Nina Bjordal debuterer med romanen Om dagen hviler vi, om natten jobber vi. Det blir lanseringsfest på Den Gamle Skobutikken, torsdag 24.april kl 18:30 (program starter 19:00). Facebook-arrangement: https://www.facebook.com/events/705705331961815 Og Forfatterstudiet er veldig fornøyde med at Nina har sagt ja til å svare på spørsmålene fra oss i anledning boken!
- Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?
Jeg har jobbet med dette prosjektet i snart tre år. Det har vært altoppslukende, utmattende og fantastisk gøy! Hele spekteret av følelser har meldt seg underveis. Å skrive roman har vært en bratt læringskurve. Sommeren 2022 startet jeg å skrive frem små scener om en datter som hadde mistet moren sin. Hun bearbeidet sorgen med et herbarium, der hun kunne føle at hun kontrollerte liv og død. Ettersom jeg skrev henne frem, ble det tydelig at denne stemmen ikke var helt til å stole på. Hun hadde en hemmelighet, undertrykte følelser som putret under overflaten og som gjorde henne taus i møte med verden. Det tok noen måneder før jeg innså hva slags eksperiment Iris og moren hennes hadde begitt seg ut på. Da ble jeg hektet og ville bare skrive videre.
Jeg brukte 8 måneder på å tenke, lese og å skrive frem et råstoff på 70 sider som skulle bli den røde tråden i prosjektet. Tredve av disse ble til opptaksprøven min til Tromsø år 2 (jeg hadde tidligere gått ett år i Bø). Da hadde jeg kommet til et punkt i skrivingen hvor jeg trengte innspill og retning for å komme meg videre, jeg ante jo ikke hvordan jeg skulle strukturere opp et større prosjekt. I Tromsø fikk jeg dykke ned i en verden av ulike stemmer og blikk. Vi skrev nytt, ubearbeidet stoff til hver samling og ga hverandre tilbakemeldinger på styrker og svakheter. Hele året var en skikkelig øvelse i å produsere, prøve og feile – man ble raskt kjent med sine egne “typiske feller”, men også hva medstudenter likte ekstra godt ved prosjektet. Det ga en god pekepinn på retningen videre. Vi diskuterte alt fra etablering, fortellerposisjon og sannsynliggjøring i tekst, og fikk masse relevante lesetips underveis.
Kapitlene er for det meste skrevet på innfall og inspirasjon, uten en klar planlagt struktur. Det har krevd mye opprydning i etterkant, men jeg tror ikke jeg kunne gjort det på noen annen måte. Det var sånn det måtte bli til. Kulissemessig har bokprosjektet vært tett knyttet opp mot mitt eget liv – landskapet, drivhuset, plantene, ting jeg har rundt meg. Karakterene og handlingen har jeg derimot brukt mye tid på å finne ut av og å utvikle. Jeg har brukt tid på å lære dem å kjenne – å få innsikt.
- Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
På slutten av året i Tromsø utga vi en studentantologi som ble sendt til forlagene i slutten av mai. Etter noen dager kontaktet Bonnier meg og lurte på om jeg hadde mer. På dette tidspunktet hadde jeg ca. 140 sider. Jeg hadde akkurat jobbet meg gjennom all feedback fra samlingen i mai og sendt manuset videre til to nye lesere: min dyktige manusveileder fra studiet (jeg hadde fortsatt min siste veiledning til gode), og en nær skrivevenn jeg stoler på. Disse lesningene var utrolig nyttige – begge pekte de på samme ting i manus, og i en uke jobbet jeg intenst med å få på plass et nåtidsplan som kunne utgjøre en enda tydeligere ramme i prosjektet. I en uke skrev og redigerte jeg daglig i 16-17 timer i strekk – skrev nytt, omrokkerte og strøk, før jeg sendte 110 sider til Bonnier.
Manus var fortsatt noe utstrukturert og uten en slutt, men jeg følte jeg fikk vist frem hva jeg ønsket med prosjektet mitt. Jeg ble invitert til et møte to uker senere. Der fikk jeg grundig feedback – og ble tilbudt normalkontrakt. Det var veldig uventet! Jeg hadde vel forberedt meg på å måtte forsvare alle svakhetene i manuset, men de hadde troa på prosjektet og ville gi ut allerede til våren. Likevel gjensto mye arbeid. Jeg hadde frem til jul på å få historien og strukturen til å sitte, og jeg måtte bare bestemme meg der og da for at dette skulle jeg klare. To redaktører leste manus underveis i prosessen. Jeg ble bedt om å jobbe frem et større trykk i teksten, mer konflikt i relasjonene og å skape mer balanse mellom nåtid og fortid. I disse månedene prioriterte jeg hardt for å komme i mål. Jeg skrev masse utenom jobb og var lite sosial. Jeg tok november og desember fri fra jobb for kun å skrive. Manus utviklet seg mye på kort tid, takket være hyppige deadlines og feedback.
På nyåret fikk jeg en siste stor lesning og hadde én måned på å lande det som manglet – bygge ut relasjonsbuene enda mer, skrive nye scener og stryke. Mars gikk til finpuss, språkvask og korrektur – og 1.april gikk manus i trykken. Det var en underlig følelse! Jeg tror ikke jeg noensinne kunne ha følt meg helt ferdig, men det var godt å gi slipp.
- Hvilke erfaringer fra forfatterstudie(t/r) (Tromsø og/eller Bø) tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Den mest verdifulle erfaringen jeg tar med fra Tromsø har vært å teste nye, uventede retninger i prosjektet. Med 17 stemmer samlet i ett rom får man mange forslag og ideer til videre utvikling. Jeg testet ut flere av disse ideene. Noen ble til nye rom i teksten, mens andre ble forkastet. Likevel har de alle vært med på å åpne teksten på en måte jeg vanskelig kunne klart alene. Året i Tromsø har lært meg å ikke være redd for å skrive dårlig, og å kunne gi slipp på noe man har brukt mye tid på.
Ofte reiste jeg hjem fra studiesamlingene helt overveldet av feedback, jeg ante liksom ikke hvor jeg skulle starte. Jeg måtte ofte legge vekk teksten i en-to uker før jeg tok den frem. Da var det som om støvet fra eksplosjonen hadde lagt seg, og veien videre ble tydeligere. Det vil jo alltid være mange motstridende stemmer i et skriverom, som gjør at du må ta noen tydelige valg for deg selv og hva som er best for teksten. Det kan være lurt å lytte til dem du føler forstår prosjektet best.
Det var også elementer i teksten jeg følte en motstand rundt å besvare, men som stadig ble påpekt i klasserommet. Til slutt var det ingen steder å gjemme seg. Et av de første eksemplene på dette for min del var spørsmålet om hva som hadde skjedd med moren. Jeg tviholdt en stund på at mysteriet var nødvendig for et av romanens sentrale poeng. Til slutt fulgte jeg rådet til studieveileder om å flytte svaret på spørsmålet til aller første setning i romanen. Det åpnet opp hele teksten for meg.
- Og om du har lyst til å skrive noe om innholdet i selve boka, er det selvfølgelig helt utmerket, men du ser hvor mye tid du syns du kan bruke på dette og om det er noe du har lyst til å si.
Boken handler kort fortalt om en mor og datteren Iris, fortalt gjennom Iris’ perspektiv. I flere år har moren vært dypt deprimert og lett etter mening i tilværelsen, og gradvis flytter hun ut i drivhuset i hagen. Her omgir hun seg med grønne vekster, litteratur og filosofi. Drivhuset blir et slags laboratorium hvor hun forsker på planter, og hun lager nærmest sin egen evolusjonsteori. Hun søker etter en forklaring på sitt tungsinn og en større mening i tilværelsen. Dette dytter henne stadig lenger inn i en overbevisning om at mennesket som art er på villspor, og at det kun finnes én redning: å smelte inn i planteriket. Og hun trenger datterens hjelp.
I nåtid er Iris etterlatt med et stort ansvar, og ikke minst en stor sorg hun ikke kan snakke om. Om dagen presser hun planter i et herbarium og passer på at rutinene i drivhuset følges. Om nettene jobber hun som vaskehjelp på det lokale slakteriet. På begge disse stedene har Iris fått et stort ansvar, det er ingen rom for slurv. Én feil kan få alvorlige konsekvenser. Når disse to verdenene begynner å konkurrere, samtidig som Iris blir mer og mer ensom, utløser dette et umenneskelig press.
Drivhuset og slakteriet handler på hver sin kant om liv og død: å dyrke liv, og å avslutte liv. Men i begge rom skjer dette ved menneskets hånd. Det er rom hvor mennesket er hersker. I drivhuset lever også naturen på menneskets nåde. Plantene er avhengig av mennesket for å overleve. Og det er nok noe moren etter hvert innser – hvor sårbart det er å legge sin fremtid i datterens hender, når omsorgsrollene snart snus på hodet.
Forfatterstudiet gratulerer med bok!