Litt om det å skrelle et lag av kjekkaseri bort fra teksten og finne, innenfor der, et lag av forstillelse, og likevel kunne møte verden og si at jada, det er dette jeg driver med nå.
Selvfølgelig hadde jeg sett dem, møtt dem, lest om dem, intervjuet disse folkene, og jeg hadde skrevet selv, nokså mye, i mange år. Men jeg hadde nok likevel ikke trodd på det, eller våget å tenke tanken helt ut: at det er rimelig, til og med verdifullt å bruke (om ikke hele, så i hvert fall betydelige deler av) livet på å skrive.
Det var jo det jeg ville i Tromsø. Bli overbevist om det. Treffe folk som lurte på det samme. De jeg møtte, var ikke bare noen av de rareste, men også noen av de beste folka jeg har forholdt meg til. Ærlige og nysgjerrige, sårbare, skakke, med helt forskjellige uttrykk og luner, men, tror jeg, alle med denne samme forutanelsen som trengte bekreftelse: Det å skrive er ikke noe du bare gjør for din egen del, men det har verdi fordi det kan berøre og opprøre, og det er noe vi har lyst til å strekke oss mot, uten at vi nødvendigvis skjønner hvorfor.