I midten av februar var det gruppeutstilling med studenter fra Kunstakademiet på Havneterminalen i Tromsø. Blant arbeider i plexiglass, tekstiler, malerier og objektsamlinger kunne man også se en tekstinstallasjon av forfatterstudent William S. Mørch. Bidraget var en tekst som tilsynelatende griper inn i omgivelsene. «Vinden herjer i havna»; slik innledes teksten, som var plottet på ei stor remse papir som var hengt fra taket.Vi har snakka med William om erfaringene fra arbeidet med utstillinga. 

Hvordan kom dette samarbeidet i stand, William?

To av kunststudentene utarbeidet katalogtekst til utstillingen i det jeg tilfeldigvis gikk forbi. “Kan du hjelpe oss å skrive katalogtekst?” spurte en, før det raskt ble fulgt opp med “eller vil du kanskje skrive den for oss?” Det ville jeg jo, og med det var jeg ansvarlig for katalogteksten, som vokste til å bli en slags egen installasjon på utstillingen.

Var teksten skrevet med tanke på situasjonen den skulle inngå i? 

Ja, jeg ba umiddelbart om å få vite mer om hvordan kunststudentene hadde tenkt konseptuelt rundt utstillingen, hva slags lokaler den skulle holdes i, og hvordan prosessen hadde vært underveis med workshops og diskusjoner dem i mellom. Teksten oppstod helt fra grunn av med denne utstillingen i tankene.

Hvordan må man tenke annerledes når det er utstillingslokalet og ikke boksida som er tekstens sted? 

Boksida tillater kanskje flere idiosynkrasier, man kan skrive mer “for seg selv”, som man sier. Boksiden ligger skjult til noen blar den fram, men har til gjengjeld et materielt betinga skinn av udødelighet. Utstillinger er nesten alltid midlertidige, som oftest kortvarige, men teksten blir også mer synlig i dette formatet. Som eneste tekst på utstillingen, får den jo også en mer priviligert posisjon som tekst enn for eksempel under en festival eller i en bok. Teksten får ta langt mer plass enn vanlig, som både er mer spennende og mer skremmende enn for eksempel å få et dikt på trykk i et tidsskrift.

Hvordan påvirker kollektiviteten i ei gruppeutstilling tekstarbeidet, som i mange andre sammenhenger er en ensom prosess?

Det var viktig for meg at kunstnerne følte seg representert av teksten, at det var noe de kunne stå inne for på utstillingen. Samtidig sa kunstnerne at jeg kunne utforme teksten akkurat slik jeg ville, at det ikke måtte være noen typisk katalogtekst, men gjerne et eget verk. Jeg samlet derfor så mye informasjon om utstillingen generelt og de konkrete verkene for å innlemme så mange av deres idéer som mulig. Skrivingen er jo fortsatt en ensom prosess, eller omtrent like ensom som ellers, forskjellen var vel at jeg ikke kunne velge hvilke materialer jeg ville jobbe med selv. Men det er jo ikke uvanlig at teksten når en mottaker og går i retur før den offentliggjøres, her intet mindre.

Ga det mersmak? Er dette et format du kommer til å utforske videre?

Helt siden jeg flytta til Tromsø har jeg tenkte at vi burde gjøre et samarbeid. Jeg liker godt det kollektive i arbeidet, at jeg nødt til å ta opp i meg tanker og impulser fra flere sider i verket, og gjerne ikke de jeg hadde grepet til selv. Til syvende og sist er det jo uansett jeg som må skrive det. Sjangermessig blir det en slags hybrid mellom ekfrase, essay og prosadikt, en installasjon som beskriver seg selv og sin egen sammenheng med skrivekunstens egne virkemidler. Jeg er allerede i prat med kunststudentene om fortsatt samarbeid, gjerne av større og mer langvarig art.

William leser under åpninga. Foto: Alexander Rishaug

Lørdag 7. november skulle studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø ha lest utdrag av prosjektene sine på Tromsø bibliotek

2020 er imidlertid et annerledes år. Festivalen skulle ha kjørt en nedskalert festival 6.-7. november, med begrenset publikumskapasitet på grunn av covid-19. Nå har dessverre festivalen måttet avlyse helt, og det blir ingenting av den tradisjonsrike programposten Forfatterstudentene leser.

