Hvis alle i forfatterklassen hadde vært en type godteri, hva slags godteri ville de vært?

Maria: Min første assosiasjon er sur padde. Sure padder er fargerike, akkurat som Maria, og de smaker spenstig og har en liksom pikant piff, akkurat som Maria. Men det høres ikke så veldig hyggelig ut når jeg sier at Maria er ei sur padde, dessuten er hun alt annet enn dét, hadde hun nå enda vært ei grinete kjerring, så hadde det kanskje heller ikke vært hyggelig, men i det minste sant. Derfor foreslår jeg at hun alternativt kan være sånne gule gelélepper med strø på.

Jenny: Det må ha vært Anne-Lise som sa at Jenny var en marshmallow, noe Jenny instinktivt mislikte. Hun, altså Jenny, tenkte vel at det hadde noe med kroppsform og –konsistens å gjøre, når det egentlig bare handler om personlighet; Jenny er mjuk, snill og søt, akkurat som en marshmallow. For ordens skyld – Jennys kroppsform og –konsistens har lite til felles med fluffy skumgodteri.

Jonas: Jonas er mintsjokolade. Det er noe med vesenet hans og den klassiske, litt elegante, men likevel bitre smaken av mintsjokolade som passer veldig godt å nevne i samme setning. Jonas er voksen, smart, ja, jeg vil nesten si lærd eller dannet, noe bare en moden type godteri kan komplimentere. Tekstene hans har vist at han også har tilløp til barnslige påfunn, og i de tilfellene er det eneste som ville holdt mål et slags alternativt Kinder-egg, der den hvite sjokoladen ville vært bytta ut med nettopp mint.

Thomas: Jeg tenkte umiddelbart på lakris da jeg skulle komme på et godteri til Thomas. Kanskje fordi Thomas nesten bare går med svarte klær. Sjøl ville Thomas helst vært fudge, fordi han liker det så godt, så vi inngikk et kompromiss – han kan få være de svarte blokkene med lakrisfudge som vi gjerne finner i velassorterte smågodthyller. Sarah mener for øvrig at Thomas er Japp.

Unn: Unn, med sine mørke, til dels flagrende klær i grønt, brunt, grått og okergult, blir Fair Trade-sjokolade. Ingenting passer ypperligere til hennes jordnære vesen.

Sarah: Da vi etter endt studieøkt en gang under tredje samling satt og spiste pizza og drakk øl på Kunstakademiets kjøkken, og det var altså da disse tankene om forfatterstudentene som godteri først gjorde seg gjeldende, fikk også Sarah utdelt en type godteri som passa hennes personlighet og, tør jeg si det?, aura. I dag, derimot, over en måned seinere, husker vi ikke hva det var Sarah endte opp med. ”Kanskje du bare ska finna på noge”, sier Thomas, og jeg syns at Sarah er Operamints, men jeg mener å huske at det var Lise som opprinnelig var Operamints, og jeg spør de andre om de er enige i at Sarah er mer Operamints enn Lise. De er ikke det. ”Egg”, sier Thomas, og mener skumegga vi finner i smågodthylla, ”eg seie ikkje at hu e hvid, men hu e blond”, sier Thomas. Sant, det. Et egg kan vel kanskje, med sine gule og hvite toner, gå innunder definisjonen ”blond” hvis vi legger godvilja til? Så Sarah er et skumegg.

Kristine: Noen i klassen mente at jeg var Non-stop. Noen andre i klassen argumenterte med at Non-stop hadde for mørke farger. Atter andre i klassen kverulerte med at nå fins det jo også Non-stop med melkesjokolade, som har lysere farger enn de originale. Konklusjonen blei til slutt at jeg er Jelly Beans.

Michael: Jeg har litt lyst til å si at Michael er lakris, men jeg syns også at Morten er lakris, altså i tillegg til Thomas, og er det ikke litt for lettvint av meg å tenke at han er lakris bare fordi han går med mørk dress og potensielt har vært sjømann i et tidligere liv? Så Michael er ikke lakris. Han er moccabønner.

Runa: Runa er bruspulver, man hører det når hun leser tekstene sine høyt. Orda popper ut av munnen hennes med hardtslående kraft, det er nesten så man kjenner dem smelle på sin egen tunge.

Tone: Hva slags godteri skal man tilegne en nynorskbruker fra Asker? Umiddelbart tenker jeg noe i retning ”familiekos” – dette har sikkert å gjøre med nevnte nynorsk, det er noe litt gammalmodig ved det – men også med det at Tone skriver sci-fi og fantasy, i en stil jeg tenker er skrevet med barn og unge som målgruppe. Kombinerer vi disse elementene, har vi jo omtrent dekka alle generasjoner, fra bestefar til ferskeste tilskudd på familietreet. Og skal vi tro reklamen, er Toffifee egna for hele familien. Kanskje Tone er Toffifee.

Anne-Lise: Anne-Lise er klassens eldste, hun snakker sakte og har ei fin, litt krokete nese, noe som med én gang gir et inntrykk av at hun er vis. Og hva spiser vel vise, gamle ugler som Anne-Lise? Kamferdrops? Så gammal er hun da ikke. Jeg heller mot de reine, klassiske smakene igjen, som lakris og sjokolade, kanskje også mint. Så da kan jo Anne-Lise velge om hun vil være lakrissjokolade eller mintlakris, eller kanskje til og med mintsjokolade.

Bente: Her har mye vært foreslått. Sure sitronlepper, men det er jo Marias alternativ hvis hun ikke vil være ei sur padde. Sure føtter, men det blir litt likt sure padder. Unn har nå foreslått evighetskule, selv om det kanskje er litt for hardt for Bente. Men de er jo så fine når man suger på dem, da ser de ut som planeter, eller hvis man knuser dem, da ser de ut som et kaleidoskop.

Hilde: ”Krokanrull!” sier Unn og Jonas. Klassisk, tidløst, godt. Ingen av dem, eller jeg for den saks skyld, klarer å begrunne det noe nærmere.

Ane: Ane kan med én gang framstå som litt streng, med sitt nesten svarte hår og sin litt insisterende måte å snakke på. Jeg tenker After Eight, men på et annet grunnlag enn Jonas. Den skarpe smaken, kontrasten mellom den mørke sjokoladen på utsida og den hvite minten inni… Sarah har for øvrig foreslått pulverpadde, noe som slår meg som et godt alternativ.

Lise: Her har vi Operamints’en. Personlig syns jeg ikke Operamints har en Lise-smak, men de har definitivt et Lise-utseende, særlig når Lise har rosa, pusete cardigan på seg.

BONUS! FORELESERNE!

Anne: Vi blei enige om at Anne er sjokoladekjeks; du veit, de tynne sylinderne med spiralforma annenhvert lyst og mørkt mønster som man stikker inn i is ved spesielle anledninger. Anne blei imidlertid dypt indignert over dette, med tanke på at hun har glutenallergi. Jeg er derimot ganske sikker på at denne spesifikke typen kjeks har en glutenfri variant.

Morten: Lakrispipe. I følge Morten sjøl var han en klisjémessig hatt-og-frakk-forfatter i sin ungdom. For oss på forfatterstudiet er han fortsatt inkarnasjonen av en intellektuell hatt-og-frakk-forfatter, og vi syns dermed at ei lakrispipe vil fullbyrde dette imaget.

Kristine Oseth Gustavsen