På forfatterstudium 1 i Tromsø får studentene i løpet av året i oppgave å skrive tekster i ulike sjangere og tradisjoner. I tekstverkstedene diskuteres så tekstene av studenter og lærere i fellesskap. Det sentrale i diskusjonene er tekstene i seg selv, men også sjangerrelevante problemstillinger. Poesien og fiksjonssjangrene har størst plass gjennom året, men på en av samlingene er det essayistikken det handler om. Oppgaven som gis er ganske enkel: Skriv et essay … Uansett sjanger, er det studentene selv som bestemmer hva de skriver om og hvordan de formulerer det. Selv om ikke alle er like interessert i alle sjangrene det skal skrives i dette året, finner de aller fleste fram til et stoff de interesserer seg for. Det er få som gidder å skrive om noe de ikke bryr seg om. Det arbeidet som gjøres gjennom året i Tromsø, er del av en læringsprosess, et studium, men avstanden til «virkeligheten», og den skrivingen som foregår der, er ikke nødvendigvis så stor. Prableen Kaur, som er student på forfatterstudium 1 i år, skrev et essay til essaysamlingen, som hun besemte seg for å fortsette å jobbe med etter samlingen, og som i dag publiseres i Morgenbladet. I den forbindelse har forfatterstudiet stilt Prableen noen spørsmål om arbeidet med denne teksten:
Er det stor forskjell på å skrive et essay som en skriveøvelse eller for publisering? Eventuelt hva?
På dette spørsmålet er det mange ulike svar, men for meg har tekst som jobbes fram for publisering en annen retning. Jeg er mer målretta i selve arbeidet, men kanskje også strengere fordi teksten skal få et eksternt publikum. Når det er en skriveøvelse er det lettere å eksperimentere og være åpen. Da varierer det også om teksten får et publikum. Kanskje er det klassen som skal gi tilbakemelding og da kan jeg teste ut konkrete ting i teksten for å se hvordan de andre responderer. Jeg er glad for at jeg med dette essayet fikk muligheten til begge deler. Det lærte meg også at man kan skrive en tekst mer som en skriveøvelse først, og så bearbeide den for publisering. Det kan skje mye spennende i selve prosessen som er fint å ha med seg i den endelige teksten.
Brukte du tilbakemeldinger fra essaysamlingen da du skrev om essayet etter samlingen?
Akkurat denne teksten er ekstra spesiell og viktig for meg. Jeg har på båret på den i flere år, men så var det først nå jeg klarte å skrive den ut og formulere den slik jeg ville. Derfor var det veldig fint at jeg kunne levere den inn og få tilbakemeldinger både av medstudenter og lærerne på samlinga. Flere av disse brukte jeg aktivt da jeg bearbeidet teksten etterpå. For meg er det en viktig balansegang mellom å bli forstått og gjøre seg forstått når jeg skriver om erfaringer som springer ut fra å være minoritetsnordmann. Da har det vært ekstra nyttig å få andres blikk på teksten, for å se hvordan de leser og tolker den.
Har du fatt mange tilbakemeldinger fra Morgenbladet i prosessen?
Morgenbladet gav for det første tilbakemelding om at essayet var litt for langt. Jeg kortet det ned slik at det skulle passe formatet deres. For det andre fikk jeg noen tilbakemeldinger som gikk på innholdet i teksten. Disse vurderte jeg grundig og valgte ikke å innarbeide, da jeg mente de ikke var relevant for tekstens tematikk. Jeg forklarte hvorfor til redaksjonen og de hadde forståelse for det.
Hvis du jobber med en bestemt tematikk, hva er det som bestemmer at du velger den ene eller andre sjangeren? (For eksempel novelle eller et essay? Det vil si når det ikke er en oppgave på et forfatterstudium)
Det kommer helt an på hva jeg skal bruke det til. Jeg har skrevet mye sakprosa også. I essaysjangeren føler jeg at jeg kan kombinere det saklige og skjønnlitterære uten å la meg begrense. Samtidig ser jeg at noen av temaene jeg har skrevet om i essayet, også inngår i et skjønnlitterært prosjekt jeg jobber med. Det ene utelukker ikke det andre, men det handler mye om hva jeg vil formidle, hvordan og om det er tidskritisk. Jeg synes det er lettere å skrive fram tekster innen sakprosa. Det går kjappere, men rent personlig er det mer meningsfylt å skrive fram ting gjennom skjønnlitteraturen, så jeg prøver å ta den lengste omveien så ofte jeg kan.
Og til dem som har lyst til å lese Prableen Kaurs essay Å finne (tilbake til) seg selv, det finnes i denne ukens avis: Morgenbladet Nr 14/ 14.-20 april.2023.
I anledning debutboka til Erling Simon, tidligere forfatterstudent, har forfatterstudiet fått lov til å publisere et intervju. Romanen hans, Narsissisten, er forventet å være i salg fra 4. mai, med lanseringsfest (etter all sannsynlighet) på litteraturhuset i Trondheim 19. mai.
Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av):
Jeg skrev det første kapitlet for seks år siden, i 2017. Det kapitlet er helt ugjenkjennelig som det nå står i romanen, men det dannet et utkast til en grunnstemning som jeg så har brukt tid på å finne ut av. De siste par årene har jeg brukt på å disponere stoffet. Og ikke minst kutte, manuset var 500 boksider på et tidspunkt. Tre av de totalt seks årene har jeg gått på forfatterstudiet i Tromsø, som har vært ganske viktig, særlig siden de tre årene har vært tidsrom hvor jeg har kunnet jobbe med manuset uavbrutt. Og det var også det viktigste Anne Oterholm sa, at her har dere sannsynligvis for første og siste gang i deres karriere anledning til akkurat det. Det forsøkte jeg å ta på alvor. Og det passet bra å ha den tiden til rådighet, siden ‘roman’ tross alt er en veldig arbeidskrevende sjanger.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Da jeg gikk ut av forfatterstudium 2 hadde jeg to kapitler. Og det som nå er redaktøren min tok kontakt med meg ikke så lenge etter. Vi hadde sporadisk kontakt i årene som fulgte, men uten å formalisere.Jeg festet blikket på tredjeåret, som ikke hadde opptak før to år senere. Pandemien kom. Jeg gjorde ferdig en mastergrad i filosofi. Jobbet med manuset sent og tidlig. Da jeg så søkte tredjeåret (i 20/21), hadde jeg skrevet ut mye. Da jeg gikk ut fra tredjeåret hadde jeg skrevet ut stoffet helt og holdent og de aller siste sidene i romanen står nesten uforandret fra den gang. Kyrre Andreassen var sensor til eksamen og var en god leser. Etter tredjeåret tok tre nye redaktører kontakt med meg, men det gikk ikke i orden av forskjellige årsaker. Jeg visste at det var en roman der, og brukte et år til på etterarbeid. The Magic Moment var da det første kapitlet jeg skrev (i 2017) til slutt kom til sin rett som etableringen av nåtidsplanet i romanen. Like etter signerte jeg med Cappelen Damm med redaktøren fra mange år tidligere.
Det er ikke uvanlig at det tar fem-seks år å skrive en roman. Det har vært slitsomt, men som læringsprosess har det vært enestående, det var akkurat dette jeg ønsket meg. Det som holdt meg gående når det røynet på var Anne Oterholms ord ‘det blir lettere etter man har skrevet den første boka’. Vi får se.
Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
For min del var det faglige nivået, oppfølgingen og strukturen på samlingene en fantastisk måte å lære på. Jeg vil trekke frem gjestelærerne og de faste ansatte. Anne Oterholm var en god veileder. Jeg forsøkte å ta til meg alt. Det er også et krevende studie, man må strekke seg. Tre år med tekstverksted på kunstakademiet gjør deg mer tykkhudet.
Fremtiden:
Da jeg fikk napp fra tre redaktører, men alle til sist takket nei, hadde jeg akkurat fått mitt andre barn. Jeg jobbet ved siden som sommelier og jobbet kvelder og netter. Jeg skrev nattestid mens kona mi var i etasjen over og ammet den nyfødte. Jeg tenkte at hvis jeg får gitt ut romanen så skal jeg skrive på omslaget at jeg legger opp som forfatter etter den utgivelsen. At det er nok med den ene. Jeg leverte siste korrektur for et par dager siden. Det siste jeg gjorde var å legge til en dedikasjon til kona mi. Det skulle bare mangle.
Therese Bakkevoll var student ved Forfatterstudiet i 2008-2010. Hun har siden gjort seg bemerka som norgesmester i slampoesi, og hatt mange viktige roller i litteraturmiljøet i Nord-Norge. Nå kommer debutromanen Tallboy på Samlaget.
Det begynner å bli noen år siden du var student ved Forfatterstudiet i Tromsø. Men allerede i antologien fra kullet som gikk ut i 2010 kan vi lese om Tirpitz og tallboy-bomba. Hvordan har veien fra første impuls til ferdig bok vært for deg?
Først og fremst lang. Og kronglete. Jeg skrev i flere år uten å finne en form og sjanger som fungerte, og gikk på ganske mange blindveier underveis. Og så har skrevet mye, strøket mye og vært i tvil ganske mye.
Og sjøl om både Tirpitz og Tallboyen har vært med fra starten, så har sjølve fortellinga og karakterene i romanen blitt til over ganske lang tid. Jeg hadde ikke en «ferdig» historie jeg ville fortelle, det var mer elementer og settinger jeg hadde lyst å ha med. I tillegg til at Tirpitz var ganske sentral, visste jeg også tidlig at jeg ville bruke Åsgård sykehus som et av de viktige stedene i romanen og at en del av karakterene skulle være ansatte og pasienter som er tett på hverandre på ei avdeling der. Resten har blitt til underveis.
Etter årene ved Forfatterstudiet i Tromsø har du vært student ved Litterär gestaltning i Göteborg. Hva har skriveskoleerfaringene betydd for deg?
De har vært helt uvurderlige. Uten dem hadde det ikke eksistert noen bok. Å være så tett på egen og andre sin tekst gjør deg både til en bedre leser og en bedre skriver. Og man blir trent i å vise frem og tåle respons på uferdig tekst og øve på håndverket. De to årene i Gøteborg fungerte som en katalysator for romanprosjektet. Det var først da jeg gikk der at romanen fikk en fullstendig og sammenhengende form. Og så var jeg heldig å bli plukka opp av Samlaget da jeg var ferdig i Gøteborg. Dermed hadde jeg noen som trodde på prosjektet og som hjalp meg med å få det i havn. Redaktøren min David Aasen har vært en fantastisk ressurs og vi har hatt mange runder før alt ble ferdig, men han har hele tida holdt oppe trua på at vi skulle få det til. Det er viktig, man kan bli utrolig lei og frustrert i en så lang skriveprosess og det er lett å snuse på tanken om å gi opp.
Hva kunne du tenke deg å si til potensielle lesere av den boka som kommer? Hva slags bok har det blitt?
Hm. Det er alltid vanskelig å svare sjøl på hva det er man har skrevet. Men jeg håper jeg har skrevet en roman med noen interessante perspektiv om det eksistensielle og vanskelige ved å være menneske, om ensomhet, galskap, overskridelser og begjær. Og som stiller relevante spørsmål ved hvordan vi definerer friske og syke, og hvordan dagens psykiatri fungerer. Men først og fremst håper jeg folk syns det er en god bok.
Du bor i Tromsø og kjenner litteraturmiljøet i Nord-Norge godt. Du har blant annet vært nestleder i litteraturfestivalen Ordkalotten og redaksjonsmedlem i det nå nedlagte tidsskriftet Kuiper. Hva er utfordringene og mulighetene med å være forfatter/litteraturarbeider i nord?
Fordelene ved å skrive og jobbe i nord er kanskje at det er kortere vei innad i miljøet og mellom de ulike kunstfeltene, og til dels til relevante instanser, oppdragsgivere og samarbeidspartnere. Ulempene blir tilsvarende at det kan være langt til et større miljø. Bor du i mer sentrale strøk er det lettere å reise på litterære arrangement og festivaler og knytte kontakter, og det er større sjanse til å få oppdrag, noe som igjen påvirker forfatterøkonomien.
Hvordan ser du for deg tida framover, fortsetter du å skrive?
Ja, har ingen planer om å slutte å skrive. Jeg er i gang med to ulike prosjekter, så får vi se hva det blir ut av dem. Men jeg tar en pause fra romanen ei stund, det er krevende å holde oversikt over et så stort materiale over tid. Og så er jeg sjølvsagt spent på hvordan verden tar i mot Tallboy, nå som den er ute av mine hender.
Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer med debuten og ønsker lykke til med videre skriving!
I midten av februar var det gruppeutstilling med studenter fra Kunstakademiet på Havneterminalen i Tromsø. Blant arbeider i plexiglass, tekstiler, malerier og objektsamlinger kunne man også se en tekstinstallasjon av forfatterstudent William S. Mørch. Bidraget var en tekst som tilsynelatende griper inn i omgivelsene. «Vinden herjer i havna»; slik innledes teksten, som var plottet på ei stor remse papir som var hengt fra taket.Vi har snakka med William om erfaringene fra arbeidet med utstillinga.
Hvordan kom dette samarbeidet i stand, William?
To av kunststudentene utarbeidet katalogtekst til utstillingen i det jeg tilfeldigvis gikk forbi. “Kan du hjelpe oss å skrive katalogtekst?” spurte en, før det raskt ble fulgt opp med “eller vil du kanskje skrive den for oss?” Det ville jeg jo, og med det var jeg ansvarlig for katalogteksten, som vokste til å bli en slags egen installasjon på utstillingen.
Var teksten skrevet med tanke på situasjonen den skulle inngå i?
Ja, jeg ba umiddelbart om å få vite mer om hvordan kunststudentene hadde tenkt konseptuelt rundt utstillingen, hva slags lokaler den skulle holdes i, og hvordan prosessen hadde vært underveis med workshops og diskusjoner dem i mellom. Teksten oppstod helt fra grunn av med denne utstillingen i tankene.
Hvordan må man tenke annerledes når det er utstillingslokalet og ikke boksida som er tekstens sted?
Boksida tillater kanskje flere idiosynkrasier, man kan skrive mer “for seg selv”, som man sier. Boksiden ligger skjult til noen blar den fram, men har til gjengjeld et materielt betinga skinn av udødelighet. Utstillinger er nesten alltid midlertidige, som oftest kortvarige, men teksten blir også mer synlig i dette formatet. Som eneste tekst på utstillingen, får den jo også en mer priviligert posisjon som tekst enn for eksempel under en festival eller i en bok. Teksten får ta langt mer plass enn vanlig, som både er mer spennende og mer skremmende enn for eksempel å få et dikt på trykk i et tidsskrift.
Hvordan påvirker kollektiviteten i ei gruppeutstilling tekstarbeidet, som i mange andre sammenhenger er en ensom prosess?
Det var viktig for meg at kunstnerne følte seg representert av teksten, at det var noe de kunne stå inne for på utstillingen. Samtidig sa kunstnerne at jeg kunne utforme teksten akkurat slik jeg ville, at det ikke måtte være noen typisk katalogtekst, men gjerne et eget verk. Jeg samlet derfor så mye informasjon om utstillingen generelt og de konkrete verkene for å innlemme så mange av deres idéer som mulig. Skrivingen er jo fortsatt en ensom prosess, eller omtrent like ensom som ellers, forskjellen var vel at jeg ikke kunne velge hvilke materialer jeg ville jobbe med selv. Men det er jo ikke uvanlig at teksten når en mottaker og går i retur før den offentliggjøres, her intet mindre.
Ga det mersmak? Er dette et format du kommer til å utforske videre?
Helt siden jeg flytta til Tromsø har jeg tenkte at vi burde gjøre et samarbeid. Jeg liker godt det kollektive i arbeidet, at jeg nødt til å ta opp i meg tanker og impulser fra flere sider i verket, og gjerne ikke de jeg hadde grepet til selv. Til syvende og sist er det jo uansett jeg som må skrive det. Sjangermessig blir det en slags hybrid mellom ekfrase, essay og prosadikt, en installasjon som beskriver seg selv og sin egen sammenheng med skrivekunstens egne virkemidler. Jeg er allerede i prat med kunststudentene om fortsatt samarbeid, gjerne av større og mer langvarig art.
William leser under åpninga. Foto: Alexander Rishaug
I disse dager åpner søknadsweben på UiT sine nettsider for alle som ønsker å søke om opptak til forfatterstudium 2 i Tromsø. Søknadsfristen er 1. mars. Studiet er et fulltids-, men samlingsbasert studium som retter seg mest mot personer som tidligere har fulgt et ettårig forfatterstudium, og ønsker å videreutvikle sine skapende skriveevner. Det er imidlertid også et studium for folk som allerede har gitt ut skjønnlitterære bøker, men ønsker et skrivemiljø og rammer som bidrar til at de kommer videre i utviklingen av eget forfatterskap. Det mest sentrale ved et forfatterstudium er ens egen skriving og tekstverkstedet hvor alle jobber sammen med gjennomganger av tekstene. Til tekstverkstedet vil det komme gjestelærere fra hele Skandinavia. Det foreleses også i poetikk, norsk samtidslitteratur, samisk litteratur og vi diskuterer kvalitetsbegrepene: For hva er egentlig god litteratur? Forfatterstudium 1 legger til rette for utprøving i alle skjønnlitterære sjangere, mens målet med Forfatterstudium 2 er å gi studentene tid til å kunne arbeide med og utvikle dette ene skriveprosjektet. Det blir også gitt individuell veiledning.
Dersom du vil vite mer om studiet finner du mye informasjon på forfatterstudietitromso.no (hvis du leser dette, er det den siden du er inne på nå) Du finner informasjon om opptakskriterier etc. under Studiet, hvor du finner Forfatterstudium 2 i nedtrekksmenyen.
Hilde Charlotte Blomberg som går på forfatterstudiet i Tromsø i år, kommer med sin første diktsamling: Min prikkete søster, og vi har som vanlig, når nåværende eller tidligere studenter kommer med sin første bok, fått lov til å stille et par spørsmål om boken og studiet. Aller først: Det blir lanseringsfest på Halvbroren kafe på Cappelen Damm i Akersgata 47/49 tirsdag 28.februar kl 19! (Dørene åpnes kl 18) Og alle som er i Oslo på det tidspunktet er hjertelig velkomne til å feire boka!
Tre korte spørsmål:
Du har jo arbeidet med denne boka parallelt (kanskje i forkant av) at du har gått på forfatterstudiet. Hvordan har det vært å jobbe med dette manuset samtidig med at du har gått på forfatterstudiet?
Jeg var allerede ferdig med bokmanuset da jeg begynte studiet i august. Det må jeg si har vært deilig. Er redd det hadde blitt krevende å skrive ferdig en bok samtidig. Så i stedet har jeg kunnet konsentrere meg fullt om studiet.
Hvordan har selve utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Det har gått veldig fint. Jeg ble antatt for snart et år siden, så det har vært god tid.
Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Nærlesing! Samtale om tekst! Det var nytt for meg, det å åpne opp tekstene slik vi gjør i tekstverkstedene. Det har vært givende og lærerikt og noe jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg har i alle år bare skrevet i vei på egne prosjekter, i min egen lille boble, så det å dele tekster og lese sammen med andre har vært veldig nyttig.
Hilde Charlotte Blomberg, student ved forfatterstudium 1 har intervjuet Henning H. Bergsvåg, lærer ved Forfatterstudiet i Tromsø 2022-23. Han har gitt ut 7 diktsamlinger og driver podkasten Poesidigg.
Hva var din vei inn i poesien?
Jeg leste ingen bøker som helt ung, men på gymnaset ble vi tvunget til å lese «Fuglane» av Tarjei Vesaas, og med det erfarte jeg at det var en mulighet for et alvorlig språk. Dette var et sjokk. Jeg hadde ellers bare forhold til fotballspråk, «Smokey and the bandit» og komedier på film og tv. Jeg holdt bare på med fotball og humor. Så dette nye språket slo ned som en stor greie, kanskje også fordi det var rundt den tiden min far døde. Samtidig gikk Twin Peaks på tv for første gang og der var det mystiske ordgåter som stod sentralt i plottet. Så da jeg kjedet meg, spesielt i tysktimene, begynte jeg å skrive slike rare ting, ting jeg tenkte kunne vært med i Twin Peaks. Ut av dette oppstod merkelige setninger med et alvor. Det var som en slags desperasjon i å ønske å bryte med noe, å bli en annen. Jeg fikk kontakt med noe mørkt, noe alvorlig, i meg selv som jeg ikke hadde vært i kontakt med før. Og dermed begynte jeg å skrive. Jeg begynte ikke å lese i veldig stor grad. Jeg leste kanskje litt, det var mer sånn Beatpoesi, ting som var litt snappy, som hadde et poeng, som var litt humoristisk. Først langt senere gikk jeg inn i den seriøse poesien. Kanskje ti år seinere.
Var dette etter at du hadde begynt på Skrivekunstakademiet i Bergen?
Nei, da jeg begynte på Skrivekunstakademiet hadde jeg bare lest Dylan, Jack Kerouac og litt sånne tøffe-seg ting. Bukowski. Men da jeg kom inn der begynte jeg å lese norske poeter, og jeg husker vi fikk Rune Christiansen på besøk. Han hadde med seg masse franske stemmer. Alt var helt nytt. Jeg visste ingenting om noe som helst. Det var en krasjlanding for meg. Jeg syns det var dritkjedelig, det hadde ingen poeng, følte jeg. Det tok lang tid før jeg så kvaliteten i den type litteratur. Litteratur som undersøkte seg selv og sin egen form. Og som nå er det eneste jeg bryr meg om.
Kunne du ha valgt noe annet enn poesi?
Nei, jeg tror det måtte bli den formen, og det handler om min psykologi og den type ting, rett og slett fordi jeg ikke greier å sitte stille. Jeg har en litt rastløs natur. Enkelt og greit. Pluss at jeg er nesten bare interessert i der det smeller. Jeg er interessert i der det er risiko, der det er intensitet, der det er noe på spill. Så det å sitte i fem år og skrive en roman der alt egentlig handler om den ene scenen, som er klimakset, og alt det andre skal bygge opp til det, det går ikke. Jeg må gå fra høydepunkt til høydepunkt. Ikke nødvendigvis de mest dramatiske høydepunkt, men rett til kjernen.
