Jeg hadde lagt meg i sengen. Det røde taklyset sto på, jeg brukte å ha dette på om natten. Jeg så på et maleri på veggen i hjørnet av rommet, et stilleben jeg hadde malt en gang. Jeg hørte katten krafse på døren. Jeg slapp han inn. Jeg hadde funnet tilbake til en slags stillhet, klart å skape et rom for refleksjon. Jeg tenkte på ordene vaghet og varhet. Jeg tenkte på hvordan man kan finne fram til den absolutte stillhet, bortsett fra egen tinnitus, for å kunne fullstendig absorbere omgivelsene. Klokken var 5.09. Det var stille i huset. Jeg åpnet laptopen og bestilte et hotellrom. Det var alltid godt å ha en fluktrute klar. Det var det mitt liv handlet om: flukt. Det var et av få ritualer jeg var komfortabel med, det å reise. Jeg foretrakk å reise uten innsjekket bagasje. Jeg brukte alltid å plassere meg bakerst på venstre side i flyet. Idet jeg satte meg, fikk jeg den intense følelse av tilfredshet: en følelse som handler om å være i bevegelse, å kunne se ned på skyene og sveve flere tusen meter over bakken og problemene mine der nede.