All Posts Tagged “debutant”

Bruno Jovanović, tidligere forfatterstudent i Tromsø debuterer med roman i august!

·

Bruno Jovanović, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med romanen Etter hvert vil øynene venne seg til mørket. Boken forventes å være i salg 24. august. Lanseringen vil finne sted 3. september i Oslo, men det er ennå ikke helt klar akkurat hvor, så følg med i sosiale medier! Som vanlig når tidligere forfatterstudenter kommer med sin første skjønnlitterære bok har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen. Alle skriveprosesser er ulike, dermed er det spennende å få høre litt om de forskjellige. Det eneste de har felles er kanskje at mange av dem tar noen år.  

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Det hele startet med en korttekst om to menn i et destruktivt forhold, det var her stemmen til jeg-fortelleren i debutboken oppstod. Teksten skulle være med i en antologi i regi av studiet jeg gikk på da, og måtte  fremføres på en scene foran et publikum. Etter at teksten var fremført, klarte jeg ikke å legge fra meg den stemmen. Jeg tok den med til Paris, det var første og siste gang jeg dro på ferie alene. Jeg satt på små kaféer i Le Marais og skrev replikker og fragmenter fra forholdet til de to mennene. Jeg fant hele tiden noe nytt å skrive om, så jeg visste at jeg ikke kunne slutte å skrive om dem.

Skriveprosessen har vært langsom. Jeg fant ut at prosessen min er å skrive ut hele utkast, for så å skrive på nytt og på nytt. Utvikle språket og utvide tekstene. Formen forandret seg en god del opp gjennom årene. Boka skulle opprinnelig bestå av to deler, der hver av delene skulle vise de ulike perspektivene på bruddet til de to mennene. Det tok meg fem år før jeg skjønte at dette ikke fungerte, at jeg måtte velge en av stemmene og fokusere på den. Da jeg kuttet cirka 200 sider av prosjektet, fant jeg formen til det som nå er blitt debutboken. Det var først da jeg klarte å skrive boken, jeg hadde forsøkt å skrive siden 2013.

Det er verdt å nevne at jeg sendte et veldig tidlig utkast av manuskriptet  til forlag allerede i 2015, og da fikk jeg rekordraskt avslag fra et forlag, jeg fikk blant annet avslag fra det som i dag har blitt forlaget mitt, og et par avslag til. Jeg fikk noen positive tilbakemeldinger og oppfordringer også, men ingenting konkret. I dag er jeg veldig glad for de avslagene jeg fikk, de viste meg at jeg ikke ble demotivert til å fortsette å skrive på boken min. Hadde jeg tatt avslagene som et nederlag i 2015, ville jeg ikke endt opp med å skrive boken jeg debuterer med i 2020.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg møtte det som etter hvert kom til å bli redaktøren min på lanseringen av antologien til Forfatterstudiet, da vi hadde lanseringsfest i Oslo. Kort tid etterpå fikk jeg mail av henne, der hun skrev at hun likte opplesningen min og utdraget i antologien, og spurte om vi ikke kunne ta en kaffe og en prat. Sommeren 2018, rett etter Forfatterstudiet, sendte jeg halve romanen til henne, og var bombesikker på at den kom til å bli antatt. Jeg endte med å få en hel haug med strykningsforslag, samt en konsulentuttalelse. Hun skrev at manuset ikke var ferdig nok og ønsket meg lykke til videre med arbeidet.

Et år senere fikk jeg mail av henne igjen, der hun lurte på om jeg fremdeles jobbet med det samme prosjektet eller om jeg hadde begynt på noe nytt. Jeg hadde brukt det siste året på å bearbeide den halvdelen av manuskriptet som jeg endte opp med å kutte, så jeg hadde ikke en eneste ny setning å vise til som hun ikke hadde lest tidligere. Jeg forklarte situasjonen i en altfor lang mail, og skrev at jeg sikkert kom til å bruke et nytt år på bearbeide det hun allerede hadde lest. Men så falt alt på plass. Jeg fortsatte å kutte og snevret inn historien, og skrev et helt nytt utkast på to måneder, som jeg sendte til henne før jul i fjor. Hun likte alle de nye endringene og kuttene jeg hadde gjort, og ville at jeg skulle sende et nytt utkast til henne, basert på tilbakemeldingene og den nye konsulentuttalelsen. Og på vårt andre manusmøte, på selveste Valentinesdagen, fikk jeg forlagskontrakt.

Utgivelsesprosessen har gått veldig fort. Dette skyldes Coronaviruset og mye gratis skrivetid som følge, og det lille faktumet at jeg endelig hadde klart å finne formen på romanen. Redaktøren min satt korte innleveringsfrister, og jeg sendte nye utkast til henne cirka annenhver måned. På grunn av situasjonen med Corona, så har det meste av det redaksjonelle arbeidet foregått over mail.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Jeg ble mindre alene i skrivingen av å gå på Forfatterstudiet. Jeg tar med meg et skrivemiljø som jeg fremdeles holder kontakt med. Et nettverk av skrivende mennesker som jeg kan diskutere litteratur og skriving, og som forstår hva det går i når vi nå skal prøve å leve av skrivingen vår. Jeg er takknemlig for at jeg kom inn på Forfatterstudiet samtidig som de andre klassekameratene mine. Jeg ble en bedre leser av å lese deres tekster, av å diskutere deres skriving rundt det runde bordet.

Og Forfatterstudiet gratulerer!!

 

 

 

 

Thomas Espevik utgir romanen: Hva ville Johannes gjort?

·

På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. For noen få uker siden debuterte Runa Fjellanger med romanen På motorveiene. Nå kommer Thomas Espevik med sin førsteroman: Hva ville Johannes gjort?  Romanen til Thomas er allerede i bokhandlene, men selve lanseringen og festen finner sted på Dansens hus i Oslo, tirsdag 26. september klokka 1900. Dette blir også et av høstens høydepunkter!

Anne Oterholm

Intervju med Thomas Espevik :

Hvordan har arbeidet med boka vært? (fra starten av?)

Det hele startet vel som mange andre bøker – som en samling tekster som etter hvert utviklet seg til å bli et prosjekt, og deretter en bok. Noen av tekstene skrev jeg allerede før jeg begynte på Forfatterstudiet, men i løpet av de to årene i Tromsø fant jeg stadig mer ut av både form og retning, og plutselig hadde kortprosa-tekstene blitt til en liten roman. Men du, kjære forfatterstudienettside, lurte jo på hvordan arbeidet med boken har vært! Vel, det har vært slitsomt, givende, tungt, lett, meningsløst og meningsfullt!

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Nils-Øivind Haagensen i Flamme Forlag tok kontakt med meg mot slutten av sommeren i fjor, etter at jeg hadde skrevet et par tekster til forlagets blogg. Har du noe mer, lurte han på. Og det hadde jeg jo, jeg hadde cirka 60 sider som jeg sendte over til ham. En måned senere ville Nils-Øivind ta en kopp kaffe med meg. Jeg krysset fingrene for at han ikke var en psykopat som skulle dumpe meg face to face, og det var han heldigvis ikke. Han mente at tekstene hadde noe for seg, at prosjektet var verdt å jobbe videre med, kanskje det blir bok neste høst, sa han, uten å love noe mer enn at han skulle lese det jeg skrev. Vi satte en frist (en måned eller to), jeg skulle skrive mer. Jeg skrev mer, sendte tekstene til Nils-Øivind, fikk tilbakemelding om at jeg hadde jobbet godt, og sånn fortsatte det, med nye frister, nye leveringer, nye lesninger, helt til det i april plutselig lå en kontrakt foran meg. Jeg signerte, selvfølgelig, uten å lese et eneste ord av kontrakten før jeg var hjemme igjen. Heldigvis var det en helt streit normalkontrakt!

 Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

De to årene i Tromsø var helt avgjørende for at jeg nå kan holde min egen bok i hendene. På Forfatterstudiet fikk jeg diskutert, problematisert og bekreftet tekstene jeg skrev. Samtidig fikk jeg mulighet til å gå langt inn i mine medstudenters skriveprosjekter, noe som uten tvil var med på å gjøre meg til en mer skjerpet leser.

 

Tidligere forfatterstudent i Tromsø debuterer med Seismiske smell på forlaget Oktober

·

IMG_20160712_080904Sara Sølberg var student ved Forfatterstudiet i Tromsø fra 2012 til 2014. Til høsten kommer debutboka hennes Seismiske smell på Forlaget Oktober.

Hva vil du si boka handler om? Hvor kom ideene fra?

Kort forklart er det en roman der ett menneskes liv sammenkobles med havet og livet der.

Havet er jo et velkjent symbol i litteraturen, men jeg var mer opptatt av det som et konkret sted, selv om det også noen ganger blir en metafor i boken. Hva skjer med livet i havet nå, hvordan påvirkes det av oss og klimakrisen. Og hvordan påvirker det oss igjen. For hvert femte kilo biologisk liv i havet er det nå ett kilo plast. Mesteparten av det som finnes under havoverflaten er enda ukjent for oss, men samtidig som vi kommer dypere og dypere – får mer kunnskap om livene og økosystemene der, er mange av disse i ferd med å forsvinne. Tittelen Seismiske smell har en dobbel betydning i boken, både som et bilde på jegets krise/tilstand, og det rent faktiske; geofysiske undersøkelser av havbunnen som blant annet utføres av oljeindustrien når det letes etter olje. De seismiske trykkbølgene sendes da ned under havoverflaten og erfares som høye smell for organismene i havet, det forstyrrer kommunikasjonsmulighetene deres, skader hørselen og ødelegger dermed også retningssansen. Store hvaler strander, fisk og blekkspruter dør.

Boken kom ikke som en ferdig «idé», men er et resultat av noen egne erfaringer, og med utgangspunkt i disse har jeg skrevet fram det som til slutt ble boken. Det eneste jeg visste sikkert var at den skulle handle om havet, ellers visste jeg ikke hva det skulle bli da jeg begynte. Jeg har alltid vært opptatt av – og knyttet til – havet. Jules Vernes «Verdensomseiling under havet» var en av favorittbøkene mine som barn. Havet med alle sine former for liv har alltid fascinert meg og fungert som en form for «trøst» eller distraksjon fra livet her på landjorden.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Jeg begynte med prosjektet da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø, og ble antatt med dette manuset da jeg var ferdig. Prosjektet startet som en samling tekster, men gjennom arbeidet med forlaget gikk det etter hvert opp for meg at det var en roman. Det har utviklet seg ganske mye fra det jeg sendte inn første gang, noe har blitt tatt ut og annet skrevet til, men hovedtematikken har hele tiden vært den samme. Ellers har selve prosessen med forlaget fungert fint, vi har hatt jevnlige møter med gjennomgang av manus, jeg er veldig fornøyd med redaktøren(e) min(e).

Hvilke forfattere har inspirert deg i arbeidet med boka?

Det har ikke vært noen som har inspirert meg direkte, men jeg leste «Moby Dick» av Herman Melville og så en del til den under arbeidet med boken (det er også med noen sitater fra den), og så så jeg en rekke dokumentarer om havet og livet under vann; alt fra Jacques Cousteaus’ til David Attenborough og BBC. Bøker om havet, oljeindustrien og nordsjødykkerne. Espen Stuelands «Gjennom kjøttet».

Klassikere som Odysseen av Homer, Ovids Metamorfoser og Dantes Den gudommelige komedie, inspirerer meg alltid og får meg tilbake inn i flyten igjen (det er blitt noen spor av disse i manus også).

Når det gjelder samtidslitteratur satte jeg stor pris på diktsamlingene «Ma» av Ida Börjel, Theis Ørntofts «Digte 2014» og Anna Hallbergs «Ljusgrönt och aska». Ellers har det gått mye i marinbiologisk faglitteratur. En snodig og morsom tilfeldighet var jo at Morten Strøksnes kom med «Havboka».

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i skriveprosessen?

Forfatterstudiet betydde mye for meg, da jeg begynte hadde jeg ikke skrevet på mange år. Jeg hadde jobbet med ulike former for billedkunst, men da jeg skulle ta master på Kunstakademiet måtte vi også levere et skriftlig arbeid. I arbeidet med det var det noe som skjedde – det var som om noe «gikk opp» i en annen enhet med språket, en tilstand der tid og sted forsvant. Jeg innså at jeg måtte utforske dette. Hehe… det høres kanskje litt nyreligiøst ut, men det er nok den tilstanden jeg alltid skriver etter – eller mot.

Forfatterstudiet gjorde det mulig å ta språket på alvor, og førte til at jeg kom i kontakt med andre skrivende – folk som jeg fortsatt diskuterer språk og skriving med. Selv om man aldri kan få et fullstendig objektivt blikk på egen tekst, tror jeg tekstgjennomgangene ved både det å gi andre – men òg å få tilbakemelding på egen tekst, har bidratt litt for å bli en bedre leser.

(intervjuer Kristine Oseth Gustavsen)

Eirin Gundersen, tidligere elev ved Forfatterstudiet, debuterer med diktsamling

·

Eirin Gundersen var elev ved forfatterstudiet i Tromsø 2012/2013, og i august kommer debutboka hennes, diktsamlinga Du er menneske nå, ut på Gyldendal forlag.

Hvordan har arbeidet med boka vært?

Jeg skrev det som skulle bli de første dikta i Du er menneske nå da jeg gikk på forfatterstudiet i 2012/2013. I utgangspunktet jobba jeg med et romanprosjekt, men til poesisamlinga var jeg nødt til å levere dikt. På det tidspunktet syntes jeg det var mest forstyrrende for romanprosjektet at jeg ikke bare kunne konsentrere meg om å skrive ferdig det, men i ettertid har jeg vært veldig glad for at det ble sånn, for det var jo diktene jeg endte opp med å jobbe videre med.

I ettertid har jeg også vært glad for at jeg på den aller siste samlinga fikk en tilbakemelding på romanprosjektet mitt som bekrefta det jeg selv hadde følt på en stund. Jeg ga opp romanprosjektet og reiste fra Tromsø nedbrutt og med følelsen av at jeg aldri kom til å klare å skrive noe igjen. Sånn følte jeg det lenge. Tilbake i Oslo isolerte jeg meg fra alt som hadde med litteratur å gjøre. Jeg leste ikke bøker, dro ikke på litterære arrangementer, orket ikke å snakke med noen om min egen skriving og følte nok et slags press når folk jeg kjente eller hadde gått i klasse med debuterte. Det eneste jeg orket å presse meg selv til å skrive var korte notater. Faren min hadde gått bort bare noen måneder tidligere og de få linjene jeg orket å skrive hver dag ble en slags bearbeidelse av sorgen, og etter hvert som manuset ble lenger; et forsøk på å se andre enn meg selv, på å se verden og livet.

Det var ikke før jeg fikk den første konsulentuttalelsen fra forlaget at jeg skjønte at det jeg skrev ikke var notater, men dikt. Arbeidet med boka har derfor vært prega av mye usikkerhet, i hvert fall i begynnelsen. Usikkerhet rundt det å skrive poesi; om dikt virkelig var noe jeg kunne skrive, og om diktene jeg skrev virkelig var gode nok. Samtidig har det å skrive denne boka føltes som en måte å holde hodet over vannet på. Det har vært godt å oppdage at å skrive ikke trenger å være så vanskelig som da jeg slet med å skrive en roman. Det har vært godt å finne diktene, og diktformen.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Etter å ha gått et forfatterstudium kan man fort bli ganske vant til, eller nesten litt avhengig av, tilbakemeldinger på det man skriver. Selv om jeg var heldig og kom tidlig i kontakt med forlaget og redaktøren min (som har vært veldig oppmuntrende hele veien), har det til tider vært ganske utfordrende å jobbe så selvstendig med manuset. Jeg har fått grundige og gode konsulentuttalelser som jeg har hatt i bakhodet når jeg har jobbet med manuset, men jeg har ikke kunnet støtte meg på de jevnlige tilbakemeldingene man får på et forfatterstudium. Denne prosessen føler jeg, til tross for mye frustrasjon underveis, at har gjort meg mer sikker på min egen skriving. Jeg har vært mer nødt til å stole på mine egne vurderinger.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Jeg ble kjent med så mange fine og kunnskapsrike folk på forfatterstudiet. Jeg har fått lese og følge prosjektene deres, og jeg har fått så mange viktige tilbakemeldinger fra dem. Mange ganger har jeg mista troen på at jeg kunne klare å ferdigstille en bok, men jeg ble heldigvis kjent med samboeren min i Tromsø og han har lest tekstene mine hver gang jeg har trengt det. Jeg tror de viktigste erfaringene jeg har tatt med meg fra forfatterstudiet er de som har sunket inn i ettertid. Selv om det kan virke selvmotsigende å si dette etter at boka har blitt antatt og snart går i trykken, er nok den viktigste erfaringen jeg har gjort meg at man ikke bør bli for opptatt av ønsket om å debutere. Følelsen av å ha skrevet en tekst man er fornøyd med, eller følelsen når man er så godt inne i en tekst at man ikke lenger tenker på noe av det som foregår rundt en, er fortsatt viktigere og bør alltid være viktigere enn å få den utgitt, selv om det kan være veldig lett å glemme.

Intervjuer Kristine Oseth Gustavsen