Studenter med tekstinstallasjon på do: – Dassen er det mest private rommet vi har, og det er kanskje det som presser fram bekjennelsesbehovet

På Forfatterstudiet i Tromsø jobber vi for det meste med tekst på papir. Men noen av våre studenter har skyggeprosjekter som av og til finner veien ut i det offentlige rom i andre formater. De som måtte på do under elektronikafestivalen Insomnia i Tromsø tidligere i høst kunne ikke unngå å legge merke til tekstinstallasjonene til Hansi og Sandra. I dette polyfone intervjuet forteller de om prosjektet og erfaringene med å flytte tekst ut av den alminnelige lesesituasjonen.

 

Litteratur på do, altså. Fortell litt om bakgrunnen for prosjektet. Hvordan valgte dere ut tekstene?

Hansi:

Foto: Andie Szatmari

Så bakgrunnen for prosjektet var at forfattarstudentane vart invitert med på å utsmykke Insomnia-festivalen saman med landskapstudentar og fine arts-folket på Kunstakademiet. Eg, Hansi, var den einaste forfattarspiren som takka ja av oss i utgangspunktet. Først tenkte eg på at eg kunne skrive tekstar til kunstnar-kunstnarane og landskapsarkitektane sine utsmykningar. Fleire eg snakka med advarte mot at leseevnen til folk på technofestival er dårlig. Og det var ikkje så mange som eigentleg var interessert i å samarbeide med meg haha. Eg trudde eigentleg ikkje det kom til å kome noko særlig bra ut av dette, men eg ville i alle fall få gratis tilgang til festivalen, så eg heiv meg uti det likevel. Medan eg gjekk og gnura på kva eg skulle gjere til festivalen, snakka eg med ein kunststudent som sa eg burde finne ein stad i venuen der det var grei belysning og der folk fekk lese tekstane i fred. Ho foreslo dassane. Og då var ideen sådd. Då eg fekk omvisning i lokalet der festivalen skulle vere innsåg eg kor mange toalettbåsar det var der. Typ tjue, trur eg. I tilegg til dobåsane var det også område med vaskar og speglar osb og pissoar. Og eg fekk lyst å dekke mest mogleg av desse flatene med poesi eller tekst. For å gjere det, altså få nok tekstar av ein viss kvalitet, som passa til konseptet som var “kroppar og vesen” byrja eg å sende melding til diverse kunstnarar, primært skrivande, som eg kjenner og oppfordra dei til å sende meg tekst til prosjektet. Anonymt eller under pseudonym eller med fullt namn. I starten var det ganske få som svarte ja. Så eg måtte mase på folk for å få dei til å sende noko. På ein eller annan måte klarte eg å overtale Sandra om å bli med på opplegget rundt dette tidspunktet. I første omgang, etter at Sandra også hadde byrja å kontakte skrivande folk ho

Foto: Dasspoetane

kjenner, fokuserte vi nok på å få nok tekstar til at vi kunne få eit særpreg i kvart rom vi hadde tatt ansvaret for. Vi skreiv også fleire tekstar sjølve. Oppfordringa til dei vi kontakta var å gje oss nokon tekstar som kunne passe til konseptet bodies and creatures eller å gjere noko heilt anna som kunne passe på dass. Gjennom ein del mas på folk i våre kreative nettverk fekk vi etter kvart nok tekst. Når vi kom til å skulle montere dei, var eg veldig glad for at Sandra hadde blitt med, sidan det var vesentleg meir krevjande å montere tekstane på ein god måte enn eg hadde trudd. Det var meir tidskrevjande å skrive med kritt og tusj på vegg og teipe papir med tekst på ein bra måte enn eg hadde trudd. Men sidan vi var to om det, vart det overkommeleg. Medan vi monterte inviterte vi også nokre av dei ledige frivillige på festivalen, ein kunstpraktikant frå Belgia og to andre utanlandske personar som eg ikkje hugsar nasjonaliteten på, som også monterte nokre tekstar på sine morsmål og nokre vener av seg på sine språk. Sånn sett fekk vi meir språkleg mangfald. Det var artig å tenke på det, at viss ein portugisk student til dømes kom inn på do, så ville hen oppdage eit dikt der på sitt eige språk!

Sandra:

Hehe ja, jeg hadde allerede billett til festivalen, så den frivillige ånden i meg trengte en direkte forespørsel fra Hansi. Jeg er glad han spurte.

Dette er rekontekstualisering. Hva opplevde dere at stedet, dassen, gjorde med tekstene? Er et dikt på papir og et dikt på do den samme teksten? 

Hansi:

Fleire av tekstane eg fekk inn slo meg som litt simple greier. Men når vi fekk montert desse, eg ikkje skal peike ut, så vart dei plutseleg noko anna. Eg stjal også nokre dikt frå Jørn Sværen si diktsamling Dronningen av England. Dei hadde samme effekt, når vi skreiv dei på svarte veggfliser og dører med krit. Til dømes kunne eit enkelt dikt som “tilgi dem” få ei veldig kraft når det kjem over ein i stor kvit skrift i det ein skal til å forlate dassbåsen det var montert i. Det same kan seiast om dikta vi fekk av deg Morten! Og eg kan seie det same om dagboknotatane og sangtekstane til nokre bekjente av meg, som fekk eit preg av skrifting eller tilståing der

Foto: Dasspoetane

inne på dassane, som eg likte. Kvaliteten i det enkle eller det direkte i desse tekstane vart altså framheva av staden, av dassen. Dei lengre og meir kompliserte prosatekstane, som eg i utgangspunktet er meir begeistra for i bokformat, viste seg derimot, i fleire tilfeller, å kanskje vere meir høvelege i ei bok enn på ei dassdør eller over eit pissoar. Både eg og Sandra skreiv fleire dikt til dette prosjektet, sjølv om vi vanlegvis skriv mest prosa. Eg trur staden var ein viktig årsak til dette. Det er også krevjande å skrive pent og leseleg med tusj og kritt, kan eg fortelje deg!

