Siv Helén Strøland, tidligere Forfatterstudent i Tromsø kommer nå med sin første roman etter studiet, boken skal ligge i bokhandelen fra i dag (7. september 2026), og lanseringsfesten finner sted torsdag 10. september kl 18.30 på Den gamle skobutikken, Torggata 11 i Oslo, og alle er naturligvis hjertelig velkomne til å feire og kan hende kjøpe bok …

Og her kommer Forfatterstudiets intervju med Siv Helén, kanskje det aller første så langt!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Bølgete. Både på det mentale og mer praktiske plan. Jeg skrev romanen på nytt og på nytt, i sikkert hundre versjoner, det var så mye å holde styr på, jeg lagde en tidslinje på et tidspunkt, et slags forsøk på strukturell tilnærming, men jeg skjønte ganske fort at det var ikke sånn hjernen min funket. Jeg måtte tillate at prosessen ble litt kaotisk. Da ble det fort sånn at når jeg fikk knekt til noe et sted i teksten, fikk det plutselig konsekvenser et annet sted, så måtte jeg dit, og sånn holdt jeg på. Selv om jeg ikke var opptatt av at ting måtte være så veldig logisk for eventuelle andre som skulle lese teksten, ble jeg veldig opphengt i å forstå hvordan den hang sammen selv.

Starten på prosjektet i den formen som til slutt ble boka var faktisk mens jeg gikk på forfatterstudiet i Tromsø. Den hadde nok vært i gang en stund før det, men behandlingen av den som et uttalt romanprosjekt startet inn mot romansamlingen på nyåret i 2023. Da var jeg i den heldige situasjonen at jeg hadde permisjon fra jobben min og hadde masse tid til å lese og skrive. Jeg fortsatte å jobbe med romanen parallelt med andre prosjekter i løpet av Tromsø-året, og etterpå fikk jeg også jobbe videre med den på Gyldendal skriveskole, som også var veldig nyttig (selv om det ikke var der jeg endte med å gi ut). Da var jeg tilbake i full jobb og måtte finne tidslommer å jobbe med den i. Det var ikke helt lett, jeg vil ikke si jeg holdt på å gi opp, jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle skrive den ferdig nok til at den var klar for å sendes til forlag, men det var perioder hvor jeg fikk skrevet mye mindre enn jeg egentlig ønsket. I tillegg betød ferdig nok for meg at den skulle føles veldig ferdig, jeg ville være der at jeg hadde skrevet ut teksten så langt jeg kunne tenke den, ikke bli lat og la det være igjen masse uløste ideer som jeg ikke hadde gitt et ordentlig forsøk. Jeg trakk meg fra min egen tidsplan flere ganger. Følelsen av å være ferdig kom jo ikke, selvsagt. Skjønner ikke helt hvordan tenkte at det plutselig skulle skje. Heldigvis hadde jeg et par gode lesere og venner som passet på å sjekke inn med jevne mellomrom om hvordan det lå an med å levere manuskriptet fra meg. De bidro med virkelig verdifullt press. Da jeg endelig sendte den av gårde til tre forlag (jeg orket ikke sende til flere, det ble for overveldende), var de påfølgende ukene ganske grusomme. Jeg ville være en kul katt som ikke brydde seg, men det er jeg jo ikke. Da jeg endelig begynte å jobbe med romanen med redaktøren min med mål om å gi den ut nå i høst, vil jeg ikke si det var lett det heller, men situasjonen var veldig annerledes. Man får fart også utenfra. Men det kom med andre typer oppheng og problemstillinger, jeg ble for eksempel redd for at teksten (og forfatteren) skulle bli serviceinnstilt og bekreftelsesorientert når noen skulle kom inn med forlagsperspektiv. Det skjedde heldigvis ikke, mye på grunn av redaktøren som på ingen måte lot meg løpe fra ansvaret for min egen tekst. Det var så viktig.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Redaktøren min tok først kontakt med meg etter en opplesning på Blå i Oslo, det var også mens jeg gikk i Tromsø. Da var dette romanprosjektet så vidt i gang og langt fra klart for å jobbes med på en sånn måte. Det måtte jo skrives først. To og et halvt år tok det, så var jeg der. Redaktøren min hadde holdt døra oppe for meg siden vår første kontakt, og da jeg endelig kom med dette prosjektet, opplevde jeg at det ble lest så godt. Jeg fikk et råd en gang av en annen forfatter om at det var viktig å finne en redaktør som vil ditt prosjekt. Det er jo lettere sagt enn gjort, så akkurat i det føler jeg meg heldig. Jeg fikk tid og rom til å gjøre romanen til det jeg ville den skulle være, men også veldig viktige og håndterbare innspill til konkrete steder hvor det lå interessante åpninger i teksten. På et tidspunkt syns jeg det ble veldig vanskelig å skjønne hvordan man bestemmer seg for når en bok er ferdig, man kan vel strengt tatt skrive mer og skrive om til evig tid. Uten redaktøren, som på akkurat det punktet var ganske tydelig, og foreslo at nå kan du si deg ferdig her og heller begynne på noe annet, så hadde jeg kanskje gnuret på denne fremdeles.

Da vi begynte å jobbe med boka også som fysisk produkt syns jeg det var sprøtt hvor mange flinke folk som ble involvert i mitt prosjekt. Sats, korrektur, foto, omslaget av Johanne Hjorthol som ble så riktig, og etter hvert de på forlaget som nå gjør en formidabel jobb med å gjøre boka kjent og tilgjengelig. Et kjempeprivilegium. Jeg håper veldig jeg får mulighet til å gjøre det igjen.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid? 

Forfatterstudiet har hatt så stor betydning for meg. Jeg vil gjerne tro jeg hadde kommet meg tilbake til skrivingen og til bokutgivelse selv om jeg ikke, ved en inkurie, hadde kommet inn i Tromsø, men jeg er egentlig ganske sikker på jeg hadde vært et godt stykke unna uten. Året i Tromsø var betydningsfullt på mange forskjellige måter, det gav meg både en anledning til å ta mine egne ambisjoner på alvor, snakke høyt om at jeg ville noe med skrivingen min, samtidig gav det en åpenbaring av at skriving også kan ha en kollektiv orientering, mate både teksten og selvet. Kristine Næss var en fantastisk skrivelærer for meg, så klok. Hun delte raust av tanker jeg kunne bruke, både generelt og spesifikt til mine tekster. Sammen med henne, dedikerte gjestelærere og klassen min oppstod et rom som jeg kunne skrive i, lese og bli lest. Det var voldsomt, utvidende. Jeg har fått  skrivevennskap gjennom det som varer. Også hadde vi det så gøy! Jeg gjorde ting jeg trodde jeg verken hadde lyst eller mot til å gjøre, for eksempel opplesningene vi arrangerte på samling sammen med c-klassen til Henning, det rause felleskapet rundt det også, det sitter.

Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det! (om du for eksempel har lyst til å si litt mer om selve boka)

Katastrofelengsel handler om Live som produserer worst case scenarier i sitt eget hode uavbrutt og som syns det er pussig at ikke alle tenker på døden hele tiden. En katastrofetenker må på en måte venne seg til å handle kontraintuitivt. Rasjonalisere seg fram til muligheten av noe mer varig. Man kan ikke løpe av gårde på enhver dårlig magefølelse, når man hele tiden får dem. Og ting går jo ofte bra. Forbausende ofte egentlig. Men i denne boka opplever den katastrofetenkende karakteren at det faktisk skjer noe. Jeg hadde lyst til å gå inn i det, hvordan det er å være forberedt på det verste og så plutselig oppleve å få rett. Hvor går man da? Hvor går andre menneskene man har rundt seg? Jeg visste ikke på forhånd hvor denne romanen skulle, så det var ganske interessant for meg å holde på med. Jeg hadde noen øyeblikk underveis hvor jeg ble litt sånn;  åja, vi skulle dit. Jeg håper det også kan være gøy å lese, for noen i alle fall.

Og Forfatterstudiet gratulerer Siv Helén så mye med utgivelsen av sin første roman: Katastrofelengsel!