Intervju med Henning H. Bergsvåg

Foto Helge Skodvin

Hilde Charlotte Blomberg, student ved forfatterstudium 1 har intervjuet Henning H. Bergsvåg, lærer ved Forfatterstudiet i Tromsø 2022-23. Han har gitt ut 7 diktsamlinger og driver podkasten Poesidigg.

Hva var din vei inn i poesien?
Jeg leste ingen bøker som helt ung, men på gymnaset ble vi tvunget til å lese «Fuglane» av Tarjei Vesaas, og med det erfarte jeg at det var en mulighet for et alvorlig språk. Dette var et sjokk. Jeg hadde ellers bare forhold til fotballspråk, «Smokey and the bandit» og komedier på film og tv. Jeg holdt bare på med fotball og humor. Så dette nye språket slo ned som en stor greie, kanskje også fordi det var rundt den tiden min far døde. Samtidig gikk Twin Peaks på tv for første gang og der var det mystiske ordgåter som stod sentralt i plottet. Så da jeg kjedet meg, spesielt i tysktimene, begynte jeg å skrive slike rare ting, ting jeg tenkte kunne vært med i Twin Peaks. Ut av dette oppstod merkelige setninger med et alvor. Det var som en slags desperasjon i å ønske å bryte med noe, å bli en annen. Jeg fikk kontakt med noe mørkt, noe alvorlig, i meg selv som jeg ikke hadde vært i kontakt med før. Og dermed begynte jeg å skrive. Jeg begynte ikke å lese i veldig stor grad. Jeg leste kanskje litt, det var mer sånn Beatpoesi, ting som var litt snappy, som hadde et poeng, som var litt humoristisk. Først langt senere gikk jeg inn i den seriøse poesien. Kanskje ti år seinere.

Var dette etter at du hadde begynt på Skrivekunstakademiet i Bergen?
Nei, da jeg begynte på Skrivekunstakademiet hadde jeg bare lest Dylan, Jack Kerouac og litt sånne tøffe-seg ting. Bukowski. Men da jeg kom inn der begynte jeg å lese norske poeter, og jeg husker vi fikk Rune Christiansen på besøk. Han hadde med seg masse franske stemmer. Alt var helt nytt. Jeg visste ingenting om noe som helst. Det var en krasjlanding for meg. Jeg syns det var dritkjedelig, det hadde ingen poeng, følte jeg. Det tok lang tid før jeg så kvaliteten i den type litteratur. Litteratur som undersøkte seg selv og sin egen form. Og som nå er det eneste jeg bryr meg om.

Kunne du ha valgt noe annet enn poesi?
Nei, jeg tror det måtte bli den formen, og det handler om min psykologi og den type ting, rett og slett fordi jeg ikke greier å sitte stille. Jeg har en litt rastløs natur.  Enkelt og greit. Pluss at jeg er nesten bare interessert i der det smeller. Jeg er interessert i der det er risiko, der det er intensitet, der det er noe på spill. Så det å sitte i fem år og skrive en roman der alt egentlig handler om den ene scenen, som er klimakset, og alt det andre skal bygge opp til det, det går ikke.  Jeg må gå fra høydepunkt til høydepunkt. Ikke nødvendigvis de mest dramatiske høydepunkt, men rett til kjernen.

Hva syns du at sjangeren gir deg?
Det gir en tilstedeværelse når jeg leser. Og det gir meg en forvirring, en utrygghet. Hvis jeg leser god poesi, så forstår jeg ikke alt. Det jeg ikke forstår, det liker jeg nesten alltid. Der jeg må strekke meg litt. Virkelig gode ting får meg festet til et øyeblikk. Og all poesi jeg leser leser jeg som poet. I møte med min egen skrift. Jeg møter poesien som skriver. Det har blitt uadskillelig for meg. Det er noe jeg må leve med. Jeg kan sjelden hengi meg helt som leser, da må det i så fall være noe helt annet enn poesi. For eks en biografi eller en fagbok. Poeten i meg blir ellers med, for jeg undersøker hva teksten kan tilføre meg, hvordan den kan utvikle meg og mitt uttrykk.

Hva er et dikt? Hva vil et dikt?
Et dikt er en umulighet, vil jeg si. Hvis det er godt. Et dikt er et forsøk på å beskrive hvorfor det samme diktet er umulig. Jeg tenker diktet skal prøve å ikke underminere seg selv, men det skal prøve å sette seg selv i en slags form for fare. Og det er det vanskeligste. Det er det bare ytterst sjelden man får til. Jeg syns det er det man må strekke seg etter. Men jeg kan like veldig mange andre uttrykk også. Men nå snakker vi om meg som skriver/leser, da er det dette jeg virkelig tenner på. Men jeg kan lese veldig mange uttrykk som er helt annerledes enn meg selv, og se kvaliteten i det. Se styrken og fascinasjonen i det. Og jeg kan la meg fascinere, men jeg vet at det jeg setter aller høyest er det som står i fare for å bryte sammen.

Bør man bare lese poesi hvis man vil bli en god poet?
Nei, selvfølgelig ikke. Men man må lese poesi. Det kommer man seg ikke unna. Man må finne sine innganger og man må stjele måter å gjøre ting på. Man må hele tiden sette sammen sitt uttrykk. Jeg føler jo for eks at mitt uttrykk kommer fra noen formative år i 98/99/00 der jeg leste visse poeter og da jeg forstod at det gikk an å skrive på den måten de gjør. Det går an å gjøre det sånn. Og sånn. Og sånn. Og så settes dette sammen på en eller annen måte til min stemme. Som da parrer seg med min psykologi og så blir det et helt spesielt uttrykk. Det kommer med en slags 50-50 fordeling av det jeg kommer med selv og det jeg har lest. Så blir det min stemme.

Var dette lenge etter at du gikk på forfatterstudiet?
Det var cirka samme tid. Da formes det en stemme ut av det og det trenger alle poeter in spe: å oppsøke og se muligheter. Noen ting bruker du, noen ting ikke. Når du skal sprenge frem det rommet som stemmen skal opptre i, må du vite hva som er mulig. Originaliteten kommer ikke fra en eller annen guddommelig gnist i ditt eget hode, den kommer fra en kombinasjon av ting som du selv oppsøker. Så derfor er det viktig å oppsøke så mye som mulig. Se hva det er poeten har prøvd på. Og så stille seg spørsmålet; hva kan jeg bruke? Hvordan kan dette påvirke mine ting? Når jeg skriver selv, har jeg tre-fire fagbøker på skrivebordet mitt. Jeg jobber veldig mye med faglitteratur i alle mine bøker. Jeg kan se tilbake og se hvilke bøker og temaer jeg drev med da jeg skrev hver av mine bøker. Jeg skriver i dialog med faglitteratur.

Er det noen muligheter, i så fall hvilke, som poesien har som andre sjangre ikke har?
Nei, den har ikke andre muligheter, men bruker kanskje mulighetene i større grad enn for eks romanen. Selv om romanen per definisjon er en eksperimentell sjanger, er den fryktelig sjelden det. Den har stivnet i en slags form eller idé om seg selv. Men det kan man også kritisere diktet for. Mange vil gjøre det. Men jeg vil også si at det er ganske mange som tar diktet veier som vi ikke har sett før. Og det er bevegelse mot andre sjangre. Jeg har for eks stort utbytte av å bevege diktsjangeren mot prosa. Å være i grenselandet der, og utforske tredjeperson og iscenesettelser for eksempel. Å bruke romanens virkemidler i diktet, det er mitt uttrykk. Elastisiteten er typisk for poesien. Det er en elastisk form. Den kan forandre, den kan skifte, det kan bli helt annerledes rundt neste hjørne. Og det kan egentlig alle de andre sjangrene gjøre også. Men de bruker det langt sjeldnere enn diktet.

Spennende dette du sier med å bevege seg mot prosa. Kan du si hva du tenker om prosadiktet?
I mitt tilfelle prøver jeg å strippe vekk de vanlige poetiske kjennetegnene. Ta ned metaforbruken, være mer direkte, mer rett på. Prøve å skrive helt inn til beinet. Særlig de tre siste bøkene mine er slik. Minst mulig blomstrete og jålete. Det jeg prøver å se er hva det er romanen kan tilby av virkemidler som jeg kan bruke, rett og slett. De tre siste bøkene mine, kanskje fire, er egentlig i prinsippet romaner. Det kunne like gjerne stått roman utenpå.

Så hvor går grensene?
Mine bøker kunne vært eksperimentelle romaner. Det beste fra begge. Men jeg velger det jeg vil fra de to sjangrene. Men det er jo bare hva forlaget setter på det, og hvordan en definerer det selv. Jeg syns jo poesi er en feil betegnelse på mitt uttrykk egentlig. Jeg føler at jeg skriver kunstbøker.  Jeg jobber med et kunstuttrykk. Og ser på meg selv som en kunstner. Like mye som en forfatter. En helhet der alt skal spille på alt.

Har du en stor tankevirksomhet bak hver bok?
Ja, enorm. Jeg prøver å arbeide frem tematikker jeg har lyst til å imøtegå og behandle i mine verk. Og så får det et litterært uttrykk.

Hva er viktigst for deg når du skriver? Og hvordan starter du en ny bok? Eller har du en prosess der du skriver hele tiden?
Ja, det første året er det slik, jeg orienterer meg i fag. For eks i den siste boken min, som heter «Dette er ikke et stille sted,» da oppdaget jeg en tysk filosof som heter Byung-Chul Han og han skriver om det moderne mennesket og forgjengelighetskulturen vi er en del av. Der vi blir overstrømmet med bilder og inntrykk i en konstant strøm og at vi er en del av den digitale virkeligheten. Jeg leste veldig mange av hans bøker og var veldig interessert i den tematikken. Da oppstår det setninger. Det oppstår en slags stor uformelig følelse, en stor form, som jeg skal forme og elte og behandle. Det er tanker og tankegods. Det er et stoff. Og så begynner jeg mikse inn kanskje personer, deretter forsøker jeg å iscenesette ideene. Men dette skjer ikke på et tankeplan i begynnelsen, da bare oppstår det noe, da spiller jeg inn idéer og setninger, skriver tusen setninger og bruker to.

Så du driver et filosofisk arbeid?
Ja. Absolutt. Jeg har med meg stoffet. Har stoffet inkorporert i meg.

Er research noe som er viktig for deg?
Jeg har vel egentlig besvart det. Til debutboken min «Newfoundland» gjorde jeg research. Jeg dro ikke til Newfoundland, men jeg leste en leksikonartikkel. Da fant jeg informasjon jeg puttet inn i teksten. Og lagde landskapet og diktene ut fra det.

Hvordan få poesien troverdig og god?
Det er ulike strategier for det. Jeg bruker konkrete ting. Setter inn en konkret verden, objekter. Sanselighet. En kropp i diktet som tar på ting og som lukter, smaker osv og beskrivelser av det. Det gir en autentisitet. Men det kan finnes andre uttrykk som er for eks enormt korthugde, med en setning eller to, slik som Ola Julén i Sverige, som skrev noen små utrop. Det er mange ulike strategier.

Men hvordan vet man at man er på rett vei?
Det er to måter å finne det ut på. Det ene er hvis du føler det selv, og det kan skje, men veldig ofte vet du ikke det selv. Og da er det ytterst viktig å vise det til noen.  Og da er jo et forfatterstudium veldig bra.

Er de noe man bør tenke på hvis man ikke har skrevet poesi før?
Nei. Man må bare gjøre det. Det er det som stopper de fleste, at man aldri setter seg ned og prøver. Diktet kan se ut akkurat som det vil. Det er en elastisk sjanger. Det er hva som helst. Det vanskeligste kan være hvis man er låst i forestillingen om poesien, for det kan være vanskelig å bli kvitt. Hvis du tror at et dikt er på en spesiell måte. Å gå på et skrivekurs er ofte det beste. Så kan man løse opp i forestillingene sine.

Er det noen egenskaper en god poet har? Noen fellestrekk ved de som er gode?
De har en sterk vilje. Til å ville skrive dikt.

Hvordan jobbet du med din første bok?
Jeg gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen, jeg var midtveis der, da idéen kom.  Navnet Newfoundland kom i en drøm. Så leste jeg en leksikonartikkel og deretter peiste jeg på. Jeg brukte litt tid på å finne ut at jeg kunne bruke Newfoundland som tittel. Jeg vurderte mange andre titler, men er veldig fornøyd med valget. Jeg jobbet med teksten da jeg gikk på Skrivekunstakademiet, og så ble jeg med i en skrivegruppe bestående av tidligere skrivekunstelever og etablerte forfattere, og der jobbet vi tett sammen. Så det var egentlig i tett samarbeid med den gruppa at jeg formet Newfoundland.

Hva er det viktigste du har lært som poet? Og var det ting du trodde som nybegynner som viste seg å ikke stemme?
Fordi jeg var en ung mann hadde jeg en slags forskrudd idé om at det fantes genier. At Dylan osv ikke kunne lage noe dårlig. Det strømmet ut fra deres geni, det trodde jeg på. Og da trodde jeg at det måtte være sånn for meg også. Dermed måtte jeg lage meg en forestilling om at jeg var et geni. Og at alt jeg gjorde måtte derfor være dritgodt. Men da jeg da kom på Skrivekunstakademiet, ble min tekst, på samme måte som alle de andre sine tekster, kopiert opp og delt ut til alle. Da forstod jeg at teksten måtte forsvare seg selv. At det faktisk er teksten som gjelder, og ikke meg. Om jeg har hatt et spennende liv, det var helt irrelevant. Jeg hadde jo vært husokkupant og pønker og syns jeg var dødskul, men det hjalp ingenting. Det var en romantisk forestilling. Da gjestelærerne på Skrivekunstakademiet gikk i ordentlige gensere og så ut som om de var trøtte foreldre, så tenkte jeg den gangen at dette var helt utrolig kjedelige folk. Men så viste det seg jo at de var helt fantastiske. Når man er ung, ung mann, spesielt, tror man ofte slike ting.

Hva ville du sagt til deg selv som ung – med den erfaringen du har nå?
Det blir ikke noe bedre. Det blir ikke noe lettere. Det er akkurat like vanskelig å skrive nå som før. Jeg trodde det skulle bli lettere, jeg tenkte man kom til å få en slags ferdighet. Men jeg føler at jeg må lage en ny kunstform hver gang. Skape noe nytt hver gang. Det hadde vært greit å vite den gangen jeg startet med poesi, da er det ikke sikkert jeg hadde giddet.

Hvordan leser du poesi?
Jeg gjør jo det mye i yrkessammenheng. Jeg leser mye fordi jeg har en podcast som heter Poesidigg og jeg intervjuer veldig mange folk, og jeg må derfor lese mye. Men når jeg oppsøker poesi for egen del, så er det nesten alltid fordi det skal gå i dialog med min egen skrift. Og det er en helt annen måte å lese på. Da er det sjelden norsk poesi, da er det svensk, og finlandssvensk spesielt. Poesi der jeg kan føle meg helt fri, og at det skal ikke brukes til noe, det er kun til min egen inspirasjon. Det er fint. Det er hele tiden noe nytt å følge med på derfra også. Men det er klart at i yrkessammenheng leser jeg mye ulik poesi. Og det kan også gi meg store opplevelser, men i og med at jeg skal bruke det til noe, så eksploderer det ikke. I alle de nordiske landene er det mye spennende å følge med på innen poesien. Og det er en fin ny strøm av oversettelser som kommer. Fra USA for eksempel, slik som Audre Lorde og Claudia Rankine. Stemmer fra et helt annet perspektiv. Jeg følger med på hva som blir utgitt, og jeg leser tidsskrifter.

Hvordan nærme seg poesi som man syns er vanskelig å forstå?
Jeg tenker at folk må behandle poesi som når de hører på en plate. Som når de hører musikk. Du skal ikke forstå musikk du hører.  Du skal være der. Du skal oppleve det. Enkelt og greit. Det å ha en forestilling at man skal frakte ut noe, det blir helt feil. Du skal bare gå inn i hulen og være i den hulen, og så skal du gå ut igjen.

Et underspørsmål av det er hvordan vet man at det som er krevende å lese er godt skrevet?
Du merker det på stemmen, om du stoler på stemmen. Hvis du stoler på stemmen, men ikke forstår, da er det et veldig godt tegn. Hvis det gir en eller annen tillit.

Mer informasjon om Henning H. Bergsvåg finnes her: https://www.henningbergsvag.com