All posts by Forfatterstudiet i Tromsø

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer i høst med novellesamlingen: hvor lenge varer vi

·

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med novellesamlingen, hvor lenge varer vi! Boken forventes å være i salg 19. august. Lanseringsarrangement i Tromsø 30. august, så følg med! Og som vanlig har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av debutboka: 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg søkte meg til forfatterstudiet, jobbet jeg med scenetekst, og en av grunnene til at jeg søkte var at jeg i større grad ønsket å lære å skrive ut karakterenes indre liv, og ikke bare hva de sa og gjorde. Planen var å jobbe med et romanprosjekt, men studiet (spesielt sjangerdelen) igangsatte en slags hyperaktiv skriveglede hos meg. Det var så mye jeg ville prøve ut. Jeg hadde altfor mange ideer og karakterer inni meg til at jeg klarte fokusere på bare ett romanprosjekt. I tillegg ble jeg nokså samtidig mamma for første gang, så tiden forsvant og hodet ble torpedert, og summa summarum var det et bra tidspunkt for å begynne å utforske kortere tekster.

Til første samling på 2.året leverte jeg de første novellene jeg noen gang har skrevet. Tilbakemeldingene var forholdsvis lunkne, jeg hadde nok i for stor grad forholdt meg til skolelærdommen om hva en novelle er, og hvordan den er bygget opp. Så et ledd i arbeidet med debutboka (uten at jeg på det tidspunktet viste at det skulle bli bok) var å lese noveller. Jeg leste kanskje hundre, prøvde å bli kjent med sjangeren på nytt, og opplevde at de novellene som traff meg, var de som liknet på dramatiske tekster, eller dem som nærmest fikk det til å spilles av en kortfilm i hodet mitt mens jeg leste. Og da var det noe som løsnet. Da fikk jeg noen kjente rammer å jobbe innenfor, og slik har jeg for det meste bygd opp novellene i samlingen, som små kammerspill: avgrenset flate, to personer, et kjøkkenbord, en telttur, mye dialog, få tilbakeblikk, motstridende ønsker, forskyvninger i karakterenes status, det som skjer det skjer i samspillet mellom karakterene og ikke på grunn av ytre hendelser.

Jeg har på sett og vis villet at novellene skulle ha en play-knapp. Når man trykker på den spilles situasjonen av for leseren, uten stopp og hakk. Det var dette jeg eksperimenterte mest med, hvordan skape en størst mulig tilstedeværelse i situasjonene, og hvordan fortelle noe – uten å fortelle det, men vise hva det dreier seg om gjennom dialog og handling.

Så etter to år på forfatterstudiet skrev jeg fortsatt bare hva karakterene sa og gjorde, men da med en mye større selvtillit om at det var nok. Stoffet mitt trengte ikke de store sjelevandringene.

Prosessen med debuten har i tillegg inneholdt en del research fordi jeg har gitt karakterene interessefelt og jobber jeg ikke kan så mye om. Jeg har avviklet intervjuer og fått hjelp av fagpersoner til å lese novellene og gi en konsultasjon på teksten. Det har vært en givende del av det hele, og liksom komme seg vekk fra eget hode og oppsøke helt andre miljøer. Det gjør jo også noe med entusiasmen rundt eget prosjekt når man møter og snakker med folk som synes det er pussig, og morsomt, å bli kontaktet, og mer enn gjerne vil bidra.

 

