Andreas Tharaldsen kommer med sin første skjønnlitterære utgivelse etter å ha gått på Forfatterstudiet i Tromsø, romanen Ultima Thule!

Forfatterstudiet i Tromsø · september 10, 2026

Forfatterstudiet har allerede hatt et intervju med Andreas Tharaldsen på denne nettsiden, da hans første sakprosaboka ble utgitt. Vi kunne ha sagt oss fornøyde med det, men nei, for nå kommer den første skjønnlitterære utgivelsen, romanen Ultima Thule. Og selvfølelig lurer vi på hvordan arbeidet med den første romanen har vært! Hva er forskjellen på å skrive en sakprosabok og en roman? Ultima Thule er i bokhandel 17. september. Mandag 28. september kl. 18.00 er det lanseringsfest på Folk i Storgata (i Oslo), og for dem som ikke befinner seg i Oslo: Andreas Tharaldsen kommer til Litteraten på Amtmandens i Tromsø 29. oktober.

Du har allerede gitt ut én bok etter at du gikk på Forfatterstudiet, Hvem drepte kelneren, en sakprosabok. Nå kommer din første skjønnlitterære bok, en roman, Ultima Thule, hvordan har arbeidet med denne boken vært, da du gikk på Forfatterstudiet og i tiden etterpå?

Da jeg søkte meg til Forfatterstudiet i Tromsø i 2022, og kom inn på grunn av en administrativ feil, skrev jeg på det som jeg trodde skulle bli en stor kelnerroman. Heldigvis fikk vi prøve oss på flere sjangre i Tromsø, og derfor var det rom for mange eksperimenter. Ultima Thule var et av disse eksperimentene. Derfor kan en si at romanen ble unnfanget første året i Tromsø, nærmere bestemt på flyplassen, hvor jeg skrev åpningen på det som først var tenkt som en novelle. Den handlet om en mann som prøver å oversette Marx til samisk, men som ikke kan samisk. Sprengbasen Birger, som er en sentral karakter i romanen, ble til i en scenetekst på en annen samling (og glitrende fremført av en medstudent i blackboxen der). Jeg tror det var viktig for mange av oss at Henning Bergvågs hadde et så skarpt og entusiastisk blikk på skriveprosjektene våre det første året. Det ga den nødvendige selvtilliten til å sette i gang med maratonen det er å skrive roman. Det var også Henning som advarte meg mot å debutere med nok en kelnerbok, og som mente at det var mye mer spennende med sprengning av tromsøpalmer og Marx på samisk. Og da jeg søkte meg inn på andreåret i Tromsø, var det det med det som skulle bli Ultima Thule. Hvis Ultima Thule ble unnfanget det første året i Tromsø, var andreåret avgjørende fødselshjelp for romanen. Både de oterholmske og wintervoldske røntgenlesningene har jeg hatt med meg i arbeidet med romanen etterpå. Det at Forfatterstudiet i Tromsø introduserer forfatterstudentene for en cirkumpolar litterær forståelse, bidro til å slå hull på min egen Oslo-boble, og var sånn sett også en forutsetning for at Ultima Thule ble til.

Med tanke på samarbeidet med forlaget, er det stor forskjell på å utgi sakprosa og skjønnlitteratur? Eventuelt hva?

Det er mye gøyere å skrive skjønnlitteratur, nettopp fordi at der kan en lyve så mye en vil, være usaklig også. I arbeidet med sakprosa må alt dokumenteres med kilder, stoffet legges frem på en saklig måte. Det legger noen begrensninger jeg ikke ennå har klart å fri meg fra. Da jeg gikk til forlaget Res Publica med Hvem drepte kelneren? hadde jeg en masse materiale fra research, en prosjektbeskrivelse og et første kapittel, så fikk jeg en redaktør og fullførte boka kapittel for kapittel i løpet av et år. Da Ruben Ræder (redaktør i Cappelen Damm) tok kontakt, lignet Ultima Thule mer på en hel bok. Likevel tok det to år, og mye hardt arbeid, før romanen ble det den er i dag. Der den ene prosessen er litt som å flytte tamrein fra vinterbeite til sommerbeite, er den andre som å få hundre ville hester til å trekke vogna den samme retningen. Ellers er ganske mye likt, når det gjelder samarbeidet med redaktøren. En skriver, sender tekst til en redaktør, venter på en utskrift med kommentarer og skriver om igjen. I den prosessen finner en ut av hvilke litterære påfunn som står seg, og hvem som blir offer for delete-tasten.

