All Posts Tagged “tidligere forfatterstudent i Tromsø”

Elisabeth Norman, tidligere forfatterstudent, debuterer med den skjønnlitterære boken: Uten sammenlikning forøvrig.

·
Uten sammenlikning for øvrig

Elisabeth Norman, som har gått på forfatterstudiet i Tromsø, kommer nå med sin første skjønnlitterære bok. Boka skal være i bokhandelen 20. mai og lanseres i Boksalongen, Litteraturhuset i Bergen, 27. mai (etter all sannsynlighet klokka 20.00). I anledning utgivelsen har Elisabeth latt seg intervjue av Forfatterstudiets nettside, noe forfatterstudiet er veldig glade for! God lesning:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Det har vært kjempegøy! Prosjektet springer ut fra en tekst jeg skrev til essay-samlingen i Tromsø i desember 2022. Fordi jeg jobber med fagskriving til vanlig, var jeg lite motivert til å skrive essay, og valgte å skrive mest mulig eksperimenterende og rart. Jeg fikk gode tilbakemeldinger på teksten, men visste ikke hva jeg skulle gjøre ut av den, og la den derfor vekk. Etter forfatterstudiet brukte jeg all ledig skrivetid på et ganske tradisjonelt, plottdrevet romanmanus. Jeg kom dessverre ikke i mål med dette prosjektet, og redaktøren oppfordret meg til å heller skrive mer intuitivt. Da ble det nærliggende å ta opp igjen teksten fra essaysamlingen og forsøke å skrive flere tekster av denne typen. Etter at jeg tok opp igjen prosjektet i september i fjor, gikk skrivingen veldig raskt. Det var mye enklere å skrive dette enn romanen. Jeg jobbet intensivt med en tekst av gangen, og var fullstendig oppslukt hver gang. Skrivingen kjentes strukturert og kaotisk på samme tid. Jeg hadde til enhver tid tusen tanker i hodet, massevis av lenker og bruddstykker med informasjon på mac’en. Sett utenfra kunne det nok virke som et komplett kaos. Samtidig har jeg for hver historie hatt en veldig klar tanke om hva jeg ønsket å formidle. Hver av de fem fortellingene beskriver en ganske standard hverdagssituasjon som mange strever med. Sjalusi, for eksempel, eller en irriterende svigermor. Hver historie har en egen forteller, og fortelles fra et “jeg”-perspektiv. For hver fortelling fletter jeg også inn en parallell “true crime”-historie om en person som har befunnet seg i en tilsvarende situasjon og løst det på en makaber måte. Derfor har skriveperiodene mine også bestått av research i ekte kriminalsaker. Jeg har tilbrakt masse tid på internett som en hobbydetektiv. Vekslingen mellom skriving og graving har vært enormt gøy.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Jeg opplevde noe så fantastisk som å bli kontaktet av en redaktør i Gyldendal mens jeg gikk på forfatterstudiet. Det var i samarbeid med denne redaktøren at jeg senere jobbet med romanmanuset, og jeg lærte mye verdifullt i denne prosessen. Da redaktøren min sluttet og jeg startet på det som skulle bli “Uten sammenlikning for øvrig”, var det i samarbeid med en ny redaktør. Jeg har sendt henne fortellingene fortløpende, og fått tilbakemelding på en tekst før jeg har tatt fatt på neste. Jeg opplever at redaktøren hele veien har forstått prosjektet mitt, og jeg er takknemlig for at forlaget valgte å satse på prosjektet uten å forsøke å presse det inn i en etablert sjanger. Tilbakemeldingene har vært ut fra tekstens egne premisser, og har etter mitt syn gjort teksten bedre. Blant annet ble jeg anbefalt å la alle fortellingene handle om ulike sider ved samliv/parforhold. Det gjør at prosjektet også for min egen del kjennes mer helhetlig. Akkurat nå sitter jeg med språkvask og korrektur, og det er på samme tid interessant og skummelt. Jeg er livredd for å overse en feil i noe jeg har skrevet, eller for at en nyanse skal gå tapt i en språklig korreksjon. Samtidig kan jeg ikke vente på å se det ferdige produktet og å holde den ferdige boken i hendene.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Forfatterstudiet har betydd veldig mye for skrivingen min. Det var et lykketreff at jeg kom inn – jeg var en av dem som egentlig bare sto på ventelisten, og ble tatt opp ved en feiltakelse. (Kanskje det gjorde meg om mulig enda mer takknemlig og motivert?) Det er spesielt to ting jeg tar med meg. For det første fikk jeg erfare hvor mye rart og uventet som kan oppstå når jeg bare setter meg ned og skriver. Det å måtte skrive 15 sider tekst til hver samling, innenfor en sjanger du ikke selv har valgt, er i utgangspunktet skummelt. Og så ender du opp med tekster du aldri ellers ville ha kommet til å skrive, men som har noen kvaliteter. Det andre jeg tar med meg, er hvor verdifullt det er å dele tekst med hverandre. Tekstgjennomgangene i Tromsø har gjort meg til en bedre leser, også av egne tekster. Og så må jeg bare trekke frem den fantastiske klassen jeg havnet i (“Henningbarna”), og den enestående skrivelæreren som fulgte oss, og gjestelærerne han tok inn. Jeg pleier å si at det å søke Forfatterstudiet i Tromsø er det det beste valget jeg har tatt i voksen alder.

Forfatterstudiet gratulerer!

 

Tidligere forfatterstudent, Christine Nitter, kommer med sin første roman i mai 2022: Våkenetter.

·

Forfatterstudiet får igjen lov til å gjøre et intervju med en tidligere student som utgir sin første roman etter studiet. Intervjuet tar for seg arbeidet med boka på forfatterstudiet og siden i dialog med forlaget. Christine Nitters roman har utgivelsesdato 6. mai, og lansering og fest går av stabelen i Tromsø 20, mai, parallelt med at forfatterstudiet har samling. Forfatterstudiet gratulerer og gleder seg!

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg begynte på forfatterstudiet i 2018, trodde jeg at jeg allerede hadde skrevet en roman. Men det viste seg å være feil. Det var mer en skisse jeg hadde laget. En samling tekster, utkast til en rekke dikt, noveller og romaner. Første året på forfatterstudiet tok jeg manuset fra hverandre og prøvde det ut i ulike sjangre. Det var spennende å se hva som skjedde med dialogene under dramatikksamlingen og med de scenene jeg valgte å skrive poesi av, jobbe meg inn til kjernen av. Jeg hadde noen erfaringer som på mange måter hadde gjort meg ordløs, og som jeg lengtet etter å finne et språk for. Det viste seg å være en møysommelig prosess. For hvordan si noe om det umulige. Det utenkelige. I starten lette jeg mye etter de riktige ordene, adjektivene ( bortkastet tid, viste det seg). Jeg kunne holde på med et avsnitt eller en setning i lang tid, vri og vende på den til jeg syntes jeg hadde funnet den mest presise formuleringen som var dekkende for akkurat det jeg ønsket å formidle. Gjennom tilbakemeldingene på studiet forstod jeg at det for meg egentlig dreide seg mer om å bare være. Forsøke å være i det umulige, uten å forklare for mye eller poetisere. Holde meg i detaljene, uten å reflektere for mye over det i teksten. Men samtidig var det viktig ikke å miste tempoet. Ikke fortape meg i detaljene, ikke springe for langt ut i assosiasjonene. Finne ut hva teksten ville si. Hvilken historie jeg ønsket å fortelle. Da teksten etter hvert fikk en form, da det ble klart at det var en roman, eller kanskje en gang kunne bli en roman, løsnet det for alvor. Tekst flommet i strie strømmer og det ble mye å ta imot og sortere, en sterk glede over å skape en historie, dikte, finne på. Men jeg lengtet samtidig etter det hvite på arket. Etter ro, orden. Presise dikt. Kortprosatekster, klare setninger. Skjelte mot andre studenter som fikk det til. Konstaterte at sånn var det ikke for meg. Ikke da. Det rant over. Farger, bilder, rytmiske tekstfragmenter, dialoger, scener som utviklet seg i mange retninger. Og akkurat tekstmengden skulle vise seg å bli en utfordring: å bestemme hva som skulle med. I denne romanen. Det var (minst) tre romaner i én og jeg måtte velge hvilken vei det skulle ta. Heldigvis fikk jeg etter hvert hjelp av et forlag til det.

 

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Høsten etter de to årene på forfatterstudiet bestemte jeg meg for å sette av noen måneder til å samle trådene, skrive ut manus og få det til å ligne på noe jeg kunne sende fra meg: en roman. Jeg fant en mentor som jeg innimellom sendte 10–15 manussider til. For å holde motet oppe, og for å ha noen utenforstående å diskutere noen av smertepunktene i manus med. Etter tre måneder med intensiv skriving sendte jeg et utdrag av romanen til Signaler, og samtidig manuset i sin helhet til en konsulent jeg fikk utdelt gjennom Forfattersentrum. På det tidspunktet hadde ingen lest hele teksten, så det var veldig spennende. Da konsulenten mente jeg hadde det som skulle til, fikk jeg mot til å sende videre til forlag, og så begynte ting å skje. Først kom jeg med i Signaler ( 2021), og telefoner fra både Oktober og Cappelen Damm som begge var interesserte i å inngå et samarbeid. I et par måneder hadde jeg kontakt med begge forlag (noe de var klar over), før jeg bestemte meg for å satse på Oktober. Redaktøren der både utfordret og oppmuntret meg på en måte som ga mye energi inn i skrivingen, liksom åpnet flere rom på én gang. Var varm, samtidig litt streng og tydelig. Ga meg motstand, pirket borti vanskelig ting. Det redaksjonelle arbeidet har vært utrolig lærerikt og givende. Til tider krevende. En slik relasjon har jeg aldri hatt med noe annet menneske. Redaktør(er) som har tatt både meg og teksten på alvor og hjulpet meg å utvikle mitt litterære uttrykk.

 

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det har vært veldig verdifullt å få lese andres tekster under arbeid.  Og det å lytte til tilbakemeldingen på andres tekster og føle at det like mye  angår min egen. Å kjenne et fellesskap rundt skrivingen, og sammen i gruppe undersøke hvordan en tekst skal eller kan skrives, og å bli bevisst på valgene som tas for teksten, og hvilke konsekvenser det kan få for den som skal lese. Nærlesningene var veldig fine. Diskusjonene rundt sannsynliggjøring i litteratur. Troverdighet. At ikke hva som helst kan hende i en litterær sammenheng. Og det å oppleve at språket på en måte ble mer elastisk etter hvert. Medgjørlig. Ved å forsøke å holde sinnet åpent for andres blikk og tilbakemeldinger opplevde jeg at jeg etter hvert kunne leke mer, kna ting til. Det viktigste var å holde på, prøve og feile, skrive om og skrive om. Skrive det på nynorsk, se hva som skjer; skrive på tysk, på engelsk, lete opp ord, sammenligne. Lese det inn på bånd, høre på det i svarte skogen; se og høre manus fra ulike perspektiver. Jeg har lært at det nytter å jobbe. Og å ta pauser, ikke minst, for å seile, gå i fjellet, da skjer det mye.

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer i høst med novellesamlingen: hvor lenge varer vi

·

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med novellesamlingen, hvor lenge varer vi! Boken forventes å være i salg 19. august. Lanseringsarrangement i Tromsø 30. august, så følg med! Og som vanlig har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av debutboka: 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg søkte meg til forfatterstudiet, jobbet jeg med scenetekst, og en av grunnene til at jeg søkte var at jeg i større grad ønsket å lære å skrive ut karakterenes indre liv, og ikke bare hva de sa og gjorde. Planen var å jobbe med et romanprosjekt, men studiet (spesielt sjangerdelen) igangsatte en slags hyperaktiv skriveglede hos meg. Det var så mye jeg ville prøve ut. Jeg hadde altfor mange ideer og karakterer inni meg til at jeg klarte fokusere på bare ett romanprosjekt. I tillegg ble jeg nokså samtidig mamma for første gang, så tiden forsvant og hodet ble torpedert, og summa summarum var det et bra tidspunkt for å begynne å utforske kortere tekster.

Til første samling på 2.året leverte jeg de første novellene jeg noen gang har skrevet. Tilbakemeldingene var forholdsvis lunkne, jeg hadde nok i for stor grad forholdt meg til skolelærdommen om hva en novelle er, og hvordan den er bygget opp. Så et ledd i arbeidet med debutboka (uten at jeg på det tidspunktet viste at det skulle bli bok) var å lese noveller. Jeg leste kanskje hundre, prøvde å bli kjent med sjangeren på nytt, og opplevde at de novellene som traff meg, var de som liknet på dramatiske tekster, eller dem som nærmest fikk det til å spilles av en kortfilm i hodet mitt mens jeg leste. Og da var det noe som løsnet. Da fikk jeg noen kjente rammer å jobbe innenfor, og slik har jeg for det meste bygd opp novellene i samlingen, som små kammerspill: avgrenset flate, to personer, et kjøkkenbord, en telttur, mye dialog, få tilbakeblikk, motstridende ønsker, forskyvninger i karakterenes status, det som skjer det skjer i samspillet mellom karakterene og ikke på grunn av ytre hendelser.

Jeg har på sett og vis villet at novellene skulle ha en play-knapp. Når man trykker på den spilles situasjonen av for leseren, uten stopp og hakk. Det var dette jeg eksperimenterte mest med, hvordan skape en størst mulig tilstedeværelse i situasjonene, og hvordan fortelle noe – uten å fortelle det, men vise hva det dreier seg om gjennom dialog og handling.

Så etter to år på forfatterstudiet skrev jeg fortsatt bare hva karakterene sa og gjorde, men da med en mye større selvtillit om at det var nok. Stoffet mitt trengte ikke de store sjelevandringene.

Prosessen med debuten har i tillegg inneholdt en del research fordi jeg har gitt karakterene interessefelt og jobber jeg ikke kan så mye om. Jeg har avviklet intervjuer og fått hjelp av fagpersoner til å lese novellene og gi en konsultasjon på teksten. Det har vært en givende del av det hele, og liksom komme seg vekk fra eget hode og oppsøke helt andre miljøer. Det gjør jo også noe med entusiasmen rundt eget prosjekt når man møter og snakker med folk som synes det er pussig, og morsomt, å bli kontaktet, og mer enn gjerne vil bidra.

 

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Utgivelsesprosessen har egentlig gått fort. Underveis på studiet sendte jeg en novelle til Signaler 2018, og fikk den på trykk. Slik kom jeg i kontakt med Cappelen Damm. Allerede før Signaler var ferdigstilt ville forlaget at jeg skulle sende mer stoff. Jeg sendte det jeg hadde på det tidspunktet, fem uferdige noveller, og fikk ganske umiddelbart en uttalelse fra Marte Finess Tretvoll, som ble min redaktør. Uttalelsen pekte på noen styrker i stoffet og gav god veiledning om hvordan jeg kunne gå videre med skissene. Jeg sparte på tilbakemeldingene, til jeg hadde fått respons på akkurat samme stoffet fra sensor og medstudenter på eksamen. Etter at studiet var ferdig, sammenfattet jeg alle tilbakemeldingene og dro ut det jeg syntes det var mest motiverende og hensiktsmessig å gå videre med, og ca tre måneder etter at jeg gikk ut av studiet, sendte jeg fullt manus på 7 noveller til Marte. Jeg fikk en fyldig skriftlig tilbakemelding fra både henne og en ekstern konsulent, men ingen hint eller lovnad om utgivelse eller kontrakt. Den eksterne konsulenten forslo i bunn og grunn å kutte 15 % av teksten, stramme inn. Så det var det jeg begynte med, men det ene tok det andre, så i tillegg til å stramme inn, gikk jeg inn i de ulike novellene og skiftet fra presens til preteritum tilbake til presens. Jeg skrev inn ei ekskone for så å ta ut samme ekskona, for å så skrive henne inn igjen, skiftet kjønn på et par karakterer, skrev en ny slutt, ombestemte meg, skrev enda en ny slutt, prøvde ut en annen fortellerstemmene, kuttet halvparten av en tekst og lagde et nytt konsept, bytta og flytta og sletta, jobba veldig intuitivt, prøvde alle mulige konstellasjoner før novellene liksom ble seg selv på skjermen framfor meg, og i desember sendte jeg inn manuset på nytt. Marte sa det ville ta noen uker før hun fikk anledning til å lese det, om jeg ville ha det tilbake i mellomtiden? Nei, det er ikke lurt, sa jeg. Da var jeg ganske lei.

En liten uke inn i det nye året stod jeg utenfor barnehagen for å hente datteren min, da jeg så at jeg hadde fått mail av Marte. Jeg vegret meg fra å åpne den, tenkte det var en ny liste med tilbakemeldinger jeg måtte forholde meg til. «Altså, novellesamlingen din er antatt» sto det. Jeg gikk inn i barnehagen, de voksne informerte sikkert om dagens soving og spising og sosialisering som vanlig, husker ikke, bare trilla hjem i stillhet.

Jeg bor i Tromsø, men Marte og jeg fikk til noen møter i Oslo, og sendte ellers manuset i ping-pong på mail gjennom våren, før boka gikk til produksjon i begynnelsen av juni.

Når boka kommer, har det nokså akkurat gått to år siden jeg pludret med mine første noveller til samling på studiet.

Kontakten med redaktør har vært helt avgjørende for troen på prosjektet, vi har hatt veldig god kjemi, og jeg sitter med en følelse av at både jeg, og språket mitt, har blitt godt ivaretatt gjennom prosessen.

 

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det viktigste jeg tar med meg fra forfatterstudiet er viktigheten av det kollektive arbeidet, at litterært arbeid kan være kollektivt, og at det funker for meg at det er det. Jeg får masse igjen for og involverer andre som skriver i arbeidet mitt. Jeg har hatt veldig godt av å tørre å sende fra meg uferdige ting, ikke sitte å pusse på setningsnivå når det er de store strukturelle tingene med teksten som ikke funker.

Etter forfatterstudiet startet jeg en skrivegruppe i Tromsø som har samme form som skriveverkstedene. Totalt er jeg med i to skrivegrupper, en stor gruppe hvor vi sender tekster på fem sider, og en mindre gruppe med mer etablerte forfattere, som leverer lengre tekster og setter av en halv arbeidsdag til tilbakemelding. De utfyller hverandre. Den ene gruppa er et perfekt pitsjeforum, den andre er fin når teksten er kommet et skritt lenger.

Jeg finner vel en trygghet i å jobbe på denne måten nå, det er ikke sikkert jeg arbeider på samme måte om ti år. Å sette seg selv i en posisjon der man får mange tilbakemeldinger betyr jo ikke at man må være lydig overfor de tilbakemeldingene man får. Sånn sett var Forfatterstudiet også en viktig øvelse i å navigere i tilbakemeldinger, kjenne på hva man vil lytte til, og hva man skal se bort fra.

Lina-Marie Ulvestad Halås sin debutroman klar i bokhandelen rundt 24. januar!

·

I serien intervjuer med tidligere forfatterstudenter som nå kommer med bøker, er vi kommet til Lina-Marie Ulvestad Halås. Debutromanen hennes foreligger i bokhandelen rundt 24. januar. Lanseringsfest 8. februar på Parksalongen, Waldemar Thranes gate 1 A i Oslo. Det viktigste av alt, les romanen: Randhav.

Og her kommer intervjuet om arbeidet med boka:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg skrev den første teksten til det som ble Randhav på en buss på vei mot Hampstead Heath i London i 2012. Den teksten utviklet seg til et manus om en jente som studerte i London, men som ikke gjorde det særlig godt på studiene og heller satt på kafé og lyttet til samtalene til de rundt henne. Mot slutten av manuset fikk hun storbyangst og dro hjem til bygda hvor hun vokste opp. Jeg skrev på dette manuset i tre år, jeg hadde 166 sider, men det var mye som ikke fungerte, perspektivet var feil, handlingen var feil, jeg satt helt fast. Til slutt bestemte jeg meg for å ta ut alt av handling som foregikk i London, alt det som lå langt vekke for meg. Da satt jeg igjen med 50 sider, og det var det jeg sendte ut til forlagene og som Frederik Lønnstad fra Cappelen Damm ringte og sa at han ville jobbe med. Vi jobbet med det i omlag et år, men jeg jobbet veldig sakte og følte at jeg fremdeles ikke fikk det helt til. Da tok jeg en pause fra å sende inn utkast og jobbet med manuset på studiet i Tromsø. Det var egentlig der jeg forsto hva det jeg skrev på var. Da fikk jeg skrevet ut handlingen og kunne begynne å arbeide med perspektivet og måten historien skulle fortelles på. Da jeg gikk Forfatterstudiet i Bø noen år tidligere hadde vi Ole Robert Sunde som gjestelærer og da han hadde lest teksten min sa han: «Du skriver bra – men jævla kjedelig». Og det ble egentlig det jeg jobbet med, med å prøve å finne noe som ikke var kjedelig. Handlingen var som den var, men jeg ville prøve å gjøre noe i språket. På denne tiden leste jeg Watchmen for første gang, og der ble karakteren Dr. Manhattan det som virkelig satte det i gang for meg. Han opplever hele livet sitt samtidig. I tegneserien er dette noe som faktisk skjer, men for meg minnet det meg om den følelsen jeg har når jeg kommer hjem til huset hvor jeg vokste opp og merker at jeg raskt glir inn i den rollen jeg hadde som tenåring, selv om jeg hele tiden er klar over at jeg er voksen. Så da ble Dr. Manhattan med fra første side. Jeg har alltid hatt noen corny elementer i det jeg skriver og jeg er glad for at jeg greide å inkludere det i romanen som den ble. Jeg ville at språket skulle gjenspeile den følelsen av tid personen i romanen har. For å gjøre det, måtte jeg se på hver eneste formulering, på hvert eneste ord. Og det var i det arbeidet virkelig lå.

 Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

De femti sidene jeg satt igjen med da jeg tok tak i manuset, sendte jeg ut til forlagene, uten spesielt store forhåpninger. Det var mest for å utfordre meg selv. Så en morgen mot slutten av sommeren, våknet jeg og så at noen hadde prøvd å ringe meg. Jeg søkte opp nummeret på 1881 uten å kjenne igjen navnet, men som de fleste gjør nå til dags, skrev jeg inn navnet til Frederik Lønnstad på Google og fikk et treff på Forlagsliv, Cappelen Damm sin blogg. Da forsto hvordan det hang sammen. Jeg satt fremdeles i senga da jeg ringte det som da ble redaktøren min opp igjen. Jeg sendte inn utkast fortløpende, men det gikk veldig treigt og etter omlag et år tok jeg en pause fra å sende inn flere utkast, jeg ville få til noe som var mer på plass før jeg sendte inn mer tekst. I februar 2018 gjenopptok jeg kontakt med forlaget og da gikk det raskere, kontrakten ble signert i juni. Etter at kontrakten var signert gikk det veldig fort, med baksidetekst og omslag og forfatterportrett og korrektur og alt det som følger med. Jeg fikk nok litt kalde føtter mot slutten og tvilte på alt, men da gav Frederik meg et godt råd. Du kan fortsette å skrive, men på et punkt slutter det å bli bedre og går bare over til å bli annerledes. Og det er nok sant.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet i Tromsø tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det både Anne og Morten alltid spurte om var hvor fortelles det fra, og hvorfor fortelles det på denne måten. Dette er ting jeg også har fått høre tidligere, men som det tok tid å virkelig forstå, og hvordan jeg kan se det i andres tekster og i mine egne. Det jeg har erfart er at dersom noe ikke stemmer i en tekst, ligger problemet sannsynligvis i perspektivet. Jeg har alltid blitt oppfordret til å lese mye for å skrive godt, men jeg tror at først når du har blitt bevisst på hvordan noe skrives og hvorfor det skrives sånn, kan du lære av å lese, og slik lese egne tekster. Det å kunne lese egne tekster med dette analytiske blikket er nok absolutt den mest verdifulle erfaringen jeg tar med meg videre.

 

Martin Svedman debuterer med diktsamlingen: Når jeg drikker

·

 

Denne våren vil flere av Forfatterstudiet tidligere studenter debuterer med skjønnlitterære verk. Forfatterstudiet gratulerer, og vi gleder oss til å lese de ferdige bøkene. Førstemann ut er Martin Svedman. Hans diktsamling: Når jeg drikker, er tilgjengelig i bokhandelen like etter nyttår (4. januar). Det er bare å glede seg. Og her kommer forfatterstudiets intervju, blant annet om hvordan boken har blitt til:

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Arbeidet med debutboken begynte på flyet fra Tromsø etter den andre samlingen. Jeg hadde tre uker på å skrive 15 sider lyrikk til neste samling. Før jeg begynte på forfatterstudiet hadde jeg jobbet mye med et romanutkast i tredjeperson. Når jeg forsøkte å skrive dikt til samlingen virket det ikke naturlig med tredjeperson, jeg begynte å skrive frem et lyrisk jeg. Stoffet jeg brukte i de første diktutkastene var tett på mine egne opplevelser. Jeg hadde tre uker på å skrive dikt. Jeg sparte tid ved å skrive selvbiografisk.

Etter tre dager satt jeg igjen med et langt og ganske vilt manus på nesten tredve sider. Jeg hadde skrevet et langt dikt om en fyr jeg ikke likte. Jeg trodde at jeg ironiserte og overdrev, men egentlig hadde diktformen gjort det mulig å skrive presist om et tema som lenge hadde vært umulig for meg å skrive om. Resten av arbeidet med debutboken besto i å redigere denne urteksten. Stokke om, strekke ut, skrive på nytt. Det ferdige manuset har færre ord enn førsteutkastet.

Det siste diktet i samlingen – det om sjøhester – er imidlertid uredigert, det er et av de første jeg skrev. Øyvind Berg, som var gjesteleser på lyrikksamlingen, syntes det var vakkert. Det var en oppmuntrende tilbakemelding. Jeg trodde jeg kom til å få kritikk for diktet da jeg leverte det til samlingen, det var ganske slentrende. Den lyriske jeg-personen- en alkoholiker som prøver å la være å drikke-  har liten innsikt i sin egen tilstand. Han er ureflektert og pretensiøs. Men å gå tett på en slik karakter har gjort det mulig å skrive enkelt og direkte om avhengighet.

Diktformen jeg jobbet frem har en etisk side. Den klassiske sjangeren når det gjelder rus og alkoholmisbruk er et ukebladintervju med en kjendis som har vært edru i noen måneder. Hun er takknemlig og sier at livet er fantastisk. Noen uker etter ukebladintervjuet går hun på trynet og sprekker. Min debutbok er ikke skrevet i affekt. Selv om det lyriske jeget i boken er ureflektert har jeg som forfatter brukt mye tid på å tenke og eksperimentere med formen og innholdet. Jeg har kjent et ansvar for å skrive så presist og direkte jeg kan om et tema som er tabubelagt. Det jeg vil er at lesere med lignende erfaringer reflekterer eller helt enkelt gleder seg over stoffet.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Etter å ha jobbet med utkastet det første året på Forfatterstudiet, sendte jeg 20 dikt til antologien Signaler, som gis ut av Cappelen Damm. Etter at diktene hadde blitt trykket i Signaler, kom jeg i kontakt med redaktøren min i forlaget, Sigmund Sørensen. Han hadde lest diktene og ville gjerne lese flere i samme stil. Jeg ventet med å sende manuset til ham til det var ganske ferdig, etter den siste samlingen på Forfatterstudiet.

Jeg er glad for at jeg ventet med å sende inn manus. Det betød at mange viktige ting allerede var avklart, jeg visste omtrent hva jeg ville med manuset. Da redaktøren min fikk lese, opplevde jeg at han i det store og hele støttet de valgene jeg hadde tatt når det gjaldt form og innhold. Vi kunne konsentrere oss om de morsommere sidene ved arbeidet. Å bygge ut universet, leke med komposisjonen. Jeg håper at forlaget synes det var gøy å jobbe med boken. Jeg ville at diktene skulle være mørke og vakre, og samtidig helt på trynet- det er estetikken i samlingen. Designeren foreslo en bille på omslaget- den er skjør og fargerik. Kan presses flat under en støvel, men er ganske kjapp og unnvikende. Mørkt, skjørt, på trynet- det var noen av stikkordene vi jobbet med under utgivelsesprosessen.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å  være forfatter?

På Forfatterstudiet stilte Anne og Morten mange ubehagelige spørsmål. Hvor fortelles det fra? Hvorfor må det fortelles akkurat på denne måten? Hva handler egentlig  teksten om? Instinktivt vred jeg meg unna disse spørsmålene, men i møtet med forlaget oppdaget jeg at det er lurt å kunne snakke om disse tingene. At jeg hadde brukt mye tid på Forfatterstudiet til å tenke analytisk rundt min egen tekst gjorde det mye enklere å kommunisere hva jeg ville med teksten. Dette er noe jeg tar med meg.

På mandag skrev jeg tre linjer. Tirsdag stokket jeg dem om. Onsdag stokket jeg dem om på nytt. Torsdag strøk jeg alle tre linjene. En periode jobbet jeg slik. Jeg trodde jeg hadde fått skrivesperre. Alle tror de har fått skrivesperre, sa Anne, som var veilederen min det siste året på Forfatterstudiet. Det er normalt, det er bare å fortsette å jobbe. Anne kunne blitt en dyktig rusterapeut eller sponsor. Alle tror de kommer til å sprekke. Det er helt normalt. Egentlig hadde jeg allerede sagt alt jeg trengte å si i det første utkastet, det som gjenstod var å finne den riktige formen. Den mest oppmuntrende tilbakemeldingen jeg fikk på Forfatterstudiet var at det fantes en letthet i diktene, selv om temaet er mørkt.

Jeg ble oppfordret til å lese annen skjønnlitteratur, også litteratur som lå nært mitt eget prosjekt. Jeg begynte etter hvert å tenke at det burde være en del av prosjektet å ha en dialog med andre alkoholikere som har skrevet dikt og romaner. Morten tipset meg om John Berryman. Jeg leste A rebours av Huysmans, og oppdaget likhetspunkter med estetikken jeg ville ha – en blanding av hjerteskjærende naturalisme og pretensiøs fabulering. Trist, vakkert og latterlig. Selv om den på overflaten ikke ligner noe særlig på min diktsamling brukte jeg A Rebours som en stemmegaffel på mine tekster mens jeg jobbet. Angels av Denis Johnson er en fin roman om avhengighet- hovedpersonen har en tatovering av en sjøhest. Da jeg leste den romanen i sommer fikk sjøhestdiktet mitt en annen bunn.