JHM: Du nevner noen ord som ofte er vanskelige å få til å funke maksimalt i et dikt. Eksempler: Hjerte, sjel, kropp, tårer, smerte, hud, sorg, ord, ordløs, munn, språk, drøm … Hvorfor er det slik, er det alltid slik, i det hele tatt. Kan du si mer om dette?

MH: I utgangspunktet kan alle ord brukes i et dikt, men det kan uansett være fint å bli oppmerksom på noen, ofte ubevisste, tilbøyeligheter mange har når de begynner å skrive poesi. Det gir, for eksempel, ikke nødvendigvis patos og mening og fylde om forfatteren skriver «smerte». En god øvelse kan være å forsøke å skrive fram smerten, uten å bruke ordet «smerte», skrive om sorgen, uten å bruke ordet «sorg», bare for å se hva som skjer med diktet da. Men, for all del, så lenge teksten viser en bevissthet om disse tinga, tenker jeg «feel free»; vri og vreng klisjeene, insister, bevis, og motbevis, og flesk gjerne til med grunnleggende god «himmel og hav og hjerte/smerte-poesi».

JHM: Å skrive om sex. Hva er dine erfaringer?

MH: Dette med sex har jeg ofte blitt spurt om, og jeg har ikke mange «nye» svar, har ikke masse «nytt krutt» å by på. Jeg har skrevet en god del om seksualitet, om ulike seksuelle identitetskonstruksjoner, og svara mine er «klassiske», for å si det slik. For: Det kroppslige og sanselige henger så i hop med det menneskelige og det intellektuelle. Det er ikke atskilt i mitt univers. Og jeg tenker at vi alle må forholde oss til at vi er seksuelle vesener, enten vi velger sølibatet, promiskuiteten, noe sånn midt i mellom, hva nå det er, eller de såkalte perversjonene. For meg er begjæret etter penger, posisjoner, makt mye farligere enn det seksuelle begjæret. Å se på det seksuelle hos menneskene som en trussel blir ofte en avledningsmanøver bort fra de mer reelle truslene som krig, sult, ødeleggelse av naturen, grådighet, urettferdig fordeling av godene i verden, sløsing. I bøkene mine kommer jeg stadig tilbake til interessa for å undersøke ulike seksuelle identiteter. Jeg vil gjerne si noe om det seksuelle som er frigjørende med hensyn til hva som, av noen, regnes som syndefullt og motbydelig. Jeg ønsker at det seksuelle skal være et fristed for karakterene i bøkene mine, jeg vil at de skal få være sunne på det området, minst mulig skada og forkrøpla, og jeg forsøker faktisk å skrive fram en slags seksuell sjelefred for dem. Jeg vil at folka jeg skriver om skal ta for seg og bevege seg i lysta og begjæret med velbehag. Jeg velger å framstille det seksuelle rommet som et tydelig fristed. I noen av bøkene mine gir de seksuelle aktivitetene hovedpersonene livgivende backup med hensyn til det de savner og mangler. Jeg snakker her nærmest om en form for Marvin Gayesk «seksuell helbredelse». Men. Emosjonene innafor det seksuelle feltet er svært komplekse. Det seksuelle kan forbindes med lykke og salighet, deilig rus, bedøvelse, å befinne seg hinsides alt vondt, og mange av oss er, eller har vært, seksuelt håpefulle og naive. Men ved å være seksuelt aktive utsetter vi oss også for det svimlende fallet, vi risikerer å bli slynga ut i den nedrigste fortvilelse, vi kan bli ramma av sorg og svik, vi kan bli ydmyka, ja, vi risikerer rett og slett å gå under. Seksualiteten, denne tidvis uregjerlige, kroppslige hungeren, denne sterke drifta i mange av oss som gjør at vi kan bli villige til å la alt fare, er slettes ikke alltid det samme som kjærlighet. Seksualiteten er ikke alltid lik ømhet og omsorg. Seksualiteten kan være ganske kjølig og hard, den kan være voldsom og destruktiv, ofte det motsatte av det vi forbinder med den trygge, mjuke kjærligheta. Det er her sjøl de klokeste blant oss glømmer seg bort og blander sammen. For seksuell aktivitet kan ofte dreie seg mer om hevn og strid enn mildhet og romantisk lyst. Seksuell aktivitet kan også for noen bli en tilfredsstillende måte å dekke behovet for å straffe på, det kan være en måte å markere sin egen frie vilje på, det kan være en aktiv måte å diskutere moral på, hyperaktiv, vil vel noen si. Men det seksuelle handler ikke bare om mellommenneskelige forhold, seksualiteten utfordrer også til en høyst privat, indre strid for den enkelte. Jeg vil påstå at barnets seksuelle oppvåkning i første omgang er ei ganske ensom utforskning. I ytterste konsekvens tenker jeg at vi gjennom seksuelle møter har anledning til å oppløse og utlade hverandre, til å øve oss på å dø.

JHM:Hvordan arbeider du for å ferdigstille et manus?

MH: Det der er kompliserte greier. Det hender jeg har for mye tekst et sted, og for lite et annet, og da kan jeg bli frustrerende i tvil om hva jeg skal bruke, og hva, eller hvor, jeg skal legge til. Denne fasen i skrivinga opplever jeg som ganske ubehagelig, nærmest smertefull. Det kan kjennes som om jeg er i ferd med å ødelegge «alt». Men førsteutkast til manus blir likevel aldri stående urørt. For min del er redigering og finjustering alltid nødvendig.

JHM: Hvorfor liker du ikke å gjøre intervjuer?

MH: Jeg kommer alltid i kontakt med en ganske sterk angst, i form av både mentalt og fysisk ubehag, når jeg forsøker å formulere meg grundig. Likevel presser jeg meg stadig ut av den velkjente komfortsona, jeg nekter meg sjøl å tie, og jeg forbinder stadig det å snakke med både lyst og fryd og (demonisk) motstand. Jeg har et vedvarende, ambivalent forhold til det såkalte «språket». Jeg liker i grunnen veldig godt å være stille.