Har du lyst til å si litt om hva Ultima Thule handler om?

I Ultima Thule møter vi en mann som forsøker å oversette Marx til samisk. Problemet er bare at han ikke kan samisk. Da han gir opp å oversette selve teksten, forsøker han heller å sprenge seg frem i fjellet etter den. Like sterk som drømmen om revolusjon er tørsten etter Mack pilsner for jeg-et. Dette skaper selvfølgelig også forviklinger, da bryggeriet i Tromsø er lagt ned og det eneste som er å få på markedet er den musserende vinen Aqua Ultima Thule. Og via denne håpløse reisen får leseren heldigvis forlyste seg over den rike bygdekulturen en finner i Øst-Finnmark – pubsjorr, bannskap, motorisert ferdsel, bygderevy, russenorsk, kvensk sisu og mer til.

Forfatterstudiet gratulerer så mye med romanen!

Tidligere forfatterstudent, Christine Nitter, kommer med sin første roman i mai 2022: Våkenetter.

Forfatterstudiet i Tromsø · mars 22, 2022

Forfatterstudiet får igjen lov til å gjøre et intervju med en tidligere student som utgir sin første roman etter studiet. Intervjuet tar for seg arbeidet med boka på forfatterstudiet og siden i dialog med forlaget. Christine Nitters roman har utgivelsesdato 6. mai, og lansering og fest går av stabelen i Tromsø 20, mai, parallelt med at forfatterstudiet har samling. Forfatterstudiet gratulerer og gleder seg!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg begynte på forfatterstudiet i 2018, trodde jeg at jeg allerede hadde skrevet en roman. Men det viste seg å være feil. Det var mer en skisse jeg hadde laget. En samling tekster, utkast til en rekke dikt, noveller og romaner. Første året på forfatterstudiet tok jeg manuset fra hverandre og prøvde det ut i ulike sjangre. Det var spennende å se hva som skjedde med dialogene under dramatikksamlingen og med de scenene jeg valgte å skrive poesi av, jobbe meg inn til kjernen av. Jeg hadde noen erfaringer som på mange måter hadde gjort meg ordløs, og som jeg lengtet etter å finne et språk for. Det viste seg å være en møysommelig prosess. For hvordan si noe om det umulige. Det utenkelige. I starten lette jeg mye etter de riktige ordene, adjektivene ( bortkastet tid, viste det seg). Jeg kunne holde på med et avsnitt eller en setning i lang tid, vri og vende på den til jeg syntes jeg hadde funnet den mest presise formuleringen som var dekkende for akkurat det jeg ønsket å formidle. Gjennom tilbakemeldingene på studiet forstod jeg at det for meg egentlig dreide seg mer om å bare være. Forsøke å være i det umulige, uten å forklare for mye eller poetisere. Holde meg i detaljene, uten å reflektere for mye over det i teksten. Men samtidig var det viktig ikke å miste tempoet. Ikke fortape meg i detaljene, ikke springe for langt ut i assosiasjonene. Finne ut hva teksten ville si. Hvilken historie jeg ønsket å fortelle. Da teksten etter hvert fikk en form, da det ble klart at det var en roman, eller kanskje en gang kunne bli en roman, løsnet det for alvor. Tekst flommet i strie strømmer og det ble mye å ta imot og sortere, en sterk glede over å skape en historie, dikte, finne på. Men jeg lengtet samtidig etter det hvite på arket. Etter ro, orden. Presise dikt. Kortprosatekster, klare setninger. Skjelte mot andre studenter som fikk det til. Konstaterte at sånn var det ikke for meg. Ikke da. Det rant over. Farger, bilder, rytmiske tekstfragmenter, dialoger, scener som utviklet seg i mange retninger. Og akkurat tekstmengden skulle vise seg å bli en utfordring: å bestemme hva som skulle med. I denne romanen. Det var (minst) tre romaner i én og jeg måtte velge hvilken vei det skulle ta. Heldigvis fikk jeg etter hvert hjelp av et forlag til det.