På forfatterstudium 1 i Tromsø får studentene i løpet av året i oppgave å skrive tekster i ulike sjangere og tradisjoner. I tekstverkstedene diskuteres så tekstene av studenter og lærere i fellesskap. Det sentrale i diskusjonene er tekstene i seg selv, men også sjangerrelevante problemstillinger. Poesien og fiksjonssjangrene har størst plass gjennom året, men på en av samlingene er det essayistikken det handler om. Oppgaven som gis er ganske enkel: Skriv et essay … Uansett sjanger, er det studentene selv som bestemmer hva de skriver om og hvordan de formulerer det. Selv om ikke alle er like interessert i alle sjangrene det skal skrives i dette året, finner de aller fleste fram til et stoff de interesserer seg for. Det er få som gidder å skrive om noe de ikke bryr seg om.  Det arbeidet som gjøres gjennom året i Tromsø, er del av en læringsprosess, et studium, men avstanden til «virkeligheten», og den skrivingen som foregår der, er ikke nødvendigvis så stor. Prableen Kaur, som er student på forfatterstudium 1 i år, skrev et essay til essaysamlingen, som hun besemte seg for å fortsette å jobbe med etter samlingen, og som i dag publiseres i Morgenbladet. I den forbindelse har forfatterstudiet stilt Prableen noen spørsmål om arbeidet med denne teksten:

Er det stor forskjell på å skrive et essay som en skriveøvelse eller for publisering? Eventuelt hva?

På dette spørsmålet er det mange ulike svar, men for meg har tekst som jobbes fram for publisering en annen retning. Jeg er mer målretta i selve arbeidet, men kanskje også strengere fordi teksten skal få et eksternt publikum. Når det er en skriveøvelse er det lettere å eksperimentere og være åpen. Da varierer det også om teksten får et publikum. Kanskje er det klassen som skal gi tilbakemelding og da kan jeg teste ut konkrete ting i teksten for å se hvordan de andre responderer. Jeg er glad for at jeg med dette essayet fikk muligheten til begge deler. Det lærte meg også at man kan skrive en tekst mer som en skriveøvelse først, og så bearbeide den for publisering. Det kan skje mye spennende i selve prosessen som er fint å ha med seg i den endelige teksten.

Brukte du tilbakemeldinger fra essaysamlingen da du skrev om essayet etter samlingen?

Akkurat denne teksten er ekstra spesiell og viktig for meg. Jeg har på båret på den i flere år, men så var det først nå jeg klarte å skrive den ut og formulere den slik jeg ville. Derfor var det veldig fint at jeg kunne levere den inn og få tilbakemeldinger både av medstudenter og lærerne på samlinga. Flere av disse brukte jeg aktivt da jeg bearbeidet teksten etterpå. For meg er det en viktig balansegang mellom å bli forstått og gjøre seg forstått når jeg skriver om erfaringer som springer ut fra å være minoritetsnordmann. Da har det vært ekstra nyttig å få andres blikk på teksten, for å se hvordan de leser og tolker den.

Har du fatt mange tilbakemeldinger fra Morgenbladet i prosessen?

Morgenbladet gav for det første tilbakemelding om at essayet var litt for langt. Jeg kortet det ned slik at det skulle passe formatet deres. For det andre fikk jeg noen tilbakemeldinger som gikk på innholdet i teksten. Disse vurderte jeg grundig og valgte ikke å innarbeide, da jeg mente de ikke var relevant for tekstens tematikk. Jeg forklarte hvorfor til redaksjonen og de hadde forståelse for det.

Hvis du jobber med en bestemt tematikk, hva er det som bestemmer at du velger den ene eller andre sjangeren? (For eksempel novelle eller et essay? Det vil si når det ikke er en oppgave på et forfatterstudium)

Det kommer helt an på hva jeg skal bruke det til. Jeg har skrevet mye sakprosa også. I essaysjangeren føler jeg at jeg kan kombinere det saklige og skjønnlitterære uten å la meg begrense. Samtidig ser jeg at noen av temaene jeg har skrevet om i essayet, også inngår i et skjønnlitterært prosjekt jeg jobber med. Det ene utelukker ikke det andre, men det handler mye om hva jeg vil formidle, hvordan og om det er tidskritisk. Jeg synes det er lettere å skrive fram tekster innen sakprosa. Det går kjappere, men rent personlig er det mer meningsfylt å skrive fram ting gjennom skjønnlitteraturen, så jeg prøver å ta den lengste omveien så ofte jeg kan.

Og til dem som har lyst til å lese Prableen Kaurs essay Å finne (tilbake til) seg selv, det finnes i denne ukens avis: Morgenbladet Nr 14/ 14.-20 april.2023.