All Posts in “forfatterdebutanter”

Andreas Tharaldsen kommer med sin første skjønnlitterære utgivelse etter å ha gått på Forfatterstudiet i Tromsø, romanen Ultima Thule!

·
Foto: Ezra Hollup

Forfatterstudiet har allerede hatt et intervju med Andreas Tharaldsen på denne nettsiden, da hans første sakprosaboka ble utgitt. Vi kunne ha sagt oss fornøyde med det, men nei, for nå kommer den første skjønnlitterære utgivelsen, romanen Ultima Thule. Og selvfølelig lurer vi på hvordan arbeidet med den første romanen har vært! Hva er forskjellen på å skrive en sakprosabok og en roman? Ultima Thule er i bokhandel 17. september. Mandag 28. september kl. 18.00 er det lanseringsfest på Folk i Storgata (i Oslo), og for dem som ikke befinner seg i Oslo: Andreas Tharaldsen kommer til Litteraten på Amtmandens i Tromsø 29. oktober.

Du har allerede gitt ut én bok etter at du gikk på Forfatterstudiet, Hvem drepte kelneren, en sakprosabok. Nå kommer din første skjønnlitterære bok, en roman, Ultima Thule, hvordan har arbeidet med denne boken vært, da du gikk på Forfatterstudiet og i tiden etterpå? 

Da jeg søkte meg til Forfatterstudiet i Tromsø i 2022, og kom inn på grunn av en administrativ feil, skrev jeg på det som jeg trodde skulle bli en stor kelnerroman. Heldigvis fikk vi prøve oss på flere sjangre i Tromsø, og derfor var det rom for mange eksperimenter. Ultima Thule var et av disse eksperimentene. Derfor kan en si at romanen ble unnfanget første året i Tromsø, nærmere bestemt på flyplassen, hvor jeg skrev åpningen på det som først var tenkt som en novelle. Den handlet om en mann som prøver å oversette Marx til samisk, men som ikke kan samisk. Sprengbasen Birger, som er en sentral karakter i romanen, ble til i en scenetekst på en annen samling (og glitrende fremført av en medstudent i blackboxen der). Jeg tror det var viktig for mange av oss at Henning Bergvågs hadde et så skarpt og entusiastisk blikk på skriveprosjektene våre det første året. Det ga den nødvendige selvtilliten til å sette i gang med maratonen det er å skrive roman. Det var også Henning som advarte meg mot å debutere med nok en kelnerbok, og som mente at det var mye mer spennende med sprengning av tromsøpalmer og Marx på samisk. Og da jeg søkte meg inn på andreåret i Tromsø, var det det med det som skulle bli Ultima Thule. Hvis Ultima Thule ble unnfanget det første året i Tromsø, var andreåret avgjørende fødselshjelp for romanen. Både de oterholmske og wintervoldske røntgenlesningene har jeg hatt med meg i arbeidet med romanen etterpå. Det at Forfatterstudiet i Tromsø introduserer forfatterstudentene for en cirkumpolar litterær forståelse, bidro til å slå hull på min egen Oslo-boble, og var sånn sett også en forutsetning for at Ultima Thule ble til.

Med tanke på samarbeidet med forlaget, er det stor forskjell på å utgi sakprosa og skjønnlitteratur? Eventuelt hva?

Det er mye gøyere å skrive skjønnlitteratur, nettopp fordi at der kan en lyve så mye en vil, være usaklig også. I arbeidet med sakprosa må alt dokumenteres med kilder, stoffet legges frem på en saklig måte. Det legger noen begrensninger jeg ikke ennå har klart å fri meg fra. Da jeg gikk til forlaget Res Publica med Hvem drepte kelneren? hadde jeg en masse materiale fra research, en prosjektbeskrivelse og et første kapittel, så fikk jeg en redaktør og fullførte boka kapittel for kapittel i løpet av et år. Da Ruben Ræder (redaktør i Cappelen Damm) tok kontakt, lignet Ultima Thule mer på en hel bok. Likevel tok det to år, og mye hardt arbeid, før romanen ble det den er i dag. Der den ene prosessen er litt som å flytte tamrein fra vinterbeite til sommerbeite, er den andre som å få hundre ville hester til å trekke vogna den samme retningen. Ellers er ganske mye likt, når det gjelder samarbeidet med redaktøren. En skriver, sender tekst til en redaktør, venter på en utskrift med kommentarer og skriver om igjen. I den prosessen finner en ut av hvilke litterære påfunn som står seg, og hvem som blir offer for delete-tasten.

Foto: Ezra Hollup

Har du lyst til å si litt om hva Ultima Thule handler om? 

I Ultima Thule møter vi en mann som forsøker å oversette Marx til samisk. Problemet er bare at han ikke kan samisk. Da han gir opp å oversette selve teksten, forsøker han heller å sprenge seg frem i fjellet etter den. Like sterk som drømmen om revolusjon er tørsten etter Mack pilsner for jeg-et. Dette skaper selvfølgelig også forviklinger, da bryggeriet i Tromsø er lagt ned og det eneste som er å få på markedet er den musserende vinen Aqua Ultima Thule. Og via denne håpløse reisen får leseren heldigvis forlyste seg over den rike bygdekulturen en finner i Øst-Finnmark – pubsjorr, bannskap, motorisert ferdsel, bygderevy, russenorsk, kvensk sisu og mer til.

Forfatterstudiet gratulerer så mye med romanen!

 

 

Tidligere forfatterstudent Siv Helén Strømland, debuterer med romanen, Katastrofelengsel!

·

Siv Helén Strøland, tidligere Forfatterstudent i Tromsø kommer nå med sin første roman etter studiet, boken skal ligge i bokhandelen fra i dag (7. september 2026), og lanseringsfesten finner sted torsdag 10. september kl 18.30 på Den gamle skobutikken, Torggata 11 i Oslo, og alle er naturligvis hjertelig velkomne til å feire og kan hende kjøpe bok …

Og her kommer Forfatterstudiets intervju med Siv Helén, kanskje det aller første så langt!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Bølgete. Både på det mentale og mer praktiske plan. Jeg skrev romanen på nytt og på nytt, i sikkert hundre versjoner, det var så mye å holde styr på, jeg lagde en tidslinje på et tidspunkt, et slags forsøk på strukturell tilnærming, men jeg skjønte ganske fort at det var ikke sånn hjernen min funket. Jeg måtte tillate at prosessen ble litt kaotisk. Da ble det fort sånn at når jeg fikk knekt til noe et sted i teksten, fikk det plutselig konsekvenser et annet sted, så måtte jeg dit, og sånn holdt jeg på. Selv om jeg ikke var opptatt av at ting måtte være så veldig logisk for eventuelle andre som skulle lese teksten, ble jeg veldig opphengt i å forstå hvordan den hang sammen selv.

Starten på prosjektet i den formen som til slutt ble boka var faktisk mens jeg gikk på forfatterstudiet i Tromsø. Den hadde nok vært i gang en stund før det, men behandlingen av den som et uttalt romanprosjekt startet inn mot romansamlingen på nyåret i 2023. Da var jeg i den heldige situasjonen at jeg hadde permisjon fra jobben min og hadde masse tid til å lese og skrive. Jeg fortsatte å jobbe med romanen parallelt med andre prosjekter i løpet av Tromsø-året, og etterpå fikk jeg også jobbe videre med den på Gyldendal skriveskole, som også var veldig nyttig (selv om det ikke var der jeg endte med å gi ut). Da var jeg tilbake i full jobb og måtte finne tidslommer å jobbe med den i. Det var ikke helt lett, jeg vil ikke si jeg holdt på å gi opp, jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle skrive den ferdig nok til at den var klar for å sendes til forlag, men det var perioder hvor jeg fikk skrevet mye mindre enn jeg egentlig ønsket. I tillegg betød ferdig nok for meg at den skulle føles veldig ferdig, jeg ville være der at jeg hadde skrevet ut teksten så langt jeg kunne tenke den, ikke bli lat og la det være igjen masse uløste ideer som jeg ikke hadde gitt et ordentlig forsøk. Jeg trakk meg fra min egen tidsplan flere ganger. Følelsen av å være ferdig kom jo ikke, selvsagt. Skjønner ikke helt hvordan tenkte at det plutselig skulle skje. Heldigvis hadde jeg et par gode lesere og venner som passet på å sjekke inn med jevne mellomrom om hvordan det lå an med å levere manuskriptet fra meg. De bidro med virkelig verdifullt press. Da jeg endelig sendte den av gårde til tre forlag (jeg orket ikke sende til flere, det ble for overveldende), var de påfølgende ukene ganske grusomme. Jeg ville være en kul katt som ikke brydde seg, men det er jeg jo ikke. Da jeg endelig begynte å jobbe med romanen med redaktøren min med mål om å gi den ut nå i høst, vil jeg ikke si det var lett det heller, men situasjonen var veldig annerledes. Man får fart også utenfra. Men det kom med andre typer oppheng og problemstillinger, jeg ble for eksempel redd for at teksten (og forfatteren) skulle bli serviceinnstilt og bekreftelsesorientert når noen skulle kom inn med forlagsperspektiv. Det skjedde heldigvis ikke, mye på grunn av redaktøren som på ingen måte lot meg løpe fra ansvaret for min egen tekst. Det var så viktig.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Redaktøren min tok først kontakt med meg etter en opplesning på Blå i Oslo, det var også mens jeg gikk i Tromsø. Da var dette romanprosjektet så vidt i gang og langt fra klart for å jobbes med på en sånn måte. Det måtte jo skrives først. To og et halvt år tok det, så var jeg der. Redaktøren min hadde holdt døra oppe for meg siden vår første kontakt, og da jeg endelig kom med dette prosjektet, opplevde jeg at det ble lest så godt. Jeg fikk et råd en gang av en annen forfatter om at det var viktig å finne en redaktør som vil ditt prosjekt. Det er jo lettere sagt enn gjort, så akkurat i det føler jeg meg heldig. Jeg fikk tid og rom til å gjøre romanen til det jeg ville den skulle være, men også veldig viktige og håndterbare innspill til konkrete steder hvor det lå interessante åpninger i teksten. På et tidspunkt syns jeg det ble veldig vanskelig å skjønne hvordan man bestemmer seg for når en bok er ferdig, man kan vel strengt tatt skrive mer og skrive om til evig tid. Uten redaktøren, som på akkurat det punktet var ganske tydelig, og foreslo at nå kan du si deg ferdig her og heller begynne på noe annet, så hadde jeg kanskje gnuret på denne fremdeles.

Da vi begynte å jobbe med boka også som fysisk produkt syns jeg det var sprøtt hvor mange flinke folk som ble involvert i mitt prosjekt. Sats, korrektur, foto, omslaget av Johanne Hjorthol som ble så riktig, og etter hvert de på forlaget som nå gjør en formidabel jobb med å gjøre boka kjent og tilgjengelig. Et kjempeprivilegium. Jeg håper veldig jeg får mulighet til å gjøre det igjen.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid? 

Forfatterstudiet har hatt så stor betydning for meg. Jeg vil gjerne tro jeg hadde kommet meg tilbake til skrivingen og til bokutgivelse selv om jeg ikke, ved en inkurie, hadde kommet inn i Tromsø, men jeg er egentlig ganske sikker på jeg hadde vært et godt stykke unna uten. Året i Tromsø var betydningsfullt på mange forskjellige måter, det gav meg både en anledning til å ta mine egne ambisjoner på alvor, snakke høyt om at jeg ville noe med skrivingen min, samtidig gav det en åpenbaring av at skriving også kan ha en kollektiv orientering, mate både teksten og selvet. Kristine Næss var en fantastisk skrivelærer for meg, så klok. Hun delte raust av tanker jeg kunne bruke, både generelt og spesifikt til mine tekster. Sammen med henne, dedikerte gjestelærere og klassen min oppstod et rom som jeg kunne skrive i, lese og bli lest. Det var voldsomt, utvidende. Jeg har fått  skrivevennskap gjennom det som varer. Også hadde vi det så gøy! Jeg gjorde ting jeg trodde jeg verken hadde lyst eller mot til å gjøre, for eksempel opplesningene vi arrangerte på samling sammen med c-klassen til Henning, det rause felleskapet rundt det også, det sitter.

Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det! (om du for eksempel har lyst til å si litt mer om selve boka)

Katastrofelengsel handler om Live som produserer worst case scenarier i sitt eget hode uavbrutt og som syns det er pussig at ikke alle tenker på døden hele tiden. En katastrofetenker må på en måte venne seg til å handle kontraintuitivt. Rasjonalisere seg fram til muligheten av noe mer varig. Man kan ikke løpe av gårde på enhver dårlig magefølelse, når man hele tiden får dem. Og ting går jo ofte bra. Forbausende ofte egentlig. Men i denne boka opplever den katastrofetenkende karakteren at det faktisk skjer noe. Jeg hadde lyst til å gå inn i det, hvordan det er å være forberedt på det verste og så plutselig oppleve å få rett. Hvor går man da? Hvor går andre menneskene man har rundt seg? Jeg visste ikke på forhånd hvor denne romanen skulle, så det var ganske interessant for meg å holde på med. Jeg hadde noen øyeblikk underveis hvor jeg ble litt sånn;  åja, vi skulle dit. Jeg håper det også kan være gøy å lese, for noen i alle fall.

Og Forfatterstudiet gratulerer Siv Helén så mye med utgivelsen av sin første roman: Katastrofelengsel!

 

Sigurd Stranda, tidligere forfatterstudent i Tromsø, utgir sin debutbok!