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Høsten etter de to årene på forfatterstudiet bestemte jeg meg for å sette av noen måneder til å samle trådene, skrive ut manus og få det til å ligne på noe jeg kunne sende fra meg: en roman. Jeg fant en mentor som jeg innimellom sendte 10–15 manussider til. For å holde motet oppe, og for å ha noen utenforstående å diskutere noen av smertepunktene i manus med. Etter tre måneder med intensiv skriving sendte jeg et utdrag av romanen til Signaler, og samtidig manuset i sin helhet til en konsulent jeg fikk utdelt gjennom Forfattersentrum. På det tidspunktet hadde ingen lest hele teksten, så det var veldig spennende. Da konsulenten mente jeg hadde det som skulle til, fikk jeg mot til å sende videre til forlag, og så begynte ting å skje. Først kom jeg med i Signaler ( 2021), og telefoner fra både Oktober og Cappelen Damm som begge var interesserte i å inngå et samarbeid. I et par måneder hadde jeg kontakt med begge forlag (noe de var klar over), før jeg bestemte meg for å satse på Oktober. Redaktøren der både utfordret og oppmuntret meg på en måte som ga mye energi inn i skrivingen, liksom åpnet flere rom på én gang. Var varm, samtidig litt streng og tydelig. Ga meg motstand, pirket borti vanskelig ting. Det redaksjonelle arbeidet har vært utrolig lærerikt og givende. Til tider krevende. En slik relasjon har jeg aldri hatt med noe annet menneske. Redaktør(er) som har tatt både meg og teksten på alvor og hjulpet meg å utvikle mitt litterære uttrykk.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det har vært veldig verdifullt å få lese andres tekster under arbeid. Og det å lytte til tilbakemeldingen på andres tekster og føle at det like mye angår min egen. Å kjenne et fellesskap rundt skrivingen, og sammen i gruppe undersøke hvordan en tekst skal eller kan skrives, og å bli bevisst på valgene som tas for teksten, og hvilke konsekvenser det kan få for den som skal lese. Nærlesningene var veldig fine. Diskusjonene rundt sannsynliggjøring i litteratur. Troverdighet. At ikke hva som helst kan hende i en litterær sammenheng. Og det å oppleve at språket på en måte ble mer elastisk etter hvert. Medgjørlig. Ved å forsøke å holde sinnet åpent for andres blikk og tilbakemeldinger opplevde jeg at jeg etter hvert kunne leke mer, kna ting til. Det viktigste var å holde på, prøve og feile, skrive om og skrive om. Skrive det på nynorsk, se hva som skjer; skrive på tysk, på engelsk, lete opp ord, sammenligne. Lese det inn på bånd, høre på det i svarte skogen; se og høre manus fra ulike perspektiver. Jeg har lært at det nytter å jobbe. Og å ta pauser, ikke minst, for å seile, gå i fjellet, da skjer det mye.

