To dikt av Maria Nilsen

Forfatterstudiet i Tromsø · mars 28, 2015

Oslosisjoner

Skal du over Ryes må du rundt fontena

Foran eller bak

sitter jeg

Som lever på siden

innenfor ringene

Sving på skinner i Birkelunden

når jeg står fast mellom trikkene

Svaiende av trykket

etter tiden

Ak i snøfryd ned Idioten

Jeg er foran bakken

ut i veien

Over grensen

Hutrende på leting etter årer

Smil i sommerbris på Solli

Jeg kommer mot deg mellom bordene

Vær de andre

om jeg søker etter

det du ikke kan gi

Stå under Festningen, ved havet

Når jeg vandrer

gjennom byen

I eller utenfor

Oss /lo

Mona Høvring har nylig vært gjestelærer på Forfatterstudiet

Forfatterstudiet i Tromsø · mars 18, 2015

JHM: Du nevner noen ord som ofte er vanskelige å få til å funke maksimalt i et dikt. Eksempler: Hjerte, sjel, kropp, tårer, smerte, hud, sorg, ord, ordløs, munn, språk, drøm … Hvorfor er det slik, er det alltid slik, i det hele tatt. Kan du si mer om dette?

MH: I utgangspunktet kan alle ord brukes i et dikt, men det kan uansett være fint å bli oppmerksom på noen, ofte ubevisste, tilbøyeligheter mange har når de begynner å skrive poesi. Det gir, for eksempel, ikke nødvendigvis patos og mening og fylde om forfatteren skriver «smerte». En god øvelse kan være å forsøke å skrive fram smerten, uten å bruke ordet «smerte», skrive om sorgen, uten å bruke ordet «sorg», bare for å se hva som skjer med diktet da. Men, for all del, så lenge teksten viser en bevissthet om disse tinga, tenker jeg «feel free»; vri og vreng klisjeene, insister, bevis, og motbevis, og flesk gjerne til med grunnleggende god «himmel og hav og hjerte/smerte-poesi».

Om å selge leiligheten

Forfatterstudiet i Tromsø · februar 21, 2015

1. Hvis du ikke får solgt leiligheten din på de første forsøkene, blir det bare vanskeligere. Folk plukker det opp, og jeg tenker at det er sånn det er å være alene for lenge. En skygge som følger deg, gjør deg mørk og blass og skremmer bort potensielle partnere, ikke på en bråkete, plutselig måte, men hviskende: gå din vei, forlat meg.

2. En av naboene hadde visning forleden. Det kom ingen. To uker senere, opp igjen med visningsskiltet. Slik har de holdt på de siste tre månedene og det skremmer meg. Jeg vil ikke selge nå, men en gang i fremtiden vil jeg kanskje selge, og da er spørsmålet om beliggenheten er god nok, om det er et selgers eller kjøpers marked, om jeg slipper å gå for langt ned i pris.

3. Det føles som om jeg ødelegger leiligheten, som om den synker hastig i verdi. Gulvet slites ned for hver dag. Det er store flekker av fett bak dusjen. Var det dumt av meg å drille hull i taket og sette opp kroker og installere en slynge? Jeg skulle trene opp kjernemuskulaturen.

4. Jeg skriver dette i stuen. Jeg bor i en ettromsleilighet, man kunne like gjerne si at jeg skriver på kjøkkenet. Hvorom allting er: Jeg skriver en roman. Men det blir mest riktig, syns jeg, å si at jeg skriver på soverommet. Sengen er 1.60 x 80 cm. Jeg kjøpte dobbeltseng selv om jeg er alene.

5. For å øke verdien på leiligheten kan jeg flytte soverommet inn på kjøkkenet, der er det et vindu, få noen håndtverkere til å smelle opp en vegg, flytte kjøkkenet inn til det som nå er soverommet, dersom det går med rørløsningene og vannet og sånne ting, og dermed gjøre om leiligheten til en to – roms. Da blir leiligheten lettere å selge, det sier alle som er på besøk, at det er det jeg bør gjøre.

6. En dag skal jeg slippe romanen ut i verden som en bombe og det er da alt løsner. Da skal jeg selge leiligheten og begynne et nytt liv.

7. Jeg er redd for at det aldri vil løsne.

8. Selv om jeg aldri skulle få solgt leiligheten min, selv om jeg fortsatt skulle være alene om ti år, selv om romanen min skulle bli refusert eller oversett, kommer jeg aldri til å ta livet mitt. Selv om man ikke kan vite sånne ting, vet jeg det allikevel. Det er et løfte.

9. Men i det man lover seg selv at man aldri kommer til å ta livet sitt, har man tatt det første skrittet. Selvet ditt tør å leke med tanken, og du tror det er uforpliktende, men en lek med en tanke er aldri uforpliktende; den ene tanken tar den neste, og en dag våkner du opp som en person som, når livet er på sitt vondeste, når ensomheten bare er stygg, trøster seg med og lengter mot selvmordet.

10. Romanen jeg skriver handler om en ung mann som forsøker å selge leiligheten sin.

11. Jeg sitter i mitt private bibliotek og skriver en roman.

12. Den unge mannen i romanen lider av en uhelbredelig og dødelig sykdom (kreft?). Han har fått vite at han neppe har mer enn seks måneder igjen å leve. Han har sluttet i jobben som pedagogisk leder i en barnehage på Hovseter i Oslo. Han planlegger en reise, en siste storslått reise før sykdommen tar helt over. Han tenker India, han tenker Himalaya. Han tenker monsuntid og sommer, å komme seg opp i fjellene og kjenne vinden, å stå ansikt til ansikt med døden og stillheten.

13. Det jeg lurer på, kjære leser, er hva du synes om denne ideen? Skriv gjerne i kommentarfeltet hva du tenker. Virker dette så besnærende, så kraftfullt og potent, at navnet mitt, Jonas Hansen Meyer, er et navn du tenker at det er verdt å følge med på i fremtiden. Kommer du til å kjøpe romanen?

14. Den unge mannen, han er vel syvogtyve år eller noe, kontakter eiendomsmeglerfirmaet Privat1. Eiendomsmegleren er en kvinne med rødt hår helt i begynnelsen av tredveårene. Hadde jeg bare ikke hatt kreft, tenker den unge mannen. Hun fikser bilder av leiligheten til annonsene på Finn.no. To stykker kommer på den første visningen, én på den andre. Ingen bud. De prøver igjen to uker senere. Han har fem måneder igjen å leve.

15. Den unge mannen ønsker å forlate verden som et fritt og lett vesen uten tyngende eiendom. Dersom vi ser logisk på det, trenger han vel neppe mer enn tredve, førti tusen til en ok reise til fjellene i India. Jeg tror han vil kvitte seg med leiligheten for å bli lettere, slik man kaster sandsekker ut av en luftballong for å stige høyere.

16. De får ikke solgt leiligheten. Kanskje er prisen for høy, beliggenheten uheldig, de får ikke solgt og for å øke markedsverdien bestemmer den unge mannen seg for å pusse opp badet og forvandle leiligheten til en to –roms ved å flytte kjøkkenet inn på soverommet og visa versa. Han ringer rørleggere og snekkere, og med telefonen i hånden sitter han ved kjøkkenbordet og ser på et notatark med telefonnumre og handlelister. Han lengter mot å bare reise vekk, sette seg på et fly. Han har fire måneder igjen å leve. Det vokser en rastløs fortvilelse i ham, som en mer intens versjon av en søndags håpløshet.

17.Det slår meg at romanfiguren min er ganske alene. Hvor er foreldrene hans? Har han noen brødre? En søster? Jeg vurderer å skrive inn et begynnende kjærlighetsforhold til eiendomsmegleren, den rødhårede, unge damen.

18. Jeg tror forresten den implisitte fortelleren har et fetisjert forhold til døden.

19. Kan man si at den unge mannen gleder seg til å dø? Noen dager i hvert fall. Han grugleder seg. Hva innebærer døden, tenker han. Han drar på lange sykkelturer i marka mens håndtverkerne arbeider i leiligheten. I svingene fra Frognerseteren nedover grusveien mot Sognsvann, kjenner han et nærvær. En ro, ingen sterk glede, men heller ikke det motsatte. Han triller gjennom skogen uten tilfredshet, uten frustrasjon. Trærne er trær, slik de alltid er, ikke noe mer enn det.

20. Men andre dager kjenner han urettferdigheten svi ham i brystet. Det likegyldige suset i furuene river i ham. Han er for ung! Det er da han lengter sterkest etter å bare reise, stå på verdens tak i Himalaya og skrike inni seg.

21. På den tredje visningen kommer det fem stykker, leiligheten er freshere. Megleren er entusiastisk.

22. Ingen bud blir lagt inn. I et møte med eiendomsmegleren forteller den unge mannen at han gir opp. Hun sier de kan prøve igjen om et halvt år. Han forteller at han skal dø. Hun gråter. Eiendomsmegleren klemmer den unge mannen, han kjenner leppene sine bevre, det er en tyngde i ham, eller er tyngden i rommet, eller mellom dem, den unge mannen og eiendomsmegleren? De avtaler å ta en kaffe sammen.

23. Spørsmålet er om man egentlig bør skrive om døden i en roman om døden.

24. Den unge mannen har tidligere kjent en lettelse over at han er alene, at han ikke har barn og kjæreste, at han skal møte døden alene. Før han sovnet på kveldene hente det at han skalv av ærefrykt overfor den ensomheten. Nå går han turer med eiendomsmegleren rundt Sognsvann og hun forteller ham hemmeligheter. Om aborten for tre år siden, om faren som slo, og han merker at han vil nærme seg henne, slippe henne inn.

25. Den unge mannen er slapp, medisinene tunge. Det blir ingen reise til Himalaya. Han googler toppturer i Nordmarka. Kjerkeberget, 631 meter over havet.

26. Han sykler til Sandungen gård sammen med eiendomsmegleren. Syklene setter de fra seg i skogen og går den siste biten til fots. Han er kvalm når han når toppen. De spiser matpakken, drikker Pepsi Max, kvalmen gir seg, de ser utover og han skjønner at han er akkurat like nærme, eller akkurat like langt unna evigheten her på toppen av Kjerkeberget som et hvilket som helst annet sted i verden.

27. Jeg er usikker på avslutningen. Noen må uansett selge leiligheten, ta seg av dødsboet, det er ikke snakk om mange ting, noen kasser i kjellerboden med bøker og kompendier, noen ski, en sykkel. En stor seng, 1.60 x 80 cm, en sofa, et kjøkkenbord.

28. Tre muligheter: a. Forsoning. Han dør på et sykehus. Tilstede er mor, far, brødre, eiendomsmegleren. b. Opprør. Han velger å ta sitt eget liv. Han henger seg, for eksempel i et rep fra en av krokene i taket som han satte inn i forbindelse med en slynge han ville bruke til å trene opp kjernemuskulaturen. c. Åpen slutt. Finne et slående bilde å zoome ut fra, for eksempel fra der de hviler seg og spiser matpakken på toppen av Kjerkeberget, eller bare avslutte når han sitter for seg selv på kjøkkenet i leiligheten og drikker te mens støvet faller rundt ham, og han føler seg resignert, men allikevel, hvis det går an, ikke helt uten håp.

Jonas Hansen Meyer

Tvilstilfeller

Forfatterstudiet i Tromsø · februar 11, 2015

Litt om det å skrelle et lag av kjekkaseri bort fra teksten og finne, innenfor der, et lag av forstillelse, og likevel kunne møte verden og si at jada, det er dette jeg driver med nå.

Selvfølgelig hadde jeg sett dem, møtt dem, lest om dem, intervjuet disse folkene, og jeg hadde skrevet selv, nokså mye, i mange år. Men jeg hadde nok likevel ikke trodd på det, eller våget å tenke tanken helt ut: at det er rimelig, til og med verdifullt å bruke (om ikke hele, så i hvert fall betydelige deler av) livet på å skrive.

Det var jo det jeg ville i Tromsø. Bli overbevist om det. Treffe folk som lurte på det samme. De jeg møtte, var ikke bare noen av de rareste, men også noen av de beste folka jeg har forholdt meg til. Ærlige og nysgjerrige, sårbare, skakke, med helt forskjellige uttrykk og luner, men, tror jeg, alle med denne samme forutanelsen som trengte bekreftelse: Det å skrive er ikke noe du bare gjør for din egen del, men det har verdi fordi det kan berøre og opprøre, og det er noe vi har lyst til å strekke oss mot, uten at vi nødvendigvis skjønner hvorfor.

REVEUNGEN

Forfatterstudiet i Tromsø · februar 3, 2015

Det var seinsommer da reveungen lå der. Vi visste ikke hvorfor den gjorde det. Mamma fant den tidlig på morgenkvisten, på vei til åkeren. Da lå den ute på tunet, sammenkrølla, vi trudde den var død, se her ropte mamma, og jeg løp bort, så, og der lå den, skittenrød, og så ørliten at jeg ikke hadde sett noe så lite og levende noen gang før. Trist, sa mamma, tok den i nakkeskinnet for å hive den bort, men da lagde den en lyd som både var et pip og et skrik, men så lavt at det også var en hvisken, og mamma dro handa til seg. Mammaen dens er nok ikke langt unna, sa mamma. Kan jeg klappe den? spurte jeg. Nei, da vil ikke mammaen dens ha den tilbake, sa mamma, og det syntes jeg var rart, for jeg har blitt klappa på av både tante og bestemor, bestemor pleier å stryke meg over håret og gi meg epler, men mamma vil alltid ha meg tilbake, hun er like lykkelig hver gang hun kommer bort til bestemor etter å ha vært ute på åkeren, hun har jord i håret og skitt på hendene, ansiktet er rødt og brunt, men hun vil alltid ha meg tilbake, jenta mi! roper hun alltid, og jeg løper bort og kaster meg i armene hennes, de gode armene som alltid tar imot fast og mjukt og ikke slipper før jeg gjør det. Jeg bøyde meg ned ved reven og sa: mammaen din kommer nok tilbake. Hun skal nok klemme deg som mammaen min klemmer meg. Og da så den opp på meg, det er jeg sikker på at den gjorde, de gule øya var så veldig mørke, jeg skjønte ikke at den engang klarte å se med noe som var så mørkt, og kanskje smilte den sånn som rever smiler. Nå må du bli med meg bort til bestemor så jeg får kommet i gang med arbeidet, sa mamma, og tok meg i handa.

Søknadsfrist 1. mars!

Forfatterstudiet i Tromsø · januar 29, 2015

Alle som vil søke forfatterstudiet i Tromsø, oppstart høsten 2015, må være oppmerksomme på søknadsfristen: 1. mars! Universitetet i Tromsø tilbyr studieåret 2015-2016 sitt forfatterstudium 2. Dette studiet retter seg først og fremst mot personer som tidligere har fulgt et forfatterstudium eller har påbegynt et større skriveprosjekt og ønsker å videreutvikle skrivingen sin. Mer informasjon om innholdet og organiseringen av studiet finner en her på forfatterstudiets nettside. Lenken til søknadskjemaet ligger under Kontakt. Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert og samlingen er i studieåret 2015-2016 lagt til følgene datoer:

19. -23 august. (onsdag-søndag)

1.-4 oktober (torsdag-søndag, samtidig med litteraturfestivalen Ordkalotten)

12-15 november (torsdag-søndag)

20.-24 januar (Onsdag-søndag)

3.-6. mars (to uker før påske)

14.-17 april

19.-22. mai (i uken etter pinsen)

Gjøkungen

Forfatterstudiet i Tromsø · januar 16, 2015

forfatter: GJERMUND GISVOLD, tittel: GJØKUNGEN, utgiver: TIDEN NORSK FORLAG, lansering: JANUAR 2015

Om romanen: Anton Dalgård er en gjøkunge, godt ivaretatt av naboene i blokka, en skeiv ansamling i utkanten av tilværelsen. Med Antons hjelp blir de dyttet nærmere og nærmere kanten. Helt til noen faller utenfor. Dette er en kortlest og mørk historie, med en del humoristiske lyspunkt, om en fyr som lengter hjem uten å vite hva det er, om mennesker som søker tilhørighet, som står på utsiden og ser inn, uten å finne veien. Kanskje.

Gjermund Gisvold skriver: Jeg skrev meg gjennom historien for første gang før jeg begynte på forfatterstudiet, bearbeidet det første kapittelet og brukte det til søknadstekst. At jeg i det hele tatt kom inn, var på tross av språket. Det var underutviklet, en slags utgave av ungdomsskolenorsk. Men det var noe der, i historien, i ideverdenen, i det jeg prøvde å formidle, som var relevant, verdt å høre på.

Det første halvåret ble vi introdusert og utsatt for ulike sjangere, noe som førte til at jeg oppdaget min kjærlighet for dramatikk/film, som er det jeg i hovedsak jobber med i dag. Dette, kombinert med muligheten til å se nærmere på Gjøkungen, på Anton, og jobbe videre med stoffet, gjorde at språket mitt utviklet seg, til det det er i dag. Godt nok.

Hvordan skjedde det? Jeg mener det i hovedsak skyldes muligheten til å lese andre folk sine tekster, og det å skulle mene noe om det etterpå, gi gode nok råd og tilbakemeldinger. Noe falt på plass, det gikk opp for meg at å lese tekst i prosess er noe av det mest givende man kan gjøre, såfremt man leser med riktig utgangspunkt. Det handler ikke om teksten du leser er bra nok, men om du klarer å lese den bra nok, å gjenkjenne kvalitetene og manglene ved teksten, og å kunne si noe om hvordan og hvorfor du får dette inntrykket.

Det er skummelt, til å begynne med, å skulle mene noe, som kanskje ikke er fundamentert bra nok. Etter hvert blir det lettere, du ser logikken i teksten, ser språket, tilbakemeldingene dine virker fornuftige, både for deg selv og den som får de. Du lærer deg å lese tekst, andres, din egen. Det blør etter hvert over i måten du skriver på.

Da jeg gikk ut fra Forfatterstudiet i Tromsø, hadde jeg planlagt å jobbe videre med Gjøkungen i 2-3 år før jeg kontaktet et forlag. I stedet ble jeg kontaktet av Tiden Norsk Forlag et par uker senere, etter at Kjetil Strømme Jørve, forlagsredaktør i Tiden, hadde lest et lite utdrag av Gjøkungen i antologien vår. Han lurte på om jeg hadde mer.

Jeg sa jeg trengte litt mer tid, og jobbet på spreng de neste to månedene for å få avsluttet historien, og fikse de problemene teksten allerede hadde. Så, en fredag i august, sendte jeg inn Gjøkungen. Tre dager etter fikk jeg beskjed om at de ville gi den ut.

I nesten 25 år har jeg knotet med tekst på egenhånd, uten å komme videre. De to årene i Tromsø forandret alt for meg. Hvor veien videre går, vet jeg ikke. Men det blir flere bøker. Og filmer, mange filmer.

Og selv om jeg står på egenhånd nå, er jeg ikke alene. Selv om jeg ikke lenger er forfatterstudent, har jeg gjennom forlaget, og andre, det jeg trenger for å kunne stå i skriveprosessen, gode lesere.

Gjermund.

NÅGRA ORD OM FORFATTERSTUDIET I TROMSØ

Forfatterstudiet i Tromsø · januar 2, 2015

Kunde man skriva samman texterna som har kommit till vid Forfatterstudiet i Tromsø skulle man få en unik skildring av livsomständigheterna i de nordligaste delarna av skandinaviska halvön, en skildring som inte skulle vara tänkbar på andra sätt. Ungefär så tänkte jag första gången jag besökte skolan, det bör ha varit 2002 eller 2003. Forfatterstudiet sorterade då fortfarande under HumFak och höll till på det moderna campus lite norr om stadskärnan. Man tog en tidig buss nerifrån stan upp till universitetet, med ett redigt kompendium i väskan, studenternas texter med deras sorl av röster, myller av brokigt liv, som skulle upp på bordet. Gatorna i Tromsø var tysta och öde de där morgnarna, minns jag, liksom universitetsområdet var det, nästan inget folk alls i farten – för författarstudenterna höll sina möten under veckosluten, de hade som regel annat än studier för sig på vardagarna, med jobb och familjer.

Ei poetisk rundreise i språket

Forfatterstudiet i Tromsø · desember 13, 2014

av Unn Catodotter Fyllingsnes

Laurdag morgon siste helga i november. Klokka er litt over ti. Ein liten hær med poetar har innteke rommet med det runde bordet. Det er fyrste gongen Poetry Ride er i Noreg. For litt over ei veke sidan starta dei ferda i Riga. I år har den poetiske festivalen på hjul reist heile vegen for å ta avslutninga her hjå oss i Tromsø. Er du spent? Det er me! Då køyrer me!

I ein sjø av dårleg engelsk

Deltakarane som har reist ilag denne veka, har vorte godt kjende med kvarandre og kvarandre sine verk. Nye verk har vorte til, nye omsetjingar vart laga undervegs og fleire omsetjingar og dikt kjem til etterpå. Det er eit inspirerande prosjekt, også for poetane som deltek.

– Før sjølve festivalen tek til er det mykje arbeid med omsetjing, fortel tilretteleggjar Jenni Kallionsivu. Prosjektet vart starta av det finske instituttet i Estland men er no registrert i Finland. Sjølv er ho finsk men har vore busett i Estland over fleire år. Ho snakkar flytande estisk i tillegg til finsk. Alle landa dei er innom er representerte med ein poet, og fleire av dei som er med på ferda snakkar fleire språk, både baltiske og finsk. Men ikkje alle kan dei same språka, difor vert det mykje engelsk på reisa.

– Me sym i ein sjø av dårleg engelsk; ”the Barbaric English”, kallar me han, seier kunstnarleg leiar Guntars Godiņš. Den røynde poeten er ein av dei mest aktive latviske omsetjarane av estiske og finske verk.

Enquête: Lise sine svar

Forfatterstudiet i Tromsø · desember 10, 2014

Lise Maria Strømqvist

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Etter at jeg begynte på studiet er det jeg har merket mest en større bevissthet for hva og hvorfor jeg skriver. Det har gitt mye å få være i litteraturen sammen med andre. Det er som om jeg sakte nærmer meg en kjerne, at noe er i ferd med å åpne seg. På den andre siden er jeg blitt mer kritisk, så jeg håper at når jeg begynner med prosjektet etter jul at jeg fremdeles klarer å slippe ordene løs.

Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?
Nå er jeg i en flytende tilstand for tiden med en liten baby i huset, og jeg har nå brukt noen dager på å mane fram et øyeblikk, men det eneste er stemningen under samlingene som sitter fast og dette: under den første samlingen kastet solen en skygge utenfor studierommet på betongveggen. Det var omrisset til et ansikt, dagen etter omtrent samtidig hadde den forandret seg, omrisset var borte, og det er vel omtrent der jeg er nå, at tiden endrer alt sakte, ei hånd som er liten i dag er med ett stor og jeg må ta vare på nå. Nå.