Sandra:

Men så trengte det ikke nødvendigvis være så veldig pent heller. Dass-poeten bruker sjeldent lang tid på å utvikle form og innhold, det skjer i øyeblikket, et innfall kanskje, og det er budskapet som står i fokus. Mens et dikt på papir (i en bok) er mer eller mindre permanent, står diktet på doen alltid i fare for å bli vasket bort eller tusjet over. Men disse budskapene fører også ofte til dialog! På de mest nedtaggede dobåsene rundt omkring på utsteder kan man se at folk svarer på andres tagging, i form av bekreftelse eller bare assosiasjoner. Det kan oppstå noe poetisk der. Dassen er det mest private rommet vi har, og det er kanskje det som presser fram bekjennelsesbehovet. Diktet sendt inn av Johanne Valen er et eksempel på dette, hun «fant det på en do for sånn fire år siden eller noe, gøy å faktisk kunne bruke det til noe endelig». Hun hadde skrevet det ned i Word da hun sendte det inn, men da vi skulle skrive det opp på flisene forsøkte vi å gjenskape inntrykket av at dette var skrevet av ulike mennesker med ulike håndskrifter. Dermed ble akkurat dette diktet mer en rekonstruksjon enn en rekontekstualisering, kan man si det sånn? Personlig synes jeg i hvert fall Johannes funnet dikt, jentedo ble et av de kuleste bidragene.

Fikk dere noen fine tilbakemeldinger på prosjektet?

Hansi:

Eg (Hansi) fekk positive tilbakemeldingar frå dei fleste eg snakka med. Men eg var ikkje på festivalen, så fekk ikkje sett dei ærlige reaksjonane til festivaldeltakarane. Men der var Sandra.

Sandra:

Ja, Hansi som hadde jobbet så hardt måtte på den ekte jobben sin da det var festival. Sent på kvelden fikk jeg en melding av ham: «Rekna med du vassa i kompliment for tekstane?» Da kunne jeg fortelle at jeg hadde vasset, for på fredagen ble det oversvømmelse på en av doene. Kan man lese noe metaforisk av dette? Hansi responderte i hvert fall med «Skikkelig Berlin-stemning da!» Og Hansi, du opplevde vel også en liten oversvømmelse da du drev og testet med tusj og kritt noen dager i forkant, inne på doene på Kunstakademiet?

Foto: Andie Szatmari

Hansi:

Stemmer. Stod så lenge framfor eit pissoar og teikna på doen på KA at det byrja å spyle kontinuerlig med full kraft. Vart ingen skadar. Men måtte tilkalle ein handyman for å skru av dagen etter. Vart berre litt vått på flisene. Kan også legge til at vi truleg har fått ein copycat på akademiet, som eg trur bruker permanent tusj …. Vi brukte altså White board tusj og kritt, som lett kan fjernast med eit sveip med genserermet.

Er denne romlige og aktivistiske arbeidsmåten noe dere kommer til å ta videre?

Hansi:

For min del (Hansi) er det definitivt ein måte å jobbe på, som eg vil halde fram med. Det var deilig å tagge litt. Eg er vanlegvis ganske lovlydig. Men har alltid likt dass-grafitti og liknande. Det var eit artig format å jobbe med litteratur i. Det finst så mykje dårlig toalett-grafitti der ute. Mykje bra også. Men eg trur det at toalett (i alle fall for dei meir reinslige blant oss) er ein av få stadar der ein ikkje sit og scrollar på telefonen. Ein av få stadar der ein løftar blikket og studerer veggane rundt seg. Og kor folk faktisk les nesten kva som helst for å distrahere seg frå kroppens mest banale funksjonar. Og stadar der folk ikkje forventar tekst av høg poetisk kvalitet osb. Og sånn sett, er dassen ein stad, der ein verkeleg kan få gjennomslag som forfattar i dag.

Sandra:

Neste gang skal jeg vente med å kjøpe festivalbillett! Hehe. Men fra tull til alvor: Det ga mersmak! Og selv om «det er hyggeligere på jentedassen», som noen hadde skrevet med gul tusj på et utested i Oslo (det var også tagget noen uforståelige ord i rødt og blått, noe ved det estetiske fikk meg til å ta bilde av veggen), er det også ofte lengre kø på doer som ikke er pissoarer (kanskje er det forresten derfor det er så hyggelig der). Så framover vil jeg – i tillegg til å hygge med de andre ventende – bruke ventetiden til å se meg rundt, være enda mer observant. Som skrivende kan man finne mye gull på en dodør.

Foto: Dasspoetane
Foto: Dasspoetane
Foto: Dasspoetane
Foto: Dasspoetane
Foto: Andie Szatmari
Foto: Dasspoetane
Foto: Dasspoetane
Foto: Dasspoetane
Foto: Dasspoetane