Anna Albrigtsen debuterer som romanforfatter med boken: Solen treffer andre ting enn oss

Forfatterstudiet i Tromsø · august 10, 2020

Anna Albrigtsen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med romanen, Solen treffer andre ting enn oss. Boken forventes å være i salg 27. august. Lanseringen finner trolig sted 9. september i Oslo, men følg med for ytterligere detaljer i sosiale medier! Og her kommer Forfatterstudiets intervju med Anna!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg begynte med romanen på Forfatterstudiet, vinteren 2017, da vi skulle jobbe med et lengre prosjekt. Jeg tok utgangspunkt i noen korttekster jeg hadde skrevet tidligere, men fikk en ganske negativ tilbakemelding fra gjesteforfatteren som var invitert til samlingen for å lese. Etter dette dro jeg hjem og bestemte meg for å endre premissene for teksten. Blant annet endret jeg perspektivet, gjorde henne yngre, strøk det meste jeg allerede hadde skrevet, begynte å skrive lengre, sammenhengende prosa, prøvde å jobbe mer intuitivt med teksten og tenkte at jeg ikke måtte ha noen tydelig idé. Det var veldig frigjørende.

En drivkraft for meg gjennom studiet, var at jeg ikke helt visste hva teksten handlet om, hvorfor jeg skrev som jeg gjorde, hvorfor det var viktig å skrive akkurat dette. Hele tiden var jeg nysgjerrig på min egen tekst og kviet meg for å reflektere for mye rundt den.

Ofte kunne gjesteforfatterne komme med en tematikk de mente teksten handlet om, de sa alltid helt ulike ting og jeg ble både klok og forvirret. Det er selvsagt fint at en tekst kan ha flere tematikker, men etter hvert skjønte jeg at jeg trengte en tydeligere retning i teksten og at tiden var inne for å tenke.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg ble kontaktet av Marte Finess Tretvoll i Cappelen som hadde lest bidraget mitt i antologien. Vi tok en kaffe og et par måneder senere sendte jeg henne et førsteutkast. Jeg fikk en veldig positiv tilbakemelding om at det var mye bra ved teksten, men også mye som måtte jobbes mer med. Jeg jobbet videre med manuset og sendte henne det igjen samme høst, men fikk senere en følelse av at jeg sto litt fast. Kanskje fordi jeg visste at det var flere ting ved teksten som ikke fungerte og skjønte ikke helt hvordan jeg skulle jobbe videre.

I desember spurte jeg Anne veldig pent om hun kunne lese manuset og gi meg en tilbakemelding. I begynnelsen av januar hadde hun lest og mente problemet lå i etableringen, de første sidene, at det var derfor jeg sto fast. Jeg begynte å skrive om begynnelsen av manuset, men så dro jeg på utveksling til Berlin og lot manuset ligge og modne litt, mens jeg så tysk teater og gikk på forelesninger der jeg latet som at jeg forsto hva folk sa.

Iblant tikket det inn en mail fra Marte, der hun lurte på hvordan det gikk med skrivingen. Hun har fulgt meg opp på en veldig behagelig måte, gitt meg følelsen av å ha god tid, samtidig som hun har motivert meg for at boka skal bli ferdig.

Da jeg var ferdig med eksamen, i midten av juli, begynte jeg å jobbe mer aktivt med manuset igjen og endte med å skrive om de første 20 sidene, i tillegg til å skrive inn ganske mye nytt i teksten. Jeg ville ha mer handling, ville at mer skulle stå på spill for karakterene. Jeg jobbet videre utover høsten og sendte manuset til Marte igjen i oktober. Da hun hadde lest, møttes vi og ble enige om at jeg skulle levere til henne en gang i måneden og at vi skulle satse på utgivelse høsten 2020.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

På den første samlingen med andreåret, på Hamarøy, husker jeg Staffan Söderblom snakket om viktigheten av å endre sin poetikk. Det er noe jeg har tenkt mye på i etterkant. Jeg er ikke sikker på hva han mener, men tolker det som at man som forfatter må strebe etter å være uforutsigbar. Og det betyr ikke nødvendigvis at man hele tiden må fornye seg, men man bør gå dit man føler man møter litt motstand.