Hva syns du at sjangeren gir deg?
Det gir en tilstedeværelse når jeg leser. Og det gir meg en forvirring, en utrygghet. Hvis jeg leser god poesi, så forstår jeg ikke alt. Det jeg ikke forstår, det liker jeg nesten alltid. Der jeg må strekke meg litt. Virkelig gode ting får meg festet til et øyeblikk. Og all poesi jeg leser leser jeg som poet. I møte med min egen skrift. Jeg møter poesien som skriver. Det har blitt uadskillelig for meg. Det er noe jeg må leve med. Jeg kan sjelden hengi meg helt som leser, da må det i så fall være noe helt annet enn poesi. For eks en biografi eller en fagbok. Poeten i meg blir ellers med, for jeg undersøker hva teksten kan tilføre meg, hvordan den kan utvikle meg og mitt uttrykk.
Hva er et dikt? Hva vil et dikt?
Et dikt er en umulighet, vil jeg si. Hvis det er godt. Et dikt er et forsøk på å beskrive hvorfor det samme diktet er umulig. Jeg tenker diktet skal prøve å ikke underminere seg selv, men det skal prøve å sette seg selv i en slags form for fare. Og det er det vanskeligste. Det er det bare ytterst sjelden man får til. Jeg syns det er det man må strekke seg etter. Men jeg kan like veldig mange andre uttrykk også. Men nå snakker vi om meg som skriver/leser, da er det dette jeg virkelig tenner på. Men jeg kan lese veldig mange uttrykk som er helt annerledes enn meg selv, og se kvaliteten i det. Se styrken og fascinasjonen i det. Og jeg kan la meg fascinere, men jeg vet at det jeg setter aller høyest er det som står i fare for å bryte sammen.
Bør man bare lese poesi hvis man vil bli en god poet?
Nei, selvfølgelig ikke. Men man må lese poesi. Det kommer man seg ikke unna. Man må finne sine innganger og man må stjele måter å gjøre ting på. Man må hele tiden sette sammen sitt uttrykk. Jeg føler jo for eks at mitt uttrykk kommer fra noen formative år i 98/99/00 der jeg leste visse poeter og da jeg forstod at det gikk an å skrive på den måten de gjør. Det går an å gjøre det sånn. Og sånn. Og sånn. Og så settes dette sammen på en eller annen måte til min stemme. Som da parrer seg med min psykologi og så blir det et helt spesielt uttrykk. Det kommer med en slags 50-50 fordeling av det jeg kommer med selv og det jeg har lest. Så blir det min stemme.
Var dette lenge etter at du gikk på forfatterstudiet?
Det var cirka samme tid. Da formes det en stemme ut av det og det trenger alle poeter in spe: å oppsøke og se muligheter. Noen ting bruker du, noen ting ikke. Når du skal sprenge frem det rommet som stemmen skal opptre i, må du vite hva som er mulig. Originaliteten kommer ikke fra en eller annen guddommelig gnist i ditt eget hode, den kommer fra en kombinasjon av ting som du selv oppsøker. Så derfor er det viktig å oppsøke så mye som mulig. Se hva det er poeten har prøvd på. Og så stille seg spørsmålet; hva kan jeg bruke? Hvordan kan dette påvirke mine ting? Når jeg skriver selv, har jeg tre-fire fagbøker på skrivebordet mitt. Jeg jobber veldig mye med faglitteratur i alle mine bøker. Jeg kan se tilbake og se hvilke bøker og temaer jeg drev med da jeg skrev hver av mine bøker. Jeg skriver i dialog med faglitteratur.
Er det noen muligheter, i så fall hvilke, som poesien har som andre sjangre ikke har?
Nei, den har ikke andre muligheter, men bruker kanskje mulighetene i større grad enn for eks romanen. Selv om romanen per definisjon er en eksperimentell sjanger, er den fryktelig sjelden det. Den har stivnet i en slags form eller idé om seg selv. Men det kan man også kritisere diktet for. Mange vil gjøre det. Men jeg vil også si at det er ganske mange som tar diktet veier som vi ikke har sett før. Og det er bevegelse mot andre sjangre. Jeg har for eks stort utbytte av å bevege diktsjangeren mot prosa. Å være i grenselandet der, og utforske tredjeperson og iscenesettelser for eksempel. Å bruke romanens virkemidler i diktet, det er mitt uttrykk. Elastisiteten er typisk for poesien. Det er en elastisk form. Den kan forandre, den kan skifte, det kan bli helt annerledes rundt neste hjørne. Og det kan egentlig alle de andre sjangrene gjøre også. Men de bruker det langt sjeldnere enn diktet.
Spennende dette du sier med å bevege seg mot prosa. Kan du si hva du tenker om prosadiktet?
I mitt tilfelle prøver jeg å strippe vekk de vanlige poetiske kjennetegnene. Ta ned metaforbruken, være mer direkte, mer rett på. Prøve å skrive helt inn til beinet. Særlig de tre siste bøkene mine er slik. Minst mulig blomstrete og jålete. Det jeg prøver å se er hva det er romanen kan tilby av virkemidler som jeg kan bruke, rett og slett. De tre siste bøkene mine, kanskje fire, er egentlig i prinsippet romaner. Det kunne like gjerne stått roman utenpå.
Så hvor går grensene?
Mine bøker kunne vært eksperimentelle romaner. Det beste fra begge. Men jeg velger det jeg vil fra de to sjangrene. Men det er jo bare hva forlaget setter på det, og hvordan en definerer det selv. Jeg syns jo poesi er en feil betegnelse på mitt uttrykk egentlig. Jeg føler at jeg skriver kunstbøker. Jeg jobber med et kunstuttrykk. Og ser på meg selv som en kunstner. Like mye som en forfatter. En helhet der alt skal spille på alt.
Har du en stor tankevirksomhet bak hver bok?
Ja, enorm. Jeg prøver å arbeide frem tematikker jeg har lyst til å imøtegå og behandle i mine verk. Og så får det et litterært uttrykk.
Hva er viktigst for deg når du skriver? Og hvordan starter du en ny bok? Eller har du en prosess der du skriver hele tiden?
Ja, det første året er det slik, jeg orienterer meg i fag. For eks i den siste boken min, som heter «Dette er ikke et stille sted,» da oppdaget jeg en tysk filosof som heter Byung-Chul Han og han skriver om det moderne mennesket og forgjengelighetskulturen vi er en del av. Der vi blir overstrømmet med bilder og inntrykk i en konstant strøm og at vi er en del av den digitale virkeligheten. Jeg leste veldig mange av hans bøker og var veldig interessert i den tematikken. Da oppstår det setninger. Det oppstår en slags stor uformelig følelse, en stor form, som jeg skal forme og elte og behandle. Det er tanker og tankegods. Det er et stoff. Og så begynner jeg mikse inn kanskje personer, deretter forsøker jeg å iscenesette ideene. Men dette skjer ikke på et tankeplan i begynnelsen, da bare oppstår det noe, da spiller jeg inn idéer og setninger, skriver tusen setninger og bruker to.
Så du driver et filosofisk arbeid?
Ja. Absolutt. Jeg har med meg stoffet. Har stoffet inkorporert i meg.
Er research noe som er viktig for deg?
Jeg har vel egentlig besvart det. Til debutboken min «Newfoundland» gjorde jeg research. Jeg dro ikke til Newfoundland, men jeg leste en leksikonartikkel. Da fant jeg informasjon jeg puttet inn i teksten. Og lagde landskapet og diktene ut fra det.
