Eirin Gundersen, tidligere elev ved Forfatterstudiet, debuterer med diktsamling

Eirin Gundersen var elev ved forfatterstudiet i Tromsø 2012/2013, og i august kommer debutboka hennes, diktsamlinga Du er menneske nå, ut på Gyldendal forlag.

Hvordan har arbeidet med boka vært?

Jeg skrev det som skulle bli de første dikta i Du er menneske nå da jeg gikk på forfatterstudiet i 2012/2013. I utgangspunktet jobba jeg med et romanprosjekt, men til poesisamlinga var jeg nødt til å levere dikt. På det tidspunktet syntes jeg det var mest forstyrrende for romanprosjektet at jeg ikke bare kunne konsentrere meg om å skrive ferdig det, men i ettertid har jeg vært veldig glad for at det ble sånn, for det var jo diktene jeg endte opp med å jobbe videre med.

I ettertid har jeg også vært glad for at jeg på den aller siste samlinga fikk en tilbakemelding på romanprosjektet mitt som bekrefta det jeg selv hadde følt på en stund. Jeg ga opp romanprosjektet og reiste fra Tromsø nedbrutt og med følelsen av at jeg aldri kom til å klare å skrive noe igjen. Sånn følte jeg det lenge. Tilbake i Oslo isolerte jeg meg fra alt som hadde med litteratur å gjøre. Jeg leste ikke bøker, dro ikke på litterære arrangementer, orket ikke å snakke med noen om min egen skriving og følte nok et slags press når folk jeg kjente eller hadde gått i klasse med debuterte. Det eneste jeg orket å presse meg selv til å skrive var korte notater. Faren min hadde gått bort bare noen måneder tidligere og de få linjene jeg orket å skrive hver dag ble en slags bearbeidelse av sorgen, og etter hvert som manuset ble lenger; et forsøk på å se andre enn meg selv, på å se verden og livet.

Det var ikke før jeg fikk den første konsulentuttalelsen fra forlaget at jeg skjønte at det jeg skrev ikke var notater, men dikt. Arbeidet med boka har derfor vært prega av mye usikkerhet, i hvert fall i begynnelsen. Usikkerhet rundt det å skrive poesi; om dikt virkelig var noe jeg kunne skrive, og om diktene jeg skrev virkelig var gode nok. Samtidig har det å skrive denne boka føltes som en måte å holde hodet over vannet på. Det har vært godt å oppdage at å skrive ikke trenger å være så vanskelig som da jeg slet med å skrive en roman. Det har vært godt å finne diktene, og diktformen.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Etter å ha gått et forfatterstudium kan man fort bli ganske vant til, eller nesten litt avhengig av, tilbakemeldinger på det man skriver. Selv om jeg var heldig og kom tidlig i kontakt med forlaget og redaktøren min (som har vært veldig oppmuntrende hele veien), har det til tider vært ganske utfordrende å jobbe så selvstendig med manuset. Jeg har fått grundige og gode konsulentuttalelser som jeg har hatt i bakhodet når jeg har jobbet med manuset, men jeg har ikke kunnet støtte meg på de jevnlige tilbakemeldingene man får på et forfatterstudium. Denne prosessen føler jeg, til tross for mye frustrasjon underveis, at har gjort meg mer sikker på min egen skriving. Jeg har vært mer nødt til å stole på mine egne vurderinger.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Jeg ble kjent med så mange fine og kunnskapsrike folk på forfatterstudiet. Jeg har fått lese og følge prosjektene deres, og jeg har fått så mange viktige tilbakemeldinger fra dem. Mange ganger har jeg mista troen på at jeg kunne klare å ferdigstille en bok, men jeg ble heldigvis kjent med samboeren min i Tromsø og han har lest tekstene mine hver gang jeg har trengt det. Jeg tror de viktigste erfaringene jeg har tatt med meg fra forfatterstudiet er de som har sunket inn i ettertid. Selv om det kan virke selvmotsigende å si dette etter at boka har blitt antatt og snart går i trykken, er nok den viktigste erfaringen jeg har gjort meg at man ikke bør bli for opptatt av ønsket om å debutere. Følelsen av å ha skrevet en tekst man er fornøyd med, eller følelsen når man er så godt inne i en tekst at man ikke lenger tenker på noe av det som foregår rundt en, er fortsatt viktigere og bør alltid være viktigere enn å få den utgitt, selv om det kan være veldig lett å glemme.

