Ane Sivertsen Landfalds første bok Jordoppgang, utgis i disse dager! Lanseringen og feiringen av boken foregå i bokhandelen Rosa Bøker i Oslo (Scheveigårdasgate 51) 29. oktober klokka 19. Alle er naturligvis hjertelig velkomne! Og forfatterstudiet er veldig glade for å ha fått sitt intervju, som altså kommer her: 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Langsomt? Og, jeg holdt på å si koselig, for jeg har kosa meg skikkelig i store perioder. Noen ting føltes ikke ut som jobb i det hele tatt, materialet, hva jeg skulle skrive om, kom nærmest av seg sjøl. Arbeidet, det langsomme, virkelige arbeidet, kan det være fristende å tenke at har handla om to ting: en poetisk organisering av stoffet og en poetisk tilnærming til prosaen. 

Det er en kortprosa-bok som til slutt endte med 49 enkelt-tekster, og det har vært mye jobb med hvordan tekstene skulle spilles opp mot hverandre, hvordan skulle de samles med tanke på helhet og hvordan skulle de spres med tanke på romlighet og dynamikk? Hva er for mye og hva er for lite avstand mellom to tekster som kretser rundt lignende eller kontrasterende motiv, hvordan ser siste setning i en tekst ut opp mot første setning i påfølgende tekst osv. Til slutt ble tekstene delt inn i 5 hoveddeler, og jeg er fornøyd med at hver del har sin interne logikk, sin egne måte å si at disse tekstene har noe til felles på. Organiseringa har vært en slags tredimensjonal tenkning heller enn en kronologisk rekkefølge. I tillegg hopper jo tekstene i tid og rom hele tida. Det eneste arbeidet jeg har lagt ned for å få til en lineær bevegelse, er at året og sesongene trekker gjennom boka; det er vår i første del, og vinter i den femte og siste delen. Det er nok ikke en veldig iøynefallende strukturering, det er mer en gradering som ligger der som en understrøm eller gjennomstrømming. Og sånn er det jo på en måte i virkeligheten også. 

Den andre komponenten i arbeidet, og min store interesse, vil jeg si har vært et språkarbeid, og her har jeg kanskje følt meg like mye beslekta med en poet som en prosaist i arbeidet med musikalitet og kling og klang, hva bærer ord med seg via etymologien, hva slags ord finnes overhodet. Jeg har jobba mye på setningsnivå, å få et ord til å lade det ved sida av seg, eller lade et ord et helt annet sted i manuset. Formlikheter og speilinger går igjen rent tematisk, men også inni språket: jeg har jobba med tvilling-adjektiver, eller speilende adjektiver eller verb, det er stort sett ikke tilfeldig hvilke ting som beskrives på samme måte. Ulike fenomener og gjenstander som er gjort beslekta i boka gjennom ordvalg. Det er for eksempel to ting, to tider eller to størrelser, som beskrives med adjektivet «snau», og det er livssyklusen til ei flue i starten av boka, og en soloppgang sett fra en romstasjon mot slutten. Det er klart at sånne ting ikke er så synlige ved en gjennomlesning. En ting er at organiseringa av rekkefølgen på tekstene konstruerer en helhet, men den boklige helheten, den som, hva skal man si, lever og ikke bare fungerer, er blitt gjort i dette arbeidet, langt inne i detaljene i tekstveven.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Langsomt? Litt mindre koselig med refusjoner, det er det jo. I Tromsø var det så lite snakk om hva slags bøker vi skreiv. Tekst var tekst, det var et fokus uten noen forstyrrelser: det som ikke handla om teksten vi hadde foran oss, var oss uvedkommende. Så, når boka skulle ut fra klasserommet, skjønte jeg at jeg hadde skrevet det man ville kalle en smal bok. Jeg tenkte at jeg helst ville unngå å gi ut en smal bok på smalt forlag, og forsøkte meg først på de større forlagene. At det ble H//O//F til slutt, er jeg nå innmari glad for. Når det er snakk om de mindre forlagene blir det alltid trukket fram at det de mangler, er markedsføringsmusklene, og at det er det mest åpenbare minuset for den som utgir. Med stadig flere historier om hvordan den kommersielle virkeligheten og tankegangen spiser seg inn på de store forlagene, og hvilke utfall det kan gi for den som gir ut og hva som gis ut, tenker jeg at denne innvendingen også kan snus på: Det har aldri vært noen tvil om at det er litteraturen som står i sentrum i min kontakt med H//O//F. Det er det som driver det hele, sånn er det nødt til å være på forlag av mindre format. Og det er det både en frihet og trygghet i. Apropos å være i miljøer uten forstyrrelser. Det er godt å gi ut en bok på og fra et sånt sted. Og så har jeg hatt to forfattere som redaktører, og det har vært gøy å bli lest av andre som skriver. De har vært årvåkne og presise i lesninga si, men i tillegg opplevde jeg at de ofte så etter åpninger i teksten, slik en som skriver gjør, det var veldig skrive–bejaende! Og så har jeg fått en bok som ser ut slik jeg ville at den skulle se ut, et lite preg på det blå omslaget, varm brun for- og baksats, og et gult vevd bånd for å legge mellom sidene. Uten visuelle forstyrrelser! 

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid, de har hatt det?

 Man blir utvilsomt en mye bedre leser av å lese og formulere noe om det man leser, og det så ofte. Skolen har gjort oss til svært kvalifiserte lesere, det er «plutselig» noe jeg kan, og som jeg vil fortsette å gjøre i en eller annen form. Det var også en god erfaring å få mine egne tekster pepra av så mange ulike blikk. Jeg fikk en del motstridende lesninger, og verdien av å få motstridende, men like kvalifiserte lesninger, eller kvalifiserte uenigheter, er ganske stor. Det hjalp meg å posisjonere meg i egen skriving, se tydeligere hva det faktisk er og ikke er, og bli sikrere på hva og hvordan jeg skriver. Kvaliteten og konsentrasjonen rundt tekst i Tromsø har gjort at jeg kan plassere når jeg har fått en slapp lesning, eller en lesning styrt av andre preferanser enn det som er tekstens premisser. Og så møtte jeg jo noen av mine beste venner i de tre årene!

Og om du har lyst til å skrive noe om selve boka, er det selvfølgelig helt utmerket, men du ser eventuelt på hvor mye tid du syns du kan bruke på dette og om det er noe du har lyst til å si. Og du kan skrive så langt (eller kort) du bare vil.

Jordoppgang er en samling kortprosatekster. Tekstene har ikke et fortellende subjekt, men et fortellende blikk, som sveiper over store avstander og tidsrom, gjør nedslag her og der, og beskriver det som foregår akkurat da, på det stedet. Blikket har en interesse for hvordan naturen fungerer og beveger seg, for hva tida og helt gjengse naturkrefter som vind og vann gjør med omgivelsene de virker i – det være seg landskap eller gjenstander og konstruksjoner som mennesker har laga eller forsøker å bevare. Og så er blikket veldig opptatt av sola og lys og blomster, av øyne og av det som er ekte og såkalte kopier, og av mennesker som stimler sammen for å betrakte et eller annet som foregår.

Forfatterstudiet gratulerer på det varmeste!