Sat nam. Hvis du finner ut hvor det brenner, gå dit!

·

I begynnelsen av november hadde Forfatterstudiet sin dramatikksamling. Etter denne samlingen ble denne teksten skrevet av en av årets studenter, Christine Nitter:

 

Det er søndag ettermiddag. Dramatikken rundt det runde bordet er over. Hus har brent ned. Bare skorstein og grunnmur står igjen hos de fleste. Noen er spart, men vinduer er knust av det høye trykket. Røyken stiger opp fra ruinene. En svart tykk eim. Alt det som fins og ikke fins stiger opp, blander seg med de andre oksygen- og nitrogenmolekylene. De gjør plass, som når en stor stein kastes i en stri elv og forsvinner ned i mørket.

Hvor skal jeg bo nå, tenker jeg. Hva kan gro ut av denne asken? Samtidig kjenner jeg en lettelse. Som når et komplisert kjærlighetsforhold er over og det går opp for meg at jeg ikke blir nødt til å dele hverdagen med dramatikken. At jeg kan få være i fred for Aristoteles´ tragedier og slippe å finne ut om det skal gå et godt menneske dårlig eller et dårlig menneske godt. At kroppen og sinnet igjen kan komme tilbake til sin hviletilstand. For i dramatikken er det så høye krav. Vi må følge tekstens spor og passe på at de ikke svekker hverandre. Og det er ikke godt å vite om noe har skjedd eller ikke, for har det ikke konsekvenser for den andre så har det ikke skjedd. Er det som skjer nok til at man kan si at det faktisk har skjedd? Og nok til at man kan skifte takt? Og hvordan klare å skrive skarpt nok til at det usagte blir sagt uten å bli sagt. Takke meg til. Jeg velger meg heller en slags hiberneringstilstand, dvale, hvilemodus. Et hvilepotensiale er nok for meg.

Jeg plukker opp restene av meg selv og de få eiendelene jeg har klart å redde ut av det utbrente huset. Det er novembermørkt og gatene skinner svart, det går nedover mot havet. Etter å ha parkert i et gjørmehav og kommet meg nesten tørrskodd opp en mørk steintrapp med glasslykter på hvert trappetrinn stiger jeg inn i et lyst rom. Foran i rommet henger de, de hellige gongene. Store skinnende metallfat. Redskap for lydmassasje og evakuering av spenninger. Jeg får utdelt en yogamatte, puter og ullteppe og legger meg på gulvet, tett i tett med tyve andre kropper for å ta i mot badet.

«Velkommen til en reise med lyd i et tidløst rom.» Alle samler hendene foran hjertet i hilsen: «Sat nam. Jeg er sann. Sannhet er min identitet.» «Rens sinnet for egostyrte tanker, tanker som hindrer deg i å oppleve klarhet, fred og glede», sier stemmen.

Jeg har parkert utenfor den gamle tangmelfabrikken som ble oppført i 1918. Men den har aldri huset så mye som ett gram tangmel. Sat nam. Aktieselskapet Tromsø Tangmelfabrikk gikk konkurs etter oppføring av bygningen, uten noensinne å ha kommet i produksjon.

I dette sannhetens tempel ligger vi badet i vibrasjoner fra verdens eldste instrument som skal løse opp fysiske og emosjonelle spenninger og hele kropp og sinn.

Jeg lukker øynene og forestiller meg revefarmen som en gang holdt til her; lydene, luktene. Men som ble stengt og erstattet med et hønseri med 350 høns noen år etter. Sat nam. Og hvordan det så ut når det tyske slagskipet Tirpitz ble slept inn til kai her og hugget opp. Hvordan de tykke teakplankene ble til vinduskarmer som nå lyses opp av titalls stearinlys bak blafrende gardiner.

Sat nam; mantraet som skal forandre mine mentale mønstre og hjernens kjemi. Stimulere reflekspunkter i ganen som aktiverer hypothalamus. Sat nam.

Jeg legger merke til bildene som strømmer gjennom sinnet. Isbjørnjegeren som kjøpte tangmelhuset fordi han ville bo på landet. Han syntes Tromsø var altfor urban.

Tangmelfabrikken som aldri ble tangmelfabrikk ble til surstoffabrikk, billager, bilverksted, konfesjonsfabrikk, toalettpapirfabrikk og hjem for Hjemmets Nytt.

«Legg merke til pusten. Denne øvelsen er veldig bra for immunforvaret», sier stemmen. Jeg legger merke til min ikke- dømmende holdning. Ta det som det er. Hvem vet hva som er sant. Sat nam. Kan vel ikke skade. Jeg puster inn så godt jeg kan. Det er umulig og trangt. Sannheten føles stram og knapp. Det er ikke plass til luft der. Takke meg til sannhet.

La meg heller dykke inn i Hemmelighetstilstanden til Inger Christensen. Kanskje finner jeg trøst der, kanskje ikke. Hun skriver: «Hvorfor prøve å oppnå noe gjennom skrivingen som i virkeligheten er umulig å oppnå, hvorfor gå inn i et spill hvor det på tross av enestående sjanser kun eksisterer ett eneste utfall, nemlig at man blir utvist? Hvorfor fortsette å lengte etter å være i en slags bevissthetsrus, å være utenfor verden, å utslette oss selv?»

Er det ikke håp? Finnes det ingen vei utenom? Å se på at huset brenner ned, la det kjølne helt, før jeg våger meg inn på branntomta for så å gyve på igjen. Sat nam.

I dette huset som bærer navnet tangmelfabrikk men som aldri har vært tangmelfabrikk ligger jeg og tar i mot universets vibrasjoner. Vibrasjoner som setter alt vannet i kroppen i bevegelse og som kan sitte i i opp til en uke etterpå.  «Noen ganger kan det komme uventede reaksjoner», sier stemmen. «Ikke nøl med å ta kontakt om det er noe du ikke forstår.» Jo takk.

Kanskje er det håp for mitt hus også. Kanskje dukker det opp nye materialer. Om jeg bare leter og lytter til det verden har å si. Sat nam.

 

 

Tekst av Ragnild Tiller, studerer i år ved Forfatterstudiet i Tromsø

·

Hun har et gjemmested bak gardinene, og derfra betrakter hun oss, gruppen. Vi er sytten stykker, sitter tett samlet rundt et bord. Det er varmt, intimt, fint. Hun tror at ingen vet at hun står der, at ingen vet at hun òg er i rommet, men jeg gjør, jeg ser henne. Hun gjør en god jobb med å gå i ett med gardinene. De er fiolette, og lyset fra ettermiddagen faller gjennom, det filtreres liksom fiolett og farger oss og tingene. Midt på bordet ligger fire lønneblader, og omkring: ark, tekst, notater. Penner og blyanter, viskelær. Et strikketøy. Brus, juice, kaffe. Hun ser alt sammen, hun ser på tingene og på oss, vi som bruker dem. En av de eldre kvinnene tygger på en pære. Hun, jenta bak gardinene, observerer, også lytter hun, til språket som vi snakker. Rundt dette bordet lærer vi å snakke samme språk, og de flyter mellom oss, ordene. Det er ikke alt hun begriper ennå, ikke alt hun skjønner, og når det snakkes om bøker hun skulle ha lest, sørger hun for å notere seg dem bak øret. Men hele tiden- veldig, veldig forsiktig, hun beveger seg nesten ikke, i frykt for å bli sett, oppdaget. Tenk om noen skulle finne på å gjøre et dikt, en novelle, en tekst ut av henne.

Kristin Hauge, en av årets studenter, debuterer med novellesamling!

·

INNLEDNING: På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. Kristin Hauge, en av årets studenter, hadde allerede fått sitt første bokmanus antatt da studieåret begynte i begynnelsen av august. Det betyr at novellesamlingen hennes, Tiggerne, nå ligger i landets bokhandler!  Vi gratulerer og har stilt Kristin noen spørsmål i forbindelse med novelledebuten:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? 

Jeg har skrevet lenge, jeg er jo en moden debutant, og gikk på Aschehougs forfatterskole i sin tid, men la skrivingen på hylla i ti år og jobbet som diplomat for norsk utenrikstjeneste i Kabul og Khartoum og også for EFTA. Tidligere har jeg også jobbet for Europakommisjonen. Jeg har også lang erfaring fra flere departementer og er nå i Norad.

Jeg skrev hele tiden dagbok og leste veldig mye skjønnlitteratur fra andre deler av verden. Ikke minst har det å bo i to muslimske land vært utrolig fascinerende.

Etter flere dødsfall i nær familie begynte jeg så smått å skrive igjen, og plutselig fosset det bare ut. Det hadde nok også en sammenheng med de erfaringene jeg hadde tilegnet meg ved å bo ute, og så komme hjem med helt nye erfaringer og merke hvor vanskelig det er å formidle og bearbeide det jeg har opplevd.

Jeg fulgte også noen skrivekurs, bl.a. en skrivegruppe med Niels Fredrik Dahl i regi av Norsk forfattersentrum, og jeg har også fått råd fra etablere forfattere som har lest tekstene mine og kommentert.

Det å skrive er for meg en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, både befriende og skremmende, for jeg må slippe til andre sider ved meg selv. Jeg må rydde vekk min «saksbehandler»-personlighet, den jeg har brukt som byråkrat og journalist, skyve vekk min begrensende og strukturerende rasjonalitet, og rive skorpene av og komme inn dit det gjør vondt. Det er interessant hvordan kroppen og skrivingen vil utforske verden og leder meg inn i følelser og temaer som kan være vanskelig tilgjengelig og ubehagelige. Jeg skriver veldig intuitivt i første fase.

Det å være en moden debutant, er en fordel i forhold til å ha et stort spenn av temaer og aldre å høste av. De 13 novellene foregår i ulike land, med personer i veldig ulik alder, og med helt ulike yrker og bakgrunn. En mor og datter på spa, en ambassadeansatt i krigen, en pensjonist som henter barnebarnet, en student som har kjærlighetssorg, en ambassadør som får besøk av migrasjonsministeren for å nevne noen få.  De fleste av mine noveller er hentet fra en norsk virkelighet, selv om verden utenfor også kryper inn i dem.

Det har vært vanskelig for meg å skrive om Afghanistan, og derfor er det også bare en novelle derfra, alle har bilder i hodet av Kabul og krig, og alle forventer at jeg skal skrive på en bestemt og «riktig» måte, så jeg har slitt med å finne frem til «mitt Kabul», hva var det egentlig jeg opplevde og hva var egentlig min erfaring. Og jeg vet fortsatt ikke helt hva den erfaringen besto i, det må jeg utforske videre i skrivingen.

I Afghanistan-novellen har jeg inkludert noen absurde og nærmest komiske elementer, for eksempel den virkelige historien om løven Marjan i Kabul Zoo som ble angrepet av en mann med granat og som levde der innesperret enøyd i flere år. En skadet løve i bur i et land i krig. Virkeligheten er jo nettopp slik, sammensatt og full av motsetninger.

Tiggerne er for det meste nytt materiale. Jeg liker kortformatet, tettheten, det å skrive frem en fortettet ubehag, tapsopplevelser, vemod over alle muligheter som er forbi. Selv om det også er mye svart humor.  Tittelen kom litt tilfeldig, jeg sjekket på nettet om den var opptatt, og så fant jeg sitatet av Martin Luther, Vi er alle tiggere. Det er sant.

Verden er et ganske uhyggelig sted for tiden syns jeg, og skrivingen er en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, å forstå virkeligheten. Noen har sagt at «tilværelsen er trygg for den som ikke merker at underlaget gynger». Det er noe i det.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg sendte inn manus og det gikk veldig greit. Konsulenten skrev at det var sjelden hen hadde mottatt et så bearbeidet manus, og det ble anbefalt antakelse. Deretter har det gått veldig fort. Nesten litt for fort, for nå ser jeg jo stadig skjønnhetsfeil i tekstene, man blir jo blind for egen tekst mens man holder på, men så etterpå dukker det opp ting man ikke så ved første, andre eller tredje gangs lesning, og noe klarte jeg ikke å luke vekk kan jeg se. Men slik er det vel for alle, at man gremmer seg over enkelte ting. Og man må jo klare å sette strek og komme i gang med nye prosjekter. Oluf Lagerkrantz har beskrevet det så vakkert dette med å skrive bok, at det er å forsørge og kle på et barn, og så sende det ut i verden «og håpe det taler ens sak». Men i dag kan man ikke bare sende «barnet» ut i verden, man må løpe etter og passe på at det blir «sett».

Kontakten med forlaget har vært utrolig fin. Lanseringsfesten gikk også strålende med nesten 90 solgte bøker etter opplesning og fullt hus og jubel.

Det er ikke første gang en student allerede har fått antatt en bok når hun/han begynner dette studiet, men hva tenker du om det? Hva er forventningene dine til det året som kommer? 

Jeg gleder meg veldig til å jobbe med nye tekster, eksperimentere med ulike uttrykk og former, lyrikk, dramatikk blant annet. Jeg trives med å diskutere tekst i en gruppe, det er veldig lærerikt for en litterær «autodidakt» som meg. Jeg er statsviter, har også jobbet som journalist i yngre dager, men har aldri studert litteraturvitenskap. Et praktisk innrettet skrivestudium som dette er veldig inspirerende, stimulerende og også krevende, det å se muligheter i andres tekst, men samtidig gi konkret og direkte tilbakemelding. Jeg syns også det er morsomt med ulike aldre og med ulik bakgrunn samlet.

Og til slutt, selvfølgelig: Er du i gang med en ny bok? 

Ja, jeg jobber med et par romanutkast, ett er kommet lenger enn det andre og jeg har allerede fått en veldig nyttig konsulentuttalelse, men mye gjenstår fortsatt før det er på plass. Jeg er også fortsatt veldig glad i korttekst/novelleformatet så jeg får se hva som skjer, hvor jeg kjenner at det brenner mest.

Jeg fikk for øvrig publisert en novelle i Oslo-masterstudentenes tidsskrift Bøygens siste nummer (Naboer) og det var morsomt å føle at også de yngre og lovende liker det jeg holder på med. Og så er det hyggelig å drive litt reklame for det utrolig fine tidsskriftet også!

Kort tekst (kanskje en begynnelse på en lengre tekst) av en av årets studenter: Vemund Thoe

·

Jeg hadde lagt meg i sengen. Det røde taklyset sto på, jeg brukte å ha dette på om natten. Jeg så på et maleri på veggen i hjørnet av rommet, et stilleben jeg hadde malt en gang. Jeg hørte katten krafse på døren. Jeg slapp han inn. Jeg hadde funnet tilbake til en slags stillhet, klart å skape et rom for refleksjon. Jeg tenkte på ordene vaghet og varhet. Jeg tenkte på hvordan man kan finne fram til den absolutte stillhet, bortsett fra egen tinnitus, for å kunne fullstendig absorbere omgivelsene. Klokken var 5.09. Det var stille i huset. Jeg åpnet laptopen og bestilte et hotellrom. Det var alltid godt å ha en fluktrute klar. Det var det mitt liv handlet om: flukt. Det var et av få ritualer jeg var komfortabel med, det å reise. Jeg foretrakk å reise uten innsjekket bagasje. Jeg brukte alltid å plassere meg bakerst på venstre side i flyet. Idet jeg satte meg, fikk jeg den intense følelse av tilfredshet: en følelse som handler om å være i bevegelse, å kunne se ned på skyene og sveve flere tusen meter over bakken og problemene mine der nede.

Tora Sanden Døskeland har kommet med med sin første bok: Behold meg

·

På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sin første bokutgivelse. For noen år siden intervjuet Kristine Oseth Gustavsen Eirin Gundersen da hennes debutsamling var klar. Vi gjenbruker som regel spørsmålene til Kristine (litt tilpasset). Den første som kommer med bok av fjorårets studenter (2017/2018) er Tora Sanden Døskeland. Diktsamlingen Behold meg ligger nå i bokhandelen, til tross for at selve lanseringen finner sted i Oslo på Bruket klokka 19.00 6. september. Det er bare å kjøpe og lese!

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Arbeidet med tekstene i boken begynte uten at jeg overhodet hadde noen forestilling om at det skulle bli en bok. En tekst ble til tyve tekster, tyve tekster ble til 120 tekster og 120 tekster ble kuttet i og strammet opp – slik at det forhåpentligvis har blitt til én tekst. Tekstene har bygget seg ut og krympet inn gjennom hele prosessen.

Arbeidet har vært langsomt. Skrivearbeidet har gjort meg sliten, samtidig som det har gitt meg følelsen av å være mindre produktiv enn jeg noen sinne ellers har vært i mitt liv. Alle ledd av prosessen har vært en førstegangserfaring, både rent praktisk og følelsesmessig. Det er en merkelig ting, det å skrive en bok. Man vet ikke helt hva man driver med, men så driver man med det likevel. Litt og litt, dag for dag.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg ble kontaktet ganske tidlig i prosessen, og sendte fra meg tekst før prosjektet hadde en endelig form eller et endelig forløp. På den måten har redaktøren min vært innlemmet i teksten under store deler av arbeidet. Samtidig har jeg hatt følelsen av å ha god tid, og lange perioder med egen tekst uten at jeg skal vise den frem eller snakke om den. Kontakten med redaktøren har vært enormt viktig for selvtilliten, for troen på prosjektet.

Ting man ikke trodde skulle ta tid, tar fort litt tid. Jeg har vekslet mellom den ene uken å tenke at teksten er helt uferdig, som en skisse – til i neste uke å bli overfalt av et ønske om å gi den ut fortest mulig, så jeg slipper å forholde meg til den lenger. Fordi man selv svinger så mye i sitt syn på teksten, har det vært viktig for meg å vise den til andre. Både venner jeg stoler på som lesere, og til redaktør. Et slags behov for en voksen i rommet.

Du har ikke jobbet med manuset til den boka som nå gis ut på Oktober forlag i forbindelse med forfatterstudiet siden dette manuset ble antatt før studiet i Tromsø startet. Det betyr altså at du har jobbet med to manus parallelt: 1) med manuset til debutboken hvor du har fått tilbakemeldinger fra forlaget og 2) med det som kanskje er manuset til din andre bok, og i det arbeidet har du fått tilbakemeldinger fra lærere og studenter ved forfatterstudiet. Har dette vært vanskelig? Hvordan har det fungert?   

Det har vært vanskelig, men også veldig fint. Det har vært fint på den måten at prosjektene har vært i to forskjellige faser, og dermed har krevd forskjellige typer arbeid. I studietekstene, som har vært i en startfase, var det plass til mye lek og innfall – mens arbeidet med det snart ferdige manuset krevde omskrivninger, strykninger og et arbeid med helhet. På den måten har de utfylt hverandre. Det vanskelige har vært å holde den snart ferdige teksten litt isolert fra lesninger og inntrykk jeg har fått gjennom forfatterstudiet. Plutselig kommer det en gjestelærer som sier at ”du ikke må finne på å skrive på denne måten”, og så har man et helt manus liggende hjemme, som er skrevet på akkurat denne måten.  Jeg vet ikke om jeg vil anbefale det til andre, men når man først gjør det, og har gjort det – så er det en enormt deilig følelse å være godt i gang med et nytt manus, idet debutboken går i trykken.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å  være forfatter?

Så utrolig mange egentlig. Menneskene i rommet, og de små setningene.  Først og fremst er det fantastisk å få tildelt en kul gjeng som driver med det samme som deg. Som forstår hva det går i.  Og så sitter man igjen med en god porsjon lesererfaring, som jeg tror er enormt viktig i arbeidet med egen tekst.

 

 

DET JEG IKKE VISSTE – om å begynne på Forfatterstudium I

·

jeg gikk på forfatterstudium I i 2016/2017 og forfatterstudium II i 2017/2018. for dere som begynner på forfatterstudium I i år vil noe være annerledes, men mye vil også være likt slik det var for to år siden. som oss har dere åtte samlinger dette skoleåret, og likt som oss strekker samlingene seg fra torsdag morgen til søndag formiddag. på mitt kull fløy noen opp kvelden i forveien, andre fløy opp torsdag morgen. for de av dere som er bofaste i eller i nærheten av tromsø, er jo ikke flybilletter et tema, men til de som skal bestille reise og overnatting i forbindelse med samling kan jeg si dette: bestill billetter og hotell i god tid, gjerne før studiet starter, i nordlyssesongen (nov – mar) er det dyrere og mange tilreisende – nesten alle overnattingsstedene og flyene fyller seg opp god tid i forveien. i.f.t. overnattingssteder: på mitt kull bodde alle (tilreisende) på mange forskjellige måter: hos bekjente, på hotell, på air bnb, i telt. jeg prøvde alt (air bnb, bekjente, noe som kalles bed and waffles, telt) og endte opp med å bo på hotell (comfort express), mange endte som meg opp med å bo på hotell fordi det er slitsomme dager og deilig å hvile ut. av hoteller var det comfort express og smart hotell som var mest brukt. på smart er det frokost inkludert og litt billigere, på express er det litt mer zen, men en anelse dyrere. hvor enn du ender opp er det i hvert fall fornuftig å bestille i god tid, ellers blir det dyrere enn det allerede er.

samlingene foregår på kunstakademiet i tromsø. det kan være lurt å orientere seg litt før man skal møte opp første gang, ettersom kunstakademiet huser flere forskjellige typer studium: kunst, landskapsarkitektur, forfatter og i den forbindelse finnes det atelierer, tekstilrom med symaskiner, lydstudio med alle nødvendige hjelpemidler og mange andre typer rom inne på akademiet. forfatterstudiet har følgelig et eget rom («forfatterrommet») og det er der mesteparten av tiden tilbringes. man kjenner igjen rommet, det inneholder kun en bokhylle og et stort rundt bord (som alle sitter rundt – her vil det avstedkomme noen tørre vitser om runde bord). kunstakademiet som sådan ligger i et omgjort bryggeri (mack-bygget), som igjen ligger i grønnegata, nesten midt i tromsø by. det er en veldig grei beliggenhet, som man skal være stolte av. UiTs hovedcampus, til forskjell, ligger et lite stykke utenfor byen. mack-bygget/kunstakademiet er veldig fint og nytt (2013) og man deler det som sagt med kunststudentene og landskapsarkitektene. den siste gruppen møtte jeg sjeldnere, men kunststudentene er der hele tiden og føler et visst eierskap til bygget. men de er greie å ha med å gjøre og er kollektivt innstilt, mest av alt kan man hilse ordentlig når man ankommer og være litt kameratslig overfor kunststudentene – fortell hva du jobber med, si fra hvor du skal ut å drikke øl senere; det er lite miljø! forfatterstudentene og kunststudentene har hatt mange fine fester sammen skulle jeg til å si. uansett: man har alltid mye å snakke om, fordi i likhet med kunststudentene som trener på å skape kunst, handler forfatterstudiet ikke om litteraturteori eller litteraturhistorie, men om å trenes i skapende skriving. i likhet med at det er en spesiell forbindelse der faglig sett, vil jeg gjerne si at det opplevdes ekstra givende å snakke med kunststudentene fordi de var i samme båt, men på samme tid ikke helt – det er stort rom for faglig utveksling i mack-bygget.

når man kommer første dag skal man gå ned grønnegata og inn på kunstakademiet (en glassdør over hvor det henger et uanselig UiT-skilt). så tar man av seg skoene og går opp en hvit spindeltrapp. da kommer man til et stort kjøkken med spisesal (vel, spisesal og spisesal). dette er felleskjøkken for alle (deg, lærere, kunststudenter). derfra går du inn en gang og så til venstre og i enden der står det «forfatterstudiet» på døren. innenfor ser du det runde bordet (spar på vitsene om det runde bordet). når noen slår en vits om det runde bordet da vet du at du har kommet rett. til hver samling inviteres det en ny forfatter. de er veldig spennende personer og veldig lærerike å snakke med, så man kan godt gå på biblioteket før samlingen og låne bøkene de har gitt ut. men da du kommer første gang så er det to forfattere der som du vil bli enda bedre kjent med og det er Anne Oterholm og Morten Wintervold. De kommer til være der hver samling, ettersom de er fast ansatt. Så, ja, snakk litt med dem. Med Morten kan du snakke litt om Olav H Hauge, gjerne siter noen linjer fra minnet sånn i forbifarten. Med Anne kan du snakke om hvor utrolig hardt arbeid det er å skrive, men ikke si det på en selvmedlidende måte – mer som at du på et vis ler av smerte når du sier det. Disse to er veldig greie personer.

igjennom året hadde vi besøk av nye forfattere hver samling. disse forfatterne kaltes for gjestelesere, fordi de leste de nyskrevne tekstene forfatterstudentene (vi) hadde sendt inn. de første samlingene var delt inn etter sjanger (bortsett fra den aller første). på forfatterstudium I hadde vi en lyrikk-samling, en novelle-samling osv i løpet av høsten/vinteren. man sendte inn sin tekst og fikk så i retur et kompendium hvor alles tekster sto. forfatterstudiet inviterte gjestelesere (virksomme innenfor den gjeldende sjangeren) som også fikk et slikt kompendium i posten. en dramatiker leste tekstene og var med på tekstverkstedet som gjesteleser under dramatikksamlingen, for eksempel. uansett, underveis i disse innledende samlingene (som utgjorde hoveddelen av førsteåret) fikk man kjenne litt på hvem man var som forfatter såkalt. da jeg gikk førsteåret hadde vi de tre-fire siste samlingene på å jobbe med et selvvalgt prosjektet (fri sjanger) som ble levert inn ved siste samling i mai og ble bedømt i sin helhet (den såkalte ”eksamensinnleveringen”) med grundig tilbakemelding fra Anne og Morten og en tredje sensor. jeg nevner at det blir noen endringer på opplegget før 2018/19-kullet begynner, men helt ulikt dette blir det nok ikke.

samlingene våre fulgte et visst mønster. som nevnt, uka før samling fikk alle et stort papirkompendium i posten. der sto det nyskrevet/bearbeidet tekst fra hver student (ca 10-15 sider). denne leste vi igjennom før samling og tok så med oss i kofferten opp til tromsø. på torsdager, samlingenes første dag, var det som oftest en teoriforelesning. den ble holdt av det som kaltes for gjestelæreren (til forskjell fra gjesteleseren). gjestelærere vi hadde var for eksempel oversettere og litteraturteoretikere og de var invitert for å fortelle om andre deler av litteraturen enn det som foregår i tekstverkstedet (altså når man sitter og leser hverandres tekster og snakker om å skrive). det vi også ofte gjorde første dag av samling var å samles i mindre grupper. hver gruppe fikk tildelt særansvar for noen tekster i kompendiet og pratet detaljert om disse. som oftest var hele fredag, lørdag og søndag satt av til tekstverksted! da satt alle rundt bordet i forfatterrommet (studenter, gjesteleser og Anne og Morten). vi gikk igjennom en tekst fra kompendiet av gangen (altså studentenes innsendte tekster), og hver tekst tok typisk mellom 1 og 1 ½ time. på lørdag spurte Anne om noen ville stå for felles middag og sa at hun hadde en oppskrift på en god linsesuppe som alle studentene hadde laget tidligere år. på søndag gikk vi gjennom de siste tekstene så reiste vi hjem. det blir ikke nødvendigvis likt hver samling og som nevnt skal det gjøres noen endringer fordi forfatterstudiet skal utvides med et tredjeår (f.o.m. høsten 2020). følgelig skal førsteåret og andreåret få en noe annen oppbygning enn hva de har hatt tidligere.

hovedpoenget med forfatterstudiet er uansett tekstverkstedet – at man sender inn tekster som blir lest av etablerte forfattere og ens medstudenter. og hoveddelen av samlingene vil gå ut på dette også for dere som begynner i år. tekstverkstedet: alle sammen sitter rundt det runde bordet og Anne styrer benevolent ordet mens gruppen, gjesteleseren og alle andre som vil si noe får sagt sitt om den gjeldende teksten. som sagt brukte vi mesteparten av fredag, lørdag og søndag på dette, hvor hver tekstgjennomgang i snitt tar litt over en time. vi gikk som oftest gjennom to-tre tekster før lunsj og to-tre etter lunsj på fredag og lørdag, og deretter to-tre tekster på søndag (med avreise ved lunsjtider).

tekstverkstedet var veldig nervepirrende og det opplevdes litt overveldende, både å gi kritikk og få den. noen synes det var verre å gi enn å få kritikk (vel, kritikk og kritikk: sin lesning av en tekst). for meg var det verst å få kritikk, jeg sov nesten ikke etter å ha hatt gjennomgang. dette endret seg ikke på de to årene; jo mer ros jeg fikk, desto mindre sov jeg (!). uansett, måten dette som oftest fungerte på var at forfatteren av den aktuelle teksten leste et lite utdrag fra teksten sin, så sa den lille gruppa noe (som hadde særansvar for teksten) og så sa gjesteleseren noe, deretter ble det åpnet opp for at alle kunne si noe (den første samlingen var ikke dette systemet helt på plass ennå). så regelen var at den som hadde gjennomgang av sin tekst selv ikke skulle si noe før til slutt. når det er din tekst og du sitter der er det bare å notere det folk sier med et smil. hvis du får hard medfart, og det er en grei regel, så ikke gå i forsvar, bare smil i vei og tenk inni deg hvordan du skal brenne alle broer til denne personen for all fremtid. videre vil jeg si at du skal skrive ned det folk mener du må jobbe med, men også den rosen du får. det er veldig viktig, selv om det kan virke sekundært kontra å notere alle perspektivbruddene de første gangene. når jeg ser tilbake på det nå, skrev jeg ikke ned noe ros jeg fikk det første året. men det kan også være at jeg ikke fikk noe ros det første året. det er ikke usannsynlig. på lyrikksamlingen på førsteåret hadde vi øyvind berg som gjesteleser. da vi gikk igjennom min tekst så han på meg og sa «nei, erling, dette er i hvert fall ikke dikt», så lo han! haha, så det var ikke så ille og øyvind berg ser jeg veldig opp til (og hvis jeg kjenner ham rett var ikke dette nødvendigvis problematisk), men noen ganger har gjesteleserne tatt rennafart og trådd til uten silkehansker, så vær forberedt på at det er forskjellige måter å lese på og at gjesteleserne har det som sin profesjon å skrive – da må man erkjenne at de kan veldig mye som man selv ikke kan. men samtidig er det veldig profesjonelt og det er ikke som for eksempel forfatterskolen i københavn hvor jeg har hørt at det er et mål at alle skal bare gråte seg gjennom det første året, eller var det skrivekunstakademiet (?).

selv om det er et samlingsbasert studium tar det (minst) like mye tid som et vanlig studieløp. etter to år har jeg forstått hvorfor Anne sa til oss ganske tidlig at dette er den beste muligheten man kommer til å få til å skrive og ha fast inntekt (studielån) på kanskje veldig lang tid. hvis man ikke har skrevet som jobb før tillegger man muligvis ikke dette noe særlig vekt. men nå som jeg akkurat er ferdig med to år og har gjort nettopp dette (skrevet) i disse årene er det overveldende å skulle forsøke å både skrive og jobbe og fortsette å være et mellomgreit menneske. oppfordringen som Anne kom med kan jeg om ikke annet løfte frem igjen ved denne anledningen og videreformidle på en antydende måte.

jeg er glad for at jeg tok Anne opp på dette med å skrive så mye som mulig fordi jeg hadde de to mest lærerike årene jeg har hatt ved noe utdanningssted. hvis det du vil gjøre er å skrive, er det å være på tekstverksted med så mange av de beste forfatterne i norden en gave, ja, nesten for godt til å være sant. selv om jeg er glad for at jeg tok henne opp på det (det betyr ikke nødvendigvis å slutte i jobben (de fleste gjorde ikke det)), kommer det mange forskjellige typer mennesker til dette studiet. de tilpasningene man gjør må passe til de forskjellige måtene man liker å jobbe på og de erfaringene man gjør seg underveis. uansett, poenget er at man skriver.

hvis du vil ha et vennlig råd kan du godt sende meg en epost: erlingvaaler(at)gmail.com

Forfatterstudentene leser

·

 

 

Forfatterstudiet har to faste opplesninger av egne tekster for publikum hvert år. Vi pleier å lese på Ordkalotten på høsten og på vår egen antologilansering i mai. På aprilsamlinga for Forfatterstudium 2 organiserte noen av studentene opplesningstrening, hvor vi ga hverandre tilbakemelding på fremføringen. Her kan du høre opptak fra opplesningene av Elisabeth Mathisen, Mari Andreassen, Lina Marie Ulvestad Halås, Martin Svedman, Nina Svenne og Tora Sanden Døskeland.

Elisabeth:

Mari:

Lina:

Martin:

Nina:

Tora:

 

 

Nå er det igjen mulig å søke Forfatterstudium 1 i Tromsø!

·
Foto Jorunn Solli

Om du lurer på om du skal gå et år på et forfatterstudium, kikk gjerne gjennom nettsiden til Forfatterstudiet i Tromsø! Studiet er samlingsbasert med 8 samlinger i løpet av et år og gir 60 studiepoeng. Om du har bladd deg gjennom nettsiden (forfatterstudietitromso.no) og fremdeles ikke har fått svar på det du lurer på, send en epost til anne.oterholm@uit.no (faglig ansvarlig for studiet) eller til merete.e.blickfeldt@uit.no (førstekonsulent), og så prøver vi å svare!

Søknadsfristen er 1. mars.  Og du kan søke her: https://fsweb.no/soknadsweb/login.jsf?inst=uit

Intervju med Merete Pryds Helle for forfatterstudiet sin blogg

·
Dikter og forfatterstudent Irene Larsen, kjørte den danske forfatter og gjestelæreren Merete Pryds Helle til Kvaløya for å vise fram de vakre fjellene og det nydelige mørketidslyset.

Den danske forfatteren Merete Pryds Helle var gjesteleser på Forfatterstudiets samling i januar 2018. Jorunn Solli og Nina Svenne fikk gleden av å lage dette intervjuet med henne.

Pryds Helle debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1990. Hennes forfatterskap er preget av språklige eksperimenter og stor stilsikkerhet. Det folkelige gjennombrudd kom med hennes roman Folkets skønhed fra 2016.

Jorunn & Nina: Du har utdannelse både fra forfatterskole og fra litteraturvitenskap på universitetet. Hvilken av utdannelsene føler du har vært mest nyttig for deg i din forfatterkarriere?

Merete: Helt klart Forfatterskolen. Universitetsstudiet krævede et teoretisk mindset jeg slet ikke har.

J&N: Hvorfor har du valgt å jobbe med så mange forskjellige litterære sjangere, ulike uttrykk og med litteratur for forskjellige digitale plattformer?

Merete: For mig er det indholdet og fortællingen, der er vigtig; og jeg synes det er spændende hvilke udfordringer de forskellige former giver fortællingen og hvad der kommer ud af dem. I en sms-fortælling skal man være vildt kortfattet; i hyperlinkfortællingen skal man virkelig holde tungen lige i munden.

J&N: Hvilke fordeler og ulemper har du erfart med å benytte så mange forskjellige former for litteratur?

Merete: Hver form har sin fordel og ulempe og kunsten er at kunne gennemskue dem og bruge dem.

J&N: Hva driver deg til å starte et nytt og annerledes skriveprosjekt?

Merete: Nysgerrighed tror jeg, rastløshed, en trang til at komme videre.

J&N: Du har også skrevet bøker sammen med andre. Hva er dine beste og dine verste erfaringer fra å samarbeide om å skape litteratur?

Merete: Jeg skrev bøger med min exmand. Vi havde mange gode og spændende samtaler omkring dem før; men det var mest mig der skrev og det kunne være frustrerende og gå og vente på ham.

Med de illustrerede bøger er det anderledes; der synes jeg at fortællingen altid bliver så beriget af illustratorens visuelle fantasi.

J&N: Du har også skrevet kriminalromaner. Er også dette en del av din eksperimenterende praksis?

Merete: Ja det kan man godt sige; det handler om at undersøge hvad et plot er og hvordan man kan skrive spændeing frem i en tekst.

J&N: Hvorfor valgte du/dere å skrive krim under pseudonym?

Merete: Fordi vi havde så lange navne og det var sjovt at digte en forfatter frem også; Liv Mørk havde egen fb side og alt muligt; og når man skriver sammen kommer der på en måde en tredje stemme frem som hverken tilhører den ene eller den anden.

J&N: Har du skrevet andre bøker under pseudonym?

Merete: Ja en novelle hvor jeg skriver om min skilsmisse. Jeg sendte den til en konkurrence men den vandt ikke og nu ligger den og jeg ved ikke rigtig hvad jeg skal gøre med den!

J&N: (Spørsmål om Folkets skønhed) På poetikkforedraget ditt i Tromsø sa du noe sånt som at «autofiksjon er ikke sann, den ligner virkeligheten, men er fiksjon».

Merete: Jeg ved ikke om jeg vil sige sådan generelt; det er jo forskelligt fra person til person. Jeg synes autofiktion er et underligt begreb. Forfattere har altid skrevet ud fra deres eget liv og egne erfaringer, det er jo det, der er vores materiale.

J&N: Har din roman Folkets skønhed fra 2016, som er en fiktiv slektskrønike bygget på din egen families fortellinger, skapt debatt i Danmark angående forholdet mellom fiksjon og sannhet på lignende måte som f.eks. Vigdis Hjorts Arv og miljø har gjort i Norge?

Merete: Nej; jeg tror måske også at min roman i tydeligere grad er fiktion. Og det er den; jeg forstår dybest set ikke trangen til sandhed. Hvad er sandhed? Den tror jeg ikke findes; der vil altid være forskellige synsvinkler og erindringsforskydninger og digtning, bedrag og selvbedrag. Alt det er romanens grundstof og derfor romanen kan være sand; men påstanden om at den er virkelig, er forkert.

J&N: Hva er det som gjør din roman, Folkets skønhed, aktuell i dag?

Merete: At den handler om hvem vi er og hvordan vi er blevet det vi er; man kan sige at den er en slags mentalhistorie der viser, hvad historien betyder for de individer, der lever den.

J&N: Har romanen skapt noen form for debatt?

Merete: Jeg tror der er mange der føler, at de forstår deres egne familiemedlemmer bedre gennem romanen og jeg ved den har ført til mange samtaler mellem generationer; det synes jeg er meget mere spændende end debat.

J&N: Hvorfor ville du skrive en episk roman?

Merete: Fordi jeg elsker at læse episke romaner

J&N: Hva er din erfaring med å skrive episk i forhold til de andre måtene du har skrevet på tidligere?

Merete: Jeg har nu tit skrevet episk også. Men her er den mere stram, det er rigtigt. Jeg synes ganske simpelt det er sjovt med det flow.

J&N: Har du likevel, tross at du har skrevet litteratur på så mange forskjellige måter, funnet frem til noen personlige «regler» som du har kunnet bruke på tvers av alle former og genere?

Merete: Sætningen. Hver sætning skal være klar og interessant.

J&N: Du er en av de tre skandinaviske forfatterne som skal være med på Forlaget Oktobers prosjekt som går ut på å skrive en roman over et Henrik Ibsens stykker.

Hvilket forhold har du til Ibsens forfatterskap fra før?

Merete: Kun et almindeligt skolekendskab. Lige nu læser jeg en masse og det er meget spændende at trænge længere ind i.

J&N: Er det noe Ibsen-verk du har et spesielt forhold til?

Merete: Dukkehjemmet; fordi jeg genkender så meget fra mit eget liv.

J&N: Kan du røpe noe om hvordan du har tenkt å angripe oppdraget fra Rosinante/Oktober?

Merete: Hm; jeg kan måske sige at hvor dramaet udspiller sig i nuet kan romanen gribe over længere tidsstræk, og det vil jeg gøre.

J&N: Bortsett fra din egen suksess med romanen Folkets skønhed fra 2016; hva er det mest spennende som skjer på den danske litteraturscenen, ifølge din mening?

Merete: Alle de små forlag der skyder op med spændende anderledes udgivelser; det er ligesom en hel underskov.

J&N: Har du noen tips til litteratur hvor du mener det skrives riktig godt om sex, eller hvor sex fungerer godt som en del av helheten i en bok?

Merete: Der må I vente til min næste roman.