Som en liten erstatning publiserer vi smakebiter fra studenttekster her på bloggen vår. Det blir dikt, romanåpninger eller andre utdrag fra romaner eller noveller.

Forfatterstudentene leser er naturligvis tilbake med opplesninger under Ordkalotten 2021! I mellomtiden: God lesning!

Sju studenter, sju tekster:

Romanåpning – Ane Sivertsen Landfald

Tidsbilde

Det er på denne tiden: Sør i Frankrike driver elva ned fjellsiden i voldsom fart og styrke, det fosser og dundrer og spruter under solen, ingenting uvanlig med dét, ingenting uvanlig i at vårflommen og høstflommen følger våronna og innhøstinga, ingenting uvanlig med elva som beveger seg; elva er på vei ned og på veien graver elva seg under husene og under grunnen og grunnen revner og husene kollapser, elva er på vei mot havet og på veien stryker vannet forbi en kirkegård, elva drar med seg kister og omstendelig nedplantede betuliaer og georginer, batteridrevne lyslykter og plastroser (duppende), igjen står skjeve gravstøtter og markerer gresstjafs rundt gapende tomme jordsår.

Lenger sør titter flere øyne fram fra en beige pyramide utenfor Kairo, sarkofager legges på rekke og rad under sollyset, et tredvetalls hinsides vårsprett ut fra trekantfjellet, det hviler tross alt noe knoppete (sprengfullt) over disse avrundede sarkofagene, en konstant påminnelse om at døden når som helst kan tyte ut, eller kanskje dukker de opp på akkurat denne tiden, denne dagen, for å minne om, at øyne ganske enkelt også kan være bare dette: maling på treverk. Hvitt mandelformet øyeeple i hvit matt maling under sort rund pupille i sort matt maling, enkle former som tomt og øyeaktig stirrer ut i lufta etter tre tusen års plutselig avbrutt mørke.

Lenger ned, på dypet av Østersjøen leter dykkere etter et ravrom inni et nedsunket naziskip. Åtti år tidligere seiler skipet ut fra ei bukt og vekk fra det dukkehus-lyseblå Katarinapalasset i St.Petersburg. Skipet seiler og på denne tiden befinner det seg et rom av rav under dekk. Rav dekker alle overflater i rommet, det er nedfelt som mosaikk i gulvet, rav utgjør taket, det er utskårede ravmonogrammer og ravkroner på dørene, en profillist i rav løper langs veggene i brysthøyde, snirkler seg rundt i rektangler der det er anbefalt å henge portretter av adelige familiemedlemmer eller hundene deres. Fra taket henger lysekroner, pyntet med utskårne ravelementer: perleformer og diamantformer, flyvende svaler og millimetertjukke eikeløv, dersom lysene kunne tennes, ville alle de ulike ravbitene i rommet spille sammen og funkle i ravets gylne fargespekter, men skipet er på vei ned, det synker ned i Østersjøen og på vei ned i dypet slipper lyset mindre og mindre til, nede i mørket har de gulbrune ravsjatteringene forstummet helt, i et slags tilrettelagt museum for nesten blinde småfisker, kortlivede fiskehjerter og fiskekropper som i flere tiår har pumpet og svømt uberørt forbi i sitt daglige fiskekjas og -mas, uvitende om eksistensen av russiske tsarer, andre verdenskrig, menneskeføtter mot asfalt eller store lyse fjerne ting som sola.

Stille // drukning

(et pågående kapittel)

Morten Gilje

Ingen mennesker er en øy, før det kommer fram til den, men heller ikke et hav selv om de blir borte i det.

Nå, ja. Da, nei. På papiret er det visst ikke så farlig lenger med hva som er nå og hva som er da, derfor flytter jeg tilbake i tid for å uttrykke meg i presens. Mind the gap: jeg er ikke et uttrykk for fortida vi lever i.