Intervjuer Kristine Oseth Gustavsen

LANSERINGER

10408853_10152477322777341_229616137077829171_nomslag_FS_mai2015

De siste månedene har det vært nedsatt redaksjoner, har det vært gjort avtaler med designbyråer, tekster er blitt redigert, blitt korrekturlest, er blitt satt, er blitt korrekturlest igjen, før de er blitt til tekstantologier og har gått i trykken. Det er nemlig på denne tiden av året offentligheten kan få et lite innblikk i hva forfatterstudentene i Norge skriver. Nå lanseres forfatterstudentenes antologier, det være seg i Bergen, i Bø eller i Tromsø. Studentene har naturligvis selv skrevet tekstene, men de har også vært hverandres redaktører. Ingen forlag er involvert.

For ikke lenge siden skrev en av fjorårets forfatterstudenter, Bjørn Vatne, på denne nettsiden om sitt møte med og samarbeid med det forlaget som har antatt hans første roman. Han skrev: “I dag, noen få måneder før utgivelsen, er det fremdeles slik at jeg skreller bort noe hver eneste dag. Av den opprinnelige romanen, den som ble antatt, er det bare noen grove riss igjen. Dokumentet som heter «kutt», der jeg legger alt det som fjernes i tilfelle det en dag viser seg å skinne, har for lengst vokst seg større enn selve romanen. Noe av det første redaktør Trude sa, var at «her druser vi ikke på, vi bruker den tiden vi trenger på å gjøre dette til en best mulig roman». Men en gang må man sette punktum, og i vår skal den formodentlig ligge i bokhandelen. Likevel, det er alltid noe der, hver gang jeg går inn i teksten igjen, er det åttende, niende omskriving nå? – noe som kjennes forstilt, noe som kjennes som kjekkaseri, som må bort.”

I 22. mai lanseres Bjørn Vatnes roman Slik skal vi velge våre ofre i Tromsø, punktum er satt, og alle er invitert til å feire! 23. mai er igjen alle invitert til lanseringen av årets student antologi, Vekster. Kanskje kan noen få svar på spørsmålet om hva forfatterstudentene i Tromsø skriver for tiden, samtidig som andre kan få innblikk i hva som skjedde med Bjørn Vatnes roman etter at Forfatterstudiet var over. Det blir både musikalske og poetiske innslag og tidsskriftlansering!

  1. Lansering av én roman, ett tidsskrift og poesi underveis fredag 22. mai klokka 1900 på Kunstakademiet i Tromsø. Bjørn Vatne lanserer: Slik skal vi velge våre ofre, som utkommer på Gyldendal forlag nå i mai, og samtaler med Anne Oterholm om hvordan romaner blir til. Dorothea Schrattenholtz (også fjorårsstuden) leser fra diktsamlingen Atlaspunkt som kommer ut på Oktober forlag i august. Og det vil bli snakket om tidsskriftet, Kuiper, og lansering av absolutt siste nummer ved Theres Bakkevoll, Sigbjørn Skåden og Morten Wintervold.
  1. Antologilansering på Cirka Café, Storgata 36 i Tromsø lørdag 23. mai klokka 19. Det blir musikalske innslag ved Tove Flæsen og Christoffer Mathisen.
  2. Antologilansering i Oslo 3. juni klokka 1900 på Torgata Kennelklubb. Her blir det musikalske innslag ved Oddi Nessa og Jenny Marie Konradsen.

To dikt av Maria Nilsen

Oslosisjoner

Skal du over Ryes må du rundt fontena

Foran eller bak

sitter jeg

Som lever på siden

innenfor ringene

 

Sving på skinner i Birkelunden

når jeg står fast mellom trikkene

Svaiende av trykket

etter tiden

 

Ak i snøfryd ned Idioten

Jeg er foran bakken

ut i veien

Over grensen

Hutrende på leting etter årer

 

Smil i sommerbris på Solli

Jeg kommer mot deg mellom bordene

Vær de andre

om jeg søker etter

det du ikke kan gi

 

Stå under Festningen, ved havet

Når jeg vandrer

gjennom byen

I eller utenfor

Oss /lo

 

Read More

Mona Høvring har nylig vært gjestelærer på Forfatterstudiet

IMG_2257JHM: Du nevner noen ord som ofte er vanskelige å få til å funke maksimalt i et dikt. Eksempler: Hjerte, sjel, kropp, tårer, smerte, hud, sorg, ord, ordløs, munn, språk, drøm … Hvorfor er det slik, er det alltid slik, i det hele tatt. Kan du si mer om dette?

MH: I utgangspunktet kan alle ord brukes i et dikt, men det kan uansett være fint å bli oppmerksom på noen, ofte ubevisste, tilbøyeligheter mange har når de begynner å skrive poesi. Det gir, for eksempel, ikke nødvendigvis patos og mening og fylde om forfatteren skriver «smerte». En god øvelse kan være å forsøke å skrive fram smerten, uten å bruke ordet «smerte», skrive om sorgen, uten å bruke ordet «sorg», bare for å se hva som skjer med diktet da. Men, for all del, så lenge teksten viser en bevissthet om disse tinga, tenker jeg «feel free»; vri og vreng klisjeene, insister, bevis, og motbevis, og flesk gjerne til med grunnleggende god «himmel og hav og hjerte/smerte-poesi».

Read More

Om å selge leiligheten

1. Hvis du ikke får solgt leiligheten din på de første forsøkene, blir det bare vanskeligere. Folk plukker det opp, og jeg tenker at det er sånn det er å være alene for lenge. En skygge som følger deg, gjør deg mørk og blass og skremmer bort potensielle partnere, ikke på en bråkete, plutselig måte, men hviskende: gå din vei, forlat meg.

2. En av naboene hadde visning forleden. Det kom ingen. To uker senere, opp igjen med visningsskiltet. Slik har de holdt på de siste tre månedene og det skremmer meg. Jeg vil ikke selge nå, men en gang i fremtiden vil jeg kanskje selge, og da er spørsmålet om beliggenheten er god nok, om det er et selgers eller kjøpers marked, om jeg slipper å gå for langt ned i pris.

3. Det føles som om jeg ødelegger leiligheten, som om den synker hastig i verdi. Gulvet slites ned for hver dag. Det er store flekker av fett bak dusjen. Var det dumt av meg å drille hull i taket og sette opp kroker og installere en slynge? Jeg skulle trene opp kjernemuskulaturen.

4. Jeg skriver dette i stuen. Jeg bor i en ettromsleilighet, man kunne like gjerne si at jeg skriver på kjøkkenet. Hvorom allting er: Jeg skriver en roman. Men det blir mest riktig, syns jeg, å si at jeg skriver på soverommet. Sengen er 1.60 x 80 cm. Jeg kjøpte dobbeltseng selv om jeg er alene.

5. For å øke verdien på leiligheten kan jeg flytte soverommet inn på kjøkkenet, der er det et vindu, få noen håndtverkere til å smelle opp en vegg, flytte kjøkkenet inn til det som nå er soverommet, dersom det går med rørløsningene og vannet og sånne ting, og dermed gjøre om leiligheten til en to – roms. Da blir leiligheten lettere å selge, det sier alle som er på besøk, at det er det jeg bør gjøre.

6. En dag skal jeg slippe romanen ut i verden som en bombe og det er da alt løsner. Da skal jeg selge leiligheten og begynne et nytt liv.

7. Jeg er redd for at det aldri vil løsne.

8. Selv om jeg aldri skulle få solgt leiligheten min, selv om jeg fortsatt skulle være alene om ti år, selv om romanen min skulle bli refusert eller oversett, kommer jeg aldri til å ta livet mitt. Selv om man ikke kan vite sånne ting, vet jeg det allikevel. Det er et løfte.

9. Men i det man lover seg selv at man aldri kommer til å ta livet sitt, har man tatt det første skrittet. Selvet ditt tør å leke med tanken, og du tror det er uforpliktende, men en lek med en tanke er aldri uforpliktende; den ene tanken tar den neste, og en dag våkner du opp som en person som, når livet er på sitt vondeste, når ensomheten bare er stygg, trøster seg med og lengter mot selvmordet.

10. Romanen jeg skriver handler om en ung mann som forsøker å selge leiligheten sin.

11. Jeg sitter i mitt private bibliotek og skriver en roman.

12. Den unge mannen i romanen lider av en uhelbredelig og dødelig sykdom (kreft?). Han har fått vite at han neppe har mer enn seks måneder igjen å leve. Han har sluttet i jobben som pedagogisk leder i en barnehage på Hovseter i Oslo. Han planlegger en reise, en siste storslått reise før sykdommen tar helt over. Han tenker India, han tenker Himalaya. Han tenker monsuntid og sommer, å komme seg opp i fjellene og kjenne vinden, å stå ansikt til ansikt med døden og stillheten.

13. Det jeg lurer på, kjære leser, er hva du synes om denne ideen? Skriv gjerne i kommentarfeltet hva du tenker. Virker dette så besnærende, så kraftfullt og potent, at navnet mitt, Jonas Hansen Meyer, er et navn du tenker at det er verdt å følge med på i fremtiden. Kommer du til å kjøpe romanen?

14. Den unge mannen, han er vel syvogtyve år eller noe, kontakter eiendomsmeglerfirmaet Privat1. Eiendomsmegleren er en kvinne med rødt hår helt i begynnelsen av tredveårene. Hadde jeg bare ikke hatt kreft, tenker den unge mannen. Hun fikser bilder av leiligheten til annonsene på Finn.no. To stykker kommer på den første visningen, én på den andre. Ingen bud. De prøver igjen to uker senere. Han har fem måneder igjen å leve.

15. Den unge mannen ønsker å forlate verden som et fritt og lett vesen uten tyngende eiendom. Dersom vi ser logisk på det, trenger han vel neppe mer enn tredve, førti tusen til en ok reise til fjellene i India. Jeg tror han vil kvitte seg med leiligheten for å bli lettere, slik man kaster sandsekker ut av en luftballong for å stige høyere.

16. De får ikke solgt leiligheten. Kanskje er prisen for høy, beliggenheten uheldig, de får ikke solgt og for å øke markedsverdien bestemmer den unge mannen seg for å pusse opp badet og forvandle leiligheten til en to –roms ved å flytte kjøkkenet inn på soverommet og visa versa. Han ringer rørleggere og snekkere, og med telefonen i hånden sitter han ved kjøkkenbordet og ser på et notatark med telefonnumre og handlelister. Han lengter mot å bare reise vekk, sette seg på et fly. Han har fire måneder igjen å leve. Det vokser en rastløs fortvilelse i ham, som en mer intens versjon av en søndags håpløshet.

17.Det slår meg at romanfiguren min er ganske alene. Hvor er foreldrene hans? Har han noen brødre? En søster? Jeg vurderer å skrive inn et begynnende kjærlighetsforhold til eiendomsmegleren, den rødhårede, unge damen.

18. Jeg tror forresten den implisitte fortelleren har et fetisjert forhold til døden.

19. Kan man si at den unge mannen gleder seg til å dø? Noen dager i hvert fall. Han grugleder seg. Hva innebærer døden, tenker han. Han drar på lange sykkelturer i marka mens håndtverkerne arbeider i leiligheten. I svingene fra Frognerseteren nedover grusveien mot Sognsvann, kjenner han et nærvær. En ro, ingen sterk glede, men heller ikke det motsatte. Han triller gjennom skogen uten tilfredshet, uten frustrasjon. Trærne er trær, slik de alltid er, ikke noe mer enn det.

20. Men andre dager kjenner han urettferdigheten svi ham i brystet. Det likegyldige suset i furuene river i ham. Han er for ung! Det er da han lengter sterkest etter å bare reise, stå på verdens tak i Himalaya og skrike inni seg.

21. På den tredje visningen kommer det fem stykker, leiligheten er freshere. Megleren er entusiastisk.

22. Ingen bud blir lagt inn. I et møte med eiendomsmegleren forteller den unge mannen at han gir opp. Hun sier de kan prøve igjen om et halvt år. Han forteller at han skal dø. Hun gråter. Eiendomsmegleren klemmer den unge mannen, han kjenner leppene sine bevre, det er en tyngde i ham, eller er tyngden i rommet, eller mellom dem, den unge mannen og eiendomsmegleren? De avtaler å ta en kaffe sammen.

23. Spørsmålet er om man egentlig bør skrive om døden i en roman om døden.

24. Den unge mannen har tidligere kjent en lettelse over at han er alene, at han ikke har barn og kjæreste, at han skal møte døden alene. Før han sovnet på kveldene hente det at han skalv av ærefrykt overfor den ensomheten. Nå går han turer med eiendomsmegleren rundt Sognsvann og hun forteller ham hemmeligheter. Om aborten for tre år siden, om faren som slo, og han merker at han vil nærme seg henne, slippe henne inn.

25. Den unge mannen er slapp, medisinene tunge. Det blir ingen reise til Himalaya. Han googler toppturer i Nordmarka. Kjerkeberget, 631 meter over havet.

26. Han sykler til Sandungen gård sammen med eiendomsmegleren. Syklene setter de fra seg i skogen og går den siste biten til fots. Han er kvalm når han når toppen. De spiser matpakken, drikker Pepsi Max, kvalmen gir seg, de ser utover og han skjønner at han er akkurat like nærme, eller akkurat like langt unna evigheten her på toppen av Kjerkeberget som et hvilket som helst annet sted i verden.

27. Jeg er usikker på avslutningen. Noen må uansett selge leiligheten, ta seg av dødsboet, det er ikke snakk om mange ting, noen kasser i kjellerboden med bøker og kompendier, noen ski, en sykkel. En stor seng, 1.60 x 80 cm, en sofa, et kjøkkenbord.

28. Tre muligheter: a. Forsoning. Han dør på et sykehus. Tilstede er mor, far, brødre, eiendomsmegleren. b. Opprør. Han velger å ta sitt eget liv. Han henger seg, for eksempel i et rep fra en av krokene i taket som han satte inn i forbindelse med en slynge han ville bruke til å trene opp kjernemuskulaturen. c. Åpen slutt. Finne et slående bilde å zoome ut fra, for eksempel fra der de hviler seg og spiser matpakken på toppen av Kjerkeberget, eller bare avslutte når han sitter for seg selv på kjøkkenet i leiligheten og drikker te mens støvet faller rundt ham, og han føler seg resignert, men allikevel, hvis det går an, ikke helt uten håp.

 

Jonas Hansen Meyer

 

Tvilstilfeller

Litt om det å skrelle et lag av kjekkaseri bort fra teksten og finne, innenfor der, et lag av forstillelse, og likevel kunne møte verden og si at jada, det er dette jeg driver med nå.

Selvfølgelig hadde jeg sett dem, møtt dem, lest om dem, intervjuet disse folkene, og jeg hadde skrevet selv, nokså mye, i mange år. Men jeg hadde nok likevel ikke trodd på det, eller våget å tenke tanken helt ut: at det er rimelig, til og med verdifullt å bruke (om ikke hele, så i hvert fall betydelige deler av) livet på å skrive.

Det var jo det jeg ville i Tromsø. Bli overbevist om det. Treffe folk som lurte på det samme. De jeg møtte, var ikke bare noen av de rareste, men også noen av de beste folka jeg har forholdt meg til. Ærlige og nysgjerrige, sårbare, skakke, med helt forskjellige uttrykk og luner, men, tror jeg, alle med denne samme forutanelsen som trengte bekreftelse: Det å skrive er ikke noe du bare gjør for din egen del, men det har verdi fordi det kan berøre og opprøre, og det er noe vi har lyst til å strekke oss mot, uten at vi nødvendigvis skjønner hvorfor.

