Hun har et gjemmested bak gardinene, og derfra betrakter hun oss, gruppen. Vi er sytten stykker, sitter tett samlet rundt et bord. Det er varmt, intimt, fint. Hun tror at ingen vet at hun står der, at ingen vet at hun òg er i rommet, men jeg gjør, jeg ser henne. Hun gjør en god jobb med å gå i ett med gardinene. De er fiolette, og lyset fra ettermiddagen faller gjennom, det filtreres liksom fiolett og farger oss og tingene. Midt på bordet ligger fire lønneblader, og omkring: ark, tekst, notater. Penner og blyanter, viskelær. Et strikketøy. Brus, juice, kaffe. Hun ser alt sammen, hun ser på tingene og på oss, vi som bruker dem. En av de eldre kvinnene tygger på en pære. Hun, jenta bak gardinene, observerer, også lytter hun, til språket som vi snakker. Rundt dette bordet lærer vi å snakke samme språk, og de flyter mellom oss, ordene. Det er ikke alt hun begriper ennå, ikke alt hun skjønner, og når det snakkes om bøker hun skulle ha lest, sørger hun for å notere seg dem bak øret. Men hele tiden- veldig, veldig forsiktig, hun beveger seg nesten ikke, i frykt for å bli sett, oppdaget. Tenk om noen skulle finne på å gjøre et dikt, en novelle, en tekst ut av henne.