Hvordan få poesien troverdig og god?
Det er ulike strategier for det. Jeg bruker konkrete ting. Setter inn en konkret verden, objekter. Sanselighet. En kropp i diktet som tar på ting og som lukter, smaker osv og beskrivelser av det. Det gir en autentisitet. Men det kan finnes andre uttrykk som er for eks enormt korthugde, med en setning eller to, slik som Ola Julén i Sverige, som skrev noen små utrop. Det er mange ulike strategier.
Men hvordan vet man at man er på rett vei?
Det er to måter å finne det ut på. Det ene er hvis du føler det selv, og det kan skje, men veldig ofte vet du ikke det selv. Og da er det ytterst viktig å vise det til noen. Og da er jo et forfatterstudium veldig bra.
Er de noe man bør tenke på hvis man ikke har skrevet poesi før?
Nei. Man må bare gjøre det. Det er det som stopper de fleste, at man aldri setter seg ned og prøver. Diktet kan se ut akkurat som det vil. Det er en elastisk sjanger. Det er hva som helst. Det vanskeligste kan være hvis man er låst i forestillingen om poesien, for det kan være vanskelig å bli kvitt. Hvis du tror at et dikt er på en spesiell måte. Å gå på et skrivekurs er ofte det beste. Så kan man løse opp i forestillingene sine.
Er det noen egenskaper en god poet har? Noen fellestrekk ved de som er gode?
De har en sterk vilje. Til å ville skrive dikt.
Hvordan jobbet du med din første bok?
Jeg gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen, jeg var midtveis der, da idéen kom. Navnet Newfoundland kom i en drøm. Så leste jeg en leksikonartikkel og deretter peiste jeg på. Jeg brukte litt tid på å finne ut at jeg kunne bruke Newfoundland som tittel. Jeg vurderte mange andre titler, men er veldig fornøyd med valget. Jeg jobbet med teksten da jeg gikk på Skrivekunstakademiet, og så ble jeg med i en skrivegruppe bestående av tidligere skrivekunstelever og etablerte forfattere, og der jobbet vi tett sammen. Så det var egentlig i tett samarbeid med den gruppa at jeg formet Newfoundland.
Hva er det viktigste du har lært som poet? Og var det ting du trodde som nybegynner som viste seg å ikke stemme?
Fordi jeg var en ung mann hadde jeg en slags forskrudd idé om at det fantes genier. At Dylan osv ikke kunne lage noe dårlig. Det strømmet ut fra deres geni, det trodde jeg på. Og da trodde jeg at det måtte være sånn for meg også. Dermed måtte jeg lage meg en forestilling om at jeg var et geni. Og at alt jeg gjorde måtte derfor være dritgodt. Men da jeg da kom på Skrivekunstakademiet, ble min tekst, på samme måte som alle de andre sine tekster, kopiert opp og delt ut til alle. Da forstod jeg at teksten måtte forsvare seg selv. At det faktisk er teksten som gjelder, og ikke meg. Om jeg har hatt et spennende liv, det var helt irrelevant. Jeg hadde jo vært husokkupant og pønker og syns jeg var dødskul, men det hjalp ingenting. Det var en romantisk forestilling. Da gjestelærerne på Skrivekunstakademiet gikk i ordentlige gensere og så ut som om de var trøtte foreldre, så tenkte jeg den gangen at dette var helt utrolig kjedelige folk. Men så viste det seg jo at de var helt fantastiske. Når man er ung, ung mann, spesielt, tror man ofte slike ting.
Hva ville du sagt til deg selv som ung – med den erfaringen du har nå?
Det blir ikke noe bedre. Det blir ikke noe lettere. Det er akkurat like vanskelig å skrive nå som før. Jeg trodde det skulle bli lettere, jeg tenkte man kom til å få en slags ferdighet. Men jeg føler at jeg må lage en ny kunstform hver gang. Skape noe nytt hver gang. Det hadde vært greit å vite den gangen jeg startet med poesi, da er det ikke sikkert jeg hadde giddet.
Hvordan leser du poesi?
Jeg gjør jo det mye i yrkessammenheng. Jeg leser mye fordi jeg har en podcast som heter Poesidigg og jeg intervjuer veldig mange folk, og jeg må derfor lese mye. Men når jeg oppsøker poesi for egen del, så er det nesten alltid fordi det skal gå i dialog med min egen skrift. Og det er en helt annen måte å lese på. Da er det sjelden norsk poesi, da er det svensk, og finlandssvensk spesielt. Poesi der jeg kan føle meg helt fri, og at det skal ikke brukes til noe, det er kun til min egen inspirasjon. Det er fint. Det er hele tiden noe nytt å følge med på derfra også. Men det er klart at i yrkessammenheng leser jeg mye ulik poesi. Og det kan også gi meg store opplevelser, men i og med at jeg skal bruke det til noe, så eksploderer det ikke. I alle de nordiske landene er det mye spennende å følge med på innen poesien. Og det er en fin ny strøm av oversettelser som kommer. Fra USA for eksempel, slik som Audre Lorde og Claudia Rankine. Stemmer fra et helt annet perspektiv. Jeg følger med på hva som blir utgitt, og jeg leser tidsskrifter.
Hvordan nærme seg poesi som man syns er vanskelig å forstå?
Jeg tenker at folk må behandle poesi som når de hører på en plate. Som når de hører musikk. Du skal ikke forstå musikk du hører. Du skal være der. Du skal oppleve det. Enkelt og greit. Det å ha en forestilling at man skal frakte ut noe, det blir helt feil. Du skal bare gå inn i hulen og være i den hulen, og så skal du gå ut igjen.
Et underspørsmål av det er hvordan vet man at det som er krevende å lese er godt skrevet?
Du merker det på stemmen, om du stoler på stemmen. Hvis du stoler på stemmen, men ikke forstår, da er det et veldig godt tegn. Hvis det gir en eller annen tillit.
Forfatterstudentene leste på biblioteket i Tromsø. Fra øverst til venstre: Emilie A. Haugaard, William S. Mørch, Synne Solhaug Gulliksen og Edel Malene Farstad.
Torsdag 10. november 2022 leste studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø utdrag av tekstene sine på Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival! I år var det studentene på Forfatterstudium 1 (gruppe FS1a) og 3 som leste dikt og utdrag fra forskjellige tekstprosjekter. Ni av tekstene har vi samlet her. Les om alfabetdans, drikkekonkurranser, månehull, sprengstoffhjerter og mye mer! God lesning – eller lytting!
WILLIAM S. MØRCH
Drikkekonkurranse
Vi fyller krus med saltvann,
drikker små slurpeslurker, som te
eller cognac, drikker om kapp, drikker sakte,
drikker saltvann så fort det går, forsiktig
forsøk, drikker uten å spy, spyler halsen
med saltvannsgulp, holder oppkastet nede
med tunga, saltgulpsmaken sitter i, sitter
voldelig i munnen, sitter i, sitter under tunga, i ganen,
sitter i halsen, reiser seg opp i bihulene,
som å røske tang ut av tjæra og
stappe nesa full, presse og sniffe tanga opp
ned i halsen, ligger i munnen, saltgulpet,
som å dra tanga mellom nesa og munnen,
som partytrikset med en kondom, uten glidemiddel,
men såre saltkrystaller og magesyre, i hele systemet,
salt gulp i nesa, i munnvikene, salt gulp sikkel,
er det ikke gulp jeg kjenner i øyet, den salte tåra, tar en tår til saltvann,
vi drikker, salt og gulp, gulper og drikker,
drikker ut kruset samtidig, ser på hverandre
med gulp rundt munnen, dyppende fra nesa, under øynene,
og fyller kruset med saltvann, drikker saltvann
og gulp, i små slurpeslurker, ingen våger å stanse.
EMILIE A. HAUGAARD
Jeg lytter til Joshuas stemme. Joshua har disse orange streger i øjnene, jeg ser det kun, når jeg kigger nøjagtigt efter, sorte, det orange bevæger sig væk fra midten ligesom i mine øjne. Vi er ens. Han er smuk, jeg kigger på ham. Hans hoved er indhyllet i røg fra cigaretten, jeg er søvnig, ser kun hans øjne. De er røde, jeg lukker mine, jeg kan ikke holde dem åbne længere, det hele er orange nu.
Joshua og jeg kigger på hinanden. Jeg strækker mine arme, rækker ud efter ham. Jeg mister følelsen af hans hud mod min hud, han glider langsomt ud af grebet mellem mine fingerspidser.
Joshuas rum er fyldt af kopper, lugten af gammel kaffe breder sig i rummet, kopperne fyldt af cigaretter, her er tæt af røg. Jeg ligger ovenpå Joshua på tæppet på hans gulv. Vi er omringet af malerier, blå, rød, han er nøgen, smuk, hans pik er stiv. Jeg fjerner mig fra hans arm, vi ligger ved siden af hinanden, udstrakte, jeg rører ikke ved ham lige nu. Jeg har lyst til at klæde ham på, t-shirt, bukser, underbukser, for derefter at klæde ham af igen, rive i hans t-shirt, røre ved hans bryst.
Joshua kaster et lagen til mig, han kigger på min krop. Dagens sidste lys lyser vandperlerne op på hans bryst. Jeg har lyst til at slikke dråber af hans krop. Jeg kan smage salt på mine læber.
Bålet er gået ud, vægerne er det eneste, der lyser, jeg ved ikke, hvad klokken er. Min telefon er gået ud, jeg kigger på Joshua, og jeg danser. Han lægger sine hænder på mine hofter, mine hænder er i hans nakke og holder fast i hans hår. Lydene fra guitaren er tydelige. Jeg forsøger at følge Joshuas bevægelser. Jeg har lyst til at placere mine fødder oven på hans fødder.
Jeg sover i hans arme på stranden. Bølgerne rammer mine tåspidser.
”Mal mig”, sagde jeg, og nu ser jeg os på billedet i Joshuas arbejdsrum. Vi har: lysende sex iblandt: snavende mennesker. Hendes hår er mit hår, det er hvidt som en Barbie, øjenbrynene tegnet op i hendes ansigt. Joshua sagde: ”din krop er smuk, på lærredet”. Hvis han har ret, så er jeg smuk. Hvis det virkelig passer alt det, han fortæller mig. Når jeg lægger min arm på hans bryst, er den skinnende hvid. Hans krop er mange hår på hans hoved og hals og bryst. Jeg forestiller mig, at han kommer ind ad døren om lidt.
SYNNE SOLHAUG GULLIKSEN
1997
Noen ganger er mora mi et barn. Hun skriker som søstera mi, bare mye styggere. Ansiktet hennes er rødt, øya små streker og vi kan se at de bakerste tennene hennes er laget av gull. Det kan være jeg, eller søstera mi som får henne til å bli sånn, men som oftest er det faren min. Han gjør så mye dumt, faren min. Han kjøper feil spagetti og glemmer å ta tøyet ut av vaskemaskina. Når hun skriker og sparker lekene til søstera mi ut over gulvet, så legoklossene smeller i parketten, begynner munnen til søstera mi å dirre. Jeg pleier å ta henne med ut når hun blir sånn. Vi går til kiosken på hjørnet, hvor mannen med det store skjegget lar oss skrive opp det vi kjøper i en bok, som han gjemmer under kassa. Vi kjøper smågodt og bugg. Jeg tror mora vår betaler seinere. Når vi kommer hjem har hun gått og det er stille i leiligheten. Jeg koker maiskolber og setter på TV-en. Vi spiser middag sammen mens vi ser på Baywatch. En surfer blir nesten spist av en hai, men blir redda i siste liten av Mitch Buchannon. Jeg tenker det er godt det finnes badevakter, og at søstera mi er altfor liten. Hun tørker hele tida de fettete fingrene sine på sofaen, men jeg gidder ikke si noe på det. Man kan vaske alt av en skinnsofa uansett.
ABC
datteren min danser alfabetet
på stuegulvet tar hun sats
hopper opp og ned
konsonantene og vokalene spretter
ut av kroppen hennes
en trist o
ruller under sofaen
datteren min danser alfabetet
på stuegulvet løfter hun de spinkle armene
ligner et tre sier
se mamma mamma mamma
jeg er en A!
jeg er starten!
jeg er en astronaut eller
en appelsin eller en
abort
datteren min er alfabetet
det er enkelt;
når hun sover
plukker jeg opp ordene
MORTEN GILJE
(Romanutdrag) Einar er fanget i en virkelighet som ikke er hans. Han innser det nå, at han er del av en hel bys fantasi, den byen han er i ferd med å gå inn for landing i. Den byen han bor i, den byen han er født i, den er blitt ugjenkjennelig. Selv om det er den samme. Det er som å ha en dobbeltgjenger ute og går, og alle andre enn Einar sjøl er overbevist om at dobbeltgjengeren er den virkelige Einar, mens Einar av kjøtt og blod, samarbeidsprosjektet Einar, delvis planlagt av Einars mor og far og realisert 1. januar 1988, er et fantasifoster. Det er som om Albert Åberg er Skyberts fantasi. Einar har aldri likt Albert Åberg, men hva skulle han si da de voksne satte på en av de mange VHS-ene? Æ så også masse på Albert Åberg da æ var liden, Einar! Han kunne ikke si det som det var, at han fikk en guffen følelse av den jevnaldrende gutten som var helt lik faren bortsett fra i størrelsen. Det handla ikke bare om at Einar mangla språket til å si ifra. Han tenkte at Albert egentlig feila noe, og det er det jo ingen som kan noe for. Gikk Einar med vått hår midt på vinteren eller pelte seg i nesa med skitne fingre, ja, så ba han om det og fikk høre det, mens den som er skikkelig, skikkelig syk, kjefter ingen på. Da snakker de voksne med mild stemme og nevner ikke hva eller hvorfor eller om det er noens feil. Og det at Albert bare hadde noen stikkende fjoner på hodet … tenk om det er sant at en kan bli gammel over natta; det var han urolig for. Ikke heile tida, men litt for ofte og de forbanna Åberg-filmene gjorde ikke saken bedre. Nå var han blitt 33, og for noen år siden hadde noen skrevet bok om en voksen Albert Åberg. Den skulle han ikke lese, det var heilt sikkert. Einar sjekker at setebeltet er på og retter opp stolryggen. Der nede ligger Dyreparken og Kaptein Sabeltanns rike. Om noen minutter er han tilbake på slagmarka.
EZRA HOLLUP
Pappas nakke (utdrag, 2022)
stakkars pappa, tenker jeg
mens jeg ser han for meg
vendt bort
med konsentrasjonsnakken
bøyd over skissene
stakkars pappa
som allerede har opplevd det
gjentatte ganger
følelsen av å overleve sin egen unge
stakkars pappa
som må bytte ut
konsentrasjonsnakke
med sorgnakke
Vaskekjelleren, ut med hendene (2021, utdrag)
Naboen med ungen sier noe mer, og jeg har falt ut. Jeg må ta sats for å be henne gjenta, og hun forteller at de stjal et dynetrekk, og hun slår armene ut, denne gesten som setter seg i rekkene av gester som for å understreke at det var ubegripelig. Så ubegripelig at det er verdt å fortelle. Jeg blir stående og se på den venstre armen hennes, som etter hvert slutter å være slått ut, og vender seg inn igjen, og hun plasserer hånda på hofta si. Vi er stille en stund, og jeg sier et dynetrekk til og med ja. De var på kjøret de og skjønner du, sier hun, og jammen slår hun ikke armene ut igjen. Og da tenker jeg, jeg står og lurer på om hun alltid slår armene ut når hun forteller om dette? Om dynetrekket og klestyveri og narkomane og de på kjøret? Som om det å slå armene ut hører til historiene hun forteller om tidligere leietakere. Det virka på meg som at det ikke var første gang hun fortalte historier om naboer. Og jeg håpte jeg slapp å bli en del av rekken, og visste jeg ikke var det enda, visste hun ikke hadde avslørt meg, for da hadde hun aldri stått der med armene slått ut og fortalt om naboer som antageligvis hadde vært påvirket av en eller flere substanser. Naboer som var narkomane og mulige å skylde på, prate om, klage på.
EDEL MALENE FARSTAD
1.
et ord,
en stein
et papirkutt,
et blåmerke
et ord en stein en blek hånd som knuger den fast
et ord en stein
tusen mørbanka kropper det bankende
sprengstoffhjertet i steinrøysa
et ord en stein
til et alter
for det tyngste i verden
et ord en stein
fra haugen av småstein
finn de flate hiv dem på havet
hvem spretter lengst
holder ut
lengst
et ord en stein
en undersjøisk massegrav
en forhistorisk blekksprut som samler opp alt
gjemmer på dem til en annen tid
lager hull og trer en snor forsiktig gjennom
et bønnesmykke uten roser
jeg skal henge det rundt halsen
ikke som en galge men som et tungt smil
ordet, steinen, drømmen
vi bærer på
tynges av
drasser med oss
knuger
i herdede hender
et ord en stein et angrep et forsvar
jeg trenger flere steiner skal jeg
komme gjennom
2.
han ser fortsatt himmelen i rørledningene
her, hvor alle andre samler på tåke
tenåringene arrangerer skorsteinsdisco
og de gamle bare dør
han er den siste glassbiten
i en nesten fullkommen lidelsesmosaikk
rulleteksten
i en film om en by i slow motion
hvor alle rollene deler på replikken
det som ikke kommer tilbake kommer ikke tilbake
3.
og der ligger du, min øgle
min lillesøster
der ligger du på et svaberg
med påskeferieøyne
og fanger sollys gjennom skjellene
KATHRIN H. HOPMANN
Mitt krater på Månen
Jeg har en hemmelighet.
Min familie eier et krater på månen.
Min oldefar fikk det i gave.
Han ga det til faren min, som ga det til meg.
Det er ikke mange som arver et krater på månen. Selv om mange arver et hull.
Hullet mitt sitter på månen og er 88 kilometer bredt. Hvis jeg visste hvor dypt hullet stikker, kunne jeg ha regnet ut hvor mye jord jeg trenger for å fylle det. Eller hvor mange terapitimer.
Når man arver et krater på månen, er det nærliggende å spørre hva man kan bruke det til. Krateret mitt er sirkelformet og har bratte kanter, det kunne bli en fin innsjø. Mens jeg venter på regn, vurderer jeg alternative bruksområder: Studentboliger. Skatteparadis. Tilfluktsrom.
Tyngdekraften på månen er en sjettedel av det den er på jorden, så alt veier mindre. Også angsten.
På månen finnes ingen erosjon. Hvert korn av månestøvet ligger fortsatt akkurat der, det en gang falt. Om en million år vil man fremdeles kunne se avtrykket etter Neil Armstrong sin sko. Leter du etter det uforanderlige, kan månen være en trøst. Men la deg ikke trøste for mye, for det er mulig at månen slett ikke finnes.
For hundre år siden fastslo fysikerne at enkelte ting kun eksisterer mens man betrakter dem. Einstein ble umiddelbart bekymret for månen. «Eksisterer månen kun når jeg ser på den?» spurte han en kollega. Kollegaen kunne ikke svare. De ble ikke enige om definisjonen av å eksistere.
Noen ganger ser månen ut som en ball, så som en bue. Fra Sørpolen ser man buen opp-ned. Fra ekvator ser man den ligge på siden. Ting endrer form, avhengig av perspektiv. Også hull.
Jeg er ikke ekspert på hull, bare fordi jeg har et krater på månen. Men jeg tenker at man ikke kun skal tenke på et hull som noe man kan falle ned i. Et hull er en åpning, en ledig plass til noe viktig. Et hull gir anledning til å fordype seg, ikke bare være på overflaten. Det er i mellomrommene meningen dannes. Det er i månehullene det er mulighet for å oppfinne seg selv på nytt.
Det finnes en million kratre på månen. Kun 1600 av dem er tilegnet noen. Så det er fortsatt mulig å få seg et hull på månen.
Krateret mitt ligger på 50,8 grader syd og 160,3 grader øst. Kan hende du kommer forbi en dag.
INGRID SOLHOLM
Om å lete og å finne?
Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt,
I anledning Emma Kjær Madsens første roman har forfatterstudiet fått gjøre et intervju med henne om skriveprosess, samarbeid med forlag og om hva forfatterstudiet har betydd:
Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)
Jeg troede min første bog skulle blive digte, men jeg var for autoritetstro, så da jeg blev påbudt at ”skrive en roman på en måned” i forbindelse med et prosaforløb på Forfatterstudiet i Bø, gik jeg i gang med den tekst, som nu er blevet til ’Spontan selvforbrænding’. Men det tog så klart ikke bare en måned. Det har taget mig cirka fire et halvt år, inklusiv det år, hvor jeg kun skrev digte og havde rodet manusset væk i en misc. dokumentmappe, i en anden dokumentmappe, i en tredje mappe på skrivebordet til min pc. Heldigvis fandt jeg det igen, da jeg begyndte på andet-året i Tromsø – og der tog jeg en alvorlig snak med mig selv om, at nu måtte jeg holde fast på projektet, uanset hvor dårligt det blev.
Om processen kan jeg også sige, at mit første udkast i Bø kun lod sig gøre gennem et produktivt benspænd, som jeg gav mig selv: Jeg ville efterligne en anden roman, nemlig Jean-Philippe Toussaints ’På badet’, der er en meget fransk, meget kort og minimalistisk roman fra 1985 uden det store drama i plottet, men med et matematisk plot-twist-gimmick. At falde ”ned til efterligningens niveau” var noget af det mest produktive, for selvfølgelig kommer det jo aldrig til at ligne, skriften bliver altid noget andet, og det hjalp mig at tænke, at jeg bare skulle efterligne, og at det godt måtte være fuldt af kliché og gentagelse. Sidenhen er netop klichéer og efterligning blevet kernen i poetikken rundt om ’Spontan selvforbrænding’.
En del af skriveprocessen handlede for mig også om at give slip på alle de forestillinger jeg havde om, hvad jeg skulle skrive: Først skulle jeg skrive digte, sidenhen skulle prosaen være kort og rumme tusind plateauer, så måtte bogen ikke blive længere end 113 sider, osv. Først da jeg havde Christina Hesselholdt som mentor på det sidste år i Tromsø, gik det på ægte op for mig, at teksten opførte sig som en roman, fordi hun insisterede på at jeg måtte udvide rummene.
Noget af det vanskeligste ved at skrive på det samme i 5 år har været at blive ved med at forpligte sig på den henvendelse, som teksten oprindeligt udsprang fra. For at holde det ud, hjalp det at introducere alle mulige små sidespor i teksten, som udelukkende udsprang fra mine egne interesser i livet ved siden af teksten. På den måde kom Dolly Parton til. Hun blev faktisk den helt store redning i 2019, mens titlen, som også er et tema inde i romanen, var noget af det sidste, som kom til. Jeg husker en undervisningssituation, hvor en læser, jeg tror det var Morten Wintervold, sagde noget a la: ”Vi har både pengene, Dolly Parton, spillemaskinerne, overfladerne, overtroen og det fugtige klima – nu må du ikke introducere flere ting, Emma”, og så måtte jeg fortvivle tilbage til den gamle, begravede henvendelse.
Forfatterstudiet fungerede som den vigtigste støttepædagog og bedste ven i to år. En der kunne hanke op i mig når jeg cirkulerede, og en der strøg mig langs med hårene, når tvivlen blev for stor. Jeg kommer ikke til at skrive noget nogensinde igen, der har haft så mange læsere med undervejs i processen. Det er et enormt privilegium. Jeg ville have skrevet en ’tak til’-liste på bogens sidste side, men når jeg talte alle dem, som har læst uddrag fra materialet, både i løbet af de to år i Tromsø og fra prosaforløbet i Bø, fik jeg det til 49 navne. Det blev til en hel side fuld af tak til. Og derudover blev jeg pludselig usikker på, om det kunne komme til at virke undergravende for min egen andel i arbejdet. Jeg ved det ikke, eller selvfølgelig er det ikke undergravende, det havde sikkert virket radikalt med en ”Tak til *49 navne*” – og det ville være mere sandt, for bogen er jo blevet til gennem alle de læsninger.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)
Udgivelsesprocessen har været eksplosiv og lidt som en drøm, og retrospektivt bryster jeg mig også af, at jeg fandt min egen vej til den.
Da tredje-året i Tromsø sluttede, havde jeg en del arbejde skåret ud for mig post eksamenslæsningerne og post ”udvid, udvid, udvid!”. Derudover havde jeg virkelig svært ved at vurdere, hvornår det jeg havde skrevet var godt nok til at blive sendt til et forlag. Jeg var på dagpenge og herigennem søgte jeg en virksomhedspraktik hos Forlaget Escho, som jeg altid har været kæmpe fan af. Der var noget heldigt med timingen. De manglede på lykkelig vis flere hænder, eller øjne at læse med i redaktionen. Så jeg mødtes med Anders, der er Eschos forlægger, for at forventningsafstemme omkring praktikken, og henimod slutningen af mødet indskød han, at han da også gerne ville læse mit manuskript, hvis jeg havde lyst til det. Jeg blev hamrende nervøs og kom automatisk til at tale mit manus helt ned i graven, hvorefter Anders, sådan fra en forfatter til en anden, foreslog, at jeg lagde projektet på hylden en stund og begyndte at skrive noget nyt. Den idé forekom mig umulig og den katalyserede at jeg gik hjem og rettede det hele igennem en gang til. Og så hen imod slutningen af praktikken sendte jeg det til ham. Det er så først herfra processen blev eksplosiv og drømmelignende: Escho antog romanen og hurra det, for jeg havde jo allerede set forlaget lidt indefra og kunne mærke, at jeg resonerede med dets litteratursyn og idealer; ønsket om at ville teksten det bedste, målet om at kaste lys på historiens oversete og kulørte litteratur og kærligheden til det skæve og unaturlige. Det gav mening. Resten af arbejdet har kørt hundrede procent glasnost. Jeg har haft medbestemmelse hele vejen og bogen er forblevet tro mod den selv.
Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Tromsø gav mig så mange erfaringer, men læsningen har betydet noget særligt. Formen i Tromsø er grundig og langsom. Vi havde god tid til at læse hinanden, og jeg har aldrig læst bedre end efter to år på studiet. Det er benhårdt på det punkt. Som elev bliver man stillet til ansvar for hinandens tekster, og når jeg skal være noget for andre, vokser jeg med ansvaret. Den gentagelse mellem hver samling – at læse hinanden for at prøve at forstå hinanden, at mødes og gøre sit bedste gennem en omsorgsfuld og kritisk læsning.
Forfatterstudiet gratulerer med romanen og boken kan altså allerede kjøpes i bokhandelen (på nettet)
“Om romanen skriver forlaget: I Spontan selvforbrænding møder vi den unge Ester. Hun er rejst til den sydengelske kystby Brighton for at studere fotografi og realisere sig selv. Med sig har hun statens uddannelsesstøtte og sit kamera, derhjemme venter hendes kæreste. De er begge forelskede i Dolly Partons musik og denne binder dem sammen på tværs af landegrænserne. Ester prøver, hun kan altid tage hjem igen, og livet i feriebyen drager hende til sig, nye venskaber og vaner sætter sig i hendes krop og slår gnist. En omsmeltning virker uundgåelig.”
Lørdag 21.mai kl. 19 lanseres Lodd – Forfatterstudiet i Tromsøs antologi 2021/2022. Lanseringa finner sted på Amtmandens Eftf. i Tromsø.
Studentene leser fra antologien eller andre skriveprosjekter, og det vil bli mulighet til å sikre seg et eksemplar av boka – helt gratis!
Antologien består av tekster i arbeid som studentene har jobbet med i studieåret 2021-22. På Forfatterstudium 2 arbeider studentene med sitt eget skriveprosjekt i valgfri skjønnlitterær sjanger gjennom hele studiet.
På forfatterstudium 1 i Tromsø får studentene i løpet av året i oppgave å skrive tekster i ulike sjangere og tradisjoner. I tekstverkstedene diskuteres så tekstene av studenter og lærere i fellesskap. Det sentrale i diskusjonene er tekstene i seg selv, men også sjangerrelevante problemstillinger. Poesien og fiksjonssjangrene har størst plass gjennom året, men på en av samlingene er det essayistikken det handler om. Oppgaven som gis er ganske enkel: Skriv et essay … Uansett sjanger, er det studentene selv som bestemmer hva de skriver om og hvordan de formulerer det. Selv om ikke alle er like interessert i alle sjangrene det skal skrives i dette året, finner de aller fleste fram til et stoff de interesserer seg for. Det er få som gidder å skrive om noe de ikke bryr seg om. Det arbeidet som gjøres gjennom året i Tromsø, er del av en læringsprosess, et studium, men avstanden til «virkeligheten», og den skrivingen som foregår der, er ikke nødvendigvis så stor. Prableen Kaur, som er student på forfatterstudium 1 i år, skrev et essay til essaysamlingen, som hun besemte seg for å fortsette å jobbe med etter samlingen, og som i dag publiseres i Morgenbladet. I den forbindelse har forfatterstudiet stilt Prableen noen spørsmål om arbeidet med denne teksten:
I midten av februar var det gruppeutstilling med studenter fra Kunstakademiet på Havneterminalen i Tromsø. Blant arbeider i plexiglass, tekstiler, malerier og objektsamlinger kunne man også se en tekstinstallasjon av forfatterstudent William S. Mørch. Bidraget var en tekst som tilsynelatende griper inn i omgivelsene. «Vinden herjer i havna»; slik innledes teksten, som var plottet på ei stor remse papir som var hengt fra taket.Vi har snakka med William om erfaringene fra arbeidet med utstillinga. 
