Kristin Hauge debuterte med novellesamlingen Tiggerne i 2018, allerede ett år etter kommer bok nummer 2, romanen Ritualer som lanseres 22. august klokka 1730 på Lorry i Oslo! Parallelt med skrivingen av Ritualer har Kristin imidlertid gått på Forfatterstudium 1 i Tromsø (2018-2019) og fortsetter nå på Forfatterstudium 2 i 2019-2020. Forfatterstudiet vil gjerne få gratulere med ny bok! Og har fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen. 

1) Debutboka var en novellesamling, nå kommer en roman. Kan du si noe om forskjellene på å skrive noveller og roman, og noe om forskjellene mellom å skrive på sin første bok og sin andre bok?

Både novellesamlingen og romanen handler om relasjoner mellom mennesker. Novellesamlingen og romanen bygger delvis videre på tekster som jeg begynte på for mange år siden, i tillegg til at det også er mye nyskrevet og omskrevet materiale.

Ritualer er en videreutvikling av et manus (som het Ritualer allerede da) og som jeg fikk konsulentuttalelse på allerede i 2006 etter at jeg hadde gått på Aschehougs forfatterskole, så det har tatt sin tid å komme i mål. Da hadde manuset kun en enkelt fortellerstemme (faren Viktor), senere har jeg utvidet med to kvinnestemmer (datteren Ally og moren Harriet), slik at romanen nå er mer en «kollektiv»-fortelling om en slags familie og relasjonene mellom dem og hvordan de fortsatt påvirker og påvirkes av hverandres valg.

Noveller er for meg en mer troløs sjanger, jeg kan hoppe ut og inn av tekstene, slik en leser også kan være mer troløs, man kan velge seg noen noveller og la de andre være eller lese dem senere. Det er en frihet i det. Samtidig er det veldig krevende å skrive noveller, fordi de skal være så fortettet. En roman gir mer plass til å utvikle karakterer og historie, men det gir igjen andre utfordringer. Et romanformat kan føles litt klaustrofobisk.

Romanen Ritualer er delt inn i tre fortellerstemmer, i tredje person, og handler om en kvinne i trettiårene og hennes fraskilte foreldre på seksti pluss. Historien beveger seg over noen få dager, fra datteren Ally som kommer hjem fra en turbulent utenrikstjeneste i Afghanistan, til de for lengst skilte foreldrene som hver på sin kant famler rundt i sine adskilte og uensartede liv. Og så kommer da altså den frustrerte datteren hjem midt i foreldrenes uavklarte surr.

Ved å dele inn romanen med ulike stemmer, over et kort tidsrom, skapte jeg en struktur, et skjelett jeg kunne hekte historien fast i, som gjorde at romanformatet ble mer håndterbart for meg. Jeg hadde ikke lyst til å skrive en jeg-personsroman, fordi jeg ville veksle mellom de tre personene og de «arketypene» de tre personene representerer og deres blikk på de andre. Og så liker jeg å skrive ut fra begge kjønn. Det gjorde jeg også i Tiggerne.

2) Ser du noen likhetspunkter/åpenbare forskjeller mellom de to bøkene? Enten det er stilmessig, tematisk, eller på andre måter.

Jeg tror bøkene har en viss likhet med hverandre. Dette med det relasjonelle, og avstanden mellom mennesker, utfordringene knyttet til å skulle forholde seg til andre personer, og å ikke vite hva man vil og ikke ha kontroll.

Vi lever i en tid preget av oppbrudd på ulike nivåer. Personene i romanen – og i mange av novellene ser jeg i ettertid – er i ulike former for sårbare og uklare overgangssituasjoner. I livets ulike faser er vi alle nybegynnere.

Jeg liker å krydre tekstene mine med historier inne i historiene, og blande dokumentarisk stoff og fiksjon. Det gjorde jeg også i novellene. Jeg tror vi mennesker suger til oss kunnskap på mange ulike vis, og slik påvirkes mine fiktive karakterer også. De lever ikke i et vakuum.

Hoveddelen i begge bøkene er lokalisert til en vestlig virkelighet, i Norge,  selv om jeg også trekker på erfaringer fra utlandet.

3) Hva gjør at du fortsetter å skrive?

Jeg la skrivingen på hylla i ti år og reiste ut og jobbet i utlandet, Brussel, Afghanistan, Sudan, og forsøkte å finne ut om jeg kunne legge vekk skrivingen helt. Og det kunne jeg ikke. Det gikk simpelthen ikke, men presset seg på som en eksistensiell nødvendighet da det skjedde alvorlige ting i livet mitt.

4) Forfatterstudium 1 i Tromsø er et studium hvor man i stor grad prøver ut skriving i ulike sjangere: dramatikk, kortere prosa, lengre prosa, poesi, essyistikk etc. Hvordan har du kombinert skrivingen av en roman med dette studiet?

Jeg jobber med ulike tekster samtidig, det inspirerer og utfordrer meg.

Syns det var veldig nyttig å lære og teste ut ulike sjangere, og ikke minst alle de spennende forelesninger fra gjesteforeleserne, og også lese litteratur fra ulike sjangre. Dette med å lese essays har jeg fått veldig sans for, det gir en fin oversikt over litterære utviklingstrekk og enkeltforfattere som igjen er nyttig for skrivingen.

5) Hva håper du Forfatterstudium 2 kan bidra med i den videre skrivingen din?

Jeg trives med å være i et skrivende – og lærende – miljø, hvor vi kan diskutere og lese hverandres tekster. Noen har spurt meg hvorfor jeg går der når jeg nå snart har utgitt to bøker. Men jeg syns det er veldig stimulerende for egen skriving, og jeg lærer noe nytt hele tiden. Livslang læring er det noe som heter, jeg tror det er viktig med en porsjon ydmykhet når det gjelder sin egen skriving, og også det å lære en ny bransje.

Det er kanskje en klisje at man blir en bedre forfatter av å bli en bedre leser, men jeg tror ikke det er noen vei utenom. Jeg har alltid lest ekstremt mye, men jeg har en tendens til å lese altfor fort og slurvete, så jeg må tvinge meg til å lese saktere. Gjennom å måtte forholde seg til andres uferdige tekster på en velvillig måte, så oppøves også evnen til å se teksters potensial, som er nyttig når jeg skal forholde meg til min egen skriving.

Og til slutt, ikke minst det å få besøk av de ulike gjesteforeleserne som gir oss tilbakemelding på tekstene våre, eller holder sine sjanger – eller poetikkforelesninger er jo alltid fantastisk inspirerende og givende.