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Utgivelsesprosessen har egentlig gått fort. Underveis på studiet sendte jeg en novelle til Signaler 2018, og fikk den på trykk. Slik kom jeg i kontakt med Cappelen Damm. Allerede før Signaler var ferdigstilt ville forlaget at jeg skulle sende mer stoff. Jeg sendte det jeg hadde på det tidspunktet, fem uferdige noveller, og fikk ganske umiddelbart en uttalelse fra Marte Finess Tretvoll, som ble min redaktør. Uttalelsen pekte på noen styrker i stoffet og gav god veiledning om hvordan jeg kunne gå videre med skissene. Jeg sparte på tilbakemeldingene, til jeg hadde fått respons på akkurat samme stoffet fra sensor og medstudenter på eksamen. Etter at studiet var ferdig, sammenfattet jeg alle tilbakemeldingene og dro ut det jeg syntes det var mest motiverende og hensiktsmessig å gå videre med, og ca tre måneder etter at jeg gikk ut av studiet, sendte jeg fullt manus på 7 noveller til Marte. Jeg fikk en fyldig skriftlig tilbakemelding fra både henne og en ekstern konsulent, men ingen hint eller lovnad om utgivelse eller kontrakt. Den eksterne konsulenten forslo i bunn og grunn å kutte 15 % av teksten, stramme inn. Så det var det jeg begynte med, men det ene tok det andre, så i tillegg til å stramme inn, gikk jeg inn i de ulike novellene og skiftet fra presens til preteritum tilbake til presens. Jeg skrev inn ei ekskone for så å ta ut samme ekskona, for å så skrive henne inn igjen, skiftet kjønn på et par karakterer, skrev en ny slutt, ombestemte meg, skrev enda en ny slutt, prøvde ut en annen fortellerstemmene, kuttet halvparten av en tekst og lagde et nytt konsept, bytta og flytta og sletta, jobba veldig intuitivt, prøvde alle mulige konstellasjoner før novellene liksom ble seg selv på skjermen framfor meg, og i desember sendte jeg inn manuset på nytt. Marte sa det ville ta noen uker før hun fikk anledning til å lese det, om jeg ville ha det tilbake i mellomtiden? Nei, det er ikke lurt, sa jeg. Da var jeg ganske lei.

En liten uke inn i det nye året stod jeg utenfor barnehagen for å hente datteren min, da jeg så at jeg hadde fått mail av Marte. Jeg vegret meg fra å åpne den, tenkte det var en ny liste med tilbakemeldinger jeg måtte forholde meg til. «Altså, novellesamlingen din er antatt» sto det. Jeg gikk inn i barnehagen, de voksne informerte sikkert om dagens soving og spising og sosialisering som vanlig, husker ikke, bare trilla hjem i stillhet.

Jeg bor i Tromsø, men Marte og jeg fikk til noen møter i Oslo, og sendte ellers manuset i ping-pong på mail gjennom våren, før boka gikk til produksjon i begynnelsen av juni.

Når boka kommer, har det nokså akkurat gått to år siden jeg pludret med mine første noveller til samling på studiet.

Kontakten med redaktør har vært helt avgjørende for troen på prosjektet, vi har hatt veldig god kjemi, og jeg sitter med en følelse av at både jeg, og språket mitt, har blitt godt ivaretatt gjennom prosessen.

 

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det viktigste jeg tar med meg fra forfatterstudiet er viktigheten av det kollektive arbeidet, at litterært arbeid kan være kollektivt, og at det funker for meg at det er det. Jeg får masse igjen for og involverer andre som skriver i arbeidet mitt. Jeg har hatt veldig godt av å tørre å sende fra meg uferdige ting, ikke sitte å pusse på setningsnivå når det er de store strukturelle tingene med teksten som ikke funker.

Etter forfatterstudiet startet jeg en skrivegruppe i Tromsø som har samme form som skriveverkstedene. Totalt er jeg med i to skrivegrupper, en stor gruppe hvor vi sender tekster på fem sider, og en mindre gruppe med mer etablerte forfattere, som leverer lengre tekster og setter av en halv arbeidsdag til tilbakemelding. De utfyller hverandre. Den ene gruppa er et perfekt pitsjeforum, den andre er fin når teksten er kommet et skritt lenger.

Jeg finner vel en trygghet i å jobbe på denne måten nå, det er ikke sikkert jeg arbeider på samme måte om ti år. Å sette seg selv i en posisjon der man får mange tilbakemeldinger betyr jo ikke at man må være lydig overfor de tilbakemeldingene man får. Sånn sett var Forfatterstudiet også en viktig øvelse i å navigere i tilbakemeldinger, kjenne på hva man vil lytte til, og hva man skal se bort fra.

