forfatter: GJERMUND GISVOLD, tittel: GJØKUNGEN, utgiver: TIDEN NORSK FORLAG, lansering: JANUAR 2015

Om romanen: Anton Dalgård er en gjøkunge, godt ivaretatt av naboene i blokka, en skeiv ansamling i utkanten av tilværelsen. Med Antons hjelp blir de dyttet nærmere og nærmere kanten. Helt til noen faller utenfor. Dette er en kortlest og mørk historie, med en del humoristiske lyspunkt, om en fyr som lengter hjem uten å vite hva det er, om mennesker som søker tilhørighet, som står på utsiden og ser inn, uten å finne veien. Kanskje.

Gjermund Gisvold skriver: Jeg skrev meg gjennom historien for første gang før jeg begynte på forfatterstudiet, bearbeidet det første kapittelet og brukte det til søknadstekst. At jeg i det hele tatt kom inn, var på tross av språket. Det var underutviklet, en slags utgave av ungdomsskolenorsk. Men det var noe der, i historien, i ideverdenen, i det jeg prøvde å formidle, som var relevant, verdt å høre på.

Det første halvåret ble vi introdusert og utsatt for ulike sjangere, noe som førte til at jeg oppdaget min kjærlighet for dramatikk/film, som er det jeg i hovedsak jobber med i dag. Dette, kombinert med muligheten til å se nærmere på Gjøkungen, på Anton, og jobbe videre med stoffet, gjorde at språket mitt utviklet seg, til det det er i dag. Godt nok.

Hvordan skjedde det? Jeg mener det i hovedsak skyldes muligheten til å lese andre folk sine tekster, og det å skulle mene noe om det etterpå, gi gode nok råd og tilbakemeldinger. Noe falt på plass, det gikk opp for meg at å lese tekst i prosess er noe av det mest givende man kan gjøre, såfremt man leser med riktig utgangspunkt. Det handler ikke om teksten du leser er bra nok, men om du klarer å lese den bra nok, å gjenkjenne kvalitetene og manglene ved teksten, og å kunne si noe om hvordan og hvorfor du får dette inntrykket.

Det er skummelt, til å begynne med, å skulle mene noe, som kanskje ikke er fundamentert bra nok. Etter hvert blir det lettere, du ser logikken i teksten, ser språket, tilbakemeldingene dine virker fornuftige, både for deg selv og den som får de. Du lærer deg å lese tekst, andres, din egen. Det blør etter hvert over i måten du skriver på.

Da jeg gikk ut fra Forfatterstudiet i Tromsø, hadde jeg planlagt å jobbe videre med Gjøkungen i 2-3 år før jeg kontaktet et forlag. I stedet ble jeg kontaktet av Tiden Norsk Forlag et par uker senere, etter at Kjetil Strømme Jørve, forlagsredaktør i Tiden, hadde lest et lite utdrag av Gjøkungen i antologien vår. Han lurte på om jeg hadde mer.

Jeg sa jeg trengte litt mer tid, og jobbet på spreng de neste to månedene for å få avsluttet historien, og fikse de problemene teksten allerede hadde. Så, en fredag i august, sendte jeg inn Gjøkungen. Tre dager etter fikk jeg beskjed om at de ville gi den ut.

I nesten 25 år har jeg knotet med tekst på egenhånd, uten å komme videre. De to årene i Tromsø forandret alt for meg. Hvor veien videre går, vet jeg ikke. Men det blir flere bøker. Og filmer, mange filmer.

Og selv om jeg står på egenhånd nå, er jeg ikke alene. Selv om jeg ikke lenger er forfatterstudent, har jeg gjennom forlaget, og andre, det jeg trenger for å kunne stå i skriveprosessen, gode lesere.

Gjermund.