På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. For noen år siden intervjuet Kristine Oseth Gustavsen Eirin Gundersen da hennes debutsamling var klar. Vi gjenbruker nå spørsmålene til Kristine. Den første forfatterdebutanten i høst er Runa Fjellanger, som kommer med romanen På motorveiene. Romanen er allerede i bokhandlene, men selve lanseringen og festen finner sted på Internasjonalen på Youngstorget (Oslo), 28. august klokka 1930 til 23.30. Hvorfor ikke komme å høre på? Jeg skal! Jeg gleder meg! Gratulerer med bok, Runa!!
Anne Oterholm
Intervju med Runa Fjellanger:
Hvordan har arbeidet med boka vært? (fra starten av?)
Da jeg begynte på forfatterstudiet var jeg overbevist om at jeg skulle skrive dikt. Heldigvis var Bjarte Breiteig gjestelærer på andre samling og ga oss denne novelleoppgaven:
Se for deg et bilde. Gjerne et fotografi, gjerne noe du har et personlig forhold til, gjerne noe fra fotoalbummet hjemme. Beskriv dette bildet, uten å gå for mye ut av dette ene øyeblikket. Vær presis sånn at leseren din kan se bildet for seg. Du kan også gå inn i øyeblikket, sanse, beskrive lukter, lyder, kanskje tanker.
Etter en stund går du likevel ut av dette øyeblikket. Skriv hva som skjer før, eller hva som skjer etter. La det utvikle seg til en fortelling.
Et bilde fra barndommen ble en tekst om en helt annen jente, teksten klarte ikke helt å bli en novelle, jenta fikk et navn, hun ble voksen også, sånn fortsatte det. Jeg visste ikke hvor det skulle før helt på slutten, jeg bare setter meg ned og skriver og ser hva det blir.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)
Etter at vi hadde gitt ut førsteårsantologien vår «Vekster», fikk jeg en epost fra Øyvind Ellenes på Oktober. Selvfølgelig er det i utgangspunktet superstas at noen tar kontakt, men spesielt satt jeg pris på at han skrev dette: «Og det er viktig, synes jeg, å vente med å sende til man selv er helt klar (ikke kun fordi noen viser interesse). Men når tiden er rett for deg – om det skulle være om en måned, et år eller tre år – håper jeg du vil vurdere å sende til meg.» Litt over et år seinere, etter andreåret på forfatterstudiet, sendte jeg de 69 sidene manuset hadde vokst seg til. Så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, og så videre. Man må jobbe med noen som forstår teksten din og er villig til å la det ta litt tid. Jeg trenger tilbakemelding og deadlines for å skrive, jeg skriver mest og best når jeg skjønner at jeg egentlig har mye mindre tid enn det som er nødvendig. Det er en strategi som funker bra når jeg skriver skjønnlitterært, men jeg anbefaler ingen (andre) å teste det i akademia.
Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?
Så mye! Forfatterstudiet var helt avgjørende for at det blei en bok. Å diskutere hverandres tekster så kritisk og så velvillig, å lære seg å motta både slakt og ros, å bli en bedre leser, å få teksten sin skikkelig pirket i. Ikke minst var det på forfatterstudiet jeg lærte å være ærlig om at det var forfatter jeg ville bli. Det er en helt spesiell mulighet, du får studielån for å skrive og du får en utrolig bra gjeng å diskutere tekstene dine med som etter hvert kjenner dem nesten like godt som du gjør. Det innebærer at man i blant blir lei av hverandres tekster og at man kan krangle litt om hvor en annens tekst skal, men det innebærer også at du får se en tekst løsne, virkelig bare løse seg fra en samling til en annen. Jeg tror man blir en mye bedre leser av å gå på forfatterstudiet. Det er bra både når du leser andres tekster, og når du leser dine egne. Du får noen verktøy som gjør at du lettere ser hva som funker og ikke funker, og ikke minst hvorfor.