Read More

REVEUNGEN

fox-310123_1280Det var seinsommer da reveungen lå der. Vi visste ikke hvorfor den gjorde det. Mamma fant den tidlig på morgenkvisten, på vei til åkeren. Da lå den ute på tunet, sammenkrølla, vi trudde den var død, se her ropte mamma, og jeg løp bort, så, og der lå den, skittenrød, og så ørliten at jeg ikke hadde sett noe så lite og levende noen gang før. Trist, sa mamma, tok den i nakkeskinnet for å hive den bort, men da lagde den en lyd som både var et pip og et skrik, men så lavt at det også var en hvisken, og mamma dro handa til seg. Mammaen dens er nok ikke langt unna, sa mamma. Kan jeg klappe den? spurte jeg. Nei, da vil ikke mammaen dens ha den tilbake, sa mamma, og det syntes jeg var rart, for jeg har blitt klappa på av både tante og bestemor, bestemor pleier å stryke meg over håret og gi meg epler, men mamma vil alltid ha meg tilbake, hun er like lykkelig hver gang hun kommer bort til bestemor etter å ha vært ute på åkeren, hun har jord i håret og skitt på hendene, ansiktet er rødt og brunt, men hun vil alltid ha meg tilbake, jenta mi! roper hun alltid, og jeg løper bort og kaster meg i armene hennes, de gode armene som alltid tar imot fast og mjukt og ikke slipper før jeg gjør det. Jeg bøyde meg ned ved reven og sa: mammaen din kommer nok tilbake. Hun skal nok klemme deg som mammaen min klemmer meg. Og da så den opp på meg, det er jeg sikker på at den gjorde, de gule øya var så veldig mørke, jeg skjønte ikke at den engang klarte å se med noe som var så mørkt, og kanskje smilte den sånn som rever smiler. Nå må du bli med meg bort til bestemor så jeg får kommet i gang med arbeidet, sa mamma, og tok meg i handa.

Read More

Søknadsfrist 1. mars!

teast2Alle som vil søke forfatterstudiet i Tromsø, oppstart høsten 2015, må være oppmerksomme på søknadsfristen:  1. mars! Universitetet i Tromsø tilbyr studieåret 2015-2016 sitt forfatterstudium 2. Dette studiet retter seg først og fremst mot personer som tidligere har fulgt et forfatterstudium eller har påbegynt et større skriveprosjekt og ønsker å videreutvikle skrivingen sin. Mer informasjon om innholdet og organiseringen av studiet finner en her på forfatterstudiets nettside. Lenken til  søknadskjemaet ligger under Kontakt. Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert og samlingen er i studieåret 2015-2016 lagt til følgene datoer:

19. -23 august. (onsdag-søndag)
1.-4 oktober (torsdag-søndag, samtidig med litteraturfestivalen Ordkalotten)
12-15 november (torsdag-søndag)
20.-24 januar (Onsdag-søndag)
3.-6. mars (to uker før påske)
14.-17 april
19.-22. mai (i uken etter pinsen)

 

 

Gjøkungen

14RZRPYO_907_Gisvold1SH Foto Geir Mogen

forfatter: GJERMUND GISVOLD, tittel: GJØKUNGEN, utgiver: TIDEN NORSK FORLAG, lansering: JANUAR 2015

Om romanen: Anton Dalgård er en gjøkunge, godt ivaretatt av naboene i blokka, en skeiv ansamling i utkanten av tilværelsen. Med Antons hjelp blir de dyttet nærmere og nærmere kanten. Helt til noen faller utenfor. Dette er en kortlest og mørk historie, med en del humoristiske lyspunkt, om en fyr som lengter hjem uten å vite hva det er, om mennesker som søker tilhørighet, som står på utsiden og ser inn, uten å finne veien. Kanskje.

