«Skitne lille hjerte»
Tone Hødnebø var gjestelærer på forfatterstudiet i januar 2016. Etter samlingen fikk vi henne med på et kort intervju (to spørsmål) om poesien og det konkrete med utgangspunkt i hennes gjendiktning av et utvalg av Emily Dickinson poesi.
JHM: Man kan på en skriveskole, men også andre steder, iblant få følelsen av at en tekst blir bedre jo mer konkret og sanselig den er. For eksempel, heller enn å skrive “jeg sørget”, vil man forsøke å finne et substitutt: «Jeg gråt og hadde på meg sorte klær». Show, don’t tell. Å bruke for mange abstrakte uttrykk i et dikt kan gjøre at leseren «faller av», og mange ord har blitt til tomme skall, for eksempel: «hjerte», «sorg», «glede». Det krever en viss kløkt for å få disse ordene til å fungere. Hvis teksten derimot bruker mer konkrete og sanselige uttrykk er det lettere å beholde beina på jorden. Er du enig? Og hvorfor er det eventuelt slik?
TH: Et konkret bilde eller utgangspunkt setter ofte i gang en prosess hos leseren som noe man umiddelbart kjenner igjen og kan se for seg, mens abstrakte ord ikke viser til noe fysisk der ute i verden, og av den grunn er vanskeligere å få has på. I diktene settes ord og begreper i bevegelse, og veksler mellom ulike betydningsnivåer. Det er ikke nødvendigvis et enten eller – og alle har jo dessuten sin personlige opplevelse av et ord, enten det er abstrakt eller konkret. Hvis et dikt for eksempel begynner med et ”jeg”, viser det til både forfatteren og til diktets ”jeg” som er en konstruert størrelse – og samtidig er det alle ”jeg” som finnes i verden, også leserens ”jeg”. Jeg har nylig lest et sted at selv den svenske poeten Göran Palm som bestrebet seg på å skrive enkelt, innså at det ble mer komplisert:
Tänk er att i åratal betrakta världen som ni vant er,
med egna ögon som det heter,
och så en dag betraktar världen plötsligt er i stället.
Så minns jag att det kändes.
Ni speglar er och spegelbilden föreställer inte er.
Jag såg ingenting av mig,
varken mitt ansikte, mitt hår eller min kam.
Fortsättningen av resan har jag glömt,
men spegelbilden har bara blivit skarpare med åren.
Jag såg en buss.
En buss med ganska mycket folk passerade i spegeln.
JHM: Jeg opplever flere av Emily Dickinsons dikt som ganske abstrakte, men uten at jeg mister interessen som leser. Ofte er første strofe nokså abstrakt. For eksempel i nr 69 og nr 113. i andre strofe trekker hun inn noe mer konkret.
69
Fordypet i problemet
oppstår et nytt problem
større enn mitt – klarere
og innebærer majestetiske summer.
Jeg gransker den flittige blyanten
rydder skjemaene bort
Hvorfor forvirrede fingre
stopper dere opp?
113
Løfte vår del av natten
vår del av morgenen –
fylle et tomrom av lyst
og et tomrom av forakt –
Her er en stjerne, og der er en stjerne
noen går seg vill!
her litt yr, og der litt yr,
slik blir dagen til!
I andre dikt er det ikke slike konkrete andrestrofer. Det holder seg på det jeg vil kalle et abstrakt plan.
Allikevel fungerer dette som interessant tekst.
185
“Tro” er en fin oppfinnelse
så lenge herrene ser –
men mikroskop er bedre
når noe uventet skjer
370
Så langt er himmelen en tanke
hvis tanken forsvant –
ville ingen arkivar
finne stedet der den var –
Uendelig som en mulighet
like klar som vår ide –
For en med tilstrekkelig begjær
er den ikke lenger vekk enn her –
Nå er det ikke sikkert at du er enig i analysen min, men kan du si noe om forholdet mellom det konkrete og det abstrakte hos Dickinson?
TH: Dickinsons dikt trekker i begge retninger, både konkret og abstrakt. I etterordet til ”Skitne lille hjerte” skriver jeg blant annet: ”…Vesensforskjellige typer materiale blir skrudd sammen i den dickinsonske språkmaskinen: parlamentet sammenlignes med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi, og en spaltning i hjernen med et flokete garnnøste. Diktene gjør voldsomme og uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete, eleganse og plumphet, det profane og det sakrale…”
Dickinson beskriver ofte naturfenomener på en slik måte at betrakteren blir en del av det som beskrives, for eksempel:
19
Begerblad, blomst og en torne
og en vanlig sommermorgen ¬¬–
dugg i en kolbe – en bie eller to
et vindkast i et tre – og jeg er en rose!
Og en solnedgang kan beskrives uten av vi vet hvem betrakteren er:
1127
Mykt, som en massakre av soler
slått ned av kveldens sabler
Sånn sett var Dickinson er forløper for imagistene som ville beskrive tingene direkte, uten for mange adjektiv eller omskrivninger. Men i flere dikt forsøker hun også å si noe om det som ikke umiddelbart kan fattes, og som viser til noe vi ikke vet hva er, slik som for eksempel døden. I diktet (185) som du trekker fram, settes det vitenskapelige over troen. Dickinson var selv en tviler når det kom til religiøse spørsmål. Hun spekulerte også vilt i flere av diktene hun skrev, og lagde sine egne definisjoner av abstrakte begreper som for eksempel: ””Hope” is the thing with feathers ¬¬– that perches in the soul”. Jeg leser Dickinson som en poet som først og fremst forsøker å konkretisere.
Alle diktutdrag er fra Skitne lille hjerte dikt av Emily Dickinson gjendiktet av Tone Hødnebø, Kolon forlag 2015
tudiet i Tromsø med oppstart høsten 2017 har søknadsfrist 1. mars! Universitetet i Tromsø tilbyr studieåret 2017-2018 sitt forfatterstudium 2. Dette studiet retter seg først og fremst mot personer som tidligere har fulgt et forfatterstudium eller har påbegynt et større skriveprosjekt og ønsker å videreutvikle skrivingen sin. Mer informasjon om innholdet og organiseringen av studiet finner en her på forfatterstudiets nettside. Lenken til søknadskjemaet ligger under Kontakt og under Forfatterstudium 2 Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert og samlingen er i studieåret 2017-2018 lagt til følgene datoer:
