Tidligere forfatterstudent, Andreas Tharaldsen, kommer med sin første bok etter studiet: Hvem drepte kelneren?

Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall.

I serien, tidligere forfatterstudenter gir ut sin første bok, har vi fått intervjue Andreas Tharaldsen som nettopp har kommet med boken: Hvem drepte kelneren? Dato for lanseringsfest er ennå ikke satt, de som er interesserte, må altså følge med i sosiale medier!
Du har gått to år på forfatterstudiet i Tromsø, og kommer nå med din første bok, som er essayistisk sakprosa, og altså ikke skjønnlitteratur (som er det en jobber med i Tromsø). Kan du fortelle litt om denne boken og skrivingen av den?
 

Jeg fikk min første jobb som servitør ganske tilfeldig. Bestefaren min spilte i Kirkenes Hornmusikk sammen med restaurantsjefen på Thon Hotel Kirkenes. Og boken begynner nettopp med mitt første skift som servitør i 2013. Den gangen visste jeg ikke annet om jobben enn at det var dårlig betalt og slitsomt. Men etter hvert skjønte jeg at servitøryrket var et fag med lange tradisjoner, og servitøren en gang var en høytlønnet og respektert hvitsnipp-proletar. Jeg ble selv fagutdannet servitør, men jeg kom på et vis en generasjon for sent inn i yrket. Jon Hustad sa en gang at utenom prestene, er det lærerne som har opplevd det største statusfallet i Norge. Her vil jeg legge til servitøren som en god nummer tre. Før jeg ble forfatterstudent visste jeg at jeg ville skrive en bok om restaurantbransjen med servitøren i hovedrollen, men jeg visste ikke helt hvordan. Da jeg søkte meg inn på Forfatterstudiet i Tromsø i 2022 jobbet jeg fulltid som servitør på Michelin-restauranten Statholdergaarden. Heldigvis gjorde administrasjonen ved Universitet i Tromsø den store feilen å slippe meg inn på studiet, og jeg sa opp jobben på Statholdergaarden for å gi litteraturen en sjanse. Og det to årene i Tromsø ga meg både tiden, avstanden og verktøyene til å fullføre boken Hvem drepte kelneren?

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært (var det du eller de som tok initiativ til boken?)

Jeg fikk første gang støtte fra Fritt Ord til dette bokprosjektet i 2020, da jeg var permittert som servitør og egentlig hadde mye tid til å skrive. Da var jeg i samtaler med et annet forlag, men jeg visste vel egentlig ikke da hvordan man skriver bok. Første året på Forfatterstudiet i Tromsø hadde vi en essaysamling med Ida Lødemel Tvedt, og til samlingen leverte jeg et essay om kelnere i litteraturen – “Hemingways kelnere”. Responsen fra samlingen ga meg troen på at dette kunne bli en bok, og kanskje viktigst mente jeg å ha funnet en litterær form på prosjektet. For litt over et år siden sendte jeg derfor en prosjektbeskrivelse og de første sidene til forlaget Res Publica. Marte Stubberød Eielsen som er redaktør i Res Publica var veldig entusiastisk, og jeg sendte forlaget mer og mer tekst – til de bestemte seg for at den skulle på høstlisten. Jeg var heldig å få Anders Vaa som redaktør i arbeidet med boken, og måned for måned siden i fjor har jeg skrevet nye kapitler og bearbeidet kapitler til det ble en bok mellom to permer. Det viktigste som Res Publica og Anders Vaa bidro med, var at de forsto og trodde på prosjektet. Og så har det vært en enorm trygghet i å ha gode, grundige lesere.

Det siste året i Tromsø har du også skrevet på en roman, skriver du fortsatt på denne? Har du lyst til å si noe om den? Og kan du si noe om hvorvidt du opplever en forskjell på å skrive roman og sakprosa?

Det siste året i Tromsø har jeg jobbet med en roman som jeg har kalt Ultima Thule, hvor fortelleren sitter på et fjell og vil forandre verden ved å oversette Karl Marx til samisk – problemet er bare at han ikke kan samisk. Det er vel en slags nordnorsk mytologi, eller karnevalistisk urfolksfuturisme om du vil. Poetikken er den samme om jeg skriver sakprosa eller skjønnlitteratur, og ikke overraskende for de jeg har studert med i Tromsø, er den tungt inspirert av Kjartan Fløgstad. I et intervju med NRK i 1974 får en ung Fløgstad spørsmål om hva poesi er? Her svarer Fløgstad at “poesi er konkret i motsetning til abstrakt, noe håndgripelig, ytre”. Han sier videre at et ord som heisekran er et abstrakt ord, og at det er ord som blir brukt av “folk som ikke står i et materielt forhold til ordet”, mens de poetiske ordene, de konkrete ordene er ord som portalkran, brukran, byggekran, lossekran. Hvis jeg skal overføre dette til Hvem drepte kelneren?, så finner en kanskje poesien der i ord som smuleskraper, bøker (serviettbretten), amerikansk, russisk, engelsk og fransk servering. Og i Ultima Thule er vel poesien i ord som fierpmi (det samiske ordet for fiskegarn), Tromsø-palme, pukkellaks, kongekrabbeeller merverditeori. Både Ultima Thule og Hvem drepte kelneren? vil jeg også hevde at er karnevalistiske bøker – enten det er servitøren Svein Frode eller sprengbasen Birger som får hovedrollen. Den største forskjellen på romanen og sakprosa er nok forholdet til virkeligheten. Det er jo fordi det er lov til å lyge at det er gøy å skrive på en roman. Sånne friheter kan en ikke ta seg når en skriver sakprosa.

Nå når Hvem drepte kelneren? er ute i bokhandelen, bruker jeg alle kreftene mine på Ultima Thule – forhåpentligvis blir det også snart en bok.

Uansett sjanger: Hva er det viktigste du tar med deg i videre fra studiet i Tromsø?

Det viktigste var at litteratur var noe jeg tok mer alvorlig – de to årene jeg gikk i Tromsø var litteratur det viktigste jeg holdt på med. Det at noe jeg hadde skrevet skulle bli lest av andre dyktige forfattere og ambisiøse forfatterstudenter gjorde at jeg ikke kunne tulle, heller ikke når jeg skulle skrive humoristisk. Det første året i Tromsø gjorde også at jeg fikk selvtillit og tro på at jeg kunne skrive, og det at læreren vår Henning Bergsvåg er en mester i å se prosjektene til sine studenter og lar dem dyrke sitt prosjekt var nok avgjørende. Det andre året har jeg kanskje erfart, litt som jeg har gjort med servitøryrket, at skriving er et håndverk. Jeg har lært meg betydningen av fortellerposisjon, sannsynliggjøring, tid og rom i tekst med mer etter studiene, og vil nok alltid ha både en oterholmsk og wintervoldsk stemme i bakhodet når jeg leser gjennom egen tekst. Til slutt vil jeg si at jeg er veldig glad for at jeg har fått blitt kjent med så mange unge og gamle skrivende mennesker, som bryr seg om én ting og at det er å skrive. Jeg kommer nok ofte til å savne gjennomgangene på Kunstakademiet og diskusjonene etter et par øl på fellesmiddagene.

Gratulerer til Andreas med utgivelse!!