Det er lettere å se ting klart på trygg avstand. På sporet av de fortaptes tid følger vi fotavtrykkene av 26 000 føtter som kom fra, men ikke kommer til, som kravlet i land på en blind flekk og forsvant. Eller som vi sier på fastlandet: Herregud, så skjønt å slippe å lukke øyan for det vi ikke ser.

Jeg står midt i det og er ingen steder, en skog uten trær, en andedam uten ender, jeg er blindveien, sannheten og livet, jeg er larger than life, men alt dette er bare noe jeg skriver, for det som skrives ned har skjedd, så der kan du se, historien skrives ikke bare av vinnerne likevel, men drit i det og merk deg dette: vi er alle kvoteflyktninger i et nullsumspill.

Hvis saken er biff, serveres den blodig, en gang levende, en gang del av et større hele, en kropp, en flokk bak et strømførende gjerde, en entrecote blant andre entrecoter, en flyktning uten fluktmuligheter.

Ingen mennesker er en øy, men det er lov å prøve seg, synke sakte, men sikkert, som Solomon og Marshall og Tuvalu, men har du hørt: det brenner på den andre sida av havet og den neste biennalen holdes visst under vann. Det blir ingen kunst, bare se hva de har fått til på Lindesnes, men det er litt synd at Lesvos er lagt ned, det var jo der Aristoteles oppdaga selve livet.

Desember

Cecilie Almberg Størkson

Takk for den første snøen
for stilla på kjøkenet
berre kjøleskapet durar.
Fnugga smeltar på jarnbalkongen
eg kviler på pinnestolen til du kjem heim
det knirkar når eg snur hovudet
for å følge med på ei due
som vaktar over eit tomt reir
det blir mørkt.
Bordlampene skin i stova som gravlykter
det er snart jul.
Eg vaks opp like ved ein kyrkjegard
varme sumarkveldar gøymde eg meg bak vatnstasjonane
for å røyke sigarettar.

Takk for ponzosausen som kitlar i munnen
eg sug på fisken.
Me snakkar om kva du skal i morgon
ikkje lenger fram enn det.
Det hender eg går tur mens du er på jobb
gjennom den islagde parken
som også var ein kyrkjegard ein gong.
Millimetersteg over glatta
vinterkledde hundar pissar hól i snøen
hovudskallar dukkar opp i gravearbeid.
Kjevane lausnar med åra, eg har sett det hjå far min
tidlegare hende det berre når han sovna i stolen
mor mi og eg står framfor den same hylla på apoteket
kjenner kremane att frå mormor
si nattbordskuff.
Mormor sin nattkjole på sjukehuset
var lik den eg fekk med
inn i skifterommet.
Eg arvar alt, også dette
kremar kjolar.
Huda stivnar kollagenet samlar seg
som fluger i glaslegemet
hoftestrekkerane turkar som gummistrikk.
Eg låg med ein mann ein gong
mens eg var jente
då eg klaup han i armen blei huda ståande.

Takk for vinternettene.
Me søv tett og uvitande
om at eg skal komme til å legge meg
med ryggen til deg
at eg skal komme til å skjule brysta
når eg reiser meg frå senga.
Sumaren som kjem skal bli den siste
me leiter i marka saman
etter sitteplassar.
Me skal finne eit tre som liknar knehasen
til ein gamal mann
det markerer ein stigning i terrenget
derfrå går stien til utsiktsstaden.
Det skal komme til å flyge ein tømmermann
mot den falne stamma me balanserer på
dei lange horna kjem til å sveipe gjennom soldisen
med eit naudsyn.

Tekst av Julie Mehlum

Morgen

Vi må øve på morgningen

Morgen og sørge

På engelsk den samme lyden

Tegne opp en begynnelse

Våkne fremmed

Øve på morgningen

En dag kan vi den utenat

——————

Du blir borte

Igjen og igjen

I denne teksten

Hver gang den blir til lyd blir den også stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

Du blir borte

Igjen og igjen

Mellom disse ordene

Hver gang de blir til lyd blir de også stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

Du blir borte

Igjen og igjen

Hver strofe er for sein

Det blir lyd, det blir stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

Husker du  (utdrag)

av Jasmina Bosnjak

Jeg går ned trappen, sakte. Jeg vil se det som er igjen av Tolmatsjovo lufthavn, og herfra har jeg god oversikt over avgangshallen. Det har kommet flere fra byen, noen med den røde t-banelinjen, andre med Aeroekspressen. Bakken er fortsatt hard her, og togene går.

Idet jeg nærmer meg folkemengden ser jeg henne. Blikkene våre møtes. Hun er i femtiårene nå, tynnere, sliten, men det er henne, det er jeg helt sikker på. Hun tar en vannflaske ut av en skinnhåndveske, men drikker ikke av den. Ingen sjekker innholdet i håndbagasje lenger. Ingen bryr seg om det går til helvete i luften.  Ingen bryr seg om å sprenge et fly lenger. Ingen husker at vi engang holdt på med sånt, og jeg har ingen planer om å fortelle.

Hun triller en liten koffert med et fargerikt englebilde klistret på den. Er hun blitt en av de troende, eller har hun plukket kofferten i en bruktbutikk et eller annet sted i øst? Jeg stiller meg nærmest mulig bak henne i køen. Hun husker ikke, eller later som om hun ikke kjenner meg igjen. Når jeg går inn på flyet, har hun allerede fått en plass, og jeg setter meg på det tomme setet ved siden av henne, uten å spørre om det er ledig. Hun hoster. Hendene hennes skjelver. Hun er ikke solbrun, bortsett fra hendene, som har en svartaktig preg. Fingrene er skitne, med mørkerød neglelakk som flasser av. Jeg kjenner igjen de tre gullringene på den høyre hånden hennes. Hun tar fram mobiltelefon fra jakkelommen og taster en melding.

«Går det bra med deg, er du redd for å fly?» spør jeg og tar lett i armen hennes, sånn som Ivan har lært meg.

«Nei, jeg har reist mye med fly, mange ganger, jeg skal hjem, gleder meg til å komme hjem,» hun snakker fort uten å se på meg.

Hun puster tungt, lukter svette. Ja, hun vet hvem jeg er. Hun stirrer på setet foran seg en kort stund, mister telefonen i gulvet, så lener hun hodet mot skulderen min og sovner. Jeg plukker mobilen hennes opp, legger den raskt i jakkelommen min.

Når vi lander på den gamle Sjeremetjevo flyplass våkner hun ikke. Flyverten sier mannskapet tar seg av henne, og ønsker oss god tur videre. Folk dør hele tiden, av ukjente årsaker.

Det er mørkt og kaldt her. Og tomt. Tomt for mennesker, lyder, lukter. Ikke mange som kommer hit lenger. Mens jeg venter på transport til Belorusskij togstasjon, leser jeg meldingen hun begynte å skrive. Jeg memorerer nummeret, sletter meldingen, og legger telefonen under en sittebenk i ventehallen.

Jeg har alltid ønsket å se Lenins mumifiserte kropp. Det er nok det som er igjen av menneskene i Moskva. Men jeg må videre. Jeg skal vestover. Det går et tog til Murmansk i kveld som jeg skal rekke.

Novelleutdrag

Frida Fliflet

Verda er blitt gul igjen.

Haustvinden er ein fæl ein, pleidde bestemor å seia, men eg synest ikkje det. Haustvinden er kald, men mild, nesten snill. Berre sjå korleis den kler av trea, gjer heile jobben for dei. Blad for blad for blad, som legg seg lydig på bakken og blir til ny jord.

Og når alle lauva er nede på bakken, når det berre er svarte stammar igjen, når oktober er ferdig, då blir huda mi novemberfarga. Kvit, nesten gråleg, med skyer av raudt i kinna når det bles opp.

I dag jobbar vinden hardt, lauva fyk mot oss og klistrar seg til regnjakkene. Eg merker at eg smiler, kva er det, seier Idun.

– Eg kjenner meg heime i hausten, seier eg.

– Når hausten kjem, kjenner eg meg heime overalt.

Kvifor, lurer ho.

Eg må tenkje litt. Drar på det.

– Eg trur … at det er større rom for å vera trist på hausten. På sommaren må ein vera så jævla glad heile tida.

Høyrer sjølv kor kynisk eg høyrest ut.

Idun ler og klappar meg på skuldra.

– Herregud, seier ho.

Me går innom butikken, Idun vil ha bolle. Det vil strengt tatt eg òg, sjølv om eg ikkje seier noko. Eg ser at han står der bak kassa fortsatt, han som liknar litt på ein frosk. Der har han stått trufast i tretti år. Minst. Med tida er han blitt meir segen, tyngdekrafta liksom dreg huda mot bakken. Når meg går ut smiler han og seier ha det, då, Idun blir mjuk i blikket og eg tenker på ei snill, gammal padde.

Me går ut. Eg tippar hovudet bakover og ser opp i trekrunene over meg, tvingar augo ut av fokus, ser berre ein gulbrun masse. Slik må verda har sett ut for Monet dei siste leveåra hans. Så uklart omriss, så klart innhald. Fargane. Nesten blind på hausten.

Eg seier til Idun at eg aldri kunne ha budd i eit land med berre ei årstid. Så keisamt.

– Ikkje viss du elskar sommaren, seier ho.

Nei, det har ho rett i.

Ikkje viss du elskar sommaren.

Rollebyttet (utdrag fra romanprosjekt)

Tora Ask Fossen

Fredrik hjalp meg med alpelua i stad da vi møttes. Han trakk den blå lua opp over ørene mine. «Sånn der skal en alpelue sitte», sa han. Der og da kjentes det som om det var et helt vanlig møte, et som skrev seg inn i rekka. Skrittene mine var varsomme mens vi gikk, alpelua satt løst over ørene og jeg rettet forsiktig på den, ville ikke ødelegge det han hadde fått til med lua. Så var det at han plutselig deiset i bakken, hadde trått på et parti med is. «Faen i helvete», utbrøt han. Han så et øyeblikk liten og ynkelig ut der han halvveis lå og halvveis satt på bakken, det sto så klart for meg med ett at jeg ikke er forelsket. Jeg lot tanken være, motsa den ikke slik jeg pleier, men smakte på den, før jeg skjøv den fra meg igjen. Det er en slags tvang over den tanken, hva vil det egentlig si å være forelsket, uansett? Det er jo som det er. Jeg rakte hånda ut, han løftet sin egen avvergende mot meg, så skjøv han seg opp i en eneste kraftfull bevegelse.

Det var han som foreslo at vi skulle gå inn på BI, jeg har ikke vært inne der før. Nå går vi inn gjennom automatdøra, han peker inn mot kantina, det er visst ikke så folksomt her på denne tiden av døgnet. «Vil du ha noe?» spør han. Jeg rister på hodet. Selv går han og henter seg en kopp med kaffe, først når han kommer tilbake og setter seg, løfter jeg hånda til hodet og tar av meg alpelua. Jeg blir sittende med den i hendene og se på de raske bevegelsene hans når han henger fra seg frakken over stolryggen og røsker skjerfet av seg. Hendene hans dirrer svakt, jeg hviler blikket mot plastikkoppen med kaffe som står helt stille og venter på ham ytterst på bordkanten. Så trekker han pusten, også det forhastet, for det surkler i halsen, han begynner å hoste. Jeg fryser, det er kaldt i kantina og gjennomtrekk fra hallen utenfor. «Beklager for den meldinga i går, beklager for at det skulle bli sånn her.» Overgangen fra at han hostet til at han snakker, kommer brått på. «Jeg», begynner han, «eller vi», han legger hendene rundt koppen og ser vekselvis ned i den og opp på meg. Kaffe, tenker jeg, å lage seg en kopp med kaffe. «Vi skulle ikke ha latt det gå så langt», sier han. Han skyver koppen fra seg nå. Jeg ser opp på ham. «Angrer du?» sier jeg med en beklemt stemme. Noe farer over øynene hans, en skygge, et glimt. «Nei», sier han, naturlig, av seg selv, han sier det synkront med det som farer over øynene, og av en eller annen grunn gjør det alt mye verre. Han angrer ikke, men han slipper likevel taket i meg.

*

Det har mørknet ute, jeg går gjennom rommene med telefonen i hånda, går fram og tilbake de to–tre meterne mellom kjøkkenet og gangen, vurderer om jeg skal ringe noen, måtte i så fall være Helena. Jeg ser at det lyser rødt i lyskrysset to hundre meter bortenfor, det går fra rødt til grønt og det rykket som følger setter hele kvartalet i bevegelse, uten at jeg kan se bilene der de kommer kjørende bak trærne, merker det bare på den lille nyansen i lyset mellom greinene, i musklene som spenner seg i kroppen, før jeg lar bevegelsen utenfra hente meg inn og jeg avspenner musklene. Jeg ser ikke gjenskinnet av meg selv i vinduet, det er for mørkt inne. Det er fint, det, da kan jeg se ut i stedet, se ut på verden. Men hva er det å se ut på, da? Ingenting.

Jeg har opplevd dette før, når absolutt ingenting ved verden ligger åpent, jeg kan ikke engang se meg selv krysse plassen der nede for mitt indre øye uten at det er en mening som omhyller synet, en tung og innhyllet mening som jeg må finne fram til før jeg kan la meg selv gå videre. Hvordan ble det sånn? Hvordan kom jeg hit, til at jeg ikke kan håndtere konseptet minner, det faktum at tiden går, at et øyeblikk avløser det neste og ingenting varer evig. Så klart er det trist å bli slått opp med, men det verste er minnet om Fredriks øyne da jeg dro fra ham sist helg, jeg kan se dem helt klart for meg der han sto i døra, i oppgangen. De manglet forbindelse til det som skulle skje senere, i dag, øynene gikk opp i situasjonen. Og jeg var intetanende, tom i hodet. Hvis jeg bare kunne få det til å gå opp, den manglende forbindelsen … Men det har jo ingenting med meg å gjøre at tiden går, det er en naturlov, for helvete, tenker jeg plutselig og får tårer i øynene, lysene i mørket der ute svømmer foran meg.

Da vi så den svenske filmen Ondskan på ungdomsskolen, hadde jeg det også sånn, at verden på en måte lukket seg. Jeg var fjorten år og ante fred og ingen fare en fredag ettermiddag, det var høst og skarp luft ute, husker jeg, og farger i trærne, verden lå åpen, men så den filmen. Om Erik Ponti som vokser opp i et overklassehjem på 50-tallet, der stefaren pisker ham mens moren spiller piano for å overdøve skrikene. På internatskolen Stjärnsberg, der han havner etter å ha blitt kastet ut av ordinærskolen, blir han lynsjet og mishandlet av medelever på groveste vis. Lærerne aksepterer stilltiende et system der de eldre elevene såkalt innvier de yngre gjennom vold. Det var en grad av grovhet i den volden, en umediert bestialitet jeg ennå ikke hadde begrep for, har det slått meg i etterkant, likevel snakket vi ikke om filmen på skolen med et eneste ord, ingen refleksjoner i etterkant. Erik Ponti får seg etter hvert en kjæreste, Marja, som jobber på kjøkkenet på skolen, og hun blir et spinkelt lys for ham, men ikke for meg. Jeg kunne bare ikke slutte å tenke på at hvis jeg var henne, ville jeg ikke ha maktet å elske. Ikke Erik Ponti, ikke noen som ham. Jeg ville ikke ha klart å skille det fra hverandre, piskeslagene mot ryggen hans, medelevenes knyttneveslag mot ansiktet hans, den sprukne huden, og det å avspenne min egen kropp. Man må kunne avspenne seg selv for å elske en annen. Hvorfor måtte de vise oss den filmen den gangen? Noen ganger tenker jeg på hva som hadde skjedd hvis de ikke hadde gjort det. Hadde verden sett mer åpen ut?