Sara Sølberg var student ved Forfatterstudiet i Tromsø fra 2012 til 2014. Til høsten kommer debutboka hennes Seismiske smell på Forlaget Oktober.
Hva vil du si boka handler om? Hvor kom ideene fra?
Kort forklart er det en roman der ett menneskes liv sammenkobles med havet og livet der.
Havet er jo et velkjent symbol i litteraturen, men jeg var mer opptatt av det som et konkret sted, selv om det også noen ganger blir en metafor i boken. Hva skjer med livet i havet nå, hvordan påvirkes det av oss og klimakrisen. Og hvordan påvirker det oss igjen. For hvert femte kilo biologisk liv i havet er det nå ett kilo plast. Mesteparten av det som finnes under havoverflaten er enda ukjent for oss, men samtidig som vi kommer dypere og dypere – får mer kunnskap om livene og økosystemene der, er mange av disse i ferd med å forsvinne. Tittelen Seismiske smell har en dobbel betydning i boken, både som et bilde på jegets krise/tilstand, og det rent faktiske; geofysiske undersøkelser av havbunnen som blant annet utføres av oljeindustrien når det letes etter olje. De seismiske trykkbølgene sendes da ned under havoverflaten og erfares som høye smell for organismene i havet, det forstyrrer kommunikasjonsmulighetene deres, skader hørselen og ødelegger dermed også retningssansen. Store hvaler strander, fisk og blekkspruter dør.
Boken kom ikke som en ferdig «idé», men er et resultat av noen egne erfaringer, og med utgangspunkt i disse har jeg skrevet fram det som til slutt ble boken. Det eneste jeg visste sikkert var at den skulle handle om havet, ellers visste jeg ikke hva det skulle bli da jeg begynte. Jeg har alltid vært opptatt av – og knyttet til – havet. Jules Vernes «Verdensomseiling under havet» var en av favorittbøkene mine som barn. Havet med alle sine former for liv har alltid fascinert meg og fungert som en form for «trøst» eller distraksjon fra livet her på landjorden.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?
Jeg begynte med prosjektet da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø, og ble antatt med dette manuset da jeg var ferdig. Prosjektet startet som en samling tekster, men gjennom arbeidet med forlaget gikk det etter hvert opp for meg at det var en roman. Det har utviklet seg ganske mye fra det jeg sendte inn første gang, noe har blitt tatt ut og annet skrevet til, men hovedtematikken har hele tiden vært den samme. Ellers har selve prosessen med forlaget fungert fint, vi har hatt jevnlige møter med gjennomgang av manus, jeg er veldig fornøyd med redaktøren(e) min(e).
Hvilke forfattere har inspirert deg i arbeidet med boka?
Det har ikke vært noen som har inspirert meg direkte, men jeg leste «Moby Dick» av Herman Melville og så en del til den under arbeidet med boken (det er også med noen sitater fra den), og så så jeg en rekke dokumentarer om havet og livet under vann; alt fra Jacques Cousteaus’ til David Attenborough og BBC. Bøker om havet, oljeindustrien og nordsjødykkerne. Espen Stuelands «Gjennom kjøttet».
Klassikere som Odysseen av Homer, Ovids Metamorfoser og Dantes Den gudommelige komedie, inspirerer meg alltid og får meg tilbake inn i flyten igjen (det er blitt noen spor av disse i manus også).
Når det gjelder samtidslitteratur satte jeg stor pris på diktsamlingene «Ma» av Ida Börjel, Theis Ørntofts «Digte 2014» og Anna Hallbergs «Ljusgrönt och aska». Ellers har det gått mye i marinbiologisk faglitteratur. En snodig og morsom tilfeldighet var jo at Morten Strøksnes kom med «Havboka».
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i skriveprosessen?
Forfatterstudiet betydde mye for meg, da jeg begynte hadde jeg ikke skrevet på mange år. Jeg hadde jobbet med ulike former for billedkunst, men da jeg skulle ta master på Kunstakademiet måtte vi også levere et skriftlig arbeid. I arbeidet med det var det noe som skjedde – det var som om noe «gikk opp» i en annen enhet med språket, en tilstand der tid og sted forsvant. Jeg innså at jeg måtte utforske dette. Hehe… det høres kanskje litt nyreligiøst ut, men det er nok den tilstanden jeg alltid skriver etter – eller mot.
Forfatterstudiet gjorde det mulig å ta språket på alvor, og førte til at jeg kom i kontakt med andre skrivende – folk som jeg fortsatt diskuterer språk og skriving med. Selv om man aldri kan få et fullstendig objektivt blikk på egen tekst, tror jeg tekstgjennomgangene ved både det å gi andre – men òg å få tilbakemelding på egen tekst, har bidratt litt for å bli en bedre leser.
(intervjuer Kristine Oseth Gustavsen)
