Torsdag 10. november 2022 leste studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø utdrag av tekstene sine på Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival! I år var det studentene på Forfatterstudium 1 (gruppe FS1a) og 3 som leste dikt og utdrag fra forskjellige tekstprosjekter. Ni av tekstene har vi samlet her. Les om alfabetdans, drikkekonkurranser, månehull, sprengstoffhjerter og mye mer! God lesning – eller lytting!

WILLIAM S. MØRCH

Drikkekonkurranse

Vi fyller krus med saltvann,
drikker små slurpeslurker, som te
eller cognac, drikker om kapp, drikker sakte,
drikker saltvann så fort det går, forsiktig
forsøk, drikker uten å spy, spyler halsen
med saltvannsgulp, holder oppkastet nede
med tunga, saltgulpsmaken sitter i, sitter
voldelig i munnen, sitter i, sitter under tunga, i ganen,
sitter i halsen, reiser seg opp i bihulene,
som å røske tang ut av tjæra og
stappe nesa full, presse og sniffe tanga opp
ned i halsen, ligger i munnen, saltgulpet,
som å dra tanga mellom nesa og munnen,
som partytrikset med en kondom, uten glidemiddel,
men såre saltkrystaller og magesyre, i hele systemet,
salt gulp i nesa, i munnvikene, salt gulp sikkel,
er det ikke gulp jeg kjenner i øyet, den salte tåra, tar en tår til saltvann,
vi drikker, salt og gulp, gulper og drikker,
drikker ut kruset samtidig, ser på hverandre
med gulp rundt munnen, dyppende fra nesa, under øynene,
og fyller kruset med saltvann, drikker saltvann
og gulp, i små slurpeslurker, ingen våger å stanse.

EMILIE A. HAUGAARD

Jeg lytter til Joshuas stemme. Joshua har disse orange streger i øjnene, jeg ser det kun, når jeg kigger nøjagtigt efter, sorte, det orange bevæger sig væk fra midten ligesom i mine øjne. Vi er ens. Han er smuk, jeg kigger på ham. Hans hoved er indhyllet i røg fra cigaretten, jeg er søvnig, ser kun hans øjne. De er røde, jeg lukker mine, jeg kan ikke holde dem åbne længere, det hele er orange nu.

Joshua og jeg kigger på hinanden. Jeg strækker mine arme, rækker ud efter ham. Jeg mister følelsen af hans hud mod min hud, han glider langsomt ud af grebet mellem mine fingerspidser.

Joshuas rum er fyldt af kopper, lugten af gammel kaffe breder sig i rummet, kopperne fyldt af cigaretter, her er tæt af røg. Jeg ligger ovenpå Joshua på tæppet på hans gulv. Vi er omringet af malerier, blå, rød, han er nøgen, smuk, hans pik er stiv. Jeg fjerner mig fra hans arm, vi ligger ved siden af hinanden, udstrakte, jeg rører ikke ved ham lige nu. Jeg har lyst til at klæde ham på, t-shirt, bukser, underbukser, for derefter at klæde ham af igen, rive i hans t-shirt, røre ved hans bryst.

Joshua kaster et lagen til mig, han kigger på min krop. Dagens sidste lys lyser vandperlerne op på hans bryst. Jeg har lyst til at slikke dråber af hans krop. Jeg kan smage salt på mine læber.

Bålet er gået ud, vægerne er det eneste, der lyser, jeg ved ikke, hvad klokken er. Min telefon er gået ud, jeg kigger på Joshua, og jeg danser. Han lægger sine hænder på mine hofter, mine hænder er i hans nakke og holder fast i hans hår. Lydene fra guitaren er tydelige. Jeg forsøger at følge Joshuas bevægelser. Jeg har lyst til at placere mine fødder oven på hans fødder.

Jeg sover i hans arme på stranden. Bølgerne rammer mine tåspidser.

”Mal mig”, sagde jeg, og nu ser jeg os på billedet i Joshuas arbejdsrum. Vi har: lysende sex iblandt: snavende mennesker. Hendes hår er mit hår, det er hvidt som en Barbie, øjenbrynene tegnet op i hendes ansigt. Joshua sagde: ”din krop er smuk, på lærredet”. Hvis han har ret, så er jeg smuk. Hvis det virkelig passer alt det, han fortæller mig. Når jeg lægger min arm på hans bryst, er den skinnende hvid. Hans krop er mange hår på hans hoved og hals og bryst. Jeg forestiller mig, at han kommer ind ad døren om lidt.

SYNNE SOLHAUG GULLIKSEN

1997

Noen ganger er mora mi et barn. Hun skriker som søstera mi, bare mye styggere. Ansiktet hennes er rødt, øya små streker og vi kan se at de bakerste tennene hennes er laget av gull. Det kan være jeg, eller søstera mi som får henne til å bli sånn, men som oftest er det faren min. Han gjør så mye dumt, faren min. Han kjøper feil spagetti og glemmer å ta tøyet ut av vaskemaskina. Når hun skriker og sparker lekene til søstera mi ut over gulvet, så legoklossene smeller i parketten, begynner munnen til søstera mi å dirre. Jeg pleier å ta henne med ut når hun blir sånn. Vi går til kiosken på hjørnet, hvor mannen med det store skjegget lar oss skrive opp det vi kjøper i en bok, som han gjemmer under kassa. Vi kjøper smågodt og bugg. Jeg tror mora vår betaler seinere. Når vi kommer hjem har hun gått og det er stille i leiligheten. Jeg koker maiskolber og setter på TV-en. Vi spiser middag sammen mens vi ser på Baywatch. En surfer blir nesten spist av en hai, men blir redda i siste liten av Mitch Buchannon. Jeg tenker det er godt det finnes badevakter, og at søstera mi er altfor liten. Hun tørker hele tida de fettete fingrene sine på sofaen, men jeg gidder ikke si noe på det. Man kan vaske alt av en skinnsofa uansett.

ABC

datteren min danser alfabetet
på stuegulvet tar hun sats
hopper opp og ned
konsonantene og vokalene spretter
ut av kroppen hennes

en trist o
ruller under sofaen

datteren min danser alfabetet
på stuegulvet løfter hun de spinkle armene
ligner et tre sier
se mamma mamma mamma
jeg er en A!
jeg er starten!
jeg er en astronaut eller
en appelsin eller en
abort

datteren min er alfabetet
det er enkelt;
når hun sover
plukker jeg opp ordene

MORTEN GILJE

(Romanutdrag) Einar er fanget i en virkelighet som ikke er hans. Han innser det nå, at han er del av en hel bys fantasi, den byen han er i ferd med å gå inn for landing i. Den byen han bor i, den byen han er født i, den er blitt ugjenkjennelig. Selv om det er den samme. Det er som å ha en dobbeltgjenger ute og går, og alle andre enn Einar sjøl er overbevist om at dobbeltgjengeren er den virkelige Einar, mens Einar av kjøtt og blod, samarbeidsprosjektet Einar, delvis planlagt av Einars mor og far og realisert 1. januar 1988, er et fantasifoster. Det er som om Albert Åberg er Skyberts fantasi. Einar har aldri likt Albert Åberg, men hva skulle han si da de voksne satte på en av de mange VHS-ene? Æ så også masse på Albert Åberg da æ var liden, Einar! Han kunne ikke si det som det var, at han fikk en guffen følelse av den jevnaldrende gutten som var helt lik faren bortsett fra i størrelsen. Det handla ikke bare om at Einar mangla språket til å si ifra. Han tenkte at Albert egentlig feila noe, og det er det jo ingen som kan noe for. Gikk Einar med vått hår midt på vinteren eller pelte seg i nesa med skitne fingre, ja, så ba han om det og fikk høre det, mens den som er skikkelig, skikkelig syk, kjefter ingen på. Da snakker de voksne med mild stemme og nevner ikke hva eller hvorfor eller om det er noens feil. Og det at Albert bare hadde noen stikkende fjoner på hodet … tenk om det er sant at en kan bli gammel over natta; det var han urolig for. Ikke heile tida, men litt for ofte og de forbanna Åberg-filmene gjorde ikke saken bedre. Nå var han blitt 33, og for noen år siden hadde noen skrevet bok om en voksen Albert Åberg. Den skulle han ikke lese, det var heilt sikkert. Einar sjekker at setebeltet er på og retter opp stolryggen. Der nede ligger Dyreparken og Kaptein Sabeltanns rike. Om noen minutter er han tilbake på slagmarka.

EZRA HOLLUP

Pappas nakke (utdrag, 2022)

stakkars pappa, tenker jeg
mens jeg ser han for meg
vendt bort
med konsentrasjonsnakken
bøyd over skissene

stakkars pappa
som allerede har opplevd det
gjentatte ganger

følelsen av å overleve sin egen unge

stakkars pappa
som må bytte ut
konsentrasjonsnakke
med sorgnakke

Vaskekjelleren, ut med hendene (2021, utdrag)

Naboen med ungen sier noe mer, og jeg har falt ut. Jeg må ta sats for å be henne gjenta, og hun forteller at de stjal et dynetrekk, og hun slår armene ut, denne gesten som setter seg i rekkene av gester som for å understreke at det var ubegripelig. Så ubegripelig at det er verdt å fortelle. Jeg blir stående og se på den venstre armen hennes, som etter hvert slutter å være slått ut, og vender seg inn igjen, og hun plasserer hånda på hofta si. Vi er stille en stund, og jeg sier et dynetrekk til og med ja. De var på kjøret de og skjønner du, sier hun, og jammen slår hun ikke armene ut igjen. Og da tenker jeg, jeg står og lurer på om hun alltid slår armene ut når hun forteller om dette? Om dynetrekket og klestyveri og narkomane og de på kjøret? Som om det å slå armene ut hører til historiene hun forteller om tidligere leietakere. Det virka på meg som at det ikke var første gang hun fortalte historier om naboer. Og jeg håpte jeg slapp å bli en del av rekken, og visste jeg ikke var det enda, visste hun ikke hadde avslørt meg, for da hadde hun aldri stått der med armene slått ut og fortalt om naboer som antageligvis hadde vært påvirket av en eller flere substanser. Naboer som var narkomane og mulige å skylde på, prate om, klage på.

EDEL MALENE FARSTAD

1.
et ord,
en stein

et papirkutt,
et blåmerke

et ord en stein en blek hånd som knuger den fast

et ord en stein
tusen mørbanka kropper det bankende
sprengstoffhjertet i steinrøysa

et ord en stein
til et alter
for det tyngste i verden

et ord en stein
fra haugen av småstein
finn de flate hiv dem på havet
hvem spretter lengst
holder ut
lengst

et ord en stein
en undersjøisk massegrav
en forhistorisk blekksprut som samler opp alt
gjemmer på dem til en annen tid
lager hull og trer en snor forsiktig gjennom
et bønnesmykke uten roser

jeg skal henge det rundt halsen
ikke som en galge men som et tungt smil

ordet, steinen, drømmen
vi bærer på
tynges av
drasser med oss
knuger
i herdede hender

et ord en stein et angrep et forsvar
jeg trenger flere steiner skal jeg
komme gjennom

2.
han ser fortsatt himmelen i rørledningene
her, hvor alle andre samler på tåke
tenåringene arrangerer skorsteinsdisco
og de gamle bare dør

han er den siste glassbiten
i en nesten fullkommen lidelsesmosaikk
rulleteksten
i en film om en by i slow motion

hvor alle rollene deler på replikken
det som ikke kommer tilbake kommer ikke tilbake

3.
og der ligger du, min øgle
min lillesøster
der ligger du på et svaberg
med påskeferieøyne
og fanger sollys gjennom skjellene

KATHRIN H. HOPMANN

Mitt krater på Månen

Jeg har en hemmelighet.
Min familie eier et krater på månen.
Min oldefar fikk det i gave.
Han ga det til faren min, som ga det til meg.
Det er ikke mange som arver et krater på månen. Selv om mange arver et hull.
Hullet mitt sitter på månen og er 88 kilometer bredt. Hvis jeg visste hvor dypt hullet stikker, kunne jeg ha regnet ut hvor mye jord jeg trenger for å fylle det. Eller hvor mange terapitimer.

Når man arver et krater på månen, er det nærliggende å spørre hva man kan bruke det til. Krateret mitt er sirkelformet og har bratte kanter, det kunne bli en fin innsjø. Mens jeg venter på regn, vurderer jeg alternative bruksområder: Studentboliger. Skatteparadis. Tilfluktsrom.
Tyngdekraften på månen er en sjettedel av det den er på jorden, så alt veier mindre. Også angsten.

På månen finnes ingen erosjon. Hvert korn av månestøvet ligger fortsatt akkurat der, det en gang falt. Om en million år vil man fremdeles kunne se avtrykket etter Neil Armstrong sin sko. Leter du etter det uforanderlige, kan månen være en trøst. Men la deg ikke trøste for mye, for det er mulig at månen slett ikke finnes.
For hundre år siden fastslo fysikerne at enkelte ting kun eksisterer mens man betrakter dem. Einstein ble umiddelbart bekymret for månen. «Eksisterer månen kun når jeg ser på den?» spurte han en kollega. Kollegaen kunne ikke svare. De ble ikke enige om definisjonen av å eksistere.

Noen ganger ser månen ut som en ball, så som en bue. Fra Sørpolen ser man buen opp-ned. Fra ekvator ser man den ligge på siden. Ting endrer form, avhengig av perspektiv. Også hull.
Jeg er ikke ekspert på hull, bare fordi jeg har et krater på månen. Men jeg tenker at man ikke kun skal tenke på et hull som noe man kan falle ned i. Et hull er en åpning, en ledig plass til noe viktig. Et hull gir anledning til å fordype seg, ikke bare være på overflaten. Det er i mellomrommene meningen dannes. Det er i månehullene det er mulighet for å oppfinne seg selv på nytt.

Det finnes en million kratre på månen. Kun 1600 av dem er tilegnet noen. Så det er fortsatt mulig å få seg et hull på månen.
Krateret mitt ligger på 50,8 grader syd og 160,3 grader øst. Kan hende du kommer forbi en dag.

INGRID SOLHOLM

Om å lete og å finne?

Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt,

VEMUND THOE

November

Lenke til lydfil hvor Vemund Thoe fremfører sitt bidrag med musikk: https://www.youtube.com/watch?v=YyOi9Lfj1Rc

Vemund Thoes opplesningstekst – helt autentisk: