Litt om det å skrelle et lag av kjekkaseri bort fra teksten og finne, innenfor der, et lag av forstillelse, og likevel kunne møte verden og si at jada, det er dette jeg driver med nå.

Selvfølgelig hadde jeg sett dem, møtt dem, lest om dem, intervjuet disse folkene, og jeg hadde skrevet selv, nokså mye, i mange år. Men jeg hadde nok likevel ikke trodd på det, eller våget å tenke tanken helt ut: at det er rimelig, til og med verdifullt å bruke (om ikke hele, så i hvert fall betydelige deler av) livet på å skrive.

Det var jo det jeg ville i Tromsø. Bli overbevist om det. Treffe folk som lurte på det samme. De jeg møtte, var ikke bare noen av de rareste, men også noen av de beste folka jeg har forholdt meg til. Ærlige og nysgjerrige, sårbare, skakke, med helt forskjellige uttrykk og luner, men, tror jeg, alle med denne samme forutanelsen som trengte bekreftelse: Det å skrive er ikke noe du bare gjør for din egen del, men det har verdi fordi det kan berøre og opprøre, og det er noe vi har lyst til å strekke oss mot, uten at vi nødvendigvis skjønner hvorfor.

Da jeg satt på flyet bort derfra for siste gang, trodde jeg at jeg hadde klart det. At jeg hadde fått den overbevisningen jeg kom for, sammen med noe enda mer verdifullt: En erkjennelse av hva det innebærer å ta teksten, å ta skrivingen, på alvor. «Slik skal vi velge våre ofre» var for lengst antatt av Gyldendal, jeg hadde debutert i Granta, navnet mitt sto på listen av bidragsytere under nobelprisvinner Herta Müller. Jeg trodde at herfra og ut ville jeg bære med meg en slags urokkelig visshet, som gjorde det å skrive så mye mer selvbærende.

Jeg tok selvfølgelig feil. I dag, noen få måneder før utgivelsen, er det fremdeles slik at jeg skreller bort noe hver eneste dag. Av den opprinnelige romanen, den som ble antatt, er det bare noen grove riss igjen. Dokumentet som heter «kutt», der jeg legger alt det som fjernes i tilfelle det en dag viser seg å skinne, har for lengst vokst seg større enn selve romanen. Noe av det første redaktør Trude sa, var at «her druser vi ikke på, vi bruker den tiden vi trenger på å gjøre dette til en best mulig roman». Men en gang må man sette punktum, og i vår skal den formodentlig ligge i bokhandelen. Likevel, det er alltid noe der, hver gang jeg går inn i teksten igjen, er det åttende, niende omskriving nå? – noe som kjennes forstilt, noe som kjennes som kjekkaseri, som må bort.

Og verre, jeg mistenker at det vil fortsette slik. Mer tvil. Mer undring. For når jeg tenker tilbake, var det vel egentlig ingen av de gjesteleserne jeg snakket med, garvede redaktører og etablerte forfattere, enten det var i rødvinsrus under midnattssola i Bukta, eller i det skrekkinngytende, brummende, bleke fabrikklokalet til det gamle Mack-bryggeriet, der vi holdt til det første året, som virket som de var ferdig med å forstå hva det er å skrive, eller hvorfor det er en gyldig måte å leve på.

Å tenke mer sammen med en samling ord enn du gjør med de menneskene du er mest glad i, å holde dialogen med en tekst gående i måneder, år? Det er ikke gangbart. Det strider mot alt vi har lært om verdien av fellesskapet. Det er anti-produktivt. Men det er også veldig medrivende.

Jeg sa opp jobben for å kunne gjøre mer av det. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har angret én eneste dag. Jeg har i stedet angret dem i en lang, sammenhengende mare av selvkritikk og ansvarsløshet.

Derfor, hvis det skal finnes litteratur i vår del av verden, hvor det å skrive er et privilegium de fleste har tilgang til, og hvor det kanskje sjeldnere springer ut av en nødvendighet eller overbevisning enn av en enkel mulighet, er steder som forfatterstudiet nyttig. Jeg tror nemlig det er umulig å skrive godt uten at man i det minste tror det er nødvendig. Og for å tro at det er helt nødvendig, må man ha sett effekten av skrivingen hos andre, folk man identifiserer seg med, hvor fortvilte de kan bli hvis det stinker, hvor oppglødde de blir når det sitter. Mennesker som går helt inn for det, som gjør dette i det dypeste alvor, med alt de har av krefter. Det er da du endelig skjønner at du må slippe taket i utveiene og bortforklaringene, og si at ja, det er dette jeg driver med nå.

Forfatterstudiet er altså ikke et sted å lære å skrive. Det er et sted der man møter andre som skriver, og kan få bekreftet forestillingen om at det man gjør er viktig. Der man kan dele noen av de samme illusjonene, og sammen forberede seg på fornedrelsen og tvilen som skal komme. Uten disse rommene, enten man finner dem på et forfatterstudium, i et litterært miljø (hva og hvor nå enn det er) eller i bøkene, tror jeg vi ville ha mindre, og kanskje dårligere, litteratur.

Bjørn Vatne

«Slik skal vi velge våre ofre»

Gyldendal, utgivelse medio 2015

Vaskeseddel:Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.

Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog.
Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den bloggen «Oppløsningsrepetisjonene», om menneskehetens manglende fremtid.

Slik skal vi velge våre ofre er en roman om å holde ut og holde kjeft, men å rase når ingen ser det. Om grensene mellom ytring og handling i en verden av treningsblogger og interiørtips. Om likhetene mellom hakekors og nipsbokstavene «HOME», og lengselen etter overskridelser.

Men kanskje mest av alt om en far og en jente på fire.