Om å selge leiligheten

1. Hvis du ikke får solgt leiligheten din på de første forsøkene, blir det bare vanskeligere. Folk plukker det opp, og jeg tenker at det er sånn det er å være alene for lenge. En skygge som følger deg, gjør deg mørk og blass og skremmer bort potensielle partnere, ikke på en bråkete, plutselig måte, men hviskende: gå din vei, forlat meg.

2. En av naboene hadde visning forleden. Det kom ingen. To uker senere, opp igjen med visningsskiltet. Slik har de holdt på de siste tre månedene og det skremmer meg. Jeg vil ikke selge nå, men en gang i fremtiden vil jeg kanskje selge, og da er spørsmålet om beliggenheten er god nok, om det er et selgers eller kjøpers marked, om jeg slipper å gå for langt ned i pris.

3. Det føles som om jeg ødelegger leiligheten, som om den synker hastig i verdi. Gulvet slites ned for hver dag. Det er store flekker av fett bak dusjen. Var det dumt av meg å drille hull i taket og sette opp kroker og installere en slynge? Jeg skulle trene opp kjernemuskulaturen.

4. Jeg skriver dette i stuen. Jeg bor i en ettromsleilighet, man kunne like gjerne si at jeg skriver på kjøkkenet. Hvorom allting er: Jeg skriver en roman. Men det blir mest riktig, syns jeg, å si at jeg skriver på soverommet. Sengen er 1.60 x 80 cm. Jeg kjøpte dobbeltseng selv om jeg er alene.

5. For å øke verdien på leiligheten kan jeg flytte soverommet inn på kjøkkenet, der er det et vindu, få noen håndtverkere til å smelle opp en vegg, flytte kjøkkenet inn til det som nå er soverommet, dersom det går med rørløsningene og vannet og sånne ting, og dermed gjøre om leiligheten til en to – roms. Da blir leiligheten lettere å selge, det sier alle som er på besøk, at det er det jeg bør gjøre.

6. En dag skal jeg slippe romanen ut i verden som en bombe og det er da alt løsner. Da skal jeg selge leiligheten og begynne et nytt liv.

7. Jeg er redd for at det aldri vil løsne.

8. Selv om jeg aldri skulle få solgt leiligheten min, selv om jeg fortsatt skulle være alene om ti år, selv om romanen min skulle bli refusert eller oversett, kommer jeg aldri til å ta livet mitt. Selv om man ikke kan vite sånne ting, vet jeg det allikevel. Det er et løfte.

9. Men i det man lover seg selv at man aldri kommer til å ta livet sitt, har man tatt det første skrittet. Selvet ditt tør å leke med tanken, og du tror det er uforpliktende, men en lek med en tanke er aldri uforpliktende; den ene tanken tar den neste, og en dag våkner du opp som en person som, når livet er på sitt vondeste, når ensomheten bare er stygg, trøster seg med og lengter mot selvmordet.

10. Romanen jeg skriver handler om en ung mann som forsøker å selge leiligheten sin.

11. Jeg sitter i mitt private bibliotek og skriver en roman.

12. Den unge mannen i romanen lider av en uhelbredelig og dødelig sykdom (kreft?). Han har fått vite at han neppe har mer enn seks måneder igjen å leve. Han har sluttet i jobben som pedagogisk leder i en barnehage på Hovseter i Oslo. Han planlegger en reise, en siste storslått reise før sykdommen tar helt over. Han tenker India, han tenker Himalaya. Han tenker monsuntid og sommer, å komme seg opp i fjellene og kjenne vinden, å stå ansikt til ansikt med døden og stillheten.

13. Det jeg lurer på, kjære leser, er hva du synes om denne ideen? Skriv gjerne i kommentarfeltet hva du tenker. Virker dette så besnærende, så kraftfullt og potent, at navnet mitt, Jonas Hansen Meyer, er et navn du tenker at det er verdt å følge med på i fremtiden. Kommer du til å kjøpe romanen?

14. Den unge mannen, han er vel syvogtyve år eller noe, kontakter eiendomsmeglerfirmaet Privat1. Eiendomsmegleren er en kvinne med rødt hår helt i begynnelsen av tredveårene. Hadde jeg bare ikke hatt kreft, tenker den unge mannen. Hun fikser bilder av leiligheten til annonsene på Finn.no. To stykker kommer på den første visningen, én på den andre. Ingen bud. De prøver igjen to uker senere. Han har fem måneder igjen å leve.

15. Den unge mannen ønsker å forlate verden som et fritt og lett vesen uten tyngende eiendom. Dersom vi ser logisk på det, trenger han vel neppe mer enn tredve, førti tusen til en ok reise til fjellene i India. Jeg tror han vil kvitte seg med leiligheten for å bli lettere, slik man kaster sandsekker ut av en luftballong for å stige høyere.

16. De får ikke solgt leiligheten. Kanskje er prisen for høy, beliggenheten uheldig, de får ikke solgt og for å øke markedsverdien bestemmer den unge mannen seg for å pusse opp badet og forvandle leiligheten til en to –roms ved å flytte kjøkkenet inn på soverommet og visa versa. Han ringer rørleggere og snekkere, og med telefonen i hånden sitter han ved kjøkkenbordet og ser på et notatark med telefonnumre og handlelister. Han lengter mot å bare reise vekk, sette seg på et fly. Han har fire måneder igjen å leve. Det vokser en rastløs fortvilelse i ham, som en mer intens versjon av en søndags håpløshet.

17.Det slår meg at romanfiguren min er ganske alene. Hvor er foreldrene hans? Har han noen brødre? En søster? Jeg vurderer å skrive inn et begynnende kjærlighetsforhold til eiendomsmegleren, den rødhårede, unge damen.

18. Jeg tror forresten den implisitte fortelleren har et fetisjert forhold til døden.

19. Kan man si at den unge mannen gleder seg til å dø? Noen dager i hvert fall. Han grugleder seg. Hva innebærer døden, tenker han. Han drar på lange sykkelturer i marka mens håndtverkerne arbeider i leiligheten. I svingene fra Frognerseteren nedover grusveien mot Sognsvann, kjenner han et nærvær. En ro, ingen sterk glede, men heller ikke det motsatte. Han triller gjennom skogen uten tilfredshet, uten frustrasjon. Trærne er trær, slik de alltid er, ikke noe mer enn det.

20. Men andre dager kjenner han urettferdigheten svi ham i brystet. Det likegyldige suset i furuene river i ham. Han er for ung! Det er da han lengter sterkest etter å bare reise, stå på verdens tak i Himalaya og skrike inni seg.

21. På den tredje visningen kommer det fem stykker, leiligheten er freshere. Megleren er entusiastisk.

22. Ingen bud blir lagt inn. I et møte med eiendomsmegleren forteller den unge mannen at han gir opp. Hun sier de kan prøve igjen om et halvt år. Han forteller at han skal dø. Hun gråter. Eiendomsmegleren klemmer den unge mannen, han kjenner leppene sine bevre, det er en tyngde i ham, eller er tyngden i rommet, eller mellom dem, den unge mannen og eiendomsmegleren? De avtaler å ta en kaffe sammen.

23. Spørsmålet er om man egentlig bør skrive om døden i en roman om døden.

24. Den unge mannen har tidligere kjent en lettelse over at han er alene, at han ikke har barn og kjæreste, at han skal møte døden alene. Før han sovnet på kveldene hente det at han skalv av ærefrykt overfor den ensomheten. Nå går han turer med eiendomsmegleren rundt Sognsvann og hun forteller ham hemmeligheter. Om aborten for tre år siden, om faren som slo, og han merker at han vil nærme seg henne, slippe henne inn.

25. Den unge mannen er slapp, medisinene tunge. Det blir ingen reise til Himalaya. Han googler toppturer i Nordmarka. Kjerkeberget, 631 meter over havet.

26. Han sykler til Sandungen gård sammen med eiendomsmegleren. Syklene setter de fra seg i skogen og går den siste biten til fots. Han er kvalm når han når toppen. De spiser matpakken, drikker Pepsi Max, kvalmen gir seg, de ser utover og han skjønner at han er akkurat like nærme, eller akkurat like langt unna evigheten her på toppen av Kjerkeberget som et hvilket som helst annet sted i verden.

27. Jeg er usikker på avslutningen. Noen må uansett selge leiligheten, ta seg av dødsboet, det er ikke snakk om mange ting, noen kasser i kjellerboden med bøker og kompendier, noen ski, en sykkel. En stor seng, 1.60 x 80 cm, en sofa, et kjøkkenbord.

28. Tre muligheter: a. Forsoning. Han dør på et sykehus. Tilstede er mor, far, brødre, eiendomsmegleren. b. Opprør. Han velger å ta sitt eget liv. Han henger seg, for eksempel i et rep fra en av krokene i taket som han satte inn i forbindelse med en slynge han ville bruke til å trene opp kjernemuskulaturen. c. Åpen slutt. Finne et slående bilde å zoome ut fra, for eksempel fra der de hviler seg og spiser matpakken på toppen av Kjerkeberget, eller bare avslutte når han sitter for seg selv på kjøkkenet i leiligheten og drikker te mens støvet faller rundt ham, og han føler seg resignert, men allikevel, hvis det går an, ikke helt uten håp.

 

Jonas Hansen Meyer

 

REVEUNGEN

fox-310123_1280Det var seinsommer da reveungen lå der. Vi visste ikke hvorfor den gjorde det. Mamma fant den tidlig på morgenkvisten, på vei til åkeren. Da lå den ute på tunet, sammenkrølla, vi trudde den var død, se her ropte mamma, og jeg løp bort, så, og der lå den, skittenrød, og så ørliten at jeg ikke hadde sett noe så lite og levende noen gang før. Trist, sa mamma, tok den i nakkeskinnet for å hive den bort, men da lagde den en lyd som både var et pip og et skrik, men så lavt at det også var en hvisken, og mamma dro handa til seg. Mammaen dens er nok ikke langt unna, sa mamma. Kan jeg klappe den? spurte jeg. Nei, da vil ikke mammaen dens ha den tilbake, sa mamma, og det syntes jeg var rart, for jeg har blitt klappa på av både tante og bestemor, bestemor pleier å stryke meg over håret og gi meg epler, men mamma vil alltid ha meg tilbake, hun er like lykkelig hver gang hun kommer bort til bestemor etter å ha vært ute på åkeren, hun har jord i håret og skitt på hendene, ansiktet er rødt og brunt, men hun vil alltid ha meg tilbake, jenta mi! roper hun alltid, og jeg løper bort og kaster meg i armene hennes, de gode armene som alltid tar imot fast og mjukt og ikke slipper før jeg gjør det. Jeg bøyde meg ned ved reven og sa: mammaen din kommer nok tilbake. Hun skal nok klemme deg som mammaen min klemmer meg. Og da så den opp på meg, det er jeg sikker på at den gjorde, de gule øya var så veldig mørke, jeg skjønte ikke at den engang klarte å se med noe som var så mørkt, og kanskje smilte den sånn som rever smiler. Nå må du bli med meg bort til bestemor så jeg får kommet i gang med arbeidet, sa mamma, og tok meg i handa.

Read More

Enquête: Lise sine svar

 

Lise Maria Strømqvist

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Etter at jeg begynte på studiet er det jeg har merket mest en større bevissthet for hva og hvorfor jeg skriver. Det har gitt mye å få være i litteraturen sammen med andre. Det er som om jeg sakte nærmer meg en kjerne, at noe er i ferd med å åpne seg. På den andre siden er jeg blitt mer kritisk, så jeg håper at når jeg begynner med prosjektet etter jul at jeg fremdeles klarer å slippe ordene løs.

Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?
Nå er jeg i en flytende tilstand for tiden med en liten baby i huset, og jeg har nå brukt noen dager på å mane fram et øyeblikk, men det eneste er stemningen under samlingene som sitter fast og dette: under den første samlingen kastet solen en skygge utenfor studierommet på betongveggen. Det var omrisset til et ansikt, dagen etter omtrent samtidig hadde den forandret seg, omrisset var borte, og det er vel omtrent der jeg er nå, at tiden endrer alt sakte, ei hånd som er liten i dag er med ett stor og jeg må ta vare på nå. Nå.

Enquête: Hilde sine svar

Hilde Lorentsen
Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?
Det har gitt meg en større forståelse av hvordan tekstene mine kan oppfattes. Det påvirker igjen skrivingen.
Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?
Jeg husker veldig godt da vi leste opp tekstene våre på et arrangement i forbindelse med litteraturfestivalen i Tromsø. Det var nervepirrende, men utrulig godt da det var gjort.

Enquête: Jonas sine svar

Jonas Hansen Meyer

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Jeg har nok blitt mer klar over at jeg ikke bare kan skrive alt mulig rart, og at det kanskje ikke er jeg som velger hva jeg skal skrive om, det virker nærmest som om det er tema og språk som velger meg. Det handler mye om å finne den formen, den tonen, det perspektivet du skriver best i fra.

Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk som du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?

Jeg var ganske stolt da Bjarte Breiteig fortalte at han hadde vist deler av teksten min til kona. Jeg husker også godt da Arne Berggren innledet med å si at han kom til være “FRP” – gjesteleseren på studiet og på mange måter leverte! Det var spennende å få “Hollywood – perspektivet” inn i det mer språklig orienterte forumet som forfatterutdanningen er. Det interessante var at vi etterhvert fant ut at forskjellene på de ulike innfallsvinklene kanskje ikke var så store, det handler til syvende sist om kvalitet, om tekstene funker eller ikke.

Enquête: Sarah sine svar

Sarah Jordanson Fauske

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Forfatterstudiet har vært over all forventning, og jeg har lært utrolig mye på kort tid.

Hvordan det har påvirket skrivingen er jeg ikke helt sikker på, men jeg har fått flere verktøy, mer skriveglede, og en større forståelse for hvordan språket fungerer og ikke fungerer.

Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk som du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?

Har ikke et spesielt øyeblikk, men det som skjer når vi går inn i en tekst, når vi bruker tid og snakker om den i klassen og med Anne og Morten, er av stor verdi og utrolig lærerikt.

Enquête: Runa sine svar

Runa Fjellanger

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Tror jeg har blitt mer ambisiøs og mer bevisst på hva jeg ønsker å skrive. For eksempel ikke skrive på de måtene som er lettest. Å se forskjellene på det som er enklest å skrive og det som, gir den beste litteraturen og at de to tingene ikke alltid sammenfaller.

Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk som du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?

Jeg er så blakk for tiden at jeg daglig tenker på den fantastiske selskapsmenyen fra da vi spiste på Sushirestauranten RÅ i Tromsø sentrum på novellesamlingen i oktober. ÅH! Det var så godt.

Enquête: Bente sine svar

Bente Ånestad

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Det har gjort at jeg skriver mye mer. Jeg har ikke vist det jeg har skrevet til noen før. Det har vært veldig inspirerende å få konstruktiv kritikk og tilbakemeldinger.

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk som du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?

Det er så mange fine øyeblikk hele tiden. Jeg vil ikke plukke ett.

Enquête: Thomas sine svar

Thomas Espevik

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Det har gjort at jeg i større grad ønsker å skrive om noe viktig.

Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk som du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?

Da alle møttes for første gang. Det var fint å komme inn i et rom og vite at alle som var der hadde

lest hverandres tekster. På en måte var det som om vi allerede hadde blitt litt kjent med hverandre.

Enquête: Anne-Lise sine svar

Anne Lise Stenseth

Hvordan har forfatterstudiet preget skrivingen din så langt?

Studiet har selvfølgelig preget skrivingen. Jeg har skrevet mye før, men ikke greid å jobbe med en tekst og gjøre den ferdig som skjønnlitterær tekst. Det er en av grunnene til at jeg går her. Jeg ville skape en setting for meg sølv slik at jeg har en sammenheng å skrive i. Jeg har gjort en tekst ferdig som jeg nå bruker i en av filmene mine. Teksten er ferdig til å bruke i den filmen. Er den ferdig hundre prosent som skjønnlitterær tekst? – Det er fortsatt et åpent spørsmål. Nå kan jeg mer om å skrive. Jeg har fått nye verktøy og det er interessant å se hvor forskjellige gjestelærerne er. Det å skrive er alt og ingenting. Man må finne sin egen posisjon.

Hvis du måtte trekke frem et øyeblikk som du husker godt, stort eller lite, viktig eller trivielt, hva ville du trukket frem?

Da Marte Huke sa at det jeg hadde skrevet var både klassisk og moderne. Husker ikke ordene hun brukte, men diktene var både moderne, som at de tilhørte den modernistiske tradisjonen, men var også samtidige. Det syns jeg var hyggelig å høre.