I midten av februar var det gruppeutstilling med studenter fra Kunstakademiet på Havneterminalen i Tromsø. Blant arbeider i plexiglass, tekstiler, malerier og objektsamlinger kunne man også se en tekstinstallasjon av forfatterstudent William S. Mørch. Bidraget var en tekst som tilsynelatende griper inn i omgivelsene. «Vinden herjer i havna»; slik innledes teksten, som var plottet på ei stor remse papir som var hengt fra taket.Vi har snakka med William om erfaringene fra arbeidet med utstillinga. 

Hvordan kom dette samarbeidet i stand, William?

To av kunststudentene utarbeidet katalogtekst til utstillingen i det jeg tilfeldigvis gikk forbi. “Kan du hjelpe oss å skrive katalogtekst?” spurte en, før det raskt ble fulgt opp med “eller vil du kanskje skrive den for oss?” Det ville jeg jo, og med det var jeg ansvarlig for katalogteksten, som vokste til å bli en slags egen installasjon på utstillingen.

Var teksten skrevet med tanke på situasjonen den skulle inngå i? 

Ja, jeg ba umiddelbart om å få vite mer om hvordan kunststudentene hadde tenkt konseptuelt rundt utstillingen, hva slags lokaler den skulle holdes i, og hvordan prosessen hadde vært underveis med workshops og diskusjoner dem i mellom. Teksten oppstod helt fra grunn av med denne utstillingen i tankene.

Hvordan må man tenke annerledes når det er utstillingslokalet og ikke boksida som er tekstens sted? 

Boksida tillater kanskje flere idiosynkrasier, man kan skrive mer “for seg selv”, som man sier. Boksiden ligger skjult til noen blar den fram, men har til gjengjeld et materielt betinga skinn av udødelighet. Utstillinger er nesten alltid midlertidige, som oftest kortvarige, men teksten blir også mer synlig i dette formatet. Som eneste tekst på utstillingen, får den jo også en mer priviligert posisjon som tekst enn for eksempel under en festival eller i en bok. Teksten får ta langt mer plass enn vanlig, som både er mer spennende og mer skremmende enn for eksempel å få et dikt på trykk i et tidsskrift.

Hvordan påvirker kollektiviteten i ei gruppeutstilling tekstarbeidet, som i mange andre sammenhenger er en ensom prosess?

Det var viktig for meg at kunstnerne følte seg representert av teksten, at det var noe de kunne stå inne for på utstillingen. Samtidig sa kunstnerne at jeg kunne utforme teksten akkurat slik jeg ville, at det ikke måtte være noen typisk katalogtekst, men gjerne et eget verk. Jeg samlet derfor så mye informasjon om utstillingen generelt og de konkrete verkene for å innlemme så mange av deres idéer som mulig. Skrivingen er jo fortsatt en ensom prosess, eller omtrent like ensom som ellers, forskjellen var vel at jeg ikke kunne velge hvilke materialer jeg ville jobbe med selv. Men det er jo ikke uvanlig at teksten når en mottaker og går i retur før den offentliggjøres, her intet mindre.

Ga det mersmak? Er dette et format du kommer til å utforske videre?

Helt siden jeg flytta til Tromsø har jeg tenkte at vi burde gjøre et samarbeid. Jeg liker godt det kollektive i arbeidet, at jeg nødt til å ta opp i meg tanker og impulser fra flere sider i verket, og gjerne ikke de jeg hadde grepet til selv. Til syvende og sist er det jo uansett jeg som må skrive det. Sjangermessig blir det en slags hybrid mellom ekfrase, essay og prosadikt, en installasjon som beskriver seg selv og sin egen sammenheng med skrivekunstens egne virkemidler. Jeg er allerede i prat med kunststudentene om fortsatt samarbeid, gjerne av større og mer langvarig art.

William leser under åpninga. Foto: Alexander Rishaug