Forfatterstudiet får igjen lov til å gjøre et intervju med en tidligere student som utgir sin første roman etter studiet. Intervjuet tar for seg arbeidet med boka på forfatterstudiet og siden i dialog med forlaget. Christine Nitters roman har utgivelsesdato 6. mai, og lansering og fest går av stabelen i Tromsø 20, mai, parallelt med at forfatterstudiet har samling. Forfatterstudiet gratulerer og gleder seg!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg begynte på forfatterstudiet i 2018, trodde jeg at jeg allerede hadde skrevet en roman. Men det viste seg å være feil. Det var mer en skisse jeg hadde laget. En samling tekster, utkast til en rekke dikt, noveller og romaner. Første året på forfatterstudiet tok jeg manuset fra hverandre og prøvde det ut i ulike sjangre. Det var spennende å se hva som skjedde med dialogene under dramatikksamlingen og med de scenene jeg valgte å skrive poesi av, jobbe meg inn til kjernen av. Jeg hadde noen erfaringer som på mange måter hadde gjort meg ordløs, og som jeg lengtet etter å finne et språk for. Det viste seg å være en møysommelig prosess. For hvordan si noe om det umulige. Det utenkelige. I starten lette jeg mye etter de riktige ordene, adjektivene ( bortkastet tid, viste det seg). Jeg kunne holde på med et avsnitt eller en setning i lang tid, vri og vende på den til jeg syntes jeg hadde funnet den mest presise formuleringen som var dekkende for akkurat det jeg ønsket å formidle. Gjennom tilbakemeldingene på studiet forstod jeg at det for meg egentlig dreide seg mer om å bare være. Forsøke å være i det umulige, uten å forklare for mye eller poetisere. Holde meg i detaljene, uten å reflektere for mye over det i teksten. Men samtidig var det viktig ikke å miste tempoet. Ikke fortape meg i detaljene, ikke springe for langt ut i assosiasjonene. Finne ut hva teksten ville si. Hvilken historie jeg ønsket å fortelle. Da teksten etter hvert fikk en form, da det ble klart at det var en roman, eller kanskje en gang kunne bli en roman, løsnet det for alvor. Tekst flommet i strie strømmer og det ble mye å ta imot og sortere, en sterk glede over å skape en historie, dikte, finne på. Men jeg lengtet samtidig etter det hvite på arket. Etter ro, orden. Presise dikt. Kortprosatekster, klare setninger. Skjelte mot andre studenter som fikk det til. Konstaterte at sånn var det ikke for meg. Ikke da. Det rant over. Farger, bilder, rytmiske tekstfragmenter, dialoger, scener som utviklet seg i mange retninger. Og akkurat tekstmengden skulle vise seg å bli en utfordring: å bestemme hva som skulle med. I denne romanen. Det var (minst) tre romaner i én og jeg måtte velge hvilken vei det skulle ta. Heldigvis fikk jeg etter hvert hjelp av et forlag til det.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Høsten etter de to årene på forfatterstudiet bestemte jeg meg for å sette av noen måneder til å samle trådene, skrive ut manus og få det til å ligne på noe jeg kunne sende fra meg: en roman. Jeg fant en mentor som jeg innimellom sendte 10–15 manussider til. For å holde motet oppe, og for å ha noen utenforstående å diskutere noen av smertepunktene i manus med. Etter tre måneder med intensiv skriving sendte jeg et utdrag av romanen til Signaler, og samtidig manuset i sin helhet til en konsulent jeg fikk utdelt gjennom Forfattersentrum. På det tidspunktet hadde ingen lest hele teksten, så det var veldig spennende. Da konsulenten mente jeg hadde det som skulle til, fikk jeg mot til å sende videre til forlag, og så begynte ting å skje. Først kom jeg med i Signaler ( 2021), og telefoner fra både Oktober og Cappelen Damm som begge var interesserte i å inngå et samarbeid. I et par måneder hadde jeg kontakt med begge forlag (noe de var klar over), før jeg bestemte meg for å satse på Oktober. Redaktøren der både utfordret og oppmuntret meg på en måte som ga mye energi inn i skrivingen, liksom åpnet flere rom på én gang. Var varm, samtidig litt streng og tydelig. Ga meg motstand, pirket borti vanskelig ting. Det redaksjonelle arbeidet har vært utrolig lærerikt og givende. Til tider krevende. En slik relasjon har jeg aldri hatt med noe annet menneske. Redaktør(er) som har tatt både meg og teksten på alvor og hjulpet meg å utvikle mitt litterære uttrykk.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det har vært veldig verdifullt å få lese andres tekster under arbeid.  Og det å lytte til tilbakemeldingen på andres tekster og føle at det like mye  angår min egen. Å kjenne et fellesskap rundt skrivingen, og sammen i gruppe undersøke hvordan en tekst skal eller kan skrives, og å bli bevisst på valgene som tas for teksten, og hvilke konsekvenser det kan få for den som skal lese. Nærlesningene var veldig fine. Diskusjonene rundt sannsynliggjøring i litteratur. Troverdighet. At ikke hva som helst kan hende i en litterær sammenheng. Og det å oppleve at språket på en måte ble mer elastisk etter hvert. Medgjørlig. Ved å forsøke å holde sinnet åpent for andres blikk og tilbakemeldinger opplevde jeg at jeg etter hvert kunne leke mer, kna ting til. Det viktigste var å holde på, prøve og feile, skrive om og skrive om. Skrive det på nynorsk, se hva som skjer; skrive på tysk, på engelsk, lete opp ord, sammenligne. Lese det inn på bånd, høre på det i svarte skogen; se og høre manus fra ulike perspektiver. Jeg har lært at det nytter å jobbe. Og å ta pauser, ikke minst, for å seile, gå i fjellet, da skjer det mye.