Og jeg har lært at alle synes det er vanskelig å skrive, alle tror de har fått skrivesperre, alle bøker modnes ulikt. Iblant kan det ta to år å skrive bok, noen ganger fem år, av og til åtte år, eller mer. Det er fint å tenke på når jeg går i gang med å skrive noe nytt.

Og Forfatterstudiet gratulerer med bok! Og ønsker lykke til med skrivingen av en til!

Runa Fjellanger med sin første roman: På motorveiene

Forfatterstudiet i Tromsø · august 14, 2017

På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. For noen år siden intervjuet Kristine Oseth Gustavsen Eirin Gundersen da hennes debutsamling var klar. Vi gjenbruker nå spørsmålene til Kristine. Den første forfatterdebutanten i høst er Runa Fjellanger, som kommer med romanen På motorveiene. Romanen er allerede i bokhandlene, men selve lanseringen og festen finner sted på Internasjonalen på Youngstorget (Oslo), 28. august klokka 1930 til 23.30. Hvorfor ikke komme å høre på? Jeg skal! Jeg gleder meg! Gratulerer med bok, Runa!!

Anne Oterholm

Intervju med Runa Fjellanger:

Hvordan har arbeidet med boka vært? (fra starten av?)

Da jeg begynte på forfatterstudiet var jeg overbevist om at jeg skulle skrive dikt. Heldigvis var Bjarte Breiteig gjestelærer på andre samling og ga oss denne novelleoppgaven:

Se for deg et bilde. Gjerne et fotografi, gjerne noe du har et personlig forhold til, gjerne noe fra fotoalbummet hjemme. Beskriv dette bildet, uten å gå for mye ut av dette ene øyeblikket. Vær presis sånn at leseren din kan se bildet for seg. Du kan også gå inn i øyeblikket, sanse, beskrive lukter, lyder, kanskje tanker.

Etter en stund går du likevel ut av dette øyeblikket. Skriv hva som skjer før, eller hva som skjer etter. La det utvikle seg til en fortelling.

Et bilde fra barndommen ble en tekst om en helt annen jente, teksten klarte ikke helt å bli en novelle, jenta fikk et navn, hun ble voksen også, sånn fortsatte det. Jeg visste ikke hvor det skulle før helt på slutten, jeg bare setter meg ned og skriver og ser hva det blir.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Etter at vi hadde gitt ut førsteårsantologien vår «Vekster», fikk jeg en epost fra Øyvind Ellenes på Oktober. Selvfølgelig er det i utgangspunktet superstas at noen tar kontakt, men spesielt satt jeg pris på at han skrev dette: «Og det er viktig, synes jeg, å vente med å sende til man selv er helt klar (ikke kun fordi noen viser interesse). Men når tiden er rett for deg – om det skulle være om en måned, et år eller tre år – håper jeg du vil vurdere å sende til meg.» Litt over et år seinere, etter andreåret på forfatterstudiet, sendte jeg de 69 sidene manuset hadde vokst seg til. Så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, og så videre. Man må jobbe med noen som forstår teksten din og er villig til å la det ta litt tid. Jeg trenger tilbakemelding og deadlines for å skrive, jeg skriver mest og best når jeg skjønner at jeg egentlig har mye mindre tid enn det som er nødvendig. Det er en strategi som funker bra når jeg skriver skjønnlitterært, men jeg anbefaler ingen (andre) å teste det i akademia.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Så mye! Forfatterstudiet var helt avgjørende for at det blei en bok. Å diskutere hverandres tekster så kritisk og så velvillig, å lære seg å motta både slakt og ros, å bli en bedre leser, å få teksten sin skikkelig pirket i. Ikke minst var det på forfatterstudiet jeg lærte å være ærlig om at det var forfatter jeg ville bli. Det er en helt spesiell mulighet, du får studielån for å skrive og du får en utrolig bra gjeng å diskutere tekstene dine med som etter hvert kjenner dem nesten like godt som du gjør. Det innebærer at man i blant blir lei av hverandres tekster og at man kan krangle litt om hvor en annens tekst skal, men det innebærer også at du får se en tekst løsne, virkelig bare løse seg fra en samling til en annen. Jeg tror man blir en mye bedre leser av å gå på forfatterstudiet. Det er bra både når du leser andres tekster, og når du leser dine egne. Du får noen verktøy som gjør at du lettere ser hva som funker og ikke funker, og ikke minst hvorfor.