Antologien til forfatterstudiet i Tromsø lanseres 25. mai 2019 i Tromsø!

·

For første gang noensinne kommer antologien til Forfatterstudiet i Tromsø utelukkende ut digitalt. Den kommer ikke til å finnes som papirbok.

Noen vil si det er irriterende; en bok er en bok, og den er lagd av papir! Andre vil hevde at litteratur er språk, form og innhold, og ikke har noe med plantefibre å gjøre. Det er bra om årets Tromsø-antologi bidrar til diskusjoner rundt det digitale bokformatet. Hva skjer når en bok bare kommer digitalt? Vil lesere få øye på den, eller blir den usynlig sammenliknet med liknende utgivelser? Hva må gjøres for at den skal oppdages? Eller kan det som eksisterer digitalt tvert imot nå langt flere lesere enn det som utgis analogt fordi distribusjonen er så enkel, uten eksemplarbegrensninger og med et mindre klimaavtrykk?

En av årsakene til at antologien gis ut digitalt ved forfatterstudiet i Tromsø i år er så enkel som at utgivelse i dette formatet gjør det mulig å sette av mer tid til selve skrivearbeidet. Trykketiden spares inn. Postgangen er eliminert. Det kan synes som småtteri, men alle som skriver vet hvor verdifulle noen ekstra skriveuker er. Skal en holde på med skriving handler det om å plassere seg i situasjoner hvor det alltid finnes litt mer tid til å skrive…

Arbeidet med hvordan teksten skal se ut på boksidene er imidlertid det samme som for en papirbok. Fontene, margene og oppsettet er like viktig som tidligere. Antologien er satt profesjonelt av designer Ylva Greni Gulbrandsen, og kan lastes ned som PDF eller skrives ut, eller leses på forfatterstudiets blogg: det er bare å bla seg gjennom bokillusjonen på nettsiden (gå inn i menyen: klikk på antologi). Antologien legges ut i morgen (25. mai.) Alle er hjertelig velkomne til lanseringen: Lørdag 25. mai klokka 1830 på Storgata Camping eller i Oslo torsdag 6. juni klokka 1900 på Khartoum Contemporary Art Center!

Michael Rindahl kommer med sin første roman i mars!

·

Michael Rindahl, tidligere forfatterstudent, debuterer med romanen, Gammelgresset! Boken ligger klar i bokhandelen rundt 22. mars. Og som vanlig har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av debutboka:

Tre svar til Forfatterstudiet

1)Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Arbeidet ble påbegynt om høsten for tre og et halv år siden. Det var mens jeg ennå gikk på studiet. Egentlig skrev jeg på en oppvekstroman, som jeg ikke fant ut av og som jeg til slutt skrotet og som ingen kommer til å savne. På den tida leste jeg dagbøkene til Olav H. Hauge og der skriver han en sommerkveld om at det kommer et amerikansk ektepar kjørende inn på tunet. Bestemoren til kvinnen hadde utvandret fra området, og Hauge slår opp i ætteboki og viser  hvor gården hadde ligget. Dette, som bare er et kort avsnitt, et gløtt av en scene, vekket noe i meg. Jeg forsøkte å skrive på stemningen fra det, uten tanke for at det skulle bli en debutroman. Jeg bestemte meg tidlig for at det skulle bli en motsats til den forkastede oppvekstskildringen: Mer fremoverrettet og taktilt språk, en hovedperson med færre likhetstrekk med meg selv, noen få bipersoner og et kort tidsspenn. Halvannet år senere hadde jeg et utkast, som jeg sendte fra meg. Man rekker å sneie innom ganske mye tvil og engstelse på den tida, som heldigvis blir avløst av stunder med glød og besluttsomhet.

