Anna Albrigtsen debuterer som romanforfatter med boken: Solen treffer andre ting enn oss

Anna Albrigtsen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med romanen, Solen treffer andre ting enn oss. Boken forventes å være i salg 27. august. Lanseringen finner trolig sted 9. september i Oslo, men følg med for ytterligere detaljer i sosiale medier! Og her kommer Forfatterstudiets intervju med Anna!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg begynte med romanen på Forfatterstudiet, vinteren 2017, da vi skulle jobbe med et lengre prosjekt. Jeg tok utgangspunkt i noen korttekster jeg hadde skrevet tidligere, men fikk en ganske negativ tilbakemelding fra gjesteforfatteren som var invitert til samlingen for å lese. Etter dette dro jeg hjem og bestemte meg for å endre premissene for teksten. Blant annet endret jeg perspektivet, gjorde henne yngre, strøk det meste jeg allerede hadde skrevet, begynte å skrive lengre, sammenhengende prosa,  prøvde å jobbe mer intuitivt med teksten og tenkte at jeg ikke måtte ha noen tydelig idé. Det var veldig frigjørende.

En drivkraft for meg gjennom studiet, var at jeg ikke helt visste hva teksten handlet om, hvorfor jeg skrev som jeg gjorde, hvorfor det var viktig å skrive akkurat dette. Hele tiden var jeg nysgjerrig på min egen tekst og kviet meg for å reflektere for mye rundt den.

Ofte kunne gjesteforfatterne komme med en tematikk de mente teksten handlet om, de sa alltid helt ulike ting og jeg ble både klok og forvirret. Det er selvsagt fint at en tekst kan ha flere tematikker, men etter hvert skjønte jeg at jeg trengte en tydeligere retning i teksten og at tiden var inne for å tenke.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg ble kontaktet av Marte Finess Tretvoll i Cappelen som hadde lest bidraget mitt i antologien. Vi tok en kaffe og et par måneder senere sendte jeg henne et førsteutkast. Jeg fikk en veldig positiv tilbakemelding om at det var mye bra ved teksten, men også mye som måtte jobbes mer med. Jeg jobbet videre med manuset og sendte henne det igjen samme høst, men fikk senere en følelse av at jeg sto litt fast. Kanskje fordi jeg visste at det var flere ting ved teksten som ikke fungerte og skjønte ikke helt hvordan jeg skulle jobbe videre.

I desember spurte jeg Anne veldig pent om hun kunne lese manuset og gi meg en tilbakemelding. I begynnelsen av januar hadde hun lest og mente problemet lå i etableringen, de første sidene, at det var derfor jeg sto fast. Jeg begynte å skrive om begynnelsen av manuset, men så dro jeg på utveksling til Berlin og lot manuset ligge og modne litt, mens jeg så tysk teater og gikk på forelesninger der jeg latet som at jeg forsto hva folk sa.

Iblant tikket det inn en mail fra Marte, der hun lurte på hvordan det gikk med skrivingen. Hun har fulgt meg opp på en veldig behagelig måte, gitt meg følelsen av å ha god tid, samtidig som hun har motivert meg for at boka skal bli ferdig.

Da jeg var ferdig med eksamen, i midten av juli, begynte jeg å jobbe mer aktivt med manuset igjen og endte med å skrive om de første 20 sidene, i tillegg til å skrive inn ganske mye nytt i teksten. Jeg ville ha mer handling, ville at mer skulle stå på spill for karakterene. Jeg jobbet videre utover høsten og sendte manuset til Marte igjen i oktober. Da hun hadde lest, møttes vi og ble enige om at jeg skulle levere til henne en gang i måneden og at vi skulle satse på utgivelse høsten 2020.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å  være forfatter?

På den første samlingen med andreåret, på Hamarøy, husker jeg Staffan Söderblom snakket om viktigheten av å endre sin poetikk. Det er noe jeg har tenkt mye på i etterkant. Jeg er ikke sikker på hva han mener, men tolker det som at man som forfatter må strebe etter å være uforutsigbar. Og det betyr ikke nødvendigvis at man hele tiden må fornye seg, men man bør gå dit man føler man møter litt motstand.

Og jeg har lært at alle synes det er vanskelig å skrive, alle tror de har fått skrivesperre, alle bøker modnes ulikt. Iblant kan det ta to år å skrive bok, noen ganger fem år, av og til åtte år, eller mer. Det er fint å tenke på når jeg går i gang med å skrive noe nytt.

Og Forfatterstudiet gratulerer med bok! Og ønsker lykke til med skrivingen av en til!

 

 

Eirin Gundersen, tidligere elev ved Forfatterstudiet, debuterer med diktsamling

Eirin Gundersen var elev ved forfatterstudiet i Tromsø 2012/2013, og i august kommer debutboka hennes, diktsamlinga Du er menneske nå, ut på Gyldendal forlag.

Hvordan har arbeidet med boka vært?

Jeg skrev det som skulle bli de første dikta i Du er menneske nå da jeg gikk på forfatterstudiet i 2012/2013. I utgangspunktet jobba jeg med et romanprosjekt, men til poesisamlinga var jeg nødt til å levere dikt. På det tidspunktet syntes jeg det var mest forstyrrende for romanprosjektet at jeg ikke bare kunne konsentrere meg om å skrive ferdig det, men i ettertid har jeg vært veldig glad for at det ble sånn, for det var jo diktene jeg endte opp med å jobbe videre med.

I ettertid har jeg også vært glad for at jeg på den aller siste samlinga fikk en tilbakemelding på romanprosjektet mitt som bekrefta det jeg selv hadde følt på en stund. Jeg ga opp romanprosjektet og reiste fra Tromsø nedbrutt og med følelsen av at jeg aldri kom til å klare å skrive noe igjen. Sånn følte jeg det lenge. Tilbake i Oslo isolerte jeg meg fra alt som hadde med litteratur å gjøre. Jeg leste ikke bøker, dro ikke på litterære arrangementer, orket ikke å snakke med noen om min egen skriving og følte nok et slags press når folk jeg kjente eller hadde gått i klasse med debuterte. Det eneste jeg orket å presse meg selv til å skrive var korte notater. Faren min hadde gått bort bare noen måneder tidligere og de få linjene jeg orket å skrive hver dag ble en slags bearbeidelse av sorgen, og etter hvert som manuset ble lenger; et forsøk på å se andre enn meg selv, på å se verden og livet.

Det var ikke før jeg fikk den første konsulentuttalelsen fra forlaget at jeg skjønte at det jeg skrev ikke var notater, men dikt. Arbeidet med boka har derfor vært prega av mye usikkerhet, i hvert fall i begynnelsen. Usikkerhet rundt det å skrive poesi; om dikt virkelig var noe jeg kunne skrive, og om diktene jeg skrev virkelig var gode nok. Samtidig har det å skrive denne boka føltes som en måte å holde hodet over vannet på. Det har vært godt å oppdage at å skrive ikke trenger å være så vanskelig som da jeg slet med å skrive en roman. Det har vært godt å finne diktene, og diktformen.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Etter å ha gått et forfatterstudium kan man fort bli ganske vant til, eller nesten litt avhengig av, tilbakemeldinger på det man skriver. Selv om jeg var heldig og kom tidlig i kontakt med forlaget og redaktøren min (som har vært veldig oppmuntrende hele veien), har det til tider vært ganske utfordrende å jobbe så selvstendig med manuset. Jeg har fått grundige og gode konsulentuttalelser som jeg har hatt i bakhodet når jeg har jobbet med manuset, men jeg har ikke kunnet støtte meg på de jevnlige tilbakemeldingene man får på et forfatterstudium. Denne prosessen føler jeg, til tross for mye frustrasjon underveis, at har gjort meg mer sikker på min egen skriving. Jeg har vært mer nødt til å stole på mine egne vurderinger.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Jeg ble kjent med så mange fine og kunnskapsrike folk på forfatterstudiet. Jeg har fått lese og følge prosjektene deres, og jeg har fått så mange viktige tilbakemeldinger fra dem. Mange ganger har jeg mista troen på at jeg kunne klare å ferdigstille en bok, men jeg ble heldigvis kjent med samboeren min i Tromsø og han har lest tekstene mine hver gang jeg har trengt det. Jeg tror de viktigste erfaringene jeg har tatt med meg fra forfatterstudiet er de som har sunket inn i ettertid. Selv om det kan virke selvmotsigende å si dette etter at boka har blitt antatt og snart går i trykken, er nok den viktigste erfaringen jeg har gjort meg at man ikke bør bli for opptatt av ønsket om å debutere. Følelsen av å ha skrevet en tekst man er fornøyd med, eller følelsen når man er så godt inne i en tekst at man ikke lenger tenker på noe av det som foregår rundt en, er fortsatt viktigere og bør alltid være viktigere enn å få den utgitt, selv om det kan være veldig lett å glemme.

Intervjuer Kristine Oseth Gustavsen