Eirin Gundersen var elev ved forfatterstudiet i Tromsø 2012/2013, og i august kommer debutboka hennes, diktsamlinga Du er menneske nå, ut på Gyldendal forlag.

Hvordan har arbeidet med boka vært?

Jeg skrev det som skulle bli de første dikta i Du er menneske nå da jeg gikk på forfatterstudiet i 2012/2013. I utgangspunktet jobba jeg med et romanprosjekt, men til poesisamlinga var jeg nødt til å levere dikt. På det tidspunktet syntes jeg det var mest forstyrrende for romanprosjektet at jeg ikke bare kunne konsentrere meg om å skrive ferdig det, men i ettertid har jeg vært veldig glad for at det ble sånn, for det var jo diktene jeg endte opp med å jobbe videre med.

I ettertid har jeg også vært glad for at jeg på den aller siste samlinga fikk en tilbakemelding på romanprosjektet mitt som bekrefta det jeg selv hadde følt på en stund. Jeg ga opp romanprosjektet og reiste fra Tromsø nedbrutt og med følelsen av at jeg aldri kom til å klare å skrive noe igjen. Sånn følte jeg det lenge. Tilbake i Oslo isolerte jeg meg fra alt som hadde med litteratur å gjøre. Jeg leste ikke bøker, dro ikke på litterære arrangementer, orket ikke å snakke med noen om min egen skriving og følte nok et slags press når folk jeg kjente eller hadde gått i klasse med debuterte. Det eneste jeg orket å presse meg selv til å skrive var korte notater. Faren min hadde gått bort bare noen måneder tidligere og de få linjene jeg orket å skrive hver dag ble en slags bearbeidelse av sorgen, og etter hvert som manuset ble lenger; et forsøk på å se andre enn meg selv, på å se verden og livet.

Det var ikke før jeg fikk den første konsulentuttalelsen fra forlaget at jeg skjønte at det jeg skrev ikke var notater, men dikt. Arbeidet med boka har derfor vært prega av mye usikkerhet, i hvert fall i begynnelsen. Usikkerhet rundt det å skrive poesi; om dikt virkelig var noe jeg kunne skrive, og om diktene jeg skrev virkelig var gode nok. Samtidig har det å skrive denne boka føltes som en måte å holde hodet over vannet på. Det har vært godt å oppdage at å skrive ikke trenger å være så vanskelig som da jeg slet med å skrive en roman. Det har vært godt å finne diktene, og diktformen.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Etter å ha gått et forfatterstudium kan man fort bli ganske vant til, eller nesten litt avhengig av, tilbakemeldinger på det man skriver. Selv om jeg var heldig og kom tidlig i kontakt med forlaget og redaktøren min (som har vært veldig oppmuntrende hele veien), har det til tider vært ganske utfordrende å jobbe så selvstendig med manuset. Jeg har fått grundige og gode konsulentuttalelser som jeg har hatt i bakhodet når jeg har jobbet med manuset, men jeg har ikke kunnet støtte meg på de jevnlige tilbakemeldingene man får på et forfatterstudium. Denne prosessen føler jeg, til tross for mye frustrasjon underveis, at har gjort meg mer sikker på min egen skriving. Jeg har vært mer nødt til å stole på mine egne vurderinger.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Jeg ble kjent med så mange fine og kunnskapsrike folk på forfatterstudiet. Jeg har fått lese og følge prosjektene deres, og jeg har fått så mange viktige tilbakemeldinger fra dem. Mange ganger har jeg mista troen på at jeg kunne klare å ferdigstille en bok, men jeg ble heldigvis kjent med samboeren min i Tromsø og han har lest tekstene mine hver gang jeg har trengt det. Jeg tror de viktigste erfaringene jeg har tatt med meg fra forfatterstudiet er de som har sunket inn i ettertid. Selv om det kan virke selvmotsigende å si dette etter at boka har blitt antatt og snart går i trykken, er nok den viktigste erfaringen jeg har gjort meg at man ikke bør bli for opptatt av ønsket om å debutere. Følelsen av å ha skrevet en tekst man er fornøyd med, eller følelsen når man er så godt inne i en tekst at man ikke lenger tenker på noe av det som foregår rundt en, er fortsatt viktigere og bør alltid være viktigere enn å få den utgitt, selv om det kan være veldig lett å glemme.

Intervjuer Kristine Oseth Gustavsen