LANSERINGER

Forfatterstudiet i Tromsø · mai 7, 2015

De siste månedene har det vært nedsatt redaksjoner, har det vært gjort avtaler med designbyråer, tekster er blitt redigert, blitt korrekturlest, er blitt satt, er blitt korrekturlest igjen, før de er blitt til tekstantologier og har gått i trykken. Det er nemlig på denne tiden av året offentligheten kan få et lite innblikk i hva forfatterstudentene i Norge skriver. Nå lanseres forfatterstudentenes antologier, det være seg i Bergen, i Bø eller i Tromsø. Studentene har naturligvis selv skrevet tekstene, men de har også vært hverandres redaktører. Ingen forlag er involvert.

For ikke lenge siden skrev en av fjorårets forfatterstudenter, Bjørn Vatne, på denne nettsiden om sitt møte med og samarbeid med det forlaget som har antatt hans første roman. Han skrev: “I dag, noen få måneder før utgivelsen, er det fremdeles slik at jeg skreller bort noe hver eneste dag. Av den opprinnelige romanen, den som ble antatt, er det bare noen grove riss igjen. Dokumentet som heter «kutt», der jeg legger alt det som fjernes i tilfelle det en dag viser seg å skinne, har for lengst vokst seg større enn selve romanen. Noe av det første redaktør Trude sa, var at «her druser vi ikke på, vi bruker den tiden vi trenger på å gjøre dette til en best mulig roman». Men en gang må man sette punktum, og i vår skal den formodentlig ligge i bokhandelen. Likevel, det er alltid noe der, hver gang jeg går inn i teksten igjen, er det åttende, niende omskriving nå? – noe som kjennes forstilt, noe som kjennes som kjekkaseri, som må bort.”

I 22. mai lanseres Bjørn Vatnes roman Slik skal vi velge våre ofre i Tromsø, punktum er satt, og alle er invitert til å feire! 23. mai er igjen alle invitert til lanseringen av årets student antologi, Vekster. Kanskje kan noen få svar på spørsmålet om hva forfatterstudentene i Tromsø skriver for tiden, samtidig som andre kan få innblikk i hva som skjedde med Bjørn Vatnes roman etter at Forfatterstudiet var over. Det blir både musikalske og poetiske innslag og tidsskriftlansering!

Lansering av én roman, ett tidsskrift og poesi underveis fredag 22. mai klokka 1900 på Kunstakademiet i Tromsø. Bjørn Vatne lanserer: Slik skal vi velge våre ofre, som utkommer på Gyldendal forlag nå i mai, og samtaler med Anne Oterholm om hvordan romaner blir til. Dorothea Schrattenholtz (også fjorårsstuden) leser fra diktsamlingen Atlaspunkt som kommer ut på Oktober forlag i august. Og det vil bli snakket om tidsskriftet, Kuiper, og lansering av absolutt siste nummer ved Theres Bakkevoll, Sigbjørn Skåden og Morten Wintervold.

Antologilansering på Cirka Café, Storgata 36 i Tromsø lørdag 23. mai klokka 19. Det blir musikalske innslag ved Tove Flæsen og Christoffer Mathisen.
Antologilansering i Oslo 3. juni klokka 1900 på Torgata Kennelklubb. Her blir det musikalske innslag ved Oddi Nessa og Jenny Marie Konradsen.