dag no, høyrer Marta Smule seie. Ikkje mas, sånn, Smule, seier ho. Eg er der snart.

Aurora Borealis, skrevet av Christine Ugelstad Svendsen, forfatterstudent

 

Mitt skip er lastet med turister på jakt etter

the ultimate wild experience;

søker aurora borealis

søker hvalsafari

søker nature at its best

søker fritt leide over vidda

søker jaktkamerat og fiskelykke

søker ung kvinne av high standards and quality

som kan temme villdyr uten å stille spørsmål

Join us to make a difference

Join the aurora glam camp

This is a once in a liftime experience

Sat nam. Hvis du finner ut hvor det brenner, gå dit!

I begynnelsen av november hadde Forfatterstudiet sin dramatikksamling. Etter denne samlingen ble denne teksten skrevet av en av årets studenter, Christine Nitter:

 

Det er søndag ettermiddag. Dramatikken rundt det runde bordet er over. Hus har brent ned. Bare skorstein og grunnmur står igjen hos de fleste. Noen er spart, men vinduer er knust av det høye trykket. Røyken stiger opp fra ruinene. En svart tykk eim. Alt det som fins og ikke fins stiger opp, blander seg med de andre oksygen- og nitrogenmolekylene. De gjør plass, som når en stor stein kastes i en stri elv og forsvinner ned i mørket.

Hvor skal jeg bo nå, tenker jeg. Hva kan gro ut av denne asken? Samtidig kjenner jeg en lettelse. Som når et komplisert kjærlighetsforhold er over og det går opp for meg at jeg ikke blir nødt til å dele hverdagen med dramatikken. At jeg kan få være i fred for Aristoteles´ tragedier og slippe å finne ut om det skal gå et godt menneske dårlig eller et dårlig menneske godt. At kroppen og sinnet igjen kan komme tilbake til sin hviletilstand. For i dramatikken er det så høye krav. Vi må følge tekstens spor og passe på at de ikke svekker hverandre. Og det er ikke godt å vite om noe har skjedd eller ikke, for har det ikke konsekvenser for den andre så har det ikke skjedd. Er det som skjer nok til at man kan si at det faktisk har skjedd? Og nok til at man kan skifte takt? Og hvordan klare å skrive skarpt nok til at det usagte blir sagt uten å bli sagt. Takke meg til. Jeg velger meg heller en slags hiberneringstilstand, dvale, hvilemodus. Et hvilepotensiale er nok for meg.

Jeg plukker opp restene av meg selv og de få eiendelene jeg har klart å redde ut av det utbrente huset. Det er novembermørkt og gatene skinner svart, det går nedover mot havet. Etter å ha parkert i et gjørmehav og kommet meg nesten tørrskodd opp en mørk steintrapp med glasslykter på hvert trappetrinn stiger jeg inn i et lyst rom. Foran i rommet henger de, de hellige gongene. Store skinnende metallfat. Redskap for lydmassasje og evakuering av spenninger. Jeg får utdelt en yogamatte, puter og ullteppe og legger meg på gulvet, tett i tett med tyve andre kropper for å ta i mot badet.

«Velkommen til en reise med lyd i et tidløst rom.» Alle samler hendene foran hjertet i hilsen: «Sat nam. Jeg er sann. Sannhet er min identitet.» «Rens sinnet for egostyrte tanker, tanker som hindrer deg i å oppleve klarhet, fred og glede», sier stemmen.

Jeg har parkert utenfor den gamle tangmelfabrikken som ble oppført i 1918. Men den har aldri huset så mye som ett gram tangmel. Sat nam. Aktieselskapet Tromsø Tangmelfabrikk gikk konkurs etter oppføring av bygningen, uten noensinne å ha kommet i produksjon.

I dette sannhetens tempel ligger vi badet i vibrasjoner fra verdens eldste instrument som skal løse opp fysiske og emosjonelle spenninger og hele kropp og sinn.

Jeg lukker øynene og forestiller meg revefarmen som en gang holdt til her; lydene, luktene. Men som ble stengt og erstattet med et hønseri med 350 høns noen år etter. Sat nam. Og hvordan det så ut når det tyske slagskipet Tirpitz ble slept inn til kai her og hugget opp. Hvordan de tykke teakplankene ble til vinduskarmer som nå lyses opp av titalls stearinlys bak blafrende gardiner.

Sat nam; mantraet som skal forandre mine mentale mønstre og hjernens kjemi. Stimulere reflekspunkter i ganen som aktiverer hypothalamus. Sat nam.

Jeg legger merke til bildene som strømmer gjennom sinnet. Isbjørnjegeren som kjøpte tangmelhuset fordi han ville bo på landet. Han syntes Tromsø var altfor urban.

Tangmelfabrikken som aldri ble tangmelfabrikk ble til surstoffabrikk, billager, bilverksted, konfesjonsfabrikk, toalettpapirfabrikk og hjem for Hjemmets Nytt.

«Legg merke til pusten. Denne øvelsen er veldig bra for immunforvaret», sier stemmen. Jeg legger merke til min ikke- dømmende holdning. Ta det som det er. Hvem vet hva som er sant. Sat nam. Kan vel ikke skade. Jeg puster inn så godt jeg kan. Det er umulig og trangt. Sannheten føles stram og knapp. Det er ikke plass til luft der. Takke meg til sannhet.

La meg heller dykke inn i Hemmelighetstilstanden til Inger Christensen. Kanskje finner jeg trøst der, kanskje ikke. Hun skriver: «Hvorfor prøve å oppnå noe gjennom skrivingen som i virkeligheten er umulig å oppnå, hvorfor gå inn i et spill hvor det på tross av enestående sjanser kun eksisterer ett eneste utfall, nemlig at man blir utvist? Hvorfor fortsette å lengte etter å være i en slags bevissthetsrus, å være utenfor verden, å utslette oss selv?»

Er det ikke håp? Finnes det ingen vei utenom? Å se på at huset brenner ned, la det kjølne helt, før jeg våger meg inn på branntomta for så å gyve på igjen. Sat nam.

I dette huset som bærer navnet tangmelfabrikk men som aldri har vært tangmelfabrikk ligger jeg og tar i mot universets vibrasjoner. Vibrasjoner som setter alt vannet i kroppen i bevegelse og som kan sitte i i opp til en uke etterpå.  «Noen ganger kan det komme uventede reaksjoner», sier stemmen. «Ikke nøl med å ta kontakt om det er noe du ikke forstår.» Jo takk.

Kanskje er det håp for mitt hus også. Kanskje dukker det opp nye materialer. Om jeg bare leter og lytter til det verden har å si. Sat nam.

 

 

Tekst av Ragnild Tiller, studerer i år ved Forfatterstudiet i Tromsø

Hun har et gjemmested bak gardinene, og derfra betrakter hun oss, gruppen. Vi er sytten stykker, sitter tett samlet rundt et bord. Det er varmt, intimt, fint. Hun tror at ingen vet at hun står der, at ingen vet at hun òg er i rommet, men jeg gjør, jeg ser henne. Hun gjør en god jobb med å gå i ett med gardinene. De er fiolette, og lyset fra ettermiddagen faller gjennom, det filtreres liksom fiolett og farger oss og tingene. Midt på bordet ligger fire lønneblader, og omkring: ark, tekst, notater. Penner og blyanter, viskelær. Et strikketøy. Brus, juice, kaffe. Hun ser alt sammen, hun ser på tingene og på oss, vi som bruker dem. En av de eldre kvinnene tygger på en pære. Hun, jenta bak gardinene, observerer, også lytter hun, til språket som vi snakker. Rundt dette bordet lærer vi å snakke samme språk, og de flyter mellom oss, ordene. Det er ikke alt hun begriper ennå, ikke alt hun skjønner, og når det snakkes om bøker hun skulle ha lest, sørger hun for å notere seg dem bak øret. Men hele tiden- veldig, veldig forsiktig, hun beveger seg nesten ikke, i frykt for å bli sett, oppdaget. Tenk om noen skulle finne på å gjøre et dikt, en novelle, en tekst ut av henne.

Kort tekst (kanskje en begynnelse på en lengre tekst) av en av årets studenter: Vemund Thoe

Jeg hadde lagt meg i sengen. Det røde taklyset sto på, jeg brukte å ha dette på om natten. Jeg så på et maleri på veggen i hjørnet av rommet, et stilleben jeg hadde malt en gang. Jeg hørte katten krafse på døren. Jeg slapp han inn. Jeg hadde funnet tilbake til en slags stillhet, klart å skape et rom for refleksjon. Jeg tenkte på ordene vaghet og varhet. Jeg tenkte på hvordan man kan finne fram til den absolutte stillhet, bortsett fra egen tinnitus, for å kunne fullstendig absorbere omgivelsene. Klokken var 5.09. Det var stille i huset. Jeg åpnet laptopen og bestilte et hotellrom. Det var alltid godt å ha en fluktrute klar. Det var det mitt liv handlet om: flukt. Det var et av få ritualer jeg var komfortabel med, det å reise. Jeg foretrakk å reise uten innsjekket bagasje. Jeg brukte alltid å plassere meg bakerst på venstre side i flyet. Idet jeg satte meg, fikk jeg den intense følelse av tilfredshet: en følelse som handler om å være i bevegelse, å kunne se ned på skyene og sveve flere tusen meter over bakken og problemene mine der nede.