Kristine Kling, tidligere forfatterstudent, debuterer med novellesamlingen: Dog mode!

Dog mode av Kristine Kling

Forfatterstudiet er tradisjonen tro, og har fått lov til å intervjue Kristine Kling, tidligere forfatterstudent  i Tromsø, i anledning hennes skjønnlitterære debut! Novellesamlingen finner man i bokhandelen fra 24. april.  Det blir også lanseringsfest 5. mai klokka 1800 på Bonnier forlag (i Oslo). Informasjon om arrangementet vil etter hvert bli lagt ut på Facebook. Og her kommer intervjuet:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Arbeidet begynte famlende og litt nølende. Lenge trodde jeg at det var en roman jeg skulle skrive, for jeg hadde jobbet med en idé i lengre tid da jeg begynte på Forfatterstudiet. Likevel var det noe med novelleformatet, og muligheten til å utforske forskjellige fortellerposisjoner, tempusformer, temaer og stiler innenfor et mindre tekstunivers, som ble interessant. Det kortere formatet ga meg også en følelse av oversikt – det var mer overkommelig å arbeide med ved siden av full jobb.

Da det gikk opp for meg at det jeg skrev kunne bli en novellesamling, fikk jeg et nytt driv. Tekstene er stort sett skrevet intuitivt, uten en klar plan. Ofte har det begynt med et bilde, en scene eller et sted, og så har teksten vokst med impulser derfra. Jeg har sjelden visst hvor fortellingen skulle ende, og først gjennom redigering og bearbeiding har jeg begynt å ane hva teksten prøver å fortelle.

To av novellene ble til i løpet av året i Tromsø, blant annet den første versjonen av tittelnovellen «Dog Mode». Jeg brukte også noe av materiale fra det opprinnelige romanprosjektet som jeg tok utgangspunkt i og skrev om til noveller.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Et drøyt år etter studiet, sendte jeg inn manuset med ni noveller til forlag. Noen måneder senere fikk jeg en hyggelig e-post fra redaktøren min i Bonnier Norsk Forlag. Prosessen har vært lærerik, tillitsfullt og god. Redaktøren kom med konkrete og viktige tilbakemeldinger, og underveis skrev jeg flere nye noveller og byttet ut noen av de eldre tekstene som ikke holdt samme nivå som resten. Det var en lettelse å ta dem ut. Samarbeidet med redaktøren gjorde det enda klarere for meg hva som fungerte og ikke.

Det har gått litt over ett år fra avtalen var på plass til boka nå kommer ut i april. Underveis har jeg fått tett oppfølging. I perioder har det vært både krevende og nervepirrende, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det ville gå. Da var det avgjørende å ha en redaktør som hadde tro på prosjektet og på meg. Flere i redaksjonen har vært involvert i arbeidet, og jeg har opplevd det som et ekte kollektivt samarbeid – også i sluttfasen med språkvask og korrektur.

Bokomslaget er laget av Sara Acedo. Da jeg så utkastet hennes, fikk jeg en sterk følelse av at hun virkelig hadde lest tekstene. Hun hadde tatt utgangspunkt i en konkret scene fra tittelnovellen, og det traff meg. Det var en veldig fin opplevelse.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid? 

Erfaringene fra studiet har vært avgjørende for at jeg debuterer nå. Jeg var en av dem som sto på venteliste, men som lykksalig nok fikk plass i klassen til Henning Bergsvåg. Hennings omtenksomme og solide ledelse av oss «Henningbarna» betød mye. Gjesteleserne var også viktige. Ikke minst samlingen der vi jobbet med novellesjangeren med forfatter Kristin Vego, ble retningsgivende for meg. Vegos måte å møte tekstene våre på, hvordan hun åpnet dem opp i lesningene sine og pekte på muligheter og svakheter, var virkelig berikende og inspirerende! Men alle gjesteleserne var dyktige forfattere som delte av erfaringene sine på en åpen og raus måte.

Året i Tromsø har utvilsomt vært et av de beste i livet mitt. Det har vært et privilegium å delta på et kreativt studium i voksen alder. Jeg har fått vennskap som jeg håper vil vare livet ut. Å få være med i et slikt «umulig fellesskap» (jeg mener Tomas Espedal har kalt skriveskoler noe sånt?) har vært utviklende. Du skjerper både lese- og skrivesansen, får masse ny kunnskap og må kanskje skrive ting du ikke hadde våget ellers. Uante ting kan komme ut at ditt skrivende jeg under slike omstendigheter. Når jeg tenker tilbake på den intense, nesten dirrende stemningen i forfatterrommet der vi satt sammen og næret de nyfødte tekstene våre, blir jeg rørt.

Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det! (om du for eksempel har lyst til å si litt mer om selve boka)

Dog Mode er blitt en samling på åtte noveller. De har vokst fram gjennom en utforskning av hva en novelle kan være for meg, uten at jeg har forsøkt å følge bestemte regler. Karakterene er både unge og eldre, og lever under ulike vilkår. Tekstene skildrer vennskap, parforhold, ulike former for ensomhet og smålighet – men også håp. Noen av karakterene er kanskje i ferd med å miste fotfestet, andre lever med sorg, skuffelser eller i fornektelse. Noen ser tilbake på relasjoner og forstår dem på nye måter. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tenker ofte på tekstene som malerier – elementer av fargelagte liv med nyanser av lys og skygger her og der. Jeg håper leseren får lyst til å bli værende i dem en stund.

 

Forfatterstudiet gratulerer Kristine på det varmeste!

 

Lars Lillehagen, student ved forfatterstudiet i Tromsø debuterer med diktsamlingen: På klare netter ser vi opp

nettsiden til forfatterstudiet pleier vi å lage intervjuer når tidligere forfatterstudenter kommer med sin første bok (som typisk skjer etter forfatterstudiet) Nå kommer Lars Lillehagen med bok mens han går på forfatterstudium 2, en bok han ikke har jobbet med mens han har gått på forfatterstudiet. Forfatterstudiet syns likevel det er  veldig hyggelig at Lars har takket ja til et lite intervju med nettsiden vår i anledning utgivelsen av denne boka. Det betyr naturligvis at det vil komme en forespørsel om et nytt intervju når den andre boka (den første boka etter forfatterstudiet) en gang kommer. Lars Lillehagen sin bok skal være i bokhandelen fra 1. okotober, det er boklansering i Oslo torsdag 30. oktober på Bortenfor (Brenneriveien 7)

Vil du si litt om debutboken din og arbeidet med den?

Jeg hadde kreft og lot meg ryste. Boken er en bearbeidelse, og en hyllest til de som har slått armene om meg.

Først var skrivingen et forsøk på å forstå situasjonen. Da majonestuben var tom, lagde jeg et system og fulgte dette– da ble det et prosjekt jeg turte å sende inn. Med forlegger i ryggen ble det bok.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært?

Tiden tok meg umiddelbart inn i varmen. Redaktøren min, Thea Sundstedt Baugstø, er utrolig god til å lese fra et annet sted, samtidig som jeg synes vi er ganske sympatico. Dette har gjort samarbeidet utrolig stimulerende. Jeg har blitt holdt i hånden gjennom alle viktige valg og, dessuten, lyttet til.

Hva tenker du om å gå på et forfatterstudium (et slags påbygg) etter at du har debutert skjønnlitterært?

Siden skriving for meg er ganske hemmelig, har det vært utfordrende å oppsøke skrivefellesskap. Man tenker jo ofte at man er ræva når man får avslag her og der. Det er lett å miste motet.

Man kan godt være ræva på skriveskole og, men der er man omgitt av folk som elsker litteratur, som velvillig, og med voldsom interesse, dykker ned i hverandres uferdige tekster med åpne øyne. Diskusjonen rundt en enkeltsetning, troen på tekstens magiske egenskaper; det får man ikke overalt.

Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det!

Jeg vil bare si takk til Tiden for at de vil gi ut denne boken, og til forfatterstudiet for at dere ville ha meg med på laget.

Forfatterstudiet gratulerer så mye med bok!

 

Sat nam. Hvis du finner ut hvor det brenner, gå dit!

I begynnelsen av november hadde Forfatterstudiet sin dramatikksamling. Etter denne samlingen ble denne teksten skrevet av en av årets studenter, Christine Nitter:

 

Det er søndag ettermiddag. Dramatikken rundt det runde bordet er over. Hus har brent ned. Bare skorstein og grunnmur står igjen hos de fleste. Noen er spart, men vinduer er knust av det høye trykket. Røyken stiger opp fra ruinene. En svart tykk eim. Alt det som fins og ikke fins stiger opp, blander seg med de andre oksygen- og nitrogenmolekylene. De gjør plass, som når en stor stein kastes i en stri elv og forsvinner ned i mørket.

Hvor skal jeg bo nå, tenker jeg. Hva kan gro ut av denne asken? Samtidig kjenner jeg en lettelse. Som når et komplisert kjærlighetsforhold er over og det går opp for meg at jeg ikke blir nødt til å dele hverdagen med dramatikken. At jeg kan få være i fred for Aristoteles´ tragedier og slippe å finne ut om det skal gå et godt menneske dårlig eller et dårlig menneske godt. At kroppen og sinnet igjen kan komme tilbake til sin hviletilstand. For i dramatikken er det så høye krav. Vi må følge tekstens spor og passe på at de ikke svekker hverandre. Og det er ikke godt å vite om noe har skjedd eller ikke, for har det ikke konsekvenser for den andre så har det ikke skjedd. Er det som skjer nok til at man kan si at det faktisk har skjedd? Og nok til at man kan skifte takt? Og hvordan klare å skrive skarpt nok til at det usagte blir sagt uten å bli sagt. Takke meg til. Jeg velger meg heller en slags hiberneringstilstand, dvale, hvilemodus. Et hvilepotensiale er nok for meg.

Jeg plukker opp restene av meg selv og de få eiendelene jeg har klart å redde ut av det utbrente huset. Det er novembermørkt og gatene skinner svart, det går nedover mot havet. Etter å ha parkert i et gjørmehav og kommet meg nesten tørrskodd opp en mørk steintrapp med glasslykter på hvert trappetrinn stiger jeg inn i et lyst rom. Foran i rommet henger de, de hellige gongene. Store skinnende metallfat. Redskap for lydmassasje og evakuering av spenninger. Jeg får utdelt en yogamatte, puter og ullteppe og legger meg på gulvet, tett i tett med tyve andre kropper for å ta i mot badet.

«Velkommen til en reise med lyd i et tidløst rom.» Alle samler hendene foran hjertet i hilsen: «Sat nam. Jeg er sann. Sannhet er min identitet.» «Rens sinnet for egostyrte tanker, tanker som hindrer deg i å oppleve klarhet, fred og glede», sier stemmen.

Jeg har parkert utenfor den gamle tangmelfabrikken som ble oppført i 1918. Men den har aldri huset så mye som ett gram tangmel. Sat nam. Aktieselskapet Tromsø Tangmelfabrikk gikk konkurs etter oppføring av bygningen, uten noensinne å ha kommet i produksjon.

I dette sannhetens tempel ligger vi badet i vibrasjoner fra verdens eldste instrument som skal løse opp fysiske og emosjonelle spenninger og hele kropp og sinn.

Jeg lukker øynene og forestiller meg revefarmen som en gang holdt til her; lydene, luktene. Men som ble stengt og erstattet med et hønseri med 350 høns noen år etter. Sat nam. Og hvordan det så ut når det tyske slagskipet Tirpitz ble slept inn til kai her og hugget opp. Hvordan de tykke teakplankene ble til vinduskarmer som nå lyses opp av titalls stearinlys bak blafrende gardiner.

Sat nam; mantraet som skal forandre mine mentale mønstre og hjernens kjemi. Stimulere reflekspunkter i ganen som aktiverer hypothalamus. Sat nam.

Jeg legger merke til bildene som strømmer gjennom sinnet. Isbjørnjegeren som kjøpte tangmelhuset fordi han ville bo på landet. Han syntes Tromsø var altfor urban.

Tangmelfabrikken som aldri ble tangmelfabrikk ble til surstoffabrikk, billager, bilverksted, konfesjonsfabrikk, toalettpapirfabrikk og hjem for Hjemmets Nytt.

«Legg merke til pusten. Denne øvelsen er veldig bra for immunforvaret», sier stemmen. Jeg legger merke til min ikke- dømmende holdning. Ta det som det er. Hvem vet hva som er sant. Sat nam. Kan vel ikke skade. Jeg puster inn så godt jeg kan. Det er umulig og trangt. Sannheten føles stram og knapp. Det er ikke plass til luft der. Takke meg til sannhet.

La meg heller dykke inn i Hemmelighetstilstanden til Inger Christensen. Kanskje finner jeg trøst der, kanskje ikke. Hun skriver: «Hvorfor prøve å oppnå noe gjennom skrivingen som i virkeligheten er umulig å oppnå, hvorfor gå inn i et spill hvor det på tross av enestående sjanser kun eksisterer ett eneste utfall, nemlig at man blir utvist? Hvorfor fortsette å lengte etter å være i en slags bevissthetsrus, å være utenfor verden, å utslette oss selv?»

Er det ikke håp? Finnes det ingen vei utenom? Å se på at huset brenner ned, la det kjølne helt, før jeg våger meg inn på branntomta for så å gyve på igjen. Sat nam.

I dette huset som bærer navnet tangmelfabrikk men som aldri har vært tangmelfabrikk ligger jeg og tar i mot universets vibrasjoner. Vibrasjoner som setter alt vannet i kroppen i bevegelse og som kan sitte i i opp til en uke etterpå.  «Noen ganger kan det komme uventede reaksjoner», sier stemmen. «Ikke nøl med å ta kontakt om det er noe du ikke forstår.» Jo takk.

Kanskje er det håp for mitt hus også. Kanskje dukker det opp nye materialer. Om jeg bare leter og lytter til det verden har å si. Sat nam.

 

 

Slippefester i Tromsø og Oslo for studentantologien Brygg

Studentantologien Brygg (1)Studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø inviterer til lansering av antologien Brygg den 20. mai klokka 21.00 i Teaterkafeen på Hålogaland Teater. I Oslo feires utgivelsen en uke senere på Dansens Hus lørdag 27. mai klokka 19.00.

Antologien består av tekster i arbeid; poesi, prosa og dramatikk, skrevet av de fjorten studentene som utgjør årets kull. På de to arrangementene vil Forfatterstudentene lese selvvalgt tekst fra antologien eller fra andre prosjekter. Det blir også mulighet for å ta med seg antologien hjem.

Studentene som bidrar i årets antologi, er:

Mari Andreassen, Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne, Cecilie Wold Andersen, Ina Charlotte Fjellhøy, Elisabeth Mathisen, Unni Gjertsen, Sindre Camilo Lode, Jøran Mathisen, Martin Svedman, Karoline Sætre, Erling Vaaler, Nat Bloch Gregersen

Antologiredaksjonen har bestått av: Hanna Nordlien Berg, Anna Strømstad Albrigtsen, Nina Svenne og Unni Gjertsen. Den grafiske utformingen har Erik Månsson (http//erikmansson.co/) stått for.

Forfatterstudiet i Tromsø er et samlingsbasert studie i skjønnlitterær skriving ved Kunstakademiet i Tromsø. I løpet av det første året får studentene prøve seg innen ulike litterære sjangre, i tillegg til å jobbe med et selvvalgt skriveprosjekt. Studentene har muligheten til å søke seg videre til år to, der de kan vie all tiden til et eget skjønnlitterært prosjekt. Lærere på studiet er Anne Oterholm og Morten Wintervold, i tillegg til gjestelærere i tekstarbeid og litteraturteori.

Vi håper så mange som mulig kommer og feirer antologien med oss!

For mer informasjon om antologien, kontakt: Ina Charlotte Fjellhøy (inafjell@gmail.com +47 916 07 457) eller Karoline Sætre (superduperkaroline@yahoo.com +47 924 32 708)

 

Søknadsfrist 1. mars!

teast2Alle som vil søke forfatterstudiet i Tromsø, oppstart høsten 2015, må være oppmerksomme på søknadsfristen:  1. mars! Universitetet i Tromsø tilbyr studieåret 2015-2016 sitt forfatterstudium 2. Dette studiet retter seg først og fremst mot personer som tidligere har fulgt et forfatterstudium eller har påbegynt et større skriveprosjekt og ønsker å videreutvikle skrivingen sin. Mer informasjon om innholdet og organiseringen av studiet finner en her på forfatterstudiets nettside. Lenken til  søknadskjemaet ligger under Kontakt. Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert og samlingen er i studieåret 2015-2016 lagt til følgene datoer:

19. -23 august. (onsdag-søndag)
1.-4 oktober (torsdag-søndag, samtidig med litteraturfestivalen Ordkalotten)
12-15 november (torsdag-søndag)
20.-24 januar (Onsdag-søndag)
3.-6. mars (to uker før påske)
14.-17 april
19.-22. mai (i uken etter pinsen)

 

 

NÅGRA ORD OM FORFATTERSTUDIET I TROMSØ

Staffan_Söderblom

1.

Kunde man skriva samman texterna som har kommit till vid Forfatterstudiet i Tromsø skulle man få en unik skildring av livsomständigheterna i de nordligaste delarna av skandinaviska halvön, en skildring som inte skulle vara tänkbar på andra sätt. Ungefär så tänkte jag första gången jag besökte skolan, det bör ha varit 2002 eller 2003. Forfatterstudiet sorterade då fortfarande under HumFak och höll till på det moderna campus lite norr om stadskärnan. Man tog en tidig buss nerifrån stan upp till universitetet, med ett redigt kompendium i väskan, studenternas texter med deras sorl av röster, myller av brokigt liv, som skulle upp på bordet. Gatorna i Tromsø var tysta och öde de där morgnarna, minns jag, liksom universitetsområdet var det, nästan inget folk alls i farten – för författarstudenterna höll sina möten under veckosluten, de hade som regel annat än studier för sig på vardagarna, med jobb och familjer.

Read More