INNLEDNING: På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. Kristin Hauge, en av årets studenter, hadde allerede fått sitt første bokmanus antatt da studieåret begynte i begynnelsen av august. Det betyr at novellesamlingen hennes, Tiggerne, nå ligger i landets bokhandler!  Vi gratulerer og har stilt Kristin noen spørsmål i forbindelse med novelledebuten:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? 

Jeg har skrevet lenge, jeg er jo en moden debutant, og gikk på Aschehougs forfatterskole i sin tid, men la skrivingen på hylla i ti år og jobbet som diplomat for norsk utenrikstjeneste i Kabul og Khartoum og også for EFTA. Tidligere har jeg også jobbet for Europakommisjonen. Jeg har også lang erfaring fra flere departementer og er nå i Norad.

Jeg skrev hele tiden dagbok og leste veldig mye skjønnlitteratur fra andre deler av verden. Ikke minst har det å bo i to muslimske land vært utrolig fascinerende.

Etter flere dødsfall i nær familie begynte jeg så smått å skrive igjen, og plutselig fosset det bare ut. Det hadde nok også en sammenheng med de erfaringene jeg hadde tilegnet meg ved å bo ute, og så komme hjem med helt nye erfaringer og merke hvor vanskelig det er å formidle og bearbeide det jeg har opplevd.

Jeg fulgte også noen skrivekurs, bl.a. en skrivegruppe med Niels Fredrik Dahl i regi av Norsk forfattersentrum, og jeg har også fått råd fra etablere forfattere som har lest tekstene mine og kommentert.

Det å skrive er for meg en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, både befriende og skremmende, for jeg må slippe til andre sider ved meg selv. Jeg må rydde vekk min «saksbehandler»-personlighet, den jeg har brukt som byråkrat og journalist, skyve vekk min begrensende og strukturerende rasjonalitet, og rive skorpene av og komme inn dit det gjør vondt. Det er interessant hvordan kroppen og skrivingen vil utforske verden og leder meg inn i følelser og temaer som kan være vanskelig tilgjengelig og ubehagelige. Jeg skriver veldig intuitivt i første fase.

Det å være en moden debutant, er en fordel i forhold til å ha et stort spenn av temaer og aldre å høste av. De 13 novellene foregår i ulike land, med personer i veldig ulik alder, og med helt ulike yrker og bakgrunn. En mor og datter på spa, en ambassadeansatt i krigen, en pensjonist som henter barnebarnet, en student som har kjærlighetssorg, en ambassadør som får besøk av migrasjonsministeren for å nevne noen få.  De fleste av mine noveller er hentet fra en norsk virkelighet, selv om verden utenfor også kryper inn i dem.

Det har vært vanskelig for meg å skrive om Afghanistan, og derfor er det også bare en novelle derfra, alle har bilder i hodet av Kabul og krig, og alle forventer at jeg skal skrive på en bestemt og «riktig» måte, så jeg har slitt med å finne frem til «mitt Kabul», hva var det egentlig jeg opplevde og hva var egentlig min erfaring. Og jeg vet fortsatt ikke helt hva den erfaringen besto i, det må jeg utforske videre i skrivingen.

I Afghanistan-novellen har jeg inkludert noen absurde og nærmest komiske elementer, for eksempel den virkelige historien om løven Marjan i Kabul Zoo som ble angrepet av en mann med granat og som levde der innesperret enøyd i flere år. En skadet løve i bur i et land i krig. Virkeligheten er jo nettopp slik, sammensatt og full av motsetninger.

Tiggerne er for det meste nytt materiale. Jeg liker kortformatet, tettheten, det å skrive frem en fortettet ubehag, tapsopplevelser, vemod over alle muligheter som er forbi. Selv om det også er mye svart humor.  Tittelen kom litt tilfeldig, jeg sjekket på nettet om den var opptatt, og så fant jeg sitatet av Martin Luther, Vi er alle tiggere. Det er sant.

Verden er et ganske uhyggelig sted for tiden syns jeg, og skrivingen er en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, å forstå virkeligheten. Noen har sagt at «tilværelsen er trygg for den som ikke merker at underlaget gynger». Det er noe i det.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg sendte inn manus og det gikk veldig greit. Konsulenten skrev at det var sjelden hen hadde mottatt et så bearbeidet manus, og det ble anbefalt antakelse. Deretter har det gått veldig fort. Nesten litt for fort, for nå ser jeg jo stadig skjønnhetsfeil i tekstene, man blir jo blind for egen tekst mens man holder på, men så etterpå dukker det opp ting man ikke så ved første, andre eller tredje gangs lesning, og noe klarte jeg ikke å luke vekk kan jeg se. Men slik er det vel for alle, at man gremmer seg over enkelte ting. Og man må jo klare å sette strek og komme i gang med nye prosjekter. Oluf Lagerkrantz har beskrevet det så vakkert dette med å skrive bok, at det er å forsørge og kle på et barn, og så sende det ut i verden «og håpe det taler ens sak». Men i dag kan man ikke bare sende «barnet» ut i verden, man må løpe etter og passe på at det blir «sett».

Kontakten med forlaget har vært utrolig fin. Lanseringsfesten gikk også strålende med nesten 90 solgte bøker etter opplesning og fullt hus og jubel.

Det er ikke første gang en student allerede har fått antatt en bok når hun/han begynner dette studiet, men hva tenker du om det? Hva er forventningene dine til det året som kommer? 

Jeg gleder meg veldig til å jobbe med nye tekster, eksperimentere med ulike uttrykk og former, lyrikk, dramatikk blant annet. Jeg trives med å diskutere tekst i en gruppe, det er veldig lærerikt for en litterær «autodidakt» som meg. Jeg er statsviter, har også jobbet som journalist i yngre dager, men har aldri studert litteraturvitenskap. Et praktisk innrettet skrivestudium som dette er veldig inspirerende, stimulerende og også krevende, det å se muligheter i andres tekst, men samtidig gi konkret og direkte tilbakemelding. Jeg syns også det er morsomt med ulike aldre og med ulik bakgrunn samlet.

Og til slutt, selvfølgelig: Er du i gang med en ny bok? 

Ja, jeg jobber med et par romanutkast, ett er kommet lenger enn det andre og jeg har allerede fått en veldig nyttig konsulentuttalelse, men mye gjenstår fortsatt før det er på plass. Jeg er også fortsatt veldig glad i korttekst/novelleformatet så jeg får se hva som skjer, hvor jeg kjenner at det brenner mest.

Jeg fikk for øvrig publisert en novelle i Oslo-masterstudentenes tidsskrift Bøygens siste nummer (Naboer) og det var morsomt å føle at også de yngre og lovende liker det jeg holder på med. Og så er det hyggelig å drive litt reklame for det utrolig fine tidsskriftet også!