Hva skjer på Forfatterstudiet i Tromsø?

·
Foto: Jorunn G. Solli

Forfatterstudiet i Tromsø består i øyeblikket av 3 årsenheter. Høsten 2018 fikk forfatterstudium 1 ny studieplan med fokus på uttesting av ulike sjangere, samt muligheten for å eksperimentere med såkalt sjangeroverskridende skriving. Studieåret 2019/2020 fulgte så det reviderte Forfatterstudium 2 med valg av et eget skjønnlitterært skriveprosjekt, og høsten 2020/2021 starter for første gang Forfatterstudium 3 opp med fordypning og veiledning i eget kunstnerisk arbeid, samt muligheter for refleksjon rundt egen lese- og skrivepraksis.

Det betyr at UiT i 2020-2021 for første gang tilbyr både forfatterstudium 1 og forfatterstudium 3.

Søknadsfristen for både forfatterstudium 1 og 3 er 1. mars, og søknadsweben åpner 1. februar. Vi legger opp til at studentene på på forfatterstudium 1. og 3. skal kunne treffes og dra nytte av hverandre, både i enkelte felles tekstgjennomganger og i arbeid med verksgjennomganger og i poetikkseminarer. Forfatterstudium 1 tar opp 15 studenter, forfatterstudium 3 tar opp 8, og begge er samlingsbaserte.

De som er interesserte kan lese mer om studiet her på bloggen vår. Det finnes intervjuer med tidligere studenter, oversikter over tidligere gjestelærer, oversikter over opptakskriterier, studenttekster og mer fakta om studiet. Det finnes også lenker til søknadsweb, og kontaktinformasjon for dem som har spørsmål.

Velkommen til å søke!

Morten Wintervold og Anne Oterholm

Novelle av Bendik Vasstein Carlsen, student ved forfatterstudiet i Tromsø

·

Så deilig fuglane kvitrar, det vert vel snart lyst, og det klør over øyret under hua. Smule forsvinn inn i brøket; Marta ser blada i brøket brasle, ho ser greinene i brøket dirre. Brennenetne stikk opp av brøket, dei skin grønt imot henne, Smule må jammen passe seg no, tenker Marta; det klør under hua over øyret. Marta høyrer det bråke frå inni brøket, ho høyrer bråkinga stoppe og ho høyrer fuglane kvitre og ho høyrer elva dønje. Marta høyrer bråkinga byrje igjen; ho ser blada i brøket brasle, ho ser greinene i brøket dirre; Marta høyrer at det bråkar frå inni brøket, ho høyrer at bråkinga stopper. Marta tenker Smule Smule Smule. Marta stend aldeles stille; ho høyrer etter. Ikkje ein lyd, tenker Marta. Ho kjenner det klø under hua under håret over øyret, Men kan ikkje klø no, tenker ho. Kan ikkje klø og Smule, tenker Marta. Smule, seier Marta. Marta ser på brøket; ho ser at det stikk brenneneter opp frå brøket, Smule må passe seg no, tenker ho, Det kan gå riktig ille, dette, tenker Marta. Marta høyrer elva dønje. Fuglane kvitrar, det vert vel snart lyst. Smule har kanskje funne eit bytte. Ein liten sporv, ei skjor, ei rotte, igjen. Fysj og fysj, seier ho. Smule, då, seier ho. Ho ser på brøket. Rotter har du vel nok av heime, Smule, seier Marta. Og ver no forsiktig, seier ho. Marta ser mot brøket; ho ser at brøket stend som limt fast i lufta. Marta tenker Det er nok best han kjem ut att no. Hei, Smule, seier ho. Ho plystrer på Smule. Blada i brøket heng aldeles roleg. Greinene i brøket stend aldeles stille. Brennenetne skin; Brenneneter er noko fole noko, tenker Marta. Hei, Smule, seier Marta; ho tenker Det tyder ikkje godt, dette. Nei, det går mot slutten no, tenker Marta. Smule kjem til å avminnast og så kjem eg til å avminnast, tenker Marta. Eg er så boken, tenker Marta. Det vert me vel alle saman, det, til slutt, tenker Marta. Marta kjenner at det kitlar i hovudbotnen over øyret under hua. Marta dreg av seg hua, ho set neglene mot hovudbotnen, ho kjenner at spissane grev inn i huda; tsjk tsjk tsjk, seier det. Det er som om noko varmt stikk inn i porane, poplar ut av henne. Marta tar ned att handa. Marta ser det kvite støvet under naglene. Marta luktar på fingrane sine, det luktar som Smule; Smule må komme ut att no, tenker Marta. Uff, tenker Marta. Han må komme ut att no, tenker ho. Det må ikkje gå som med Tramp, tenker Marta. Plutseleg var Tramp berre daud og så græt Randi i mange år. Kven hadde trudd han skulle avminnast slik, tenker Marta. Ingen veit vel kvifor han vart avminna. Alltid skal dei no avminnast. Alle ihop, tenker Marta. Ein dag ligg Smule der, det kan hende det er i dag, tenker Marta. Smule, seier ho. Brøket stend bom stille. Komme ut att no, Smule, seier ho. Ho ser bortover vegen, Marta ser at alle husa ligg fredeleg og stille langs vegen; Marta tenker I alle desse husa bur det folk som skal avminnast. Marta ser at huset hannar Eikåsen ligg der, Marta ser at det framleis er kvitt og at hagen er stelt. Marta ser ned på hua som ho har i handa og ho tenker Det er hua hannar Eikåsen, det. Aldri bekom eg å gi han att. Men Eikåsen er på ein kvestra astra no, tenker Marta. Han haldt no ut så lenge, tenker Marta, Venta og venta på å få fere avgardes, tenker Marta. I 93 år, tenker Marta. Marta ser at ved sidan av huset hannar Eikåsen er huset hennar Berit. Som alle andre skal Berit avminnast ein dag, ho òg, tenker Marta. Deisen som ho er, ho fêr nok tidleg, tenker Marta. Så kjem barna hennar nok til å komme heim att. Dei kjem no ikkje før det er for seint, det gjer dei aldri, tenker Marta. Så kjem dei, når dei gamle er daude, og før dei veit ordet av det er dei sjølve gamle og sit og ventar på at barna skal komme heim att, tenker Marta. Og så skal dei avminnast, tenker Marta. I alle husa skal dei avminnast, kvar dag skal nokon avminnast, igjen og igjen, og dei skal få born som skal avminnast, og borna skal få kjeledyr som skal avminnast. Dette tenker Marta. Og Marta ser bortover vegen, ho ser at bakom huset hennar Berit, der ligg huset hennar Randi, aldeles i enden av vegen, før stien byrjar. Marta ser at hagen hennar Randi er frodigare eldå han plar. Marta ser at hagen bugnar. Smule, seier Marta. Smule, no går eg, no går Martamor, seier Marta. Så får du følgje med om du vil heimatte, seier Marta. Marta går mot huset hennar Randi. Under føtene seier singelen Tsjk tsjk tsjk. Marta høyrer at ein hund gøyr frå hagen hennar Randi; Marta kjenner på røysta at det er Tramp. Marta ser at Tramp kjem ut i hagen hennar Randi i enden av vegen og Marta ser at Tramp lograr med halen; Nei, men, Tramp, lille ven, seier Marta. Marta ser Tramp logre med halen. Marta høyrer at Tramp gøyr. Marta snur seg mot brøket. Ho ser at det stend aldeles stille. Smule, kviskrer Marta, Sjå kven som er kommen att, Smule, kviskrer ho, Det er Tramp, jo. Marta ser på brøket og ho ser at brøket stend bom fast. Marta snur seg tilbake mot huset hennar Randi og Marta ser at hagen er vaksen frodig og flott. Men kvar er no Tramp blitt av, tenker Marta. Han var der jo nettopp, tenker Marta. Marta ser mot hagen hennar Randi. Marta ser ingen Tramp. Marta tenker Nei, uff, no er det skjedd igjen. Marta tar eit skritt mot huset hennar Randi i enden av hagen. Tramp, seier Marta, Komme til tante Marta, seier Marta. Marta plystrer på Tramp. Flinke bisken, seier Marta. Marta ser mot hagen, og midt i hagen, ser Marta, på bana mellom blomane, ligg Tramp. Marta ser at tunga hannar Tramp heng ut av munnen hannar Tramp og Marta ser at augo hannar Tramp er opne og tomme og Marta ser at droplane i pelsen hannar Tramp breier seg ut og gjer kroppen hannar Tramp heilt brun. Kroppen hannar Tramp smuldrar opp og blir til dumbe. Marta ser at dumbekroppen hannar Tramp synk ned mellom grasstråa og Marta ser at eit tre veks opp frå der Tramp forsvann. Marta ser at treet strekk seg opp mot den blå himmelen og Marta tenker Beire meg. Marta ser at treet strekk greinene sine utover mot dei andre trea i hagen. Beire meg, tenker Marta. Marta ser at det spring blad ut frå greinene på treet og Marta ser at blada skin borkete trass i otta. Nei, dette, beire meg, tenker Marta. Dette er noko besøndeleg noko, tenker Marta. Men slikt kan vel skje den beste, tenker Marta. Det er vel slik me alle skal ende, tenker Marta og Marta ser opp i det nye treet og ho ser at to skjorer har sette seg på greinene. Marta tenker Det er vakkert. Marta kjenner at hua hannar Eikåsen varmar om nevane. Marta ser at eit ekkorn kravlar nedover langs trestamma. Det dønjer frå elva. Fuglane kvitrar. Det klør over øyret. Og gud som det klør då, tenker Marta. Marta løfter handa og ho klør seg over øyret og ho kjenner at neglene rissar henne i hovudbotnen og det er som når ho skrapar med ein gaffel. Marta tar handa ned att; ho luktar på fingrane; ho tenker at det luktar Smule. Marta snur seg mot brøket og ho ser at det stend bom stille, limt fast i lufta. Komme ut at no, Smule, seier Marta. Rotter har me nok av heime, seier Marta. Marta ser ned på brøket. Marta ser at blada i brøket heng aldeles stille. Marta plystrer på Smule. Framleis er det stille i brøket. Nei, seier Marta. Ho rister på hovudet. Marta ser at brøket stend bom fast. Det vert vel snart lyst, no, seier Marta. Ho løfter handa og klør seg bakom øyret. Marta sukker. Men, Smule, ho er nok ikkje meir, ho, seier Marta. Marta ser på brøket. Nei, ho er forsvunnen verten, daud er ho verten, eten opp av brøket, seier Marta. Nei, eg får ta og gå opp til Eikåsen aleine og levere hua, seier Marta. Og Marta høyrer at det båker inne i brøket, ho ser at blada i brøket braslar, ho ser at greinene i brøket dirrer og ho ser at Smule kjem ut frå brøket. Smule har lauv og bos i pelsen. Der var du jo, seier Marta. No blei eg glad, kan skjøne, seier Marta. Komme då, flinke bisken, seier Marta. Marta set seg ned på huk og knea er ikkje unge meir men Smule kjem til henne. Ja, ja, ja, seier Marta. Så kom du ut att til Martamor, seier Marta. Eg var redd du var vekke for godt, seier Marta. Marta strekk ut armen, den blaute snuta hennar Smule kitlar mot fingrane, tunga hennar Smule sleiker over handflata. Fann du så mykje spanande, du då, seier Marta. Marta ser inn i augene hennar Smule og ho ser at augene hennar Smule er gamle og svarte. Smule strekk snuta mot hua hennar Marta hannar Eikåsen og Nei, nei, ikkje det, seier Marta. Marta dreg hua tilsides. Det er hua hannar Eikåsen, det, seier Marta. Me skal gi henne att til Eikåsen, veit du, seier ho. Han har nok sakna henne, kan skjøne, seier Marta. Det klør over øyret og Marta set neglene mot hovudbotnen og klør; det kjennes som ho gjer det med ein gaffel. Smule sleiker henne der det klør. Smule luktar Smule. Klørne hennar Smule stikk mot låret. Pelsen hennar Smule mot handa, mjuk og god pels. Det er meg og deg, Smule, seier Marta, Me er gode bussar. Marta stoppar å klø. Knea er ikkje unge meir. Og så skal me opp og gi Eikåsen hua att, ja, seier Marta. Marta reiser seg opp. Det dunker i tinningane. Vegen og fjella og Smule og brøket og huset hannar Eikåsen og huset hennar Berit og huset hennar Randi pakkast inn i eit grått slør. Neimen, tenker Marta. Skjer det alt no, tenker Marta. Marta ser på henda sine og ho ser at dei blir brune og at dei smuldrar opp. Ikkje enno, seier Marta. Ho kjenner seg lett og knea er yngre eldå dei er. Det venstre øyret blir døvt og så det høgre og det venstre auget blir svart og knea er yngre eldå dei er og Marta kjenner seg lett og så kjenner ho at det klør over øyret, ho kjenner at det svir. Eg lyt klø, tenker Marta og ho kjenner at neglene hennar skrapar mot huda og ho kjenner at øyret finnast og hovudet finnast og fjeset finnast; hovudet sit på toppen av kroppen og ho kjenner at nakken finnast under hovudet og at skuldrane støtter opp nakken; Marta kjenner at armane heng ut frå skuldrane og bulen ligg mellom armane, ho kjenner at beina strekk seg ned mot bakken og at knea er akkurat så gamle som dei skal vere; Eg, tenker Marta, og ho opnar augene og ho ser at vegen ligg framfor henne og at langs vegen, der ligg huset hannar Eikåsen og huset hennar Berit og i enden av vegen, der stien byrjar, der ligg huset hennar Randi, og Marta ser at hagen hennar Randi bugnar som han aldri før har gjort; I mellom alt dette er eg, tenker Marta, og Marta ser at framfor henne, mellom henne sjølv og huset hennar Randi, der stend Smule midt på vegen. Vente, Smule, seier Marta. Smule snur seg mot henne, og Marta ser at Smule smiler til henne. Smule har gamle, svarte auger. Kjem du, høyrer ho Smule seie. Alltid skal du drunte sånn, seier Smule. Ja, ja, eg kjem, seier Marta. Marta byrjer gå. Knea er yngre enn dei ein gong var. Jau, det lid mot dag no, høyrer Marta Smule seie. Ikkje mas, sånn, Smule, seier ho. Eg er der snart.

Kristin Hauge, på forfatterstudium 2, utgir sin andre bok, men første roman: Ritualer.

·

Kristin Hauge debuterte med novellesamlingen Tiggerne i 2018, allerede ett år etter kommer bok nummer 2, romanen Ritualer som lanseres 22. august klokka 1730 på Lorry i Oslo! Parallelt med skrivingen av Ritualer har Kristin imidlertid gått på Forfatterstudium 1 i Tromsø (2018-2019) og fortsetter nå på Forfatterstudium 2 i 2019-2020. Forfatterstudiet vil gjerne få gratulere med ny bok! Og har fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen. 

1) Debutboka var en novellesamling, nå kommer en roman. Kan du si noe om forskjellene på å skrive noveller og roman, og noe om forskjellene mellom å skrive på sin første bok og sin andre bok?

Både novellesamlingen og romanen handler om relasjoner mellom mennesker. Novellesamlingen og romanen bygger delvis videre på tekster som jeg begynte på for mange år siden, i tillegg til at det også er mye nyskrevet og omskrevet materiale.

Ritualer er en videreutvikling av et manus (som het Ritualer allerede da) og som jeg fikk konsulentuttalelse på allerede i 2006 etter at jeg hadde gått på Aschehougs forfatterskole, så det har tatt sin tid å komme i mål. Da hadde manuset kun en enkelt fortellerstemme (faren Viktor), senere har jeg utvidet med to kvinnestemmer (datteren Ally og moren Harriet), slik at romanen nå er mer en «kollektiv»-fortelling om en slags familie og relasjonene mellom dem og hvordan de fortsatt påvirker og påvirkes av hverandres valg.

Noveller er for meg en mer troløs sjanger, jeg kan hoppe ut og inn av tekstene, slik en leser også kan være mer troløs, man kan velge seg noen noveller og la de andre være eller lese dem senere. Det er en frihet i det. Samtidig er det veldig krevende å skrive noveller, fordi de skal være så fortettet. En roman gir mer plass til å utvikle karakterer og historie, men det gir igjen andre utfordringer. Et romanformat kan føles litt klaustrofobisk.

Romanen Ritualer er delt inn i tre fortellerstemmer, i tredje person, og handler om en kvinne i trettiårene og hennes fraskilte foreldre på seksti pluss. Historien beveger seg over noen få dager, fra datteren Ally som kommer hjem fra en turbulent utenrikstjeneste i Afghanistan, til de for lengst skilte foreldrene som hver på sin kant famler rundt i sine adskilte og uensartede liv. Og så kommer da altså den frustrerte datteren hjem midt i foreldrenes uavklarte surr.

Ved å dele inn romanen med ulike stemmer, over et kort tidsrom, skapte jeg en struktur, et skjelett jeg kunne hekte historien fast i, som gjorde at romanformatet ble mer håndterbart for meg. Jeg hadde ikke lyst til å skrive en jeg-personsroman, fordi jeg ville veksle mellom de tre personene og de «arketypene» de tre personene representerer og deres blikk på de andre. Og så liker jeg å skrive ut fra begge kjønn. Det gjorde jeg også i Tiggerne.

2) Ser du noen likhetspunkter/åpenbare forskjeller mellom de to bøkene? Enten det er stilmessig, tematisk, eller på andre måter.

Jeg tror bøkene har en viss likhet med hverandre. Dette med det relasjonelle, og avstanden mellom mennesker, utfordringene knyttet til å skulle forholde seg til andre personer, og å ikke vite hva man vil og ikke ha kontroll.

Vi lever i en tid preget av oppbrudd på ulike nivåer. Personene i romanen – og i mange av novellene ser jeg i ettertid – er i ulike former for sårbare og uklare overgangssituasjoner. I livets ulike faser er vi alle nybegynnere.

Jeg liker å krydre tekstene mine med historier inne i historiene, og blande dokumentarisk stoff og fiksjon. Det gjorde jeg også i novellene. Jeg tror vi mennesker suger til oss kunnskap på mange ulike vis, og slik påvirkes mine fiktive karakterer også. De lever ikke i et vakuum.

Hoveddelen i begge bøkene er lokalisert til en vestlig virkelighet, i Norge,  selv om jeg også trekker på erfaringer fra utlandet.

3) Hva gjør at du fortsetter å skrive?

Jeg la skrivingen på hylla i ti år og reiste ut og jobbet i utlandet, Brussel, Afghanistan, Sudan, og forsøkte å finne ut om jeg kunne legge vekk skrivingen helt. Og det kunne jeg ikke. Det gikk simpelthen ikke, men presset seg på som en eksistensiell nødvendighet da det skjedde alvorlige ting i livet mitt.

4) Forfatterstudium 1 i Tromsø er et studium hvor man i stor grad prøver ut skriving i ulike sjangere: dramatikk, kortere prosa, lengre prosa, poesi, essyistikk etc. Hvordan har du kombinert skrivingen av en roman med dette studiet?

Jeg jobber med ulike tekster samtidig, det inspirerer og utfordrer meg.

Syns det var veldig nyttig å lære og teste ut ulike sjangere, og ikke minst alle de spennende forelesninger fra gjesteforeleserne, og også lese litteratur fra ulike sjangre. Dette med å lese essays har jeg fått veldig sans for, det gir en fin oversikt over litterære utviklingstrekk og enkeltforfattere som igjen er nyttig for skrivingen.

5) Hva håper du Forfatterstudium 2 kan bidra med i den videre skrivingen din?

Jeg trives med å være i et skrivende – og lærende – miljø, hvor vi kan diskutere og lese hverandres tekster. Noen har spurt meg hvorfor jeg går der når jeg nå snart har utgitt to bøker. Men jeg syns det er veldig stimulerende for egen skriving, og jeg lærer noe nytt hele tiden. Livslang læring er det noe som heter, jeg tror det er viktig med en porsjon ydmykhet når det gjelder sin egen skriving, og også det å lære en ny bransje.

Det er kanskje en klisje at man blir en bedre forfatter av å bli en bedre leser, men jeg tror ikke det er noen vei utenom. Jeg har alltid lest ekstremt mye, men jeg har en tendens til å lese altfor fort og slurvete, så jeg må tvinge meg til å lese saktere. Gjennom å måtte forholde seg til andres uferdige tekster på en velvillig måte, så oppøves også evnen til å se teksters potensial, som er nyttig når jeg skal forholde meg til min egen skriving.

Og til slutt, ikke minst det å få besøk av de ulike gjesteforeleserne som gir oss tilbakemelding på tekstene våre, eller holder sine sjanger – eller poetikkforelesninger er jo alltid fantastisk inspirerende og givende.

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer i høst med novellesamlingen: hvor lenge varer vi

·

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med novellesamlingen, hvor lenge varer vi! Boken forventes å være i salg 19. august. Lanseringsarrangement i Tromsø 30. august, så følg med! Og som vanlig har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av debutboka: 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg søkte meg til forfatterstudiet, jobbet jeg med scenetekst, og en av grunnene til at jeg søkte var at jeg i større grad ønsket å lære å skrive ut karakterenes indre liv, og ikke bare hva de sa og gjorde. Planen var å jobbe med et romanprosjekt, men studiet (spesielt sjangerdelen) igangsatte en slags hyperaktiv skriveglede hos meg. Det var så mye jeg ville prøve ut. Jeg hadde altfor mange ideer og karakterer inni meg til at jeg klarte fokusere på bare ett romanprosjekt. I tillegg ble jeg nokså samtidig mamma for første gang, så tiden forsvant og hodet ble torpedert, og summa summarum var det et bra tidspunkt for å begynne å utforske kortere tekster.

Til første samling på 2.året leverte jeg de første novellene jeg noen gang har skrevet. Tilbakemeldingene var forholdsvis lunkne, jeg hadde nok i for stor grad forholdt meg til skolelærdommen om hva en novelle er, og hvordan den er bygget opp. Så et ledd i arbeidet med debutboka (uten at jeg på det tidspunktet viste at det skulle bli bok) var å lese noveller. Jeg leste kanskje hundre, prøvde å bli kjent med sjangeren på nytt, og opplevde at de novellene som traff meg, var de som liknet på dramatiske tekster, eller dem som nærmest fikk det til å spilles av en kortfilm i hodet mitt mens jeg leste. Og da var det noe som løsnet. Da fikk jeg noen kjente rammer å jobbe innenfor, og slik har jeg for det meste bygd opp novellene i samlingen, som små kammerspill: avgrenset flate, to personer, et kjøkkenbord, en telttur, mye dialog, få tilbakeblikk, motstridende ønsker, forskyvninger i karakterenes status, det som skjer det skjer i samspillet mellom karakterene og ikke på grunn av ytre hendelser.

Jeg har på sett og vis villet at novellene skulle ha en play-knapp. Når man trykker på den spilles situasjonen av for leseren, uten stopp og hakk. Det var dette jeg eksperimenterte mest med, hvordan skape en størst mulig tilstedeværelse i situasjonene, og hvordan fortelle noe – uten å fortelle det, men vise hva det dreier seg om gjennom dialog og handling.

Så etter to år på forfatterstudiet skrev jeg fortsatt bare hva karakterene sa og gjorde, men da med en mye større selvtillit om at det var nok. Stoffet mitt trengte ikke de store sjelevandringene.

Prosessen med debuten har i tillegg inneholdt en del research fordi jeg har gitt karakterene interessefelt og jobber jeg ikke kan så mye om. Jeg har avviklet intervjuer og fått hjelp av fagpersoner til å lese novellene og gi en konsultasjon på teksten. Det har vært en givende del av det hele, og liksom komme seg vekk fra eget hode og oppsøke helt andre miljøer. Det gjør jo også noe med entusiasmen rundt eget prosjekt når man møter og snakker med folk som synes det er pussig, og morsomt, å bli kontaktet, og mer enn gjerne vil bidra.

 

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Utgivelsesprosessen har egentlig gått fort. Underveis på studiet sendte jeg en novelle til Signaler 2018, og fikk den på trykk. Slik kom jeg i kontakt med Cappelen Damm. Allerede før Signaler var ferdigstilt ville forlaget at jeg skulle sende mer stoff. Jeg sendte det jeg hadde på det tidspunktet, fem uferdige noveller, og fikk ganske umiddelbart en uttalelse fra Marte Finess Tretvoll, som ble min redaktør. Uttalelsen pekte på noen styrker i stoffet og gav god veiledning om hvordan jeg kunne gå videre med skissene. Jeg sparte på tilbakemeldingene, til jeg hadde fått respons på akkurat samme stoffet fra sensor og medstudenter på eksamen. Etter at studiet var ferdig, sammenfattet jeg alle tilbakemeldingene og dro ut det jeg syntes det var mest motiverende og hensiktsmessig å gå videre med, og ca tre måneder etter at jeg gikk ut av studiet, sendte jeg fullt manus på 7 noveller til Marte. Jeg fikk en fyldig skriftlig tilbakemelding fra både henne og en ekstern konsulent, men ingen hint eller lovnad om utgivelse eller kontrakt. Den eksterne konsulenten forslo i bunn og grunn å kutte 15 % av teksten, stramme inn. Så det var det jeg begynte med, men det ene tok det andre, så i tillegg til å stramme inn, gikk jeg inn i de ulike novellene og skiftet fra presens til preteritum tilbake til presens. Jeg skrev inn ei ekskone for så å ta ut samme ekskona, for å så skrive henne inn igjen, skiftet kjønn på et par karakterer, skrev en ny slutt, ombestemte meg, skrev enda en ny slutt, prøvde ut en annen fortellerstemmene, kuttet halvparten av en tekst og lagde et nytt konsept, bytta og flytta og sletta, jobba veldig intuitivt, prøvde alle mulige konstellasjoner før novellene liksom ble seg selv på skjermen framfor meg, og i desember sendte jeg inn manuset på nytt. Marte sa det ville ta noen uker før hun fikk anledning til å lese det, om jeg ville ha det tilbake i mellomtiden? Nei, det er ikke lurt, sa jeg. Da var jeg ganske lei.

En liten uke inn i det nye året stod jeg utenfor barnehagen for å hente datteren min, da jeg så at jeg hadde fått mail av Marte. Jeg vegret meg fra å åpne den, tenkte det var en ny liste med tilbakemeldinger jeg måtte forholde meg til. «Altså, novellesamlingen din er antatt» sto det. Jeg gikk inn i barnehagen, de voksne informerte sikkert om dagens soving og spising og sosialisering som vanlig, husker ikke, bare trilla hjem i stillhet.

Jeg bor i Tromsø, men Marte og jeg fikk til noen møter i Oslo, og sendte ellers manuset i ping-pong på mail gjennom våren, før boka gikk til produksjon i begynnelsen av juni.

Når boka kommer, har det nokså akkurat gått to år siden jeg pludret med mine første noveller til samling på studiet.

Kontakten med redaktør har vært helt avgjørende for troen på prosjektet, vi har hatt veldig god kjemi, og jeg sitter med en følelse av at både jeg, og språket mitt, har blitt godt ivaretatt gjennom prosessen.

 

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det viktigste jeg tar med meg fra forfatterstudiet er viktigheten av det kollektive arbeidet, at litterært arbeid kan være kollektivt, og at det funker for meg at det er det. Jeg får masse igjen for og involverer andre som skriver i arbeidet mitt. Jeg har hatt veldig godt av å tørre å sende fra meg uferdige ting, ikke sitte å pusse på setningsnivå når det er de store strukturelle tingene med teksten som ikke funker.

Etter forfatterstudiet startet jeg en skrivegruppe i Tromsø som har samme form som skriveverkstedene. Totalt er jeg med i to skrivegrupper, en stor gruppe hvor vi sender tekster på fem sider, og en mindre gruppe med mer etablerte forfattere, som leverer lengre tekster og setter av en halv arbeidsdag til tilbakemelding. De utfyller hverandre. Den ene gruppa er et perfekt pitsjeforum, den andre er fin når teksten er kommet et skritt lenger.

Jeg finner vel en trygghet i å jobbe på denne måten nå, det er ikke sikkert jeg arbeider på samme måte om ti år. Å sette seg selv i en posisjon der man får mange tilbakemeldinger betyr jo ikke at man må være lydig overfor de tilbakemeldingene man får. Sånn sett var Forfatterstudiet også en viktig øvelse i å navigere i tilbakemeldinger, kjenne på hva man vil lytte til, og hva man skal se bort fra.

Antologien til forfatterstudiet i Tromsø lanseres 25. mai 2019 i Tromsø!

·

For første gang noensinne kommer antologien til Forfatterstudiet i Tromsø utelukkende ut digitalt. Den kommer ikke til å finnes som papirbok.

Noen vil si det er irriterende; en bok er en bok, og den er lagd av papir! Andre vil hevde at litteratur er språk, form og innhold, og ikke har noe med plantefibre å gjøre. Det er bra om årets Tromsø-antologi bidrar til diskusjoner rundt det digitale bokformatet. Hva skjer når en bok bare kommer digitalt? Vil lesere få øye på den, eller blir den usynlig sammenliknet med liknende utgivelser? Hva må gjøres for at den skal oppdages? Eller kan det som eksisterer digitalt tvert imot nå langt flere lesere enn det som utgis analogt fordi distribusjonen er så enkel, uten eksemplarbegrensninger og med et mindre klimaavtrykk?

En av årsakene til at antologien gis ut digitalt ved forfatterstudiet i Tromsø i år er så enkel som at utgivelse i dette formatet gjør det mulig å sette av mer tid til selve skrivearbeidet. Trykketiden spares inn. Postgangen er eliminert. Det kan synes som småtteri, men alle som skriver vet hvor verdifulle noen ekstra skriveuker er. Skal en holde på med skriving handler det om å plassere seg i situasjoner hvor det alltid finnes litt mer tid til å skrive…

Arbeidet med hvordan teksten skal se ut på boksidene er imidlertid det samme som for en papirbok. Fontene, margene og oppsettet er like viktig som tidligere. Antologien er satt profesjonelt av designer Ylva Greni Gulbrandsen, og kan lastes ned som PDF eller skrives ut, eller leses på forfatterstudiets blogg: det er bare å bla seg gjennom bokillusjonen på nettsiden (gå inn i menyen: klikk på antologi). Antologien legges ut i morgen (25. mai.) Alle er hjertelig velkomne til lanseringen: Lørdag 25. mai klokka 1830 på Storgata Camping eller i Oslo torsdag 6. juni klokka 1900 på Khartoum Contemporary Art Center!

Michael Rindahl kommer med sin første roman i mars!

·

Michael Rindahl, tidligere forfatterstudent, debuterer med romanen, Gammelgresset! Boken ligger klar i bokhandelen rundt 22. mars. Og som vanlig har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av debutboka:

Tre svar til Forfatterstudiet

1)Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Arbeidet ble påbegynt om høsten for tre og et halv år siden. Det var mens jeg ennå gikk på studiet. Egentlig skrev jeg på en oppvekstroman, som jeg ikke fant ut av og som jeg til slutt skrotet og som ingen kommer til å savne. På den tida leste jeg dagbøkene til Olav H. Hauge og der skriver han en sommerkveld om at det kommer et amerikansk ektepar kjørende inn på tunet. Bestemoren til kvinnen hadde utvandret fra området, og Hauge slår opp i ætteboki og viser  hvor gården hadde ligget. Dette, som bare er et kort avsnitt, et gløtt av en scene, vekket noe i meg. Jeg forsøkte å skrive på stemningen fra det, uten tanke for at det skulle bli en debutroman. Jeg bestemte meg tidlig for at det skulle bli en motsats til den forkastede oppvekstskildringen: Mer fremoverrettet og taktilt språk, en hovedperson med færre likhetstrekk med meg selv, noen få bipersoner og et kort tidsspenn. Halvannet år senere hadde jeg et utkast, som jeg sendte fra meg. Man rekker å sneie innom ganske mye tvil og engstelse på den tida, som heldigvis blir avløst av stunder med glød og besluttsomhet.

2)Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlag, redaksjonelt og ellers)

Det har foregått som brevkorrespondanse, og vært preget av venting og tålmodighet. Det gjenstod en hel del arbeid med utkastet, og prosessen har hovedsaklig gått ut på å føye til partier for å tydeliggjøre det sosiale landskapet og bakgrunnshistorien. Nye versjoner av manuset er blitt sendt frem og tilbake, lest og kommentert og revidert igjen. Det har vært like deler oppmuntrende og krevende. Underveis har jeg gått i gang med å skrive en ny roman. Heldigvis beveger man seg videre. Samtidig har det har vært en merkelig erfaring å vende tilbake til debutboka når redaktøren har kommet med ny tilbakemelding, det er som å møte en tidligere versjon av seg selv i døra og noen ganger få klemt fast fingrene. Jeg lurer på om ikke den mest avgjørende lærdommen med bokutgivelse er å gi slipp.

3)Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det spørs om man kan kalle seg forfatter, hverken den gang eller nå. Har ikke de fleste forfattere dessuten en lengsel etter en annen yrkestittel, for å gjemme seg bak og understøtte skrivingen, bonde eller gartner eller doktor. Jeg lærte en hel drøss om det tekniske ved skrivingen, mesteparten har jeg nok glemt, resten holder jeg for meg selv. Mer overordnet fikk jeg noen klargjørende bekreftelser på eget prosjekt, og samvittighetsfulle betraktninger om hvordan jeg skriver. Det prøver jeg å ta med meg når jeg sitter med pennen i hånden om morgenen og med skrøpelig selvtillit, forsøker å skape noe som ikke fantes fra før. Det gunstige med studiet er modellen, der man samles i Tromsø (en by hvor man kan se tang i fjæra og helårssnø i fjellene må kunne kalles et paradis) med omtrent månedlige mellomrom, slik at man i tiden mellom samlingene får erfare hvordan det er å skrive og lese på heltid. Virginia Woolf hadde rett da hun skulle avsløre yrkeshemmeligheten til en forfatter, og sa at det er ønsket om at livet skal gå sin gang, rolig og regelmessig, kunne se og gjøre det samme dag etter dag, slik at man mest mulig uforstyrret kan få lov til å være i skrivingen.

 

Aurora Borealis, skrevet av Christine Ugelstad Svendsen, forfatterstudent

·

 

Mitt skip er lastet med turister på jakt etter

the ultimate wild experience;

søker aurora borealis

søker hvalsafari

søker nature at its best

søker fritt leide over vidda

søker jaktkamerat og fiskelykke

søker ung kvinne av high standards and quality

som kan temme villdyr uten å stille spørsmål

Join us to make a difference

Join the aurora glam camp

This is a once in a liftime experience

Forfatterstudium 2 (2019-2020): Søknadsfrist 1. mars.

·

 

Morten og Anne. Foto Jorunn G. Solli

Til alle som har lurt på om de skal søke Forfatterstudium 2 i Tromsø (med oppstart august 2019, avslutning mai 2020): Det er snart på tide å finne ut av det: Søknadsfrist 1. mars 2019!

På forfatterstudium 2 skal en gjennom året arbeide med et eget skriveprosjekt i valgfri skjønnlitterær sjanger. Kjernen i studiet er tekstverkstedet, selv om det også blir annen undervisning: hvordan er utviklingen i ny norsk skjønnlitteratur, poetikkforelesninger og hva er egentlig litterær kvalitet? På Forfatterstudium 1 er målet å prøve ut de skjønnlitterære sjangrene, på Forfatterstudium 2 jobber en med et eget skriveprosjekt – ett og samme prosjekt, gjennom hele studiet.

For å lese mer om forfatterstudiet kan du bruke nettsiden (forfatterstudietitromso.no):

  1. Lese blogginnlegg: tidligere studenters tekster, studentintervjuer, gjestelærerintervjuer etc etc
  2. Du kan gå rett til menyvalget: Studiet/Forfatterstudium 2 og lese om opptakskrav, arbeidsform, eksamensform og forhåpentligvis finne ut av det du lurer på om dette studiet.
  3. På FAQ/Ofte stilte spørsmål er det blant annet mulig å få oversikt over alle samlingsdatoene.

 

Lenken til søknadsweben: https://fsweb.no/soknadsweb/velgInstitusjon.jsf#

Har du flere spørsmål, kontakt fagansvarlig Anne Oterholm på epostadresse: anne.oterholm@uit.no

Hjertelig velkommen som søker!

Anne Oterholm og Morten Wintervold

 

Lina-Marie Ulvestad Halås sin debutroman klar i bokhandelen rundt 24. januar!

·

I serien intervjuer med tidligere forfatterstudenter som nå kommer med bøker, er vi kommet til Lina-Marie Ulvestad Halås. Debutromanen hennes foreligger i bokhandelen rundt 24. januar. Lanseringsfest 8. februar på Parksalongen, Waldemar Thranes gate 1 A i Oslo. Det viktigste av alt, les romanen: Randhav.

Og her kommer intervjuet om arbeidet med boka:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg skrev den første teksten til det som ble Randhav på en buss på vei mot Hampstead Heath i London i 2012. Den teksten utviklet seg til et manus om en jente som studerte i London, men som ikke gjorde det særlig godt på studiene og heller satt på kafé og lyttet til samtalene til de rundt henne. Mot slutten av manuset fikk hun storbyangst og dro hjem til bygda hvor hun vokste opp. Jeg skrev på dette manuset i tre år, jeg hadde 166 sider, men det var mye som ikke fungerte, perspektivet var feil, handlingen var feil, jeg satt helt fast. Til slutt bestemte jeg meg for å ta ut alt av handling som foregikk i London, alt det som lå langt vekke for meg. Da satt jeg igjen med 50 sider, og det var det jeg sendte ut til forlagene og som Frederik Lønnstad fra Cappelen Damm ringte og sa at han ville jobbe med. Vi jobbet med det i omlag et år, men jeg jobbet veldig sakte og følte at jeg fremdeles ikke fikk det helt til. Da tok jeg en pause fra å sende inn utkast og jobbet med manuset på studiet i Tromsø. Det var egentlig der jeg forsto hva det jeg skrev på var. Da fikk jeg skrevet ut handlingen og kunne begynne å arbeide med perspektivet og måten historien skulle fortelles på. Da jeg gikk Forfatterstudiet i Bø noen år tidligere hadde vi Ole Robert Sunde som gjestelærer og da han hadde lest teksten min sa han: «Du skriver bra – men jævla kjedelig». Og det ble egentlig det jeg jobbet med, med å prøve å finne noe som ikke var kjedelig. Handlingen var som den var, men jeg ville prøve å gjøre noe i språket. På denne tiden leste jeg Watchmen for første gang, og der ble karakteren Dr. Manhattan det som virkelig satte det i gang for meg. Han opplever hele livet sitt samtidig. I tegneserien er dette noe som faktisk skjer, men for meg minnet det meg om den følelsen jeg har når jeg kommer hjem til huset hvor jeg vokste opp og merker at jeg raskt glir inn i den rollen jeg hadde som tenåring, selv om jeg hele tiden er klar over at jeg er voksen. Så da ble Dr. Manhattan med fra første side. Jeg har alltid hatt noen corny elementer i det jeg skriver og jeg er glad for at jeg greide å inkludere det i romanen som den ble. Jeg ville at språket skulle gjenspeile den følelsen av tid personen i romanen har. For å gjøre det, måtte jeg se på hver eneste formulering, på hvert eneste ord. Og det var i det arbeidet virkelig lå.

 Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

De femti sidene jeg satt igjen med da jeg tok tak i manuset, sendte jeg ut til forlagene, uten spesielt store forhåpninger. Det var mest for å utfordre meg selv. Så en morgen mot slutten av sommeren, våknet jeg og så at noen hadde prøvd å ringe meg. Jeg søkte opp nummeret på 1881 uten å kjenne igjen navnet, men som de fleste gjør nå til dags, skrev jeg inn navnet til Frederik Lønnstad på Google og fikk et treff på Forlagsliv, Cappelen Damm sin blogg. Da forsto hvordan det hang sammen. Jeg satt fremdeles i senga da jeg ringte det som da ble redaktøren min opp igjen. Jeg sendte inn utkast fortløpende, men det gikk veldig treigt og etter omlag et år tok jeg en pause fra å sende inn flere utkast, jeg ville få til noe som var mer på plass før jeg sendte inn mer tekst. I februar 2018 gjenopptok jeg kontakt med forlaget og da gikk det raskere, kontrakten ble signert i juni. Etter at kontrakten var signert gikk det veldig fort, med baksidetekst og omslag og forfatterportrett og korrektur og alt det som følger med. Jeg fikk nok litt kalde føtter mot slutten og tvilte på alt, men da gav Frederik meg et godt råd. Du kan fortsette å skrive, men på et punkt slutter det å bli bedre og går bare over til å bli annerledes. Og det er nok sant.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet i Tromsø tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det både Anne og Morten alltid spurte om var hvor fortelles det fra, og hvorfor fortelles det på denne måten. Dette er ting jeg også har fått høre tidligere, men som det tok tid å virkelig forstå, og hvordan jeg kan se det i andres tekster og i mine egne. Det jeg har erfart er at dersom noe ikke stemmer i en tekst, ligger problemet sannsynligvis i perspektivet. Jeg har alltid blitt oppfordret til å lese mye for å skrive godt, men jeg tror at først når du har blitt bevisst på hvordan noe skrives og hvorfor det skrives sånn, kan du lære av å lese, og slik lese egne tekster. Det å kunne lese egne tekster med dette analytiske blikket er nok absolutt den mest verdifulle erfaringen jeg tar med meg videre.

 

Martin Svedman debuterer med diktsamlingen: Når jeg drikker

·

 

Denne våren vil flere av Forfatterstudiet tidligere studenter debuterer med skjønnlitterære verk. Forfatterstudiet gratulerer, og vi gleder oss til å lese de ferdige bøkene. Førstemann ut er Martin Svedman. Hans diktsamling: Når jeg drikker, er tilgjengelig i bokhandelen like etter nyttår (4. januar). Det er bare å glede seg. Og her kommer forfatterstudiets intervju, blant annet om hvordan boken har blitt til:

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Arbeidet med debutboken begynte på flyet fra Tromsø etter den andre samlingen. Jeg hadde tre uker på å skrive 15 sider lyrikk til neste samling. Før jeg begynte på forfatterstudiet hadde jeg jobbet mye med et romanutkast i tredjeperson. Når jeg forsøkte å skrive dikt til samlingen virket det ikke naturlig med tredjeperson, jeg begynte å skrive frem et lyrisk jeg. Stoffet jeg brukte i de første diktutkastene var tett på mine egne opplevelser. Jeg hadde tre uker på å skrive dikt. Jeg sparte tid ved å skrive selvbiografisk.

Etter tre dager satt jeg igjen med et langt og ganske vilt manus på nesten tredve sider. Jeg hadde skrevet et langt dikt om en fyr jeg ikke likte. Jeg trodde at jeg ironiserte og overdrev, men egentlig hadde diktformen gjort det mulig å skrive presist om et tema som lenge hadde vært umulig for meg å skrive om. Resten av arbeidet med debutboken besto i å redigere denne urteksten. Stokke om, strekke ut, skrive på nytt. Det ferdige manuset har færre ord enn førsteutkastet.

Det siste diktet i samlingen – det om sjøhester – er imidlertid uredigert, det er et av de første jeg skrev. Øyvind Berg, som var gjesteleser på lyrikksamlingen, syntes det var vakkert. Det var en oppmuntrende tilbakemelding. Jeg trodde jeg kom til å få kritikk for diktet da jeg leverte det til samlingen, det var ganske slentrende. Den lyriske jeg-personen- en alkoholiker som prøver å la være å drikke-  har liten innsikt i sin egen tilstand. Han er ureflektert og pretensiøs. Men å gå tett på en slik karakter har gjort det mulig å skrive enkelt og direkte om avhengighet.

Diktformen jeg jobbet frem har en etisk side. Den klassiske sjangeren når det gjelder rus og alkoholmisbruk er et ukebladintervju med en kjendis som har vært edru i noen måneder. Hun er takknemlig og sier at livet er fantastisk. Noen uker etter ukebladintervjuet går hun på trynet og sprekker. Min debutbok er ikke skrevet i affekt. Selv om det lyriske jeget i boken er ureflektert har jeg som forfatter brukt mye tid på å tenke og eksperimentere med formen og innholdet. Jeg har kjent et ansvar for å skrive så presist og direkte jeg kan om et tema som er tabubelagt. Det jeg vil er at lesere med lignende erfaringer reflekterer eller helt enkelt gleder seg over stoffet.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Etter å ha jobbet med utkastet det første året på Forfatterstudiet, sendte jeg 20 dikt til antologien Signaler, som gis ut av Cappelen Damm. Etter at diktene hadde blitt trykket i Signaler, kom jeg i kontakt med redaktøren min i forlaget, Sigmund Sørensen. Han hadde lest diktene og ville gjerne lese flere i samme stil. Jeg ventet med å sende manuset til ham til det var ganske ferdig, etter den siste samlingen på Forfatterstudiet.

Jeg er glad for at jeg ventet med å sende inn manus. Det betød at mange viktige ting allerede var avklart, jeg visste omtrent hva jeg ville med manuset. Da redaktøren min fikk lese, opplevde jeg at han i det store og hele støttet de valgene jeg hadde tatt når det gjaldt form og innhold. Vi kunne konsentrere oss om de morsommere sidene ved arbeidet. Å bygge ut universet, leke med komposisjonen. Jeg håper at forlaget synes det var gøy å jobbe med boken. Jeg ville at diktene skulle være mørke og vakre, og samtidig helt på trynet- det er estetikken i samlingen. Designeren foreslo en bille på omslaget- den er skjør og fargerik. Kan presses flat under en støvel, men er ganske kjapp og unnvikende. Mørkt, skjørt, på trynet- det var noen av stikkordene vi jobbet med under utgivelsesprosessen.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å  være forfatter?

På Forfatterstudiet stilte Anne og Morten mange ubehagelige spørsmål. Hvor fortelles det fra? Hvorfor må det fortelles akkurat på denne måten? Hva handler egentlig  teksten om? Instinktivt vred jeg meg unna disse spørsmålene, men i møtet med forlaget oppdaget jeg at det er lurt å kunne snakke om disse tingene. At jeg hadde brukt mye tid på Forfatterstudiet til å tenke analytisk rundt min egen tekst gjorde det mye enklere å kommunisere hva jeg ville med teksten. Dette er noe jeg tar med meg.

På mandag skrev jeg tre linjer. Tirsdag stokket jeg dem om. Onsdag stokket jeg dem om på nytt. Torsdag strøk jeg alle tre linjene. En periode jobbet jeg slik. Jeg trodde jeg hadde fått skrivesperre. Alle tror de har fått skrivesperre, sa Anne, som var veilederen min det siste året på Forfatterstudiet. Det er normalt, det er bare å fortsette å jobbe. Anne kunne blitt en dyktig rusterapeut eller sponsor. Alle tror de kommer til å sprekke. Det er helt normalt. Egentlig hadde jeg allerede sagt alt jeg trengte å si i det første utkastet, det som gjenstod var å finne den riktige formen. Den mest oppmuntrende tilbakemeldingen jeg fikk på Forfatterstudiet var at det fantes en letthet i diktene, selv om temaet er mørkt.

Jeg ble oppfordret til å lese annen skjønnlitteratur, også litteratur som lå nært mitt eget prosjekt. Jeg begynte etter hvert å tenke at det burde være en del av prosjektet å ha en dialog med andre alkoholikere som har skrevet dikt og romaner. Morten tipset meg om John Berryman. Jeg leste A rebours av Huysmans, og oppdaget likhetspunkter med estetikken jeg ville ha – en blanding av hjerteskjærende naturalisme og pretensiøs fabulering. Trist, vakkert og latterlig. Selv om den på overflaten ikke ligner noe særlig på min diktsamling brukte jeg A Rebours som en stemmegaffel på mine tekster mens jeg jobbet. Angels av Denis Johnson er en fin roman om avhengighet- hovedpersonen har en tatovering av en sjøhest. Da jeg leste den romanen i sommer fikk sjøhestdiktet mitt en annen bunn.