Tidligere forfatterstudent Kristin Bjørn debuterte i vår med novellesamlinga Sant nok på Gyldendal. Fra før er hun kjent som uredd dramaturg og instruktør. Hun jobber som daglig leder i Ferske scener, som har gjort mye for samtidsdramatikken i Tromsø. Vi har bedt henne skrive om veien frem til ferdig bok, samt reflektere omkring forskjellen på teatertekst og skjønnlitteratur i bokform.

KRISTIN: Jeg begynte å skrive noveller da jeg gikk på forfatterstudiet i 2004/2005. Før det hadde jeg skrevet for scenen. Tilbakemeldingene på novellene var gode, og planen var å sende dem til et forlag i løpet av et års tid. Sånn ble det jo ikke. Novellene føltes mer og mer uferdige etter som jeg jobbet med dem. Jeg jobbet med dem med ujevne mellomrom fram til 2012, begynte på noen nye, skrev om, – og la det alltid bort igjen. I hele denne perioden jobbet jeg mye med tekst og regi for teater, så det var jo ikke sånn at jeg ikke skrev, men novelleprosjektet ble etter hvert noe jeg puslet med i ferier og bare for min egen del.

Men så, i 2012, flyttet min venn og kollega Tale Næss til Tromsø og dro i gang en skrivegruppe med meg og to andre tidligere forfatterstudenter: Maja Bohne Johnsen og Rebekka Brox Liabø. Det ble avgjørende for meg. De har vært ypperlige lesere, kritiske og begeistrede, alt etter som. Ikke minst satte de knallharde deadlines. Det er jeg nok ganske avhengig av etter tretti år med teaterjobbing.

Høsten 2014 sendte jeg inn tre noveller til en novellekonkurranse i Gyldendal, og i januar 2015 tok forlaget kontakt med meg og ba meg sende mer. Etter det gikk det fort. Forlaget ville opprinnelig ha boka ut høsten 2015, men det rakk jeg ikke. Nesten halvparten av boka ble skrevet det siste året.

Den åpenbare forskjellen på teatertekst og skjønnlitteratur er at alt skal sies av noen på teatret. I en skjønnlitterær tekst kan forfatterens refleksjoner og analyser være med uten at det framstår som noe et konkret menneske sier. I det øyeblikk noen sier noe på en scene, lurer man som publikum automatisk på hva karakteren som snakker vil med å si det. Alt blir sagt av noen og til noen.Jeg opplever at fortellingen er viktigere i skjønnlitteratur enn på scenen. I en bok kan man skrive at himmelen er blå eller at Frida har nye sko uten at leseren lurer på hva fortellerstemmen vil oppnå.

På scenen kan spenning skapes på annet vis enn gjennom språk og fortelling. Det gjør en enorm forskjell at publikum er inne i et konkret og tredimensjonalt rom sammen med aktørene og teksten. Spenning og mening skapes gjennom måten objekter eller mennesker plasserer seg og beveger seg i rommet. I skjønnlitteratur deler forfatter og leser et fiktivt univers. De vet jo egentlig ikke hvordan dette universet ser ut i den andres hode, men hvis det er en god leseopplevelse oppleves det som et felles univers.

Forfatterstemmen er mektigere i skjønnlitteratur enn i sceneteksten. I scenekunsten er det fortolkningsprosessen som avgjør hvordan fortellerstemmen kommer over til publikum.

Denne mektige fortellerstemmen i skjønnlitteraturen fascinerer meg. Men jeg bruker på et vis teatermetoder uansett hva jeg skriver. Når jeg skriver skjønnlitterært, går jeg inn i et utsagnspunkt eller ”rolle” som gjør det mulig for meg å innta en slik mektig posisjon overfor leserne. Det er ikke meg som mennesket Kristin Bjørn som snakker gjennom teksten, jeg går bevisst inn i ulike fortellerstemmer. Det er en tankelek og det er jeg som styrer den, og ingen andre enn jeg og leseren er involvert i spillet. Det er et skikkelig kick når det fungerer.

Jeg skriver noveller fordi jeg liker kravene sjangeren setter til meg. Jeg inspireres av å få klare grenser, og så pushe dem. Valget av noveller, har også mye å gjøre med måten jeg har skrevet disse tekstene på: Veldig lite har vært planlagt på forhånd. Jeg begynner uten å ane hvor jeg skal. Både fortelling og struktur kommer etter hvert. Siden jeg jobber fulltid med teater, tror jeg ikke jeg ville ha mulighet til å holde styr på et romanprosjekt på denne måten. Det går fort å lese gjennom en halvferdig novelle, for så å plukke opp tråden eller skrive alt på nytt. Det lar seg gjøre selv om det er et halvt år siden sist. Det samme ville neppe være mulig med en roman. Det tror jeg krever mer sammenhengende konsentrasjon.

Årene på Forfatterstudiet lærte meg det grunnleggende om å skrive skjønnlitterært, spesielt noveller. Tror ikke jeg ville prøvd på det ellers. Det viktigste med å gå der var å skrive mye på forholdsvis kort tid, og få tilbakemelding på alt. En luksuriøs posisjon som jeg lærte mye av.

Møtet med forlaget har vært veldig positivt. Møtte mange begeistrede lesere der. I motsetning har mottakelsen i pressen vært veldig forskjellig: Fra panegyrisk i P2 til slakt i Bergens Tidende. Anmelderne trekker fram helt forskjellige ting som styrken ved tekstene. De har forskjellige favoritter, og det tolker jeg positivt. Jeg er uansett takknemlig for at jeg er blitt lest og fått såpass mange anmeldelser. Det er virkelig ingen selvfølge.