Forfatterstudiet har allerede hatt et intervju med Andreas Tharaldsen på denne nettsiden, da hans første sakprosaboka ble utgitt. Vi kunne ha sagt oss fornøyde med det, men nei, for nå kommer den første skjønnlitterære utgivelsen, romanen Ultima Thule. Og selvfølelig lurer vi på hvordan arbeidet med den første romanen har vært! Hva er forskjellen på å skrive en sakprosabok og en roman? Ultima Thule er i bokhandel 17. september. Mandag 28. september kl. 18.00 er det lanseringsfest på Folk i Storgata (i Oslo), og for dem som ikke befinner seg i Oslo: Andreas Tharaldsen kommer til Litteraten på Amtmandens i Tromsø 29. oktober.
Du har allerede gitt ut én bok etter at du gikk på Forfatterstudiet, Hvem drepte kelneren, en sakprosabok. Nå kommer din første skjønnlitterære bok, en roman, Ultima Thule, hvordan har arbeidet med denne boken vært, da du gikk på Forfatterstudiet og i tiden etterpå?
Da jeg søkte meg til Forfatterstudiet i Tromsø i 2022, og kom inn på grunn av en administrativ feil, skrev jeg på det som jeg trodde skulle bli en stor kelnerroman. Heldigvis fikk vi prøve oss på flere sjangre i Tromsø, og derfor var det rom for mange eksperimenter. Ultima Thule var et av disse eksperimentene. Derfor kan en si at romanen ble unnfanget første året i Tromsø, nærmere bestemt på flyplassen, hvor jeg skrev åpningen på det som først var tenkt som en novelle. Den handlet om en mann som prøver å oversette Marx til samisk, men som ikke kan samisk. Sprengbasen Birger, som er en sentral karakter i romanen, ble til i en scenetekst på en annen samling (og glitrende fremført av en medstudent i blackboxen der). Jeg tror det var viktig for mange av oss at Henning Bergvågs hadde et så skarpt og entusiastisk blikk på skriveprosjektene våre det første året. Det ga den nødvendige selvtilliten til å sette i gang med maratonen det er å skrive roman. Det var også Henning som advarte meg mot å debutere med nok en kelnerbok, og som mente at det var mye mer spennende med sprengning av tromsøpalmer og Marx på samisk. Og da jeg søkte meg inn på andreåret i Tromsø, var det det med det som skulle bli Ultima Thule. Hvis Ultima Thule ble unnfanget det første året i Tromsø, var andreåret avgjørende fødselshjelp for romanen. Både de oterholmske og wintervoldske røntgenlesningene har jeg hatt med meg i arbeidet med romanen etterpå. Det at Forfatterstudiet i Tromsø introduserer forfatterstudentene for en cirkumpolar litterær forståelse, bidro til å slå hull på min egen Oslo-boble, og var sånn sett også en forutsetning for at Ultima Thule ble til.
Med tanke på samarbeidet med forlaget, er det stor forskjell på å utgi sakprosa og skjønnlitteratur? Eventuelt hva?
Det er mye gøyere å skrive skjønnlitteratur, nettopp fordi at der kan en lyve så mye en vil, være usaklig også. I arbeidet med sakprosa må alt dokumenteres med kilder, stoffet legges frem på en saklig måte. Det legger noen begrensninger jeg ikke ennå har klart å fri meg fra. Da jeg gikk til forlaget Res Publica med Hvem drepte kelneren? hadde jeg en masse materiale fra research, en prosjektbeskrivelse og et første kapittel, så fikk jeg en redaktør og fullførte boka kapittel for kapittel i løpet av et år. Da Ruben Ræder (redaktør i Cappelen Damm) tok kontakt, lignet Ultima Thule mer på en hel bok. Likevel tok det to år, og mye hardt arbeid, før romanen ble det den er i dag. Der den ene prosessen er litt som å flytte tamrein fra vinterbeite til sommerbeite, er den andre som å få hundre ville hester til å trekke vogna den samme retningen. Ellers er ganske mye likt, når det gjelder samarbeidet med redaktøren. En skriver, sender tekst til en redaktør, venter på en utskrift med kommentarer og skriver om igjen. I den prosessen finner en ut av hvilke litterære påfunn som står seg, og hvem som blir offer for delete-tasten.
Foto: Ezra Hollup
Har du lyst til å si litt om hva Ultima Thule handler om?
I Ultima Thule møter vi en mann som forsøker å oversette Marx til samisk. Problemet er bare at han ikke kan samisk. Da han gir opp å oversette selve teksten, forsøker han heller å sprenge seg frem i fjellet etter den. Like sterk som drømmen om revolusjon er tørsten etter Mack pilsner for jeg-et. Dette skaper selvfølgelig også forviklinger, da bryggeriet i Tromsø er lagt ned og det eneste som er å få på markedet er den musserende vinen Aqua Ultima Thule. Og via denne håpløse reisen får leseren heldigvis forlyste seg over den rike bygdekulturen en finner i Øst-Finnmark – pubsjorr, bannskap, motorisert ferdsel, bygderevy, russenorsk, kvensk sisu og mer til.
Siv Helén Strøland, tidligere Forfatterstudent i Tromsø kommer nå med sin første roman etter studiet, boken skal ligge i bokhandelen fra i dag (7. september 2026), og lanseringsfesten finner sted torsdag 10. september kl 18.30 på Den gamle skobutikken, Torggata 11 i Oslo, og alle er naturligvis hjertelig velkomne til å feire og kan hende kjøpe bok …
Og her kommer Forfatterstudiets intervju med Siv Helén, kanskje det aller første så langt!
Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?
Bølgete. Både på det mentale og mer praktiske plan. Jeg skrev romanen på nytt og på nytt, i sikkert hundre versjoner, det var så mye å holde styr på, jeg lagde en tidslinje på et tidspunkt, et slags forsøk på strukturell tilnærming, men jeg skjønte ganske fort at det var ikke sånn hjernen min funket. Jeg måtte tillate at prosessen ble litt kaotisk. Da ble det fort sånn at når jeg fikk knekt til noe et sted i teksten, fikk det plutselig konsekvenser et annet sted, så måtte jeg dit, og sånn holdt jeg på. Selv om jeg ikke var opptatt av at ting måtte være så veldig logisk for eventuelle andre som skulle lese teksten, ble jeg veldig opphengt i å forstå hvordan den hang sammen selv.
Starten på prosjektet i den formen som til slutt ble boka var faktisk mens jeg gikk på forfatterstudiet i Tromsø. Den hadde nok vært i gang en stund før det, men behandlingen av den som et uttalt romanprosjekt startet inn mot romansamlingen på nyåret i 2023. Da var jeg i den heldige situasjonen at jeg hadde permisjon fra jobben min og hadde masse tid til å lese og skrive. Jeg fortsatte å jobbe med romanen parallelt med andre prosjekter i løpet av Tromsø-året, og etterpå fikk jeg også jobbe videre med den på Gyldendal skriveskole, som også var veldig nyttig (selv om det ikke var der jeg endte med å gi ut). Da var jeg tilbake i full jobb og måtte finne tidslommer å jobbe med den i. Det var ikke helt lett, jeg vil ikke si jeg holdt på å gi opp, jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle skrive den ferdig nok til at den var klar for å sendes til forlag, men det var perioder hvor jeg fikk skrevet mye mindre enn jeg egentlig ønsket. I tillegg betød ferdig nok for meg at den skulle føles veldig ferdig, jeg ville være der at jeg hadde skrevet ut teksten så langt jeg kunne tenke den, ikke bli lat og la det være igjen masse uløste ideer som jeg ikke hadde gitt et ordentlig forsøk. Jeg trakk meg fra min egen tidsplan flere ganger. Følelsen av å være ferdig kom jo ikke, selvsagt. Skjønner ikke helt hvordan tenkte at det plutselig skulle skje. Heldigvis hadde jeg et par gode lesere og venner som passet på å sjekke inn med jevne mellomrom om hvordan det lå an med å levere manuskriptet fra meg. De bidro med virkelig verdifullt press. Da jeg endelig sendte den av gårde til tre forlag (jeg orket ikke sende til flere, det ble for overveldende), var de påfølgende ukene ganske grusomme. Jeg ville være en kul katt som ikke brydde seg, men det er jeg jo ikke. Da jeg endelig begynte å jobbe med romanen med redaktøren min med mål om å gi den ut nå i høst, vil jeg ikke si det var lett det heller, men situasjonen var veldig annerledes. Man får fart også utenfra. Men det kom med andre typer oppheng og problemstillinger, jeg ble for eksempel redd for at teksten (og forfatteren) skulle bli serviceinnstilt og bekreftelsesorientert når noen skulle kom inn med forlagsperspektiv. Det skjedde heldigvis ikke, mye på grunn av redaktøren som på ingen måte lot meg løpe fra ansvaret for min egen tekst. Det var så viktig.
Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Redaktøren min tok først kontakt med meg etter en opplesning på Blå i Oslo, det var også mens jeg gikk i Tromsø. Da var dette romanprosjektet så vidt i gang og langt fra klart for å jobbes med på en sånn måte. Det måtte jo skrives først. To og et halvt år tok det, så var jeg der. Redaktøren min hadde holdt døra oppe for meg siden vår første kontakt, og da jeg endelig kom med dette prosjektet, opplevde jeg at det ble lest så godt. Jeg fikk et råd en gang av en annen forfatter om at det var viktig å finne en redaktør som vil ditt prosjekt. Det er jo lettere sagt enn gjort, så akkurat i det føler jeg meg heldig. Jeg fikk tid og rom til å gjøre romanen til det jeg ville den skulle være, men også veldig viktige og håndterbare innspill til konkrete steder hvor det lå interessante åpninger i teksten. På et tidspunkt syns jeg det ble veldig vanskelig å skjønne hvordan man bestemmer seg for når en bok er ferdig, man kan vel strengt tatt skrive mer og skrive om til evig tid. Uten redaktøren, som på akkurat det punktet var ganske tydelig, og foreslo at nå kan du si deg ferdig her og heller begynne på noe annet, så hadde jeg kanskje gnuret på denne fremdeles.
Da vi begynte å jobbe med boka også som fysisk produkt syns jeg det var sprøtt hvor mange flinke folk som ble involvert i mitt prosjekt. Sats, korrektur, foto, omslaget av Johanne Hjorthol som ble så riktig, og etter hvert de på forlaget som nå gjør en formidabel jobb med å gjøre boka kjent og tilgjengelig. Et kjempeprivilegium. Jeg håper veldig jeg får mulighet til å gjøre det igjen.
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid?
Forfatterstudiet har hatt så stor betydning for meg. Jeg vil gjerne tro jeg hadde kommet meg tilbake til skrivingen og til bokutgivelse selv om jeg ikke, ved en inkurie, hadde kommet inn i Tromsø, men jeg er egentlig ganske sikker på jeg hadde vært et godt stykke unna uten. Året i Tromsø var betydningsfullt på mange forskjellige måter, det gav meg både en anledning til å ta mine egne ambisjoner på alvor, snakke høyt om at jeg ville noe med skrivingen min, samtidig gav det en åpenbaring av at skriving også kan ha en kollektiv orientering, mate både teksten og selvet. Kristine Næss var en fantastisk skrivelærer for meg, så klok. Hun delte raust av tanker jeg kunne bruke, både generelt og spesifikt til mine tekster. Sammen med henne, dedikerte gjestelærere og klassen min oppstod et rom som jeg kunne skrive i, lese og bli lest. Det var voldsomt, utvidende. Jeg har fått skrivevennskap gjennom det som varer. Også hadde vi det så gøy! Jeg gjorde ting jeg trodde jeg verken hadde lyst eller mot til å gjøre, for eksempel opplesningene vi arrangerte på samling sammen med c-klassen til Henning, det rause felleskapet rundt det også, det sitter.
Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det! (om du for eksempel har lyst til å si litt mer om selve boka)
Katastrofelengsel handler om Live som produserer worst case scenarier i sitt eget hode uavbrutt og som syns det er pussig at ikke alle tenker på døden hele tiden. En katastrofetenker må på en måte venne seg til å handle kontraintuitivt. Rasjonalisere seg fram til muligheten av noe mer varig. Man kan ikke løpe av gårde på enhver dårlig magefølelse, når man hele tiden får dem. Og ting går jo ofte bra. Forbausende ofte egentlig. Men i denne boka opplever den katastrofetenkende karakteren at det faktisk skjer noe. Jeg hadde lyst til å gå inn i det, hvordan det er å være forberedt på det verste og så plutselig oppleve å få rett. Hvor går man da? Hvor går andre menneskene man har rundt seg? Jeg visste ikke på forhånd hvor denne romanen skulle, så det var ganske interessant for meg å holde på med. Jeg hadde noen øyeblikk underveis hvor jeg ble litt sånn; åja, vi skulle dit. Jeg håper det også kan være gøy å lese, for noen i alle fall.
Og Forfatterstudiet gratulerer Siv Helén så mye med utgivelsen av sin første roman: Katastrofelengsel!
Sigurd Stranda har skrevet novellesamling, Skråplog, som ligger i bokhandelene fra 4. september! I tillegg blir det lanseringsarrangement på Bryggeriet scene i Tromsø 18. september klokka 19.00,og her er alle som befinner seg i nærheten hjertelig velkomne! Før alt dette kan man imidlertid få lese litt om skriveprosess, samarbeid med forlag, arbeidet på forfatterstudiet og ikke minst om selve boken, her!
Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?
Av de tekstene som har endt opp i den ferdige boka, er det ingen som har startet i intellektet – det oppleves ikke som å tenke seg frem til noe. Tekstene har i nesten alle tilfellene oppstått ved at det dukker opp en karakter i en situasjon i huet. For eksempel: To unge menn står i et mørkt rom og prøver å skifte ei sikring. Så prøver jeg å sjøsette situasjonen, gjøre det til en fortelling. De fleste forsøkene havarerer. Jeg veit for lite om karakterene, det står for lite på spill, jeg har valgt feil perspektiv. Teksten mangler det som jeg best kan beskrive som en form for tyngde. Da må jeg tilbake til situasjonen, prøve igjen og igjen, og for hver gang jeg gjør dette, blir jeg litt bedre kjent med folka jeg skriver om, skjønner litt mer om hva som gir dem dårlig nattesøvn. Dette tar lang tid, men ved gjentatte gjennomskrivinger merker jeg at teksten stemmer, at det er noe som går opp. Ei novelle åpner med to kompiser foran et sikringsskap og avslutter med at en av dem går en tur under høyspentledningene i skogen oppfor huset. Ingen stor idé, altså, men til slutt stemmer det og det tar lang tid å komme dit. Så er en av de store privilegiene ved å skrive en samling og ikke, for eksempel, en roman, at delene er utskiftbare. Hvis en tekst står i stampe, kan jeg nappe den ut av manus og jobbe med en som funker bedre uten at det får alt for store konsekvenser for resten av manus. Arbeidet med boka har handla om å isolere det som funker og kaste resten, mange, mange ganger. Til slutt satt jeg igjen med åtte tekster som dugde, og da ble det altså bok.
Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Jeg sendte de første tekstene til forlag alt for tidlig. Da hadde jeg nettopp fullført et år på ei skrivelinje på en folkehøgskole i ei flatbygd i Kongsberg-området, debutert en prosatekst i debutantantologien Signaler, og hadde en nesten rørende tro på egne evner. Jeg sendte manus til flere forlag, og fikk mange avslag. Men Gyldendal forbarma seg tidlig over meg, og viste en interesse selv om tekstene var i veldig tidlig utarbeidelse. De første årene brente jeg meg igjennom flere redaktører. De første jeg hadde kontakt med var alle gode lesere, men gav alltid «gult lys»-tilbakemeldinger, vurderinger som kunne gi inntrykk av at dette kunne bli bok med litt mer arbeid. Det er nok en ganske vanlig erfaring. Redaktøren jeg har nå fikk stor betydning for at dette ble et ferdig manus. Da hun leste første gang, fikk jeg klar og tydelig beskjed om at det gjenstod ikke litt, men mye, arbeid før dette kunne bli bok, og hun pekte på alt som ikke funka. Da slutta jeg å gnure på det manuset jeg hadde, forkasta alt, og begynte å skrive opp novellene fra bunnen av. Da gikk det i underkant av et år før manuset ble antatt.
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid?
Det er mange ting, men jeg får aller mest lyst til å uttrykke noe om ideen om skrivearbeidet som håndtverk, som jeg oppfatter som ganske grunnleggende på et forfatterstudium. For selv om jeg alltid har identifisert meg med den metaforen, kom jeg samtidig inn på forfatterstudiet med en skepsis til en del håndverksmessige aspekter ved tekstarbeidet. For eksempel hadde jeg et nesten sykelig oppheng i at tekstene skulle følge en form for muntlig talestrøm. Og fordi de færreste av oss tenker på komposisjon og struktur når vi forteller en historie, tenkte jeg at jeg måtte være tro mot virkeligheten og skrive tekster som var lausmunna og usammenhengende, ofte håndverksmessig dårlige. Når jeg da ble møtt med uforstående ansikter rundt det ovale bordet i Tromsø, medelever som ikke skjønte hvem som var fortelleren i en gitt tekst, hvor og når ting foregikk, relasjonen mellom karakterer, forstod jeg at tekstene inneholdt for mye dårlig uklarhet. Jeg har altså lært meg å ikke frykte klarhet når det kommer til struktur, relasjoner, plot. Det gjelder å identifisere de stedene i teksten hvor den vinner på å være helt glassklar og hvor den vinner på å være gåtefull, sånn at leseren fokuserer på de riktige tingene, de riktige spørsmålene. Det er ikke alltid så lett å se selv hva som er klart og uklart i en tekst. Det å ha gode lesere rundt seg er helt uvurderlig i det arbeidet. I tillegg vil jeg nevne den gleden det er å kunne snakke usjenert om tekstarbeid, uten frykt for at man kjeder menneskene rundt seg. Den symbiosen å være i og snakke om tekst i fire dager til ende har gjort at jeg alltid har dratt fra samlingene i Tormsø med en heftig skrivelyst. Det har utvilsomt bidratt til at denne boka kommer ut nå og ikke om fem år.
Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det! (om du for eksempel har lyst til å si litt mer om selve boka)
Skråplog er ei samling med åtte noveller satt til et kystsamfunn i Vesterålen vinteren 2008/2009. Og hvis jeg skal si noe utover det som står på vaskeseddelen (en riksikabel øvelse, man står jo i fare for å banalisere det man selv har skrevet) så er det at det er ei bok som handler om mennesker som på ulike vis er ganske isolerte. Ikke noe mer isolerte enn det jeg tror er vanlig å oppleve i løpet av et vanlig liv, men vi møter dem på tidspunkt hvor tilværelsen oppleves som spesielt utsatt, hvor de står i fare for å miste en følelse av tilhørighet. Da liker jeg tanken på at disse oppdiktede menneskene allikevel inngår i en form for fellesskap når de settes sammen i en samling. Akkurat det har vært viktig for meg i den siste fasen av skrivingen.
Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer så mye med den nye boka!
Forfatterstudiet er tradisjonen tro, og har fått lov til å intervjue Kristine Kling, tidligere forfatterstudent i Tromsø, i anledning hennes skjønnlitterære debut! Novellesamlingen finner man i bokhandelen fra 24. april. Det blir også lanseringsfest 5. mai klokka 1800 på Bonnier forlag (i Oslo). Informasjon om arrangementet vil etter hvert bli lagt ut på Facebook. Og her kommer intervjuet:
Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?
Arbeidet begynte famlende og litt nølende. Lenge trodde jeg at det var en roman jeg skulle skrive, for jeg hadde jobbet med en idé i lengre tid da jeg begynte på Forfatterstudiet. Likevel var det noe med novelleformatet, og muligheten til å utforske forskjellige fortellerposisjoner, tempusformer, temaer og stiler innenfor et mindre tekstunivers, som ble interessant. Det kortere formatet ga meg også en følelse av oversikt – det var mer overkommelig å arbeide med ved siden av full jobb.
Da det gikk opp for meg at det jeg skrev kunne bli en novellesamling, fikk jeg et nytt driv. Tekstene er stort sett skrevet intuitivt, uten en klar plan. Ofte har det begynt med et bilde, en scene eller et sted, og så har teksten vokst med impulser derfra. Jeg har sjelden visst hvor fortellingen skulle ende, og først gjennom redigering og bearbeiding har jeg begynt å ane hva teksten prøver å fortelle.
To av novellene ble til i løpet av året i Tromsø, blant annet den første versjonen av tittelnovellen «Dog Mode». Jeg brukte også noe av materiale fra det opprinnelige romanprosjektet som jeg tok utgangspunkt i og skrev om til noveller.
Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Et drøyt år etter studiet, sendte jeg inn manuset med ni noveller til forlag. Noen måneder senere fikk jeg en hyggelig e-post fra redaktøren min i Bonnier Norsk Forlag. Prosessen har vært lærerik, tillitsfullt og god. Redaktøren kom med konkrete og viktige tilbakemeldinger, og underveis skrev jeg flere nye noveller og byttet ut noen av de eldre tekstene som ikke holdt samme nivå som resten. Det var en lettelse å ta dem ut. Samarbeidet med redaktøren gjorde det enda klarere for meg hva som fungerte og ikke.
Det har gått litt over ett år fra avtalen var på plass til boka nå kommer ut i april. Underveis har jeg fått tett oppfølging. I perioder har det vært både krevende og nervepirrende, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det ville gå. Da var det avgjørende å ha en redaktør som hadde tro på prosjektet og på meg. Flere i redaksjonen har vært involvert i arbeidet, og jeg har opplevd det som et ekte kollektivt samarbeid – også i sluttfasen med språkvask og korrektur.
Bokomslaget er laget av Sara Acedo. Da jeg så utkastet hennes, fikk jeg en sterk følelse av at hun virkelig hadde lest tekstene. Hun hadde tatt utgangspunkt i en konkret scene fra tittelnovellen, og det traff meg. Det var en veldig fin opplevelse.
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid?
Erfaringene fra studiet har vært avgjørende for at jeg debuterer nå. Jeg var en av dem som sto på venteliste, men som lykksalig nok fikk plass i klassen til Henning Bergsvåg. Hennings omtenksomme og solide ledelse av oss «Henningbarna» betød mye. Gjesteleserne var også viktige. Ikke minst samlingen der vi jobbet med novellesjangeren med forfatter Kristin Vego, ble retningsgivende for meg. Vegos måte å møte tekstene våre på, hvordan hun åpnet dem opp i lesningene sine og pekte på muligheter og svakheter, var virkelig berikende og inspirerende! Men alle gjesteleserne var dyktige forfattere som delte av erfaringene sine på en åpen og raus måte.
Året i Tromsø har utvilsomt vært et av de beste i livet mitt. Det har vært et privilegium å delta på et kreativt studium i voksen alder. Jeg har fått vennskap som jeg håper vil vare livet ut. Å få være med i et slikt «umulig fellesskap» (jeg mener Tomas Espedal har kalt skriveskoler noe sånt?) har vært utviklende. Du skjerper både lese- og skrivesansen, får masse ny kunnskap og må kanskje skrive ting du ikke hadde våget ellers. Uante ting kan komme ut at ditt skrivende jeg under slike omstendigheter. Når jeg tenker tilbake på den intense, nesten dirrende stemningen i forfatterrommet der vi satt sammen og næret de nyfødte tekstene våre, blir jeg rørt.
Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det! (om du for eksempel har lyst til å si litt mer om selve boka)
Dog Mode er blitt en samling på åtte noveller. De har vokst fram gjennom en utforskning av hva en novelle kan være for meg, uten at jeg har forsøkt å følge bestemte regler. Karakterene er både unge og eldre, og lever under ulike vilkår. Tekstene skildrer vennskap, parforhold, ulike former for ensomhet og smålighet – men også håp. Noen av karakterene er kanskje i ferd med å miste fotfestet, andre lever med sorg, skuffelser eller i fornektelse. Noen ser tilbake på relasjoner og forstår dem på nye måter. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tenker ofte på tekstene som malerier – elementer av fargelagte liv med nyanser av lys og skygger her og der. Jeg håper leseren får lyst til å bli værende i dem en stund.
Forfatterstudiet gratulerer Kristine på det varmeste!
Emilie A. Haugaard debuterer skjønnlitterært med Øen, Et rejsebrev fra Iran, og vi har igjen fått lov til å lage et lite intervju! Boken vil være i salg fra 27. mars, og lanseringen finner sted på forlaget Gladiator i København klokken 1730!
Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?
Jeg skrev mit debutprojekt for omtrent 5 år siden før og under jeg gik på forfatterskolen i Tromsø. Jeg har altid arbejdet meget i små brudstykker. Dykke helt ned i en specifik situation og være optaget og fanget af den situation længe. Det er her, jeg elsker at skrive, når jeg er der i processen, hvor intet behøves at hænge sammen. Generelt har mine tekster altid brudt og hoppet i steder og tid, jeg kan bedst lide at skrive tekster, der ikke er defineret af kronologi.
Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Jeg bliver udgivet hos Gladiator forlaget, hvor jeg gik på skriveskole tilbage i 2020. Der har jeg holdt kontakten med Hans Otto Jørgensen, og derigennem er denne debut blevet til.
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid?
Måden jeg har lært at læse mig selv med et kritisk blik. Mest har de mennesker som jeg stadig er i kontakt med betydning i dag. Få som læser mine tekster og deler deres kritik i svære skrivestunder, det har så stor værdi.
Og litt om selve boka:
Jeg har skrevet et rejsebrev fra et sted i Iran, en lille ø, langt væk fra fastlandet og resten af verden. På øen bor de ved havet, i sandet, i et forladt resort, de er let påklædte.
Jeg har skrevet om to piger, de bor på to tyndslidte madrasser, væggene er dekoreret med mønstrede tæpper. De lytter til hønsenes klukken, lyde af bølger, der rammer mod noget, lyden af suget på hinandens cigaretter.
Jeg har skrevet tekster om nysgerrighed, om sulten i fraværet af mad og mennesker. Om savnet og om frygten.
Jeg’et i teksten lader sig opsluge af dette sted, forelsker sig, sulter sig, løsriver sig fra krop og mennesker.
Forfatterstudiet gratulerer alle som er nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, April Alexandersdottir, Anne-Lise Frøland, Simen Holm, Nikolai Torgersen og Ane Sivertsen Landfald, det er en stor begivenhet! Helt spesielt gratulerer vi likevel Ane som er tidligere forfatterstudent i Tromsø! Juryen skriver om Anes bok:
Ane Sivertsen Landfalds (f.1988) bok, Jordoppgang, skiller seg ut blant debutantene ved å være verken dikt eller fortelling av noe slag. Tekstene i boka kan beskrives som saklig-poetisk og detaljrik kortprosa, med et objektivt og deskriptivt blikk mot verden. Boka kan forstås som en kartlegging over noen utvalgte menneskeskapte byggverk og oppfinnelser, samt naturbeskrivelser og -fenomener på mikronivå – som i større og mindre grad danner forbindelser. I de første tekstene blir vi introdusert for ravkammeret i Katarina-palasset i St. Petersburg som ble plyndret av tyskerne og seinere tapt i et sunket skip. Videre dras vi gjennom både en natur – og en kulturhistorisk reise; fra pyramider og romskip, til sanselige beskrivelser av sevje, sol og lys, og øyets evne til å se. Bak korttekstene, og måten de er satt sammen på, aner vi en økokritisk, kulturhistorisk og språkbevisst forfatter som våger å behandle konsepter og ideer i en form som er sjelden å se i norsk skjønnlitteratur i dag.
Det er ingen tvil om at dette er en helt nydelig bok, å se på og å lese! Det er bare å løpe å kjøpe!
Nå nærmer det seg igjen tid for å søke om opptak til Forfatterstudiet i Tromsø! Studieåret 2026-2027 tilbyr Uit, Norges arktiske universitet både Forfatterstudium 1 og Forfatterstudium 3 med søknadsfrist for begge studiene 1. mars. Forfatterstudiet i Tromsø er et samlingsbasert studium (7 samlinger på forfatterstudium 3 og 8 på forfatterstudium 1, og alle samlingsdatoene for studieåret 2026-2027 finner du her: https://forfatterstudietitromso.no/studentinfo ) Forfatterstudiet er satt sammen av tre årsenheter som bygger på hverandre, men hvor hver årsenhet er et avsluttende studium. På Forfatterstudium 1 jobber man mest med utforskning og arbeid med ulike litterære sjangere. På år 2 og 3 står fordypning og veiledning i eget kunstnerisk arbeid, samt muligheter for refleksjon rundt egen lese- og skrivepraksis, i sentrum. Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø er det eneste studiestedet i Norge som tilbyr en treårig utdanning i kreativ skriving. Det betyr ikke at man må ha tatt det første eller andre året i Tromsø for å søke på Forfatterstudium 3, det finnes andre muligheter! Vil man søke, finner man all informasjon om søknadsprosess, tekstprøver og innsending av dokumentasjon på nettsiden til UiT.
Den aller viktigste informasjonen for den som vil søke, finnes under punktet opptakskrav eller under: Kontakt oss, hvor du finner kontaktinformasjon til Anne Oterholm og Merete Blichfeldt om du har spørsmål.
På Forfatterstudiet i Tromsø jobber vi for det meste med tekst på papir. Men noen av våre studenter har skyggeprosjekter som av og til finner veien ut i det offentlige rom i andre formater. De som måtte på do under elektronikafestivalen Insomnia i Tromsø tidligere i høst kunne ikke unngå å legge merke til tekstinstallasjonene til Hansi og Sandra. I dette polyfone intervjuet forteller de om prosjektet og erfaringene med å flytte tekst ut av den alminnelige lesesituasjonen.
Litteratur på do, altså. Fortell litt om bakgrunnen for prosjektet. Hvordan valgte dere ut tekstene?
Hansi:
Foto: Andie Szatmari
Så bakgrunnen for prosjektet var at forfattarstudentane vart invitert med på å utsmykke Insomnia-festivalen saman med landskapstudentar og fine arts-folket på Kunstakademiet. Eg, Hansi, var den einaste forfattarspiren som takka ja av oss i utgangspunktet. Først tenkte eg på at eg kunne skrive tekstar til kunstnar-kunstnarane og landskapsarkitektane sine utsmykningar. Fleire eg snakka med advarte mot at leseevnen til folk på technofestival er dårlig. Og det var ikkje så mange som eigentleg var interessert i å samarbeide med meg haha. Eg trudde eigentleg ikkje det kom til å kome noko særlig bra ut av dette, men eg ville i alle fall få gratis tilgang til festivalen, så eg heiv meg uti det likevel. Medan eg gjekk og gnura på kva eg skulle gjere til festivalen, snakka eg med ein kunststudent som sa eg burde finne ein stad i venuen der det var grei belysning og der folk fekk lese tekstane i fred. Ho foreslo dassane. Og då var ideen sådd. Då eg fekk omvisning i lokalet der festivalen skulle vere innsåg eg kor mange toalettbåsar det var der. Typ tjue, trur eg. I tilegg til dobåsane var det også område med vaskar og speglar osb og pissoar. Og eg fekk lyst å dekke mest mogleg av desse flatene med poesi eller tekst. For å gjere det, altså få nok tekstar av ein viss kvalitet, som passa til konseptet som var “kroppar og vesen” byrja eg å sende melding til diverse kunstnarar, primært skrivande, som eg kjenner og oppfordra dei til å sende meg tekst til prosjektet. Anonymt eller under pseudonym eller med fullt namn. I starten var det ganske få som svarte ja. Så eg måtte mase på folk for å få dei til å sende noko. På ein eller annan måte klarte eg å overtale Sandra om å bli med på opplegget rundt dette tidspunktet. I første omgang, etter at Sandra også hadde byrja å kontakte skrivande folk ho
Foto: Dasspoetane
kjenner, fokuserte vi nok på å få nok tekstar til at vi kunne få eit særpreg i kvart rom vi hadde tatt ansvaret for. Vi skreiv også fleire tekstar sjølve. Oppfordringa til dei vi kontakta var å gje oss nokon tekstar som kunne passe til konseptet bodies and creatures eller å gjere noko heilt anna som kunne passe på dass. Gjennom ein del mas på folk i våre kreative nettverk fekk vi etter kvart nok tekst. Når vi kom til å skulle montere dei, var eg veldig glad for at Sandra hadde blitt med, sidan det var vesentleg meir krevjande å montere tekstane på ein god måte enn eg hadde trudd. Det var meir tidskrevjande å skrive med kritt og tusj på vegg og teipe papir med tekst på ein bra måte enn eg hadde trudd. Men sidan vi var to om det, vart det overkommeleg. Medan vi monterte inviterte vi også nokre av dei ledige frivillige på festivalen, ein kunstpraktikant frå Belgia og to andre utanlandske personar som eg ikkje hugsar nasjonaliteten på, som også monterte nokre tekstar på sine morsmål og nokre vener av seg på sine språk. Sånn sett fekk vi meir språkleg mangfald. Det var artig å tenke på det, at viss ein portugisk student til dømes kom inn på do, så ville hen oppdage eit dikt der på sitt eige språk!
Sandra:
Hehe ja, jeg hadde allerede billett til festivalen, så den frivillige ånden i meg trengte en direkte forespørsel fra Hansi. Jeg er glad han spurte.
Dette er rekontekstualisering. Hva opplevde dere at stedet, dassen, gjorde med tekstene? Er et dikt på papir og et dikt på do den samme teksten?
Hansi:
Fleire av tekstane eg fekk inn slo meg som litt simple greier. Men når vi fekk montert desse, eg ikkje skal peike ut, så vart dei plutseleg noko anna. Eg stjal også nokre dikt frå Jørn Sværen si diktsamling Dronningen av England. Dei hadde samme effekt, når vi skreiv dei på svarte veggfliser og dører med krit. Til dømes kunne eit enkelt dikt som “tilgi dem” få ei veldig kraft når det kjem over ein i stor kvit skrift i det ein skal til å forlate dassbåsen det var montert i. Det same kan seiast om dikta vi fekk av deg Morten! Og eg kan seie det same om dagboknotatane og sangtekstane til nokre bekjente av meg, som fekk eit preg av skrifting eller tilståing der
Foto: Dasspoetane
inne på dassane, som eg likte. Kvaliteten i det enkle eller det direkte i desse tekstane vart altså framheva av staden, av dassen. Dei lengre og meir kompliserte prosatekstane, som eg i utgangspunktet er meir begeistra for i bokformat, viste seg derimot, i fleire tilfeller, å kanskje vere meir høvelege i ei bok enn på ei dassdør eller over eit pissoar. Både eg og Sandra skreiv fleire dikt til dette prosjektet, sjølv om vi vanlegvis skriv mest prosa. Eg trur staden var ein viktig årsak til dette. Det er også krevjande å skrive pent og leseleg med tusj og kritt, kan eg fortelje deg!
Sandra:
Men så trengte det ikke nødvendigvis være så veldig pent heller. Dass-poeten bruker sjeldent lang tid på å utvikle form og innhold, det skjer i øyeblikket, et innfall kanskje, og det er budskapet som står i fokus. Mens et dikt på papir (i en bok) er mer eller mindre permanent, står diktet på doen alltid i fare for å bli vasket bort eller tusjet over. Men disse budskapene fører også ofte til dialog! På de mest nedtaggede dobåsene rundt omkring på utsteder kan man se at folk svarer på andres tagging, i form av bekreftelse eller bare assosiasjoner. Det kan oppstå noe poetisk der. Dassen er det mest private rommet vi har, og det er kanskje det som presser fram bekjennelsesbehovet. Diktet sendt inn av Johanne Valen er et eksempel på dette, hun «fant det på en do for sånn fire år siden eller noe, gøy å faktisk kunne bruke det til noe endelig». Hun hadde skrevet det ned i Word da hun sendte det inn, men da vi skulle skrive det opp på flisene forsøkte vi å gjenskape inntrykket av at dette var skrevet av ulike mennesker med ulike håndskrifter. Dermed ble akkurat dette diktet mer en rekonstruksjon enn en rekontekstualisering, kan man si det sånn? Personlig synes jeg i hvert fall Johannes funnet dikt, jentedo ble et av de kuleste bidragene.
Fikk dere noen fine tilbakemeldinger på prosjektet?
Hansi:
Eg (Hansi) fekk positive tilbakemeldingar frå dei fleste eg snakka med. Men eg var ikkje på festivalen, så fekk ikkje sett dei ærlige reaksjonane til festivaldeltakarane. Men der var Sandra.
Sandra:
Ja, Hansi som hadde jobbet så hardt måtte på den ekte jobben sin da det var festival. Sent på kvelden fikk jeg en melding av ham: «Rekna med du vassa i kompliment for tekstane?» Da kunne jeg fortelle at jeg hadde vasset, for på fredagen ble det oversvømmelse på en av doene. Kan man lese noe metaforisk av dette? Hansi responderte i hvert fall med «Skikkelig Berlin-stemning da!» Og Hansi, du opplevde vel også en liten oversvømmelse da du drev og testet med tusj og kritt noen dager i forkant, inne på doene på Kunstakademiet?
Foto: Andie Szatmari
Hansi:
Stemmer. Stod så lenge framfor eit pissoar og teikna på doen på KA at det byrja å spyle kontinuerlig med full kraft. Vart ingen skadar. Men måtte tilkalle ein handyman for å skru av dagen etter. Vart berre litt vått på flisene. Kan også legge til at vi truleg har fått ein copycat på akademiet, som eg trur bruker permanent tusj …. Vi brukte altså White board tusj og kritt, som lett kan fjernast med eit sveip med genserermet.
Er denne romlige og aktivistiske arbeidsmåten noe dere kommer til å ta videre?
Hansi:
For min del (Hansi) er det definitivt ein måte å jobbe på, som eg vil halde fram med. Det var deilig å tagge litt. Eg er vanlegvis ganske lovlydig. Men har alltid likt dass-grafitti og liknande. Det var eit artig format å jobbe med litteratur i. Det finst så mykje dårlig toalett-grafitti der ute. Mykje bra også. Men eg trur det at toalett (i alle fall for dei meir reinslige blant oss) er ein av få stadar der ein ikkje sit og scrollar på telefonen. Ein av få stadar der ein løftar blikket og studerer veggane rundt seg. Og kor folk faktisk les nesten kva som helst for å distrahere seg frå kroppens mest banale funksjonar. Og stadar der folk ikkje forventar tekst av høg poetisk kvalitet osb. Og sånn sett, er dassen ein stad, der ein verkeleg kan få gjennomslag som forfattar i dag.
Sandra:
Neste gang skal jeg vente med å kjøpe festivalbillett! Hehe. Men fra tull til alvor: Det ga mersmak! Og selv om «det er hyggeligere på jentedassen», som noen hadde skrevet med gul tusj på et utested i Oslo (det var også tagget noen uforståelige ord i rødt og blått, noe ved det estetiske fikk meg til å ta bilde av veggen), er det også ofte lengre kø på doer som ikke er pissoarer (kanskje er det forresten derfor det er så hyggelig der). Så framover vil jeg – i tillegg til å hygge med de andre ventende – bruke ventetiden til å se meg rundt, være enda mer observant. Som skrivende kan man finne mye gull på en dodør.
På nettsiden til forfatterstudiet pleier vi å lage intervjuer når tidligere forfatterstudenter kommer med sin første bok (som typisk skjer etter forfatterstudiet) Nå kommer Lars Lillehagen med bok mens han går på forfatterstudium 2, en bok han ikke har jobbet med mens han har gått på forfatterstudiet. Forfatterstudiet syns likevel det er veldig hyggelig at Lars har takket ja til et lite intervju med nettsiden vår i anledning utgivelsen av denne boka. Det betyr naturligvis at det vil komme en forespørsel om et nytt intervju når den andre boka (den første boka etter forfatterstudiet) en gang kommer. Lars Lillehagen sin bok skal være i bokhandelen fra 1. okotober, det er boklansering i Oslo torsdag 30. oktober på Bortenfor (Brenneriveien 7)
Vil du si litt om debutboken din og arbeidet med den?
Jeg hadde kreft og lot meg ryste. Boken er en bearbeidelse, og en hyllest til de som har slått armene om meg.
Først var skrivingen et forsøk på å forstå situasjonen. Da majonestuben var tom, lagde jeg et system og fulgte dette– da ble det et prosjekt jeg turte å sende inn. Med forlegger i ryggen ble det bok.
Hvordan har samarbeidet med forlaget vært?
Tiden tok meg umiddelbart inn i varmen. Redaktøren min, Thea Sundstedt Baugstø, er utrolig god til å lese fra et annet sted, samtidig som jeg synes vi er ganske sympatico. Dette har gjort samarbeidet utrolig stimulerende. Jeg har blitt holdt i hånden gjennom alle viktige valg og, dessuten, lyttet til.
Hva tenker du om å gå på et forfatterstudium (et slags påbygg) etter at du har debutert skjønnlitterært?
Siden skriving for meg er ganske hemmelig, har det vært utfordrende å oppsøke skrivefellesskap. Man tenker jo ofte at man er ræva når man får avslag her og der. Det er lett å miste motet.
Man kan godt være ræva på skriveskole og, men der er man omgitt av folk som elsker litteratur, som velvillig, og med voldsom interesse, dykker ned i hverandres uferdige tekster med åpne øyne. Diskusjonen rundt en enkeltsetning, troen på tekstens magiske egenskaper; det får man ikke overalt.
Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det!
Jeg vil bare si takk til Tiden for at de vil gi ut denne boken, og til forfatterstudiet for at dere ville ha meg med på laget.
Ane Sivertsen Landfalds første bok Jordoppgang, utgis i disse dager! Lanseringen og feiringen av boken foregå i bokhandelen Rosa Bøker i Oslo (Scheveigårdasgate 51) 29. oktober klokka 19. Alle er naturligvis hjertelig velkomne! Og forfatterstudiet er veldig glade for å ha fått sitt intervju, som altså kommer her:
Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?
Langsomt? Og, jeg holdt på å si koselig, for jeg har kosa meg skikkelig i store perioder. Noen ting føltes ikke ut som jobb i det hele tatt, materialet, hva jeg skulle skrive om, kom nærmest av seg sjøl. Arbeidet, det langsomme, virkelige arbeidet, kan det være fristende å tenke at har handla om to ting: en poetisk organisering av stoffet og en poetisk tilnærming til prosaen.
Det er en kortprosa-bok som til slutt endte med 49 enkelt-tekster, og det har vært mye jobb med hvordan tekstene skulle spilles opp mot hverandre, hvordan skulle de samles med tanke på helhet og hvordan skulle de spres med tanke på romlighet og dynamikk? Hva er for mye og hva er for lite avstand mellom to tekster som kretser rundt lignende eller kontrasterende motiv,hvordan ser siste setning i en tekst ut opp mot første setning i påfølgende tekst osv.Til slutt ble tekstene delt inn i 5 hoveddeler, og jeg er fornøyd med at hver del har sin interne logikk, sin egne måte å si at disse tekstene har noe til felles på. Organiseringa har vært en slags tredimensjonal tenkning heller enn en kronologisk rekkefølge. I tillegg hopper jo tekstene i tid og rom hele tida. Det eneste arbeidet jeg har lagt ned for å få til en lineær bevegelse, er at året og sesongene trekker gjennom boka; det er vår i første del, og vinter i den femte og siste delen. Det er nok ikke en veldig iøynefallende strukturering, det er mer en gradering som liggerder som en understrøm ellergjennomstrømming. Og sånn er det jo på en måte i virkeligheten også.
Den andre komponenten i arbeidet, og min store interesse, vil jeg si har vært et språkarbeid, og her har jeg kanskje følt meg like mye beslekta med en poet som en prosaist i arbeidet med musikalitet og kling og klang, hva bærer ord med seg via etymologien, hva slags ord finnes overhodet. Jeg har jobba mye på setningsnivå, å få et ord til å lade det ved sida av seg, eller lade et ord et helt annet sted i manuset. Formlikheter og speilinger går igjen rent tematisk, men også inni språket: jeg har jobba med tvilling-adjektiver, eller speilende adjektiver eller verb, det er stort sett ikke tilfeldig hvilke ting som beskrives på samme måte. Ulike fenomener og gjenstander som er gjort beslekta i boka gjennom ordvalg. Det er for eksempel to ting, to tider eller to størrelser, som beskrives med adjektivet «snau», og det er livssyklusen til ei flue i starten av boka, og en soloppgang sett fra en romstasjon mot slutten. Det er klart at sånne ting ikke er så synlige ved en gjennomlesning. En ting er at organiseringa av rekkefølgen på tekstene konstruerer en helhet, men den boklige helheten, den som, hva skal man si, lever og ikke bare fungerer, er blitt gjort i dette arbeidet, langt inne i detaljene i tekstveven.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Langsomt? Litt mindre koselig med refusjoner, det er det jo. I Tromsø var det så lite snakk om hva slags bøker vi skreiv. Tekst var tekst, det var et fokus uten noen forstyrrelser: det som ikke handla om teksten vi hadde foran oss, var oss uvedkommende. Så, når boka skulle ut fra klasserommet, skjønte jeg at jeg hadde skrevet det man ville kalle en smal bok. Jeg tenkte at jeg helst ville unngå å gi ut en smal bok på smalt forlag, og forsøkte meg først på de større forlagene. At det ble H//O//F til slutt, er jeg nå innmari glad for. Når det er snakk om de mindre forlagene blir det alltid trukket fram at det de mangler, er markedsføringsmusklene, og at det er det mest åpenbare minuset for den som utgir. Med stadig flere historier om hvordan den kommersielle virkeligheten og tankegangen spiser seg inn på de store forlagene, og hvilke utfall det kan gi for den som gir ut og hva som gis ut, tenker jeg at denne innvendingen også kan snus på: Det har aldri vært noen tvil om at det er litteraturen som står i sentrum i min kontakt med H//O//F. Det er det som driver det hele, sånn er det nødt til å være på forlag av mindre format. Og det er det både en frihet og trygghet i. Apropos å være i miljøer uten forstyrrelser. Det er godt å gi ut en bok på og fra et sånt sted. Og så har jeg hatt to forfattere som redaktører, og det har vært gøy å bli lest av andre som skriver. De har vært årvåkne og presise i lesninga si, men i tillegg opplevde jeg at de ofte så etter åpninger i teksten, slik en som skriver gjør, det var veldig skrive–bejaende! Og så har jeg fått en bok som ser ut slik jeg ville at den skulle se ut, et lite preg på det blå omslaget, varm brun for- og baksats, og et gult vevd bånd for å legge mellom sidene. Uten visuelle forstyrrelser!
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiethar hatt betydning for deg i videre arbeid, de har hatt det?
Man blir utvilsomt en mye bedre leser av å lese og formulere noe om det man leser, og det så ofte. Skolen har gjort oss til svært kvalifiserte lesere, det er «plutselig» noe jeg kan, og som jeg vil fortsette å gjøre i en eller annen form. Det var også en god erfaring å få mine egne tekster pepra av så mange ulike blikk. Jeg fikk en del motstridende lesninger, og verdien av å få motstridende, men like kvalifiserte lesninger, eller kvalifiserte uenigheter, er ganske stor. Det hjalp meg å posisjonere meg i egen skriving, se tydeligere hva det faktisk er og ikke er, og bli sikrere på hva og hvordan jeg skriver. Kvaliteten og konsentrasjonen rundt tekst i Tromsø har gjort at jeg kan plassere når jeg har fått en slapp lesning, eller en lesning styrt av andre preferanser enn det som er tekstens premisser. Og så møtte jeg jo noen av mine beste venner i de tre årene!
Og om du har lyst til å skrive noe om selve boka, er det selvfølgelig helt utmerket, men du ser eventuelt på hvor mye tid du syns du kan bruke på dette og om det er noe du har lyst til å si.Og du kan skrive så langt (eller kort) du bare vil.
Jordoppganger en samling kortprosatekster. Tekstene har ikke et fortellende subjekt, men et fortellende blikk, som sveiper over store avstander og tidsrom, gjør nedslag her og der, og beskriver det som foregår akkurat da, på det stedet. Blikket har en interesse for hvordan naturen fungerer og beveger seg, for hva tida og helt gjengse naturkrefter som vind og vann gjør med omgivelsene de virker i – det være seg landskap eller gjenstander og konstruksjoner som mennesker har laga eller forsøker å bevare.Og så er blikket veldig opptatt av sola og lys og blomster, av øyne og av det som er ekte og såkalte kopier, og av mennesker som stimler sammen for å betrakte et eller annet som foregår.
Du har allerede gitt ut én bok etter at du gikk på Forfatterstudiet, Hvem drepte kelneren, en sakprosabok. Nå kommer din første skjønnlitterære bok, en roman, Ultima Thule, hvordan har arbeidet med denne boken vært, da du gikk på Forfatterstudiet og i tiden etterpå? 
Har du lyst til å si litt om hva Ultima Thule handler om? 
