All Posts Tagged “Kristin Hauge”

Kristin Hauge, på forfatterstudium 2, utgir sin andre bok, men første roman: Ritualer.

·

Kristin Hauge debuterte med novellesamlingen Tiggerne i 2018, allerede ett år etter kommer bok nummer 2, romanen Ritualer som lanseres 22. august klokka 1730 på Lorry i Oslo! Parallelt med skrivingen av Ritualer har Kristin imidlertid gått på Forfatterstudium 1 i Tromsø (2018-2019) og fortsetter nå på Forfatterstudium 2 i 2019-2020. Forfatterstudiet vil gjerne få gratulere med ny bok! Og har fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen. 

1) Debutboka var en novellesamling, nå kommer en roman. Kan du si noe om forskjellene på å skrive noveller og roman, og noe om forskjellene mellom å skrive på sin første bok og sin andre bok?

Både novellesamlingen og romanen handler om relasjoner mellom mennesker. Novellesamlingen og romanen bygger delvis videre på tekster som jeg begynte på for mange år siden, i tillegg til at det også er mye nyskrevet og omskrevet materiale.

Ritualer er en videreutvikling av et manus (som het Ritualer allerede da) og som jeg fikk konsulentuttalelse på allerede i 2006 etter at jeg hadde gått på Aschehougs forfatterskole, så det har tatt sin tid å komme i mål. Da hadde manuset kun en enkelt fortellerstemme (faren Viktor), senere har jeg utvidet med to kvinnestemmer (datteren Ally og moren Harriet), slik at romanen nå er mer en «kollektiv»-fortelling om en slags familie og relasjonene mellom dem og hvordan de fortsatt påvirker og påvirkes av hverandres valg.

Noveller er for meg en mer troløs sjanger, jeg kan hoppe ut og inn av tekstene, slik en leser også kan være mer troløs, man kan velge seg noen noveller og la de andre være eller lese dem senere. Det er en frihet i det. Samtidig er det veldig krevende å skrive noveller, fordi de skal være så fortettet. En roman gir mer plass til å utvikle karakterer og historie, men det gir igjen andre utfordringer. Et romanformat kan føles litt klaustrofobisk.

Romanen Ritualer er delt inn i tre fortellerstemmer, i tredje person, og handler om en kvinne i trettiårene og hennes fraskilte foreldre på seksti pluss. Historien beveger seg over noen få dager, fra datteren Ally som kommer hjem fra en turbulent utenrikstjeneste i Afghanistan, til de for lengst skilte foreldrene som hver på sin kant famler rundt i sine adskilte og uensartede liv. Og så kommer da altså den frustrerte datteren hjem midt i foreldrenes uavklarte surr.

Ved å dele inn romanen med ulike stemmer, over et kort tidsrom, skapte jeg en struktur, et skjelett jeg kunne hekte historien fast i, som gjorde at romanformatet ble mer håndterbart for meg. Jeg hadde ikke lyst til å skrive en jeg-personsroman, fordi jeg ville veksle mellom de tre personene og de «arketypene» de tre personene representerer og deres blikk på de andre. Og så liker jeg å skrive ut fra begge kjønn. Det gjorde jeg også i Tiggerne.

2) Ser du noen likhetspunkter/åpenbare forskjeller mellom de to bøkene? Enten det er stilmessig, tematisk, eller på andre måter.

Jeg tror bøkene har en viss likhet med hverandre. Dette med det relasjonelle, og avstanden mellom mennesker, utfordringene knyttet til å skulle forholde seg til andre personer, og å ikke vite hva man vil og ikke ha kontroll.

Vi lever i en tid preget av oppbrudd på ulike nivåer. Personene i romanen – og i mange av novellene ser jeg i ettertid – er i ulike former for sårbare og uklare overgangssituasjoner. I livets ulike faser er vi alle nybegynnere.

Jeg liker å krydre tekstene mine med historier inne i historiene, og blande dokumentarisk stoff og fiksjon. Det gjorde jeg også i novellene. Jeg tror vi mennesker suger til oss kunnskap på mange ulike vis, og slik påvirkes mine fiktive karakterer også. De lever ikke i et vakuum.

Hoveddelen i begge bøkene er lokalisert til en vestlig virkelighet, i Norge,  selv om jeg også trekker på erfaringer fra utlandet.

3) Hva gjør at du fortsetter å skrive?

Jeg la skrivingen på hylla i ti år og reiste ut og jobbet i utlandet, Brussel, Afghanistan, Sudan, og forsøkte å finne ut om jeg kunne legge vekk skrivingen helt. Og det kunne jeg ikke. Det gikk simpelthen ikke, men presset seg på som en eksistensiell nødvendighet da det skjedde alvorlige ting i livet mitt.

4) Forfatterstudium 1 i Tromsø er et studium hvor man i stor grad prøver ut skriving i ulike sjangere: dramatikk, kortere prosa, lengre prosa, poesi, essyistikk etc. Hvordan har du kombinert skrivingen av en roman med dette studiet?

Jeg jobber med ulike tekster samtidig, det inspirerer og utfordrer meg.

Syns det var veldig nyttig å lære og teste ut ulike sjangere, og ikke minst alle de spennende forelesninger fra gjesteforeleserne, og også lese litteratur fra ulike sjangre. Dette med å lese essays har jeg fått veldig sans for, det gir en fin oversikt over litterære utviklingstrekk og enkeltforfattere som igjen er nyttig for skrivingen.

5) Hva håper du Forfatterstudium 2 kan bidra med i den videre skrivingen din?

Jeg trives med å være i et skrivende – og lærende – miljø, hvor vi kan diskutere og lese hverandres tekster. Noen har spurt meg hvorfor jeg går der når jeg nå snart har utgitt to bøker. Men jeg syns det er veldig stimulerende for egen skriving, og jeg lærer noe nytt hele tiden. Livslang læring er det noe som heter, jeg tror det er viktig med en porsjon ydmykhet når det gjelder sin egen skriving, og også det å lære en ny bransje.

Det er kanskje en klisje at man blir en bedre forfatter av å bli en bedre leser, men jeg tror ikke det er noen vei utenom. Jeg har alltid lest ekstremt mye, men jeg har en tendens til å lese altfor fort og slurvete, så jeg må tvinge meg til å lese saktere. Gjennom å måtte forholde seg til andres uferdige tekster på en velvillig måte, så oppøves også evnen til å se teksters potensial, som er nyttig når jeg skal forholde meg til min egen skriving.

Og til slutt, ikke minst det å få besøk av de ulike gjesteforeleserne som gir oss tilbakemelding på tekstene våre, eller holder sine sjanger – eller poetikkforelesninger er jo alltid fantastisk inspirerende og givende.

Kristin Hauge, en av årets studenter, debuterer med novellesamling!

·

INNLEDNING: På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. Kristin Hauge, en av årets studenter, hadde allerede fått sitt første bokmanus antatt da studieåret begynte i begynnelsen av august. Det betyr at novellesamlingen hennes, Tiggerne, nå ligger i landets bokhandler!  Vi gratulerer og har stilt Kristin noen spørsmål i forbindelse med novelledebuten:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? 

Jeg har skrevet lenge, jeg er jo en moden debutant, og gikk på Aschehougs forfatterskole i sin tid, men la skrivingen på hylla i ti år og jobbet som diplomat for norsk utenrikstjeneste i Kabul og Khartoum og også for EFTA. Tidligere har jeg også jobbet for Europakommisjonen. Jeg har også lang erfaring fra flere departementer og er nå i Norad.

Jeg skrev hele tiden dagbok og leste veldig mye skjønnlitteratur fra andre deler av verden. Ikke minst har det å bo i to muslimske land vært utrolig fascinerende.

Etter flere dødsfall i nær familie begynte jeg så smått å skrive igjen, og plutselig fosset det bare ut. Det hadde nok også en sammenheng med de erfaringene jeg hadde tilegnet meg ved å bo ute, og så komme hjem med helt nye erfaringer og merke hvor vanskelig det er å formidle og bearbeide det jeg har opplevd.

Jeg fulgte også noen skrivekurs, bl.a. en skrivegruppe med Niels Fredrik Dahl i regi av Norsk forfattersentrum, og jeg har også fått råd fra etablere forfattere som har lest tekstene mine og kommentert.

Det å skrive er for meg en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, både befriende og skremmende, for jeg må slippe til andre sider ved meg selv. Jeg må rydde vekk min «saksbehandler»-personlighet, den jeg har brukt som byråkrat og journalist, skyve vekk min begrensende og strukturerende rasjonalitet, og rive skorpene av og komme inn dit det gjør vondt. Det er interessant hvordan kroppen og skrivingen vil utforske verden og leder meg inn i følelser og temaer som kan være vanskelig tilgjengelig og ubehagelige. Jeg skriver veldig intuitivt i første fase.

Det å være en moden debutant, er en fordel i forhold til å ha et stort spenn av temaer og aldre å høste av. De 13 novellene foregår i ulike land, med personer i veldig ulik alder, og med helt ulike yrker og bakgrunn. En mor og datter på spa, en ambassadeansatt i krigen, en pensjonist som henter barnebarnet, en student som har kjærlighetssorg, en ambassadør som får besøk av migrasjonsministeren for å nevne noen få.  De fleste av mine noveller er hentet fra en norsk virkelighet, selv om verden utenfor også kryper inn i dem.

Det har vært vanskelig for meg å skrive om Afghanistan, og derfor er det også bare en novelle derfra, alle har bilder i hodet av Kabul og krig, og alle forventer at jeg skal skrive på en bestemt og «riktig» måte, så jeg har slitt med å finne frem til «mitt Kabul», hva var det egentlig jeg opplevde og hva var egentlig min erfaring. Og jeg vet fortsatt ikke helt hva den erfaringen besto i, det må jeg utforske videre i skrivingen.

I Afghanistan-novellen har jeg inkludert noen absurde og nærmest komiske elementer, for eksempel den virkelige historien om løven Marjan i Kabul Zoo som ble angrepet av en mann med granat og som levde der innesperret enøyd i flere år. En skadet løve i bur i et land i krig. Virkeligheten er jo nettopp slik, sammensatt og full av motsetninger.

Tiggerne er for det meste nytt materiale. Jeg liker kortformatet, tettheten, det å skrive frem en fortettet ubehag, tapsopplevelser, vemod over alle muligheter som er forbi. Selv om det også er mye svart humor.  Tittelen kom litt tilfeldig, jeg sjekket på nettet om den var opptatt, og så fant jeg sitatet av Martin Luther, Vi er alle tiggere. Det er sant.

Verden er et ganske uhyggelig sted for tiden syns jeg, og skrivingen er en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, å forstå virkeligheten. Noen har sagt at «tilværelsen er trygg for den som ikke merker at underlaget gynger». Det er noe i det.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg sendte inn manus og det gikk veldig greit. Konsulenten skrev at det var sjelden hen hadde mottatt et så bearbeidet manus, og det ble anbefalt antakelse. Deretter har det gått veldig fort. Nesten litt for fort, for nå ser jeg jo stadig skjønnhetsfeil i tekstene, man blir jo blind for egen tekst mens man holder på, men så etterpå dukker det opp ting man ikke så ved første, andre eller tredje gangs lesning, og noe klarte jeg ikke å luke vekk kan jeg se. Men slik er det vel for alle, at man gremmer seg over enkelte ting. Og man må jo klare å sette strek og komme i gang med nye prosjekter. Oluf Lagerkrantz har beskrevet det så vakkert dette med å skrive bok, at det er å forsørge og kle på et barn, og så sende det ut i verden «og håpe det taler ens sak». Men i dag kan man ikke bare sende «barnet» ut i verden, man må løpe etter og passe på at det blir «sett».

Kontakten med forlaget har vært utrolig fin. Lanseringsfesten gikk også strålende med nesten 90 solgte bøker etter opplesning og fullt hus og jubel.

Det er ikke første gang en student allerede har fått antatt en bok når hun/han begynner dette studiet, men hva tenker du om det? Hva er forventningene dine til det året som kommer? 

Jeg gleder meg veldig til å jobbe med nye tekster, eksperimentere med ulike uttrykk og former, lyrikk, dramatikk blant annet. Jeg trives med å diskutere tekst i en gruppe, det er veldig lærerikt for en litterær «autodidakt» som meg. Jeg er statsviter, har også jobbet som journalist i yngre dager, men har aldri studert litteraturvitenskap. Et praktisk innrettet skrivestudium som dette er veldig inspirerende, stimulerende og også krevende, det å se muligheter i andres tekst, men samtidig gi konkret og direkte tilbakemelding. Jeg syns også det er morsomt med ulike aldre og med ulik bakgrunn samlet.

Og til slutt, selvfølgelig: Er du i gang med en ny bok? 

Ja, jeg jobber med et par romanutkast, ett er kommet lenger enn det andre og jeg har allerede fått en veldig nyttig konsulentuttalelse, men mye gjenstår fortsatt før det er på plass. Jeg er også fortsatt veldig glad i korttekst/novelleformatet så jeg får se hva som skjer, hvor jeg kjenner at det brenner mest.

Jeg fikk for øvrig publisert en novelle i Oslo-masterstudentenes tidsskrift Bøygens siste nummer (Naboer) og det var morsomt å føle at også de yngre og lovende liker det jeg holder på med. Og så er det hyggelig å drive litt reklame for det utrolig fine tidsskriftet også!