Sigurd Stranda har skrevet novellesamling, Skråplog, som ligger i bokhandelene fra 4. september! I tillegg blir det lanseringsarrangement på Bryggeriet scene i Tromsø 18. september klokka 19.00,og  her er alle som befinner seg i nærheten hjertelig velkomne! Før alt dette kan man imidlertid få lese litt om skriveprosess, samarbeid med forlag, arbeidet på forfatterstudiet og ikke minst om selve boken, her!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Av de tekstene som har endt opp i den ferdige boka, er det ingen som har startet i intellektet – det oppleves ikke som å tenke seg frem til noe. Tekstene har i nesten alle tilfellene oppstått ved at det dukker opp en karakter i en situasjon i huet. For eksempel: To unge menn står i et mørkt rom og prøver å skifte ei sikring. Så prøver jeg å sjøsette situasjonen, gjøre det til en fortelling. De fleste forsøkene havarerer. Jeg veit for lite om karakterene, det står for lite på spill, jeg har valgt feil perspektiv. Teksten mangler det som jeg best kan beskrive som en form for tyngde. Da må jeg tilbake til situasjonen, prøve igjen og igjen, og for hver gang jeg gjør dette, blir jeg litt bedre kjent med folka jeg skriver om, skjønner litt mer om hva som gir dem dårlig nattesøvn. Dette tar lang tid, men ved gjentatte gjennomskrivinger merker jeg at teksten stemmer, at det er noe som går opp. Ei novelle åpner med to kompiser foran et sikringsskap og avslutter med at en av dem går en tur under høyspentledningene i skogen oppfor huset. Ingen stor idé, altså, men til slutt stemmer det og det tar lang tid å komme dit. Så er en av de store privilegiene ved å skrive en samling og ikke, for eksempel, en roman, at delene er utskiftbare. Hvis en tekst står i stampe, kan jeg nappe den ut av manus og jobbe med en som funker bedre uten at det får alt for store konsekvenser for resten av manus. Arbeidet med boka har handla om å isolere det som funker og kaste resten, mange, mange ganger. Til slutt satt jeg igjen med åtte tekster som dugde, og da ble det altså bok.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Jeg sendte de første tekstene til forlag alt for tidlig. Da hadde jeg nettopp fullført et år på ei skrivelinje på en folkehøgskole i ei flatbygd i Kongsberg-området, debutert en prosatekst i debutantantologien Signaler, og hadde en nesten rørende tro på egne evner. Jeg sendte manus til flere forlag, og fikk mange avslag. Men Gyldendal forbarma seg tidlig over meg, og viste en interesse selv om tekstene var i veldig tidlig utarbeidelse. De første årene brente jeg meg igjennom flere redaktører. De første jeg hadde kontakt med var alle gode lesere, men gav alltid «gult lys»-tilbakemeldinger, vurderinger som kunne gi inntrykk av at dette kunne bli bok med litt mer arbeid. Det er nok en ganske vanlig erfaring. Redaktøren jeg har nå fikk stor betydning for at dette ble et ferdig manus. Da hun leste første gang, fikk jeg klar og tydelig beskjed om at det gjenstod ikke litt, men mye, arbeid før dette kunne bli bok, og hun pekte på alt som ikke funka. Da slutta jeg å gnure på det manuset jeg hadde, forkasta alt, og begynte å skrive opp novellene fra bunnen av. Da gikk det i underkant av et år før manuset ble antatt.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid? 

Det er mange ting, men jeg får aller mest lyst til å uttrykke noe om ideen om skrivearbeidet som håndtverk, som jeg oppfatter som ganske grunnleggende på et forfatterstudium. For selv om jeg alltid har identifisert meg med den metaforen, kom jeg samtidig inn på forfatterstudiet med en skepsis til en del håndverksmessige aspekter ved tekstarbeidet. For eksempel hadde jeg et nesten sykelig oppheng i at tekstene skulle følge en form for muntlig talestrøm. Og fordi de færreste av oss tenker på komposisjon og struktur når vi forteller en historie, tenkte jeg at jeg måtte være tro mot virkeligheten og skrive tekster som var lausmunna og usammenhengende, ofte håndverksmessig dårlige. Når jeg da ble møtt med uforstående ansikter rundt det ovale bordet i Tromsø, medelever som ikke skjønte hvem som var fortelleren i en gitt tekst, hvor og når ting foregikk, relasjonen mellom karakterer, forstod jeg at tekstene inneholdt for mye dårlig uklarhet. Jeg har altså lært meg å ikke frykte klarhet når det kommer til struktur, relasjoner, plot. Det gjelder å identifisere de stedene i teksten hvor den vinner på å være helt glassklar og hvor den vinner på å være gåtefull, sånn at leseren fokuserer på de riktige tingene, de riktige spørsmålene. Det er ikke alltid så lett å se selv hva som er klart og uklart i en tekst. Det å ha gode lesere rundt seg er helt uvurderlig i det arbeidet. I tillegg vil jeg nevne den gleden det er å kunne snakke usjenert om tekstarbeid, uten frykt for at man kjeder menneskene rundt seg. Den symbiosen å være i og snakke om tekst i fire dager til ende har gjort at jeg alltid har dratt fra samlingene i Tormsø med en heftig skrivelyst. Det har utvilsomt bidratt til at denne boka kommer ut nå og ikke om fem år.

Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det! (om du for eksempel har lyst til å si litt mer om selve boka)

Skråplog er ei samling med åtte noveller satt til et kystsamfunn i Vesterålen vinteren 2008/2009. Og hvis jeg skal si noe utover det som står på vaskeseddelen (en riksikabel øvelse, man står jo i fare for å banalisere det man selv har skrevet) så er det at det er ei bok som handler om mennesker som på ulike vis er ganske isolerte. Ikke noe mer isolerte enn det jeg tror er vanlig å oppleve i løpet av et vanlig liv, men vi møter dem på tidspunkt hvor tilværelsen oppleves som spesielt utsatt, hvor de står i fare for å miste en følelse av tilhørighet. Da liker jeg tanken på at disse oppdiktede menneskene allikevel inngår i en form for fellesskap når de settes sammen i en samling. Akkurat det har vært viktig for meg i den siste fasen av skrivingen.

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer så mye med den nye boka!