Gjermund Gisvold skriver: Jeg skrev meg gjennom historien for første gang før jeg begynte på forfatterstudiet, bearbeidet det første kapittelet og brukte det til søknadstekst. At jeg i det hele tatt kom inn, var på tross av språket. Det var underutviklet, en slags utgave av ungdomsskolenorsk. Men det var noe der, i historien, i ideverdenen, i det jeg prøvde å formidle, som var relevant, verdt å høre på.

Det første halvåret ble vi introdusert og utsatt for ulike sjangere, noe som førte til at jeg oppdaget min kjærlighet for dramatikk/film, som er det jeg i hovedsak jobber med i dag. Dette, kombinert med muligheten til å se nærmere på Gjøkungen, på Anton, og jobbe videre med stoffet, gjorde at språket mitt utviklet seg, til det det er i dag. Godt nok.

Hvordan skjedde det? Jeg mener det i hovedsak skyldes muligheten til å lese andre folk sine tekster, og det å skulle mene noe om det etterpå, gi gode nok råd og tilbakemeldinger. Noe falt på plass, det gikk opp for meg at å lese tekst i prosess er noe av det mest givende man kan gjøre, såfremt man leser med riktig utgangspunkt. Det handler ikke om teksten du leser er bra nok, men om du klarer å lese den bra nok, å gjenkjenne kvalitetene og manglene ved teksten, og å kunne si noe om hvordan og hvorfor du får dette inntrykket.

Det er skummelt, til å begynne med, å skulle mene noe, som kanskje ikke er fundamentert bra nok. Etter hvert blir det lettere, du ser logikken i teksten, ser språket, tilbakemeldingene dine virker fornuftige, både for deg selv og den som får de. Du lærer deg å lese tekst, andres, din egen. Det blør etter hvert over i måten du skriver på.

Da jeg gikk ut fra Forfatterstudiet i Tromsø, hadde jeg planlagt å jobbe videre med Gjøkungen i 2-3 år før jeg kontaktet et forlag. I stedet ble jeg kontaktet av Tiden Norsk Forlag et par uker senere, etter at Kjetil Strømme Jørve, forlagsredaktør i Tiden, hadde lest et lite utdrag av Gjøkungen i antologien vår. Han lurte på om jeg hadde mer.

Jeg sa jeg trengte litt mer tid, og jobbet på spreng de neste to månedene for å få avsluttet historien, og fikse de problemene teksten allerede hadde. Så, en fredag i august, sendte jeg inn Gjøkungen. Tre dager etter fikk jeg beskjed om at de ville gi den ut.

I nesten 25 år har jeg knotet med tekst på egenhånd, uten å komme videre. De to årene i Tromsø forandret alt for meg. Hvor veien videre går, vet jeg ikke. Men det blir flere bøker. Og filmer, mange filmer.

Og selv om jeg står på egenhånd nå, er jeg ikke alene. Selv om jeg ikke lenger er forfatterstudent, har jeg gjennom forlaget, og andre, det jeg trenger for å kunne stå i skriveprosessen, gode lesere.

Gjermund.

NÅGRA ORD OM FORFATTERSTUDIET I TROMSØ

Staffan_Söderblom

1.

Kunde man skriva samman texterna som har kommit till vid Forfatterstudiet i Tromsø skulle man få en unik skildring av livsomständigheterna i de nordligaste delarna av skandinaviska halvön, en skildring som inte skulle vara tänkbar på andra sätt. Ungefär så tänkte jag första gången jag besökte skolan, det bör ha varit 2002 eller 2003. Forfatterstudiet sorterade då fortfarande under HumFak och höll till på det moderna campus lite norr om stadskärnan. Man tog en tidig buss nerifrån stan upp till universitetet, med ett redigt kompendium i väskan, studenternas texter med deras sorl av röster, myller av brokigt liv, som skulle upp på bordet. Gatorna i Tromsø var tysta och öde de där morgnarna, minns jag, liksom universitetsområdet var det, nästan inget folk alls i farten – för författarstudenterna höll sina möten under veckosluten, de hade som regel annat än studier för sig på vardagarna, med jobb och familjer.

Read More