·

Sigurd Stranda har skrevet novellesamling, Skråplog, som ligger i bokhandelene fra 4. september! I tillegg blir det lanseringsarrangement på Bryggeriet scene i Tromsø 18. september klokka 19.00,og  her er alle som befinner seg i nærheten hjertelig velkomne! Før alt dette kan man imidlertid få lese litt om skriveprosess, samarbeid med forlag, arbeidet på forfatterstudiet og ikke minst om selve boken, her!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Av de tekstene som har endt opp i den ferdige boka, er det ingen som har startet i intellektet – det oppleves ikke som å tenke seg frem til noe. Tekstene har i nesten alle tilfellene oppstått ved at det dukker opp en karakter i en situasjon i huet. For eksempel: To unge menn står i et mørkt rom og prøver å skifte ei sikring. Så prøver jeg å sjøsette situasjonen, gjøre det til en fortelling. De fleste forsøkene havarerer. Jeg veit for lite om karakterene, det står for lite på spill, jeg har valgt feil perspektiv. Teksten mangler det som jeg best kan beskrive som en form for tyngde. Da må jeg tilbake til situasjonen, prøve igjen og igjen, og for hver gang jeg gjør dette, blir jeg litt bedre kjent med folka jeg skriver om, skjønner litt mer om hva som gir dem dårlig nattesøvn. Dette tar lang tid, men ved gjentatte gjennomskrivinger merker jeg at teksten stemmer, at det er noe som går opp. Ei novelle åpner med to kompiser foran et sikringsskap og avslutter med at en av dem går en tur under høyspentledningene i skogen oppfor huset. Ingen stor idé, altså, men til slutt stemmer det og det tar lang tid å komme dit. Så er en av de store privilegiene ved å skrive en samling og ikke, for eksempel, en roman, at delene er utskiftbare. Hvis en tekst står i stampe, kan jeg nappe den ut av manus og jobbe med en som funker bedre uten at det får alt for store konsekvenser for resten av manus. Arbeidet med boka har handla om å isolere det som funker og kaste resten, mange, mange ganger. Til slutt satt jeg igjen med åtte tekster som dugde, og da ble det altså bok.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Jeg sendte de første tekstene til forlag alt for tidlig. Da hadde jeg nettopp fullført et år på ei skrivelinje på en folkehøgskole i ei flatbygd i Kongsberg-området, debutert en prosatekst i debutantantologien Signaler, og hadde en nesten rørende tro på egne evner. Jeg sendte manus til flere forlag, og fikk mange avslag. Men Gyldendal forbarma seg tidlig over meg, og viste en interesse selv om tekstene var i veldig tidlig utarbeidelse. De første årene brente jeg meg igjennom flere redaktører. De første jeg hadde kontakt med var alle gode lesere, men gav alltid «gult lys»-tilbakemeldinger, vurderinger som kunne gi inntrykk av at dette kunne bli bok med litt mer arbeid. Det er nok en ganske vanlig erfaring. Redaktøren jeg har nå fikk stor betydning for at dette ble et ferdig manus. Da hun leste første gang, fikk jeg klar og tydelig beskjed om at det gjenstod ikke litt, men mye, arbeid før dette kunne bli bok, og hun pekte på alt som ikke funka. Da slutta jeg å gnure på det manuset jeg hadde, forkasta alt, og begynte å skrive opp novellene fra bunnen av. Da gikk det i underkant av et år før manuset ble antatt.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid? 

Det er mange ting, men jeg får aller mest lyst til å uttrykke noe om ideen om skrivearbeidet som håndtverk, som jeg oppfatter som ganske grunnleggende på et forfatterstudium. For selv om jeg alltid har identifisert meg med den metaforen, kom jeg samtidig inn på forfatterstudiet med en skepsis til en del håndverksmessige aspekter ved tekstarbeidet. For eksempel hadde jeg et nesten sykelig oppheng i at tekstene skulle følge en form for muntlig talestrøm. Og fordi de færreste av oss tenker på komposisjon og struktur når vi forteller en historie, tenkte jeg at jeg måtte være tro mot virkeligheten og skrive tekster som var lausmunna og usammenhengende, ofte håndverksmessig dårlige. Når jeg da ble møtt med uforstående ansikter rundt det ovale bordet i Tromsø, medelever som ikke skjønte hvem som var fortelleren i en gitt tekst, hvor og når ting foregikk, relasjonen mellom karakterer, forstod jeg at tekstene inneholdt for mye dårlig uklarhet. Jeg har altså lært meg å ikke frykte klarhet når det kommer til struktur, relasjoner, plot. Det gjelder å identifisere de stedene i teksten hvor den vinner på å være helt glassklar og hvor den vinner på å være gåtefull, sånn at leseren fokuserer på de riktige tingene, de riktige spørsmålene. Det er ikke alltid så lett å se selv hva som er klart og uklart i en tekst. Det å ha gode lesere rundt seg er helt uvurderlig i det arbeidet. I tillegg vil jeg nevne den gleden det er å kunne snakke usjenert om tekstarbeid, uten frykt for at man kjeder menneskene rundt seg. Den symbiosen å være i og snakke om tekst i fire dager til ende har gjort at jeg alltid har dratt fra samlingene i Tormsø med en heftig skrivelyst. Det har utvilsomt bidratt til at denne boka kommer ut nå og ikke om fem år.

Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det! (om du for eksempel har lyst til å si litt mer om selve boka)

Skråplog er ei samling med åtte noveller satt til et kystsamfunn i Vesterålen vinteren 2008/2009. Og hvis jeg skal si noe utover det som står på vaskeseddelen (en riksikabel øvelse, man står jo i fare for å banalisere det man selv har skrevet) så er det at det er ei bok som handler om mennesker som på ulike vis er ganske isolerte. Ikke noe mer isolerte enn det jeg tror er vanlig å oppleve i løpet av et vanlig liv, men vi møter dem på tidspunkt hvor tilværelsen oppleves som spesielt utsatt, hvor de står i fare for å miste en følelse av tilhørighet. Da liker jeg tanken på at disse oppdiktede menneskene allikevel inngår i en form for fellesskap når de settes sammen i en samling. Akkurat det har vært viktig for meg i den siste fasen av skrivingen.

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer så mye med den nye boka!

 

Kristine Kling, tidligere forfatterstudent, debuterer med novellesamlingen: Dog mode!

·
Dog mode av Kristine Kling

Forfatterstudiet er tradisjonen tro, og har fått lov til å intervjue Kristine Kling, tidligere forfatterstudent  i Tromsø, i anledning hennes skjønnlitterære debut! Novellesamlingen finner man i bokhandelen fra 24. april.  Det blir også lanseringsfest 5. mai klokka 1800 på Bonnier forlag (i Oslo). Informasjon om arrangementet vil etter hvert bli lagt ut på Facebook. Og her kommer intervjuet:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Arbeidet begynte famlende og litt nølende. Lenge trodde jeg at det var en roman jeg skulle skrive, for jeg hadde jobbet med en idé i lengre tid da jeg begynte på Forfatterstudiet. Likevel var det noe med novelleformatet, og muligheten til å utforske forskjellige fortellerposisjoner, tempusformer, temaer og stiler innenfor et mindre tekstunivers, som ble interessant. Det kortere formatet ga meg også en følelse av oversikt – det var mer overkommelig å arbeide med ved siden av full jobb.

Da det gikk opp for meg at det jeg skrev kunne bli en novellesamling, fikk jeg et nytt driv. Tekstene er stort sett skrevet intuitivt, uten en klar plan. Ofte har det begynt med et bilde, en scene eller et sted, og så har teksten vokst med impulser derfra. Jeg har sjelden visst hvor fortellingen skulle ende, og først gjennom redigering og bearbeiding har jeg begynt å ane hva teksten prøver å fortelle.

To av novellene ble til i løpet av året i Tromsø, blant annet den første versjonen av tittelnovellen «Dog Mode». Jeg brukte også noe av materiale fra det opprinnelige romanprosjektet som jeg tok utgangspunkt i og skrev om til noveller.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Et drøyt år etter studiet, sendte jeg inn manuset med ni noveller til forlag. Noen måneder senere fikk jeg en hyggelig e-post fra redaktøren min i Bonnier Norsk Forlag. Prosessen har vært lærerik, tillitsfullt og god. Redaktøren kom med konkrete og viktige tilbakemeldinger, og underveis skrev jeg flere nye noveller og byttet ut noen av de eldre tekstene som ikke holdt samme nivå som resten. Det var en lettelse å ta dem ut. Samarbeidet med redaktøren gjorde det enda klarere for meg hva som fungerte og ikke.

Det har gått litt over ett år fra avtalen var på plass til boka nå kommer ut i april. Underveis har jeg fått tett oppfølging. I perioder har det vært både krevende og nervepirrende, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det ville gå. Da var det avgjørende å ha en redaktør som hadde tro på prosjektet og på meg. Flere i redaksjonen har vært involvert i arbeidet, og jeg har opplevd det som et ekte kollektivt samarbeid – også i sluttfasen med språkvask og korrektur.

Bokomslaget er laget av Sara Acedo. Da jeg så utkastet hennes, fikk jeg en sterk følelse av at hun virkelig hadde lest tekstene. Hun hadde tatt utgangspunkt i en konkret scene fra tittelnovellen, og det traff meg. Det var en veldig fin opplevelse.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid? 

Erfaringene fra studiet har vært avgjørende for at jeg debuterer nå. Jeg var en av dem som sto på venteliste, men som lykksalig nok fikk plass i klassen til Henning Bergsvåg. Hennings omtenksomme og solide ledelse av oss «Henningbarna» betød mye. Gjesteleserne var også viktige. Ikke minst samlingen der vi jobbet med novellesjangeren med forfatter Kristin Vego, ble retningsgivende for meg. Vegos måte å møte tekstene våre på, hvordan hun åpnet dem opp i lesningene sine og pekte på muligheter og svakheter, var virkelig berikende og inspirerende! Men alle gjesteleserne var dyktige forfattere som delte av erfaringene sine på en åpen og raus måte.

Året i Tromsø har utvilsomt vært et av de beste i livet mitt. Det har vært et privilegium å delta på et kreativt studium i voksen alder. Jeg har fått vennskap som jeg håper vil vare livet ut. Å få være med i et slikt «umulig fellesskap» (jeg mener Tomas Espedal har kalt skriveskoler noe sånt?) har vært utviklende. Du skjerper både lese- og skrivesansen, får masse ny kunnskap og må kanskje skrive ting du ikke hadde våget ellers. Uante ting kan komme ut at ditt skrivende jeg under slike omstendigheter. Når jeg tenker tilbake på den intense, nesten dirrende stemningen i forfatterrommet der vi satt sammen og næret de nyfødte tekstene våre, blir jeg rørt.

Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det! (om du for eksempel har lyst til å si litt mer om selve boka)

Dog Mode er blitt en samling på åtte noveller. De har vokst fram gjennom en utforskning av hva en novelle kan være for meg, uten at jeg har forsøkt å følge bestemte regler. Karakterene er både unge og eldre, og lever under ulike vilkår. Tekstene skildrer vennskap, parforhold, ulike former for ensomhet og smålighet – men også håp. Noen av karakterene er kanskje i ferd med å miste fotfestet, andre lever med sorg, skuffelser eller i fornektelse. Noen ser tilbake på relasjoner og forstår dem på nye måter. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tenker ofte på tekstene som malerier – elementer av fargelagte liv med nyanser av lys og skygger her og der. Jeg håper leseren får lyst til å bli værende i dem en stund.

 

Forfatterstudiet gratulerer Kristine på det varmeste!

 

Emilie A. Haugaard, tidligere student på Forfatterstudiet kommer med sin første skjønnlitterære utgivelse etter studiet!

·

Emilie A. Haugaard debuterer skjønnlitterært med Øen, Et rejsebrev fra Iran, og vi har igjen fått lov til å lage et lite intervju! Boken vil være i salg fra 27. mars, og lanseringen finner sted på forlaget Gladiator i København klokken 1730!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Jeg skrev mit debutprojekt for omtrent 5 år siden før og under jeg gik på forfatterskolen i Tromsø. Jeg har altid arbejdet meget i små brudstykker. Dykke helt ned i en specifik situation og være optaget og fanget af den situation længe. Det er her, jeg elsker at skrive, når jeg er der i processen, hvor intet behøves at hænge sammen. Generelt har mine tekster altid brudt og hoppet i steder og tid, jeg kan bedst lide at skrive tekster, der ikke er defineret af kronologi.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Jeg bliver udgivet hos Gladiator forlaget, hvor jeg gik på skriveskole tilbage i 2020. Der har jeg holdt kontakten med Hans Otto Jørgensen, og derigennem er denne debut blevet til.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid? 

Måden jeg har lært at læse mig selv med et kritisk blik. Mest har de mennesker som jeg stadig er i kontakt med betydning i dag. Få som læser mine tekster og deler deres kritik i svære skrivestunder, det har så stor værdi.

Og litt om selve boka:

Jeg har skrevet et rejsebrev fra et sted i Iran, en lille ø, langt væk fra fastlandet og resten af verden. På øen bor de ved havet, i sandet, i et forladt resort, de er let påklædte.

Jeg har skrevet om to piger, de bor på to tyndslidte madrasser, væggene er dekoreret med mønstrede tæpper. De lytter til hønsenes klukken, lyde af bølger, der rammer mod noget, lyden af suget på hinandens cigaretter.

Jeg har skrevet tekster om nysgerrighed, om sulten i fraværet af mad og mennesker. Om savnet og om frygten.

Jeg’et i teksten lader sig opsluge af dette sted, forelsker sig, sulter sig, løsriver sig fra krop og mennesker.

Og Forfatterstudiet gratulerer så mye med boken!

Ane Sivertsen Landfald, tidligere forfatterstudent i Tromsø, nominert til Tarjei Vesaas debutantpris 2025!

·

Forfatterstudiet gratulerer alle som er nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, April Alexandersdottir, Anne-Lise Frøland, Simen Holm, Nikolai Torgersen og Ane Sivertsen Landfald, det er en stor begivenhet! Helt spesielt gratulerer vi likevel Ane som er tidligere forfatterstudent i Tromsø! Juryen skriver om Anes bok:

Ane Sivertsen Landfalds (f.1988) bok, Jordoppgang, skiller seg ut blant debutantene ved å være verken dikt eller fortelling av noe slag. Tekstene i boka kan beskrives som saklig-poetisk og detaljrik kortprosa, med et objektivt og deskriptivt blikk mot verden. Boka kan forstås som en kartlegging over noen utvalgte menneskeskapte byggverk og oppfinnelser, samt naturbeskrivelser og -fenomener på mikronivå – som i større og mindre grad danner forbindelser. I de første tekstene blir vi introdusert for ravkammeret i Katarina-palasset i St. Petersburg som ble plyndret av tyskerne og seinere tapt i et sunket skip. Videre dras vi gjennom både en natur – og en kulturhistorisk reise; fra pyramider og romskip, til sanselige beskrivelser av sevje, sol og lys, og øyets evne til å se. Bak korttekstene, og måten de er satt sammen på, aner vi en økokritisk, kulturhistorisk og språkbevisst forfatter som våger å behandle konsepter og ideer i en form som er sjelden å se i norsk skjønnlitteratur i dag.

Det er ingen tvil om at dette er en helt nydelig bok, å se på og å lese! Det er bare å løpe å kjøpe!

Da boken kom i fjor, intervjuet vi Ane her på siden. For alle som ikke fikk med seg intervjuet den gangen: Her finner dere det: https://forfatterstudietitromso.no/ane-sivertsen-landfald-tidligere-forfatterstudent-kommer-na-med-sin-forste-skjonnlitteraere-bok-jordoppgang/

Forfatterstudiet gratulerer så mye!!

 

 

Lars Lillehagen, student ved forfatterstudiet i Tromsø debuterer med diktsamlingen: På klare netter ser vi opp

·

På nettsiden til forfatterstudiet pleier vi å lage intervjuer når tidligere forfatterstudenter kommer med sin første bok (som typisk skjer etter forfatterstudiet) Nå kommer Lars Lillehagen med bok mens han går på forfatterstudium 2, en bok han ikke har jobbet med mens han har gått på forfatterstudiet. Forfatterstudiet syns likevel det er  veldig hyggelig at Lars har takket ja til et lite intervju med nettsiden vår i anledning utgivelsen av denne boka. Det betyr naturligvis at det vil komme en forespørsel om et nytt intervju når den andre boka (den første boka etter forfatterstudiet) en gang kommer. Lars Lillehagen sin bok skal være i bokhandelen fra 1. okotober, det er boklansering i Oslo torsdag 30. oktober på Bortenfor (Brenneriveien 7)

Vil du si litt om debutboken din og arbeidet med den?

Jeg hadde kreft og lot meg ryste. Boken er en bearbeidelse, og en hyllest til de som har slått armene om meg.

Først var skrivingen et forsøk på å forstå situasjonen. Da majonestuben var tom, lagde jeg et system og fulgte dette– da ble det et prosjekt jeg turte å sende inn. Med forlegger i ryggen ble det bok.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært?

Tiden tok meg umiddelbart inn i varmen. Redaktøren min, Thea Sundstedt Baugstø, er utrolig god til å lese fra et annet sted, samtidig som jeg synes vi er ganske sympatico. Dette har gjort samarbeidet utrolig stimulerende. Jeg har blitt holdt i hånden gjennom alle viktige valg og, dessuten, lyttet til.

Hva tenker du om å gå på et forfatterstudium (et slags påbygg) etter at du har debutert skjønnlitterært?

Siden skriving for meg er ganske hemmelig, har det vært utfordrende å oppsøke skrivefellesskap. Man tenker jo ofte at man er ræva når man får avslag her og der. Det er lett å miste motet.

Man kan godt være ræva på skriveskole og, men der er man omgitt av folk som elsker litteratur, som velvillig, og med voldsom interesse, dykker ned i hverandres uferdige tekster med åpne øyne. Diskusjonen rundt en enkeltsetning, troen på tekstens magiske egenskaper; det får man ikke overalt.

Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det!

Jeg vil bare si takk til Tiden for at de vil gi ut denne boken, og til forfatterstudiet for at dere ville ha meg med på laget.

Forfatterstudiet gratulerer så mye med bok!

 

Ane Sivertsen Landfald, tidligere forfatterstudent, kommer nå med sin første skjønnlitterære bok: Jordoppgang!

·
Design Marte Meling Enoksen

Ane Sivertsen Landfalds første bok Jordoppgang, utgis i disse dager! Lanseringen og feiringen av boken foregå i bokhandelen Rosa Bøker i Oslo (Scheveigårdasgate 51) 29. oktober klokka 19. Alle er naturligvis hjertelig velkomne! Og forfatterstudiet er veldig glade for å ha fått sitt intervju, som altså kommer her: 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Langsomt? Og, jeg holdt på å si koselig, for jeg har kosa meg skikkelig i store perioder. Noen ting føltes ikke ut som jobb i det hele tatt, materialet, hva jeg skulle skrive om, kom nærmest av seg sjøl. Arbeidet, det langsomme, virkelige arbeidet, kan det være fristende å tenke at har handla om to ting: en poetisk organisering av stoffet og en poetisk tilnærming til prosaen. 

Det er en kortprosa-bok som til slutt endte med 49 enkelt-tekster, og det har vært mye jobb med hvordan tekstene skulle spilles opp mot hverandre, hvordan skulle de samles med tanke på helhet og hvordan skulle de spres med tanke på romlighet og dynamikk? Hva er for mye og hva er for lite avstand mellom to tekster som kretser rundt lignende eller kontrasterende motiv, hvordan ser siste setning i en tekst ut opp mot første setning i påfølgende tekst osv. Til slutt ble tekstene delt inn i 5 hoveddeler, og jeg er fornøyd med at hver del har sin interne logikk, sin egne måte å si at disse tekstene har noe til felles på. Organiseringa har vært en slags tredimensjonal tenkning heller enn en kronologisk rekkefølge. I tillegg hopper jo tekstene i tid og rom hele tida. Det eneste arbeidet jeg har lagt ned for å få til en lineær bevegelse, er at året og sesongene trekker gjennom boka; det er vår i første del, og vinter i den femte og siste delen. Det er nok ikke en veldig iøynefallende strukturering, det er mer en gradering som ligger der som en understrøm eller gjennomstrømming. Og sånn er det jo på en måte i virkeligheten også. 

Den andre komponenten i arbeidet, og min store interesse, vil jeg si har vært et språkarbeid, og her har jeg kanskje følt meg like mye beslekta med en poet som en prosaist i arbeidet med musikalitet og kling og klang, hva bærer ord med seg via etymologien, hva slags ord finnes overhodet. Jeg har jobba mye på setningsnivå, å få et ord til å lade det ved sida av seg, eller lade et ord et helt annet sted i manuset. Formlikheter og speilinger går igjen rent tematisk, men også inni språket: jeg har jobba med tvilling-adjektiver, eller speilende adjektiver eller verb, det er stort sett ikke tilfeldig hvilke ting som beskrives på samme måte. Ulike fenomener og gjenstander som er gjort beslekta i boka gjennom ordvalg. Det er for eksempel to ting, to tider eller to størrelser, som beskrives med adjektivet «snau», og det er livssyklusen til ei flue i starten av boka, og en soloppgang sett fra en romstasjon mot slutten. Det er klart at sånne ting ikke er så synlige ved en gjennomlesning. En ting er at organiseringa av rekkefølgen på tekstene konstruerer en helhet, men den boklige helheten, den som, hva skal man si, lever og ikke bare fungerer, er blitt gjort i dette arbeidet, langt inne i detaljene i tekstveven.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Langsomt? Litt mindre koselig med refusjoner, det er det jo. I Tromsø var det så lite snakk om hva slags bøker vi skreiv. Tekst var tekst, det var et fokus uten noen forstyrrelser: det som ikke handla om teksten vi hadde foran oss, var oss uvedkommende. Så, når boka skulle ut fra klasserommet, skjønte jeg at jeg hadde skrevet det man ville kalle en smal bok. Jeg tenkte at jeg helst ville unngå å gi ut en smal bok på smalt forlag, og forsøkte meg først på de større forlagene. At det ble H//O//F til slutt, er jeg nå innmari glad for. Når det er snakk om de mindre forlagene blir det alltid trukket fram at det de mangler, er markedsføringsmusklene, og at det er det mest åpenbare minuset for den som utgir. Med stadig flere historier om hvordan den kommersielle virkeligheten og tankegangen spiser seg inn på de store forlagene, og hvilke utfall det kan gi for den som gir ut og hva som gis ut, tenker jeg at denne innvendingen også kan snus på: Det har aldri vært noen tvil om at det er litteraturen som står i sentrum i min kontakt med H//O//F. Det er det som driver det hele, sånn er det nødt til å være på forlag av mindre format. Og det er det både en frihet og trygghet i. Apropos å være i miljøer uten forstyrrelser. Det er godt å gi ut en bok på og fra et sånt sted. Og så har jeg hatt to forfattere som redaktører, og det har vært gøy å bli lest av andre som skriver. De har vært årvåkne og presise i lesninga si, men i tillegg opplevde jeg at de ofte så etter åpninger i teksten, slik en som skriver gjør, det var veldig skrive–bejaende! Og så har jeg fått en bok som ser ut slik jeg ville at den skulle se ut, et lite preg på det blå omslaget, varm brun for- og baksats, og et gult vevd bånd for å legge mellom sidene. Uten visuelle forstyrrelser! 

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid, de har hatt det?

 Man blir utvilsomt en mye bedre leser av å lese og formulere noe om det man leser, og det så ofte. Skolen har gjort oss til svært kvalifiserte lesere, det er «plutselig» noe jeg kan, og som jeg vil fortsette å gjøre i en eller annen form. Det var også en god erfaring å få mine egne tekster pepra av så mange ulike blikk. Jeg fikk en del motstridende lesninger, og verdien av å få motstridende, men like kvalifiserte lesninger, eller kvalifiserte uenigheter, er ganske stor. Det hjalp meg å posisjonere meg i egen skriving, se tydeligere hva det faktisk er og ikke er, og bli sikrere på hva og hvordan jeg skriver. Kvaliteten og konsentrasjonen rundt tekst i Tromsø har gjort at jeg kan plassere når jeg har fått en slapp lesning, eller en lesning styrt av andre preferanser enn det som er tekstens premisser. Og så møtte jeg jo noen av mine beste venner i de tre årene!

Og om du har lyst til å skrive noe om selve boka, er det selvfølgelig helt utmerket, men du ser eventuelt på hvor mye tid du syns du kan bruke på dette og om det er noe du har lyst til å si. Og du kan skrive så langt (eller kort) du bare vil.

Jordoppgang er en samling kortprosatekster. Tekstene har ikke et fortellende subjekt, men et fortellende blikk, som sveiper over store avstander og tidsrom, gjør nedslag her og der, og beskriver det som foregår akkurat da, på det stedet. Blikket har en interesse for hvordan naturen fungerer og beveger seg, for hva tida og helt gjengse naturkrefter som vind og vann gjør med omgivelsene de virker i – det være seg landskap eller gjenstander og konstruksjoner som mennesker har laga eller forsøker å bevare. Og så er blikket veldig opptatt av sola og lys og blomster, av øyne og av det som er ekte og såkalte kopier, og av mennesker som stimler sammen for å betrakte et eller annet som foregår.

Forfatterstudiet gratulerer på det varmeste!

Frida Fliflet kommer med sin første bok etter å ha gått på forfatterstudiet i Tromsø. Det dreier seg om novellesamlingen: Kan eg sjå på

·

Frida Fliflet kommer i høst med novellesamlingen Kan eg sjå på! Boken vil være å finne i bokhandelen allerede fra 22. august, og det blir  lanseringsfest 3. september klokka 1900 på Kafé Hærverk i Oslo, og alle er hjertelig velkomne! Ikke minst har forfatterstudiet fått lov til å gjøre et lite intervju med Frida i anledning boka, så nå kan alle som ønsker det lese om bokens tilblivelse og glede seg til den kommer!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Eg har alltid elska å lesa og skriva korte historier, og kjent meg heime i det tekstformatet. Eg er veldig utålmodig, så tanken på å skulle skriva ein episk mursteinsroman har aldri frista. Ironisk nok har eg likevel sysla med eit romanprosjekt dei siste tre-fire åra, men stadig datt det ned andre presserande idear, tankar og scener i hovudet som eg trengte å skriva ned og skriva meg gjennom for å utforska. Mange av desse har blitt til novellene som no utgjer boka. Mange har ikkje blitt med. Kanskje dei får bein å gå på i framtida.

Å skriva ved sidan av fulltidsjobb i ei avis har vore tidvis umogleg, for eg får liksom aldri nok rom i hjernen til å tenka. Eg har brukt mange helger, netter og feriedagar, før eg tok ein lang permisjon i fjor haust.

Den eldste novella, tittelnovella ’Kan eg sjå på’, var i utgangspunktet ein scenetekst frå dramatikksamlinga me hadde i Tromsø. Det var kanskje den samlinga eg frykta mest, men teksten rann ut av meg rett før deadline, eg trur eg skreiv han på eit par timar. Eg har ikkje klart å sleppa han etterpå, så det var veldig kjekt å få gi han nytt liv i novelleformatet.

Fleire av dei andre novellene har blitt fødde gjennom låtlytting, for eksempel opningsnovella ’Verdas minste fugl’, eller den nest siste, ’Over kanten’. Eg har fletta inn ein del songfragment i boka, for dei som tar referansane. Å unngå å ha med noko musikk ville krevd mykje disiplin. Eg laga like godt ei speleliste med låtane, ho finst her: https://open.spotify.com/playlist/1JY4jXYaWt4XCBxzWZVUI3?si=d47c7435572941a8

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Eg var heldig nok til at forlaget mitt, Samlaget, tok kontakt etter å ha lese antologien me laga på slutten av studieåret i Tromsø, altså sommaren 2021. Det var veldig stas, for mange av forfattarane eg har vokse opp med og er mest glad i, er på Samlaget. Sidan då har det vore fleire redaktørbytte, mykje venting og ein del krøll, og eg var på nippe til å bytta forlag. Men til slutt blei det eit prinsipp: ’Har eg allereie venta så lenge, skal eg faen meg halda ut heile vegen’. Så då gjorde eg det. Med ’Kan eg sjå på’ har eg heldigvis hatt same redaktør, som har hatt stor tru på novellene mine. Det er vel ofte eg som er mest skeptisk til eigne tekstar. Samtidig kjenner eg jo igjen når noko er bra, når eg er inne på noko.

Å laga omslaget har også vore kjempekjekt. Eg er mildt obsessed med bokomslag, og får eksem av stygge bøker – så det var veldig viktig at det blei bra. Eg hadde masse idéar og tankar om ting eg ville prøva, blant anna collage: Det passa perfekt til ei novellesamling, som jo er ein collage av historier. Den eminente Julie Asplund takka ja til å gjera designjobben, og ho har vore tolmodig med all mi pirking. Sluttresultatet blei heilt nydeleg, synest eg. Det ligg liksom eit lite heteflimmer over illustrasjonene, for det er ein god del svetting og svimling og skjelving i denne boka – det er eit så fint nikk. Alle elementa på framsida og baksida er henta frå historiene. Det blir som ein liten gjetteleik for lesaren.

Viss eg skulle gitt råd til andre kommande debutantar, ville det vore: Spør dei på forlaget om det du lurar på. Dei gløymer gjerne at du er ny og ikkje veit korleis maskineriet og lingoen fungerer. Og ikkje ver så utruleg audmjuk.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudie(t/r) (Tromsø og/eller andre) har hatt betydning for deg i videre arbeid, om det/de har hatt det.

Forfatterstudiet i Tromsø har vore heilt essensielt for den skjønnlitterære skrivinga mi. Berre det at eg kom inn på studiet gjorde at eg tenkte: Ok, no gir eg dette ein sjanse. Sjølv om det var samlingsbasert, flytta eg til Tromsø, og blei så glad i byen og fjella at eg nok hadde blitt der mykje lengre viss eg ikkje fått draumejobben i Oslo.

På studiet fekk eg eit heilt nytt språk. Eg lærte å snakka om tekst og tid og rom, lærte å snakka presist om abstrakte ting. Eg lærte å formulere korfor noko ikkje funka i ein tekst, ikkje berre kva som ikkje funka. Det kjentest litt som å læra å lesa på nytt. I ettertid har det ført til at eg har blitt mykje meir kresen på alt eg les – det er vel litt som å studera musikkteori og aldri kunne høyra songar på same, frie måte igjen. Men det er det verdt.

Sjølv om eg av og til kjente meg litt barnsleg og ubelest, og ikkje skjønte referansane, trur eg den følelsen også har vore nyttig. Det kan vera veldig effektivt å kjenna seg litt dum iblant.

Skriving er jo ein einsam aktivitet, og stort sett er det totalt nødvendig å ikkje snakka om kva eg skriv mens eg skriv – då forflatar eg alt, liksom myrdar det. Likevel var det ei lette å få bli del av eit skrivande fellesskap. Dei andre sitt blikk tilførte alltid noko til teksten, og gav skrivelysta mi stor drivkraft. Alle i klassen blei tatt på alvor – av kvarandre, av lærarar og gjestelærarar. Då tok eg meg sjølv på alvor også.

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer på det varmeste, vi gleder oss til å lese!

 

Nina Bjordal, tidligere forfatterstudent i Tromsø, kommer med sin første roman: Om dagen hviler vi, om natten jobber vi

·

 

Nina Bjordal debuterer med romanen Om dagen hviler vi, om natten jobber vi. Det blir lanseringsfest på Den Gamle Skobutikken, torsdag 24.april kl 18:30 (program starter 19:00). Facebook-arrangement:  https://www.facebook.com/events/705705331961815  Og Forfatterstudiet er veldig fornøyde med at Nina har sagt ja til å svare på spørsmålene fra oss i anledning boken!

  1. Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Jeg har jobbet med dette prosjektet i snart tre år. Det har vært altoppslukende, utmattende og fantastisk gøy! Hele spekteret av følelser har meldt seg underveis. Å skrive roman har vært en bratt læringskurve. Sommeren 2022 startet jeg å skrive frem små scener om en datter som hadde mistet moren sin. Hun bearbeidet sorgen med et herbarium, der hun kunne føle at hun kontrollerte liv og død. Ettersom jeg skrev henne frem, ble det tydelig at denne stemmen ikke var helt til å stole på. Hun hadde en hemmelighet, undertrykte følelser som putret under overflaten og som gjorde henne taus i møte med verden. Det tok noen måneder før jeg innså hva slags eksperiment Iris og moren hennes hadde begitt seg ut på. Da ble jeg hektet og ville bare skrive videre.

Jeg brukte 8 måneder på å tenke, lese og å skrive frem et råstoff på 70 sider som skulle bli den røde tråden i prosjektet. Tredve av disse ble til opptaksprøven min til Tromsø år 2 (jeg hadde tidligere gått ett år i Bø). Da hadde jeg kommet til et punkt i skrivingen hvor jeg trengte innspill og retning for å komme meg videre, jeg ante jo ikke hvordan jeg skulle strukturere opp et større prosjekt. I Tromsø fikk jeg dykke ned i en verden av ulike stemmer og blikk. Vi skrev nytt, ubearbeidet stoff til hver samling og ga hverandre tilbakemeldinger på styrker og svakheter. Hele året var en skikkelig øvelse i å produsere, prøve og feile – man ble raskt kjent med sine egne “typiske feller”, men også hva medstudenter likte ekstra godt ved prosjektet. Det ga en god pekepinn på retningen videre. Vi diskuterte alt fra etablering, fortellerposisjon og sannsynliggjøring i tekst, og fikk masse relevante lesetips underveis.

Kapitlene er for det meste skrevet på innfall og inspirasjon, uten en klar planlagt struktur. Det har krevd mye opprydning i etterkant, men jeg tror ikke jeg kunne gjort det på noen annen måte. Det var sånn det måtte bli til. Kulissemessig har bokprosjektet vært tett knyttet opp mot mitt eget liv – landskapet, drivhuset, plantene, ting jeg har rundt meg. Karakterene og handlingen har jeg derimot brukt mye tid på å finne ut av og å utvikle. Jeg har brukt tid på å lære dem å kjenne – å få innsikt.

  1. Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

På slutten av året i Tromsø utga vi en studentantologi som ble sendt til forlagene i slutten av mai. Etter noen dager kontaktet Bonnier meg og lurte på om jeg hadde mer. På dette tidspunktet hadde jeg ca. 140 sider. Jeg hadde akkurat jobbet meg gjennom all feedback fra samlingen i mai og sendt manuset videre til to nye lesere: min dyktige manusveileder fra studiet (jeg hadde fortsatt min siste veiledning til gode), og en nær skrivevenn jeg stoler på. Disse lesningene var utrolig nyttige – begge pekte de på samme ting i manus, og i en uke jobbet jeg intenst med å få på plass et nåtidsplan som kunne utgjøre en enda tydeligere ramme i prosjektet. I en uke skrev og redigerte jeg daglig i 16-17 timer i strekk – skrev nytt, omrokkerte og strøk, før jeg sendte 110 sider til Bonnier.

Manus var fortsatt noe utstrukturert og uten en slutt, men jeg følte jeg fikk vist frem hva jeg ønsket med prosjektet mitt. Jeg ble invitert til et møte to uker senere. Der fikk jeg grundig feedback – og ble tilbudt normalkontrakt. Det var veldig uventet! Jeg hadde vel forberedt meg på å måtte forsvare alle svakhetene i manuset, men de hadde troa på prosjektet og ville gi ut allerede til våren. Likevel gjensto mye arbeid. Jeg hadde frem til jul på å få historien og strukturen til å sitte, og jeg måtte bare bestemme meg der og da for at dette skulle jeg klare. To redaktører leste manus underveis i prosessen. Jeg ble bedt om å jobbe frem et større trykk i teksten, mer konflikt i relasjonene og å skape mer balanse mellom nåtid og fortid. I disse månedene prioriterte jeg hardt for å komme i mål. Jeg skrev masse utenom jobb og var lite sosial. Jeg tok november og desember fri fra jobb for kun å skrive. Manus utviklet seg mye på kort tid, takket være hyppige deadlines og feedback.

På nyåret fikk jeg en siste stor lesning og hadde én måned på å lande det som manglet – bygge ut relasjonsbuene enda mer, skrive nye scener og stryke. Mars gikk til finpuss, språkvask og korrektur – og 1.april gikk manus i trykken. Det var en underlig følelse! Jeg tror ikke jeg noensinne kunne ha følt meg helt ferdig, men det var godt å gi slipp.

  1. Hvilke erfaringer fra forfatterstudie(t/r) (Tromsø og/eller Bø) tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Den mest verdifulle erfaringen jeg tar med fra Tromsø har vært å teste nye, uventede retninger i prosjektet. Med 17 stemmer samlet i ett rom får man mange forslag og ideer til videre utvikling. Jeg testet ut flere av disse ideene. Noen ble til nye rom i teksten, mens andre ble forkastet. Likevel har de alle vært med på å åpne teksten på en måte jeg vanskelig kunne klart alene. Året i Tromsø har lært meg å ikke være redd for å skrive dårlig, og å kunne gi slipp på noe man har brukt mye tid på.

Ofte reiste jeg hjem fra studiesamlingene helt overveldet av feedback, jeg ante liksom ikke hvor jeg skulle starte. Jeg måtte ofte legge vekk teksten i en-to uker før jeg tok den frem. Da var det som om støvet fra eksplosjonen hadde lagt seg, og veien videre ble tydeligere. Det vil jo alltid være mange motstridende stemmer i et skriverom, som gjør at du må ta noen tydelige valg for deg selv og hva som er best for teksten. Det kan være lurt å lytte til dem du føler forstår prosjektet best.

Det var også elementer i teksten jeg følte en motstand rundt å besvare, men som stadig ble påpekt i klasserommet. Til slutt var det ingen steder å gjemme seg. Et av de første eksemplene på dette for min del var spørsmålet om hva som hadde skjedd med moren. Jeg tviholdt en stund på at mysteriet var nødvendig for et av romanens sentrale poeng. Til slutt fulgte jeg rådet til studieveileder om å flytte svaret på spørsmålet til aller første setning i romanen. Det åpnet opp hele teksten for meg.

  1. Og om du har lyst til å skrive noe om innholdet i selve boka, er det selvfølgelig helt utmerket, men du ser hvor mye tid du syns du kan bruke på dette og om det er noe du har lyst til å si.

Boken handler kort fortalt om en mor og datteren Iris, fortalt gjennom Iris’ perspektiv. I flere år har moren vært dypt deprimert og lett etter mening i tilværelsen, og gradvis flytter hun ut i drivhuset i hagen. Her omgir hun seg med grønne vekster, litteratur og filosofi. Drivhuset blir et slags laboratorium hvor hun forsker på planter, og hun lager nærmest sin egen evolusjonsteori. Hun søker etter en forklaring på sitt tungsinn og en større mening i tilværelsen. Dette dytter henne stadig lenger inn i en overbevisning om at mennesket som art er på villspor, og at det kun finnes én redning: å smelte inn i planteriket. Og hun trenger datterens hjelp.

I nåtid er Iris etterlatt med et stort ansvar, og ikke minst en stor sorg hun ikke kan snakke om. Om dagen presser hun planter i et herbarium og passer på at rutinene i drivhuset følges. Om nettene jobber hun som vaskehjelp på det lokale slakteriet. På begge disse stedene har Iris fått et stort ansvar, det er ingen rom for slurv. Én feil kan få alvorlige konsekvenser. Når disse to verdenene begynner å konkurrere, samtidig som Iris blir mer og mer ensom, utløser dette et umenneskelig press.

Drivhuset og slakteriet handler på hver sin kant om liv og død: å dyrke liv, og å avslutte liv. Men i begge rom skjer dette ved menneskets hånd. Det er rom hvor mennesket er hersker. I drivhuset lever også naturen på menneskets nåde. Plantene er avhengig av mennesket for å overleve. Og det er nok noe moren etter hvert innser – hvor sårbart det er å legge sin fremtid i datterens hender, når omsorgsrollene snart snus på hodet.

Forfatterstudiet gratulerer med bok!