2)Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlag, redaksjonelt og ellers)

Det har foregått som brevkorrespondanse, og vært preget av venting og tålmodighet. Det gjenstod en hel del arbeid med utkastet, og prosessen har hovedsaklig gått ut på å føye til partier for å tydeliggjøre det sosiale landskapet og bakgrunnshistorien. Nye versjoner av manuset er blitt sendt frem og tilbake, lest og kommentert og revidert igjen. Det har vært like deler oppmuntrende og krevende. Underveis har jeg gått i gang med å skrive en ny roman. Heldigvis beveger man seg videre. Samtidig har det har vært en merkelig erfaring å vende tilbake til debutboka når redaktøren har kommet med ny tilbakemelding, det er som å møte en tidligere versjon av seg selv i døra og noen ganger få klemt fast fingrene. Jeg lurer på om ikke den mest avgjørende lærdommen med bokutgivelse er å gi slipp.

3)Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det spørs om man kan kalle seg forfatter, hverken den gang eller nå. Har ikke de fleste forfattere dessuten en lengsel etter en annen yrkestittel, for å gjemme seg bak og understøtte skrivingen, bonde eller gartner eller doktor. Jeg lærte en hel drøss om det tekniske ved skrivingen, mesteparten har jeg nok glemt, resten holder jeg for meg selv. Mer overordnet fikk jeg noen klargjørende bekreftelser på eget prosjekt, og samvittighetsfulle betraktninger om hvordan jeg skriver. Det prøver jeg å ta med meg når jeg sitter med pennen i hånden om morgenen og med skrøpelig selvtillit, forsøker å skape noe som ikke fantes fra før. Det gunstige med studiet er modellen, der man samles i Tromsø (en by hvor man kan se tang i fjæra og helårssnø i fjellene må kunne kalles et paradis) med omtrent månedlige mellomrom, slik at man i tiden mellom samlingene får erfare hvordan det er å skrive og lese på heltid. Virginia Woolf hadde rett da hun skulle avsløre yrkeshemmeligheten til en forfatter, og sa at det er ønsket om at livet skal gå sin gang, rolig og regelmessig, kunne se og gjøre det samme dag etter dag, slik at man mest mulig uforstyrret kan få lov til å være i skrivingen.

 

Aurora Borealis, skrevet av Christine Ugelstad Svendsen, forfatterstudent

·

 

Mitt skip er lastet med turister på jakt etter

the ultimate wild experience;

søker aurora borealis

søker hvalsafari

søker nature at its best

søker fritt leide over vidda

søker jaktkamerat og fiskelykke

søker ung kvinne av high standards and quality

som kan temme villdyr uten å stille spørsmål

Join us to make a difference

Join the aurora glam camp

This is a once in a liftime experience

Forfatterstudium 2 (2019-2020): Søknadsfrist 1. mars.

·

 

Morten og Anne. Foto Jorunn G. Solli

Til alle som har lurt på om de skal søke Forfatterstudium 2 i Tromsø (med oppstart august 2019, avslutning mai 2020): Det er snart på tide å finne ut av det: Søknadsfrist 1. mars 2019!

På forfatterstudium 2 skal en gjennom året arbeide med et eget skriveprosjekt i valgfri skjønnlitterær sjanger. Kjernen i studiet er tekstverkstedet, selv om det også blir annen undervisning: hvordan er utviklingen i ny norsk skjønnlitteratur, poetikkforelesninger og hva er egentlig litterær kvalitet? På Forfatterstudium 1 er målet å prøve ut de skjønnlitterære sjangrene, på Forfatterstudium 2 jobber en med et eget skriveprosjekt – ett og samme prosjekt, gjennom hele studiet.

For å lese mer om forfatterstudiet kan du bruke nettsiden (forfatterstudietitromso.no):

  1. Lese blogginnlegg: tidligere studenters tekster, studentintervjuer, gjestelærerintervjuer etc etc
  2. Du kan gå rett til menyvalget: Studiet/Forfatterstudium 2 og lese om opptakskrav, arbeidsform, eksamensform og forhåpentligvis finne ut av det du lurer på om dette studiet.
  3. På FAQ/Ofte stilte spørsmål er det blant annet mulig å få oversikt over alle samlingsdatoene.

 

Lenken til søknadsweben: https://fsweb.no/soknadsweb/velgInstitusjon.jsf#

Har du flere spørsmål, kontakt fagansvarlig Anne Oterholm på epostadresse: anne.oterholm@uit.no

Hjertelig velkommen som søker!

Anne Oterholm og Morten Wintervold

 

Lina-Marie Ulvestad Halås sin debutroman klar i bokhandelen rundt 24. januar!

·

I serien intervjuer med tidligere forfatterstudenter som nå kommer med bøker, er vi kommet til Lina-Marie Ulvestad Halås. Debutromanen hennes foreligger i bokhandelen rundt 24. januar. Lanseringsfest 8. februar på Parksalongen, Waldemar Thranes gate 1 A i Oslo. Det viktigste av alt, les romanen: Randhav.

Og her kommer intervjuet om arbeidet med boka:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg skrev den første teksten til det som ble Randhav på en buss på vei mot Hampstead Heath i London i 2012. Den teksten utviklet seg til et manus om en jente som studerte i London, men som ikke gjorde det særlig godt på studiene og heller satt på kafé og lyttet til samtalene til de rundt henne. Mot slutten av manuset fikk hun storbyangst og dro hjem til bygda hvor hun vokste opp. Jeg skrev på dette manuset i tre år, jeg hadde 166 sider, men det var mye som ikke fungerte, perspektivet var feil, handlingen var feil, jeg satt helt fast. Til slutt bestemte jeg meg for å ta ut alt av handling som foregikk i London, alt det som lå langt vekke for meg. Da satt jeg igjen med 50 sider, og det var det jeg sendte ut til forlagene og som Frederik Lønnstad fra Cappelen Damm ringte og sa at han ville jobbe med. Vi jobbet med det i omlag et år, men jeg jobbet veldig sakte og følte at jeg fremdeles ikke fikk det helt til. Da tok jeg en pause fra å sende inn utkast og jobbet med manuset på studiet i Tromsø. Det var egentlig der jeg forsto hva det jeg skrev på var. Da fikk jeg skrevet ut handlingen og kunne begynne å arbeide med perspektivet og måten historien skulle fortelles på. Da jeg gikk Forfatterstudiet i Bø noen år tidligere hadde vi Ole Robert Sunde som gjestelærer og da han hadde lest teksten min sa han: «Du skriver bra – men jævla kjedelig». Og det ble egentlig det jeg jobbet med, med å prøve å finne noe som ikke var kjedelig. Handlingen var som den var, men jeg ville prøve å gjøre noe i språket. På denne tiden leste jeg Watchmen for første gang, og der ble karakteren Dr. Manhattan det som virkelig satte det i gang for meg. Han opplever hele livet sitt samtidig. I tegneserien er dette noe som faktisk skjer, men for meg minnet det meg om den følelsen jeg har når jeg kommer hjem til huset hvor jeg vokste opp og merker at jeg raskt glir inn i den rollen jeg hadde som tenåring, selv om jeg hele tiden er klar over at jeg er voksen. Så da ble Dr. Manhattan med fra første side. Jeg har alltid hatt noen corny elementer i det jeg skriver og jeg er glad for at jeg greide å inkludere det i romanen som den ble. Jeg ville at språket skulle gjenspeile den følelsen av tid personen i romanen har. For å gjøre det, måtte jeg se på hver eneste formulering, på hvert eneste ord. Og det var i det arbeidet virkelig lå.

 Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

De femti sidene jeg satt igjen med da jeg tok tak i manuset, sendte jeg ut til forlagene, uten spesielt store forhåpninger. Det var mest for å utfordre meg selv. Så en morgen mot slutten av sommeren, våknet jeg og så at noen hadde prøvd å ringe meg. Jeg søkte opp nummeret på 1881 uten å kjenne igjen navnet, men som de fleste gjør nå til dags, skrev jeg inn navnet til Frederik Lønnstad på Google og fikk et treff på Forlagsliv, Cappelen Damm sin blogg. Da forsto hvordan det hang sammen. Jeg satt fremdeles i senga da jeg ringte det som da ble redaktøren min opp igjen. Jeg sendte inn utkast fortløpende, men det gikk veldig treigt og etter omlag et år tok jeg en pause fra å sende inn flere utkast, jeg ville få til noe som var mer på plass før jeg sendte inn mer tekst. I februar 2018 gjenopptok jeg kontakt med forlaget og da gikk det raskere, kontrakten ble signert i juni. Etter at kontrakten var signert gikk det veldig fort, med baksidetekst og omslag og forfatterportrett og korrektur og alt det som følger med. Jeg fikk nok litt kalde føtter mot slutten og tvilte på alt, men da gav Frederik meg et godt råd. Du kan fortsette å skrive, men på et punkt slutter det å bli bedre og går bare over til å bli annerledes. Og det er nok sant.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet i Tromsø tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det både Anne og Morten alltid spurte om var hvor fortelles det fra, og hvorfor fortelles det på denne måten. Dette er ting jeg også har fått høre tidligere, men som det tok tid å virkelig forstå, og hvordan jeg kan se det i andres tekster og i mine egne. Det jeg har erfart er at dersom noe ikke stemmer i en tekst, ligger problemet sannsynligvis i perspektivet. Jeg har alltid blitt oppfordret til å lese mye for å skrive godt, men jeg tror at først når du har blitt bevisst på hvordan noe skrives og hvorfor det skrives sånn, kan du lære av å lese, og slik lese egne tekster. Det å kunne lese egne tekster med dette analytiske blikket er nok absolutt den mest verdifulle erfaringen jeg tar med meg videre.

 

Martin Svedman debuterer med diktsamlingen: Når jeg drikker

·

 

Denne våren vil flere av Forfatterstudiet tidligere studenter debuterer med skjønnlitterære verk. Forfatterstudiet gratulerer, og vi gleder oss til å lese de ferdige bøkene. Førstemann ut er Martin Svedman. Hans diktsamling: Når jeg drikker, er tilgjengelig i bokhandelen like etter nyttår (4. januar). Det er bare å glede seg. Og her kommer forfatterstudiets intervju, blant annet om hvordan boken har blitt til:

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Arbeidet med debutboken begynte på flyet fra Tromsø etter den andre samlingen. Jeg hadde tre uker på å skrive 15 sider lyrikk til neste samling. Før jeg begynte på forfatterstudiet hadde jeg jobbet mye med et romanutkast i tredjeperson. Når jeg forsøkte å skrive dikt til samlingen virket det ikke naturlig med tredjeperson, jeg begynte å skrive frem et lyrisk jeg. Stoffet jeg brukte i de første diktutkastene var tett på mine egne opplevelser. Jeg hadde tre uker på å skrive dikt. Jeg sparte tid ved å skrive selvbiografisk.

Etter tre dager satt jeg igjen med et langt og ganske vilt manus på nesten tredve sider. Jeg hadde skrevet et langt dikt om en fyr jeg ikke likte. Jeg trodde at jeg ironiserte og overdrev, men egentlig hadde diktformen gjort det mulig å skrive presist om et tema som lenge hadde vært umulig for meg å skrive om. Resten av arbeidet med debutboken besto i å redigere denne urteksten. Stokke om, strekke ut, skrive på nytt. Det ferdige manuset har færre ord enn førsteutkastet.

Det siste diktet i samlingen – det om sjøhester – er imidlertid uredigert, det er et av de første jeg skrev. Øyvind Berg, som var gjesteleser på lyrikksamlingen, syntes det var vakkert. Det var en oppmuntrende tilbakemelding. Jeg trodde jeg kom til å få kritikk for diktet da jeg leverte det til samlingen, det var ganske slentrende. Den lyriske jeg-personen- en alkoholiker som prøver å la være å drikke-  har liten innsikt i sin egen tilstand. Han er ureflektert og pretensiøs. Men å gå tett på en slik karakter har gjort det mulig å skrive enkelt og direkte om avhengighet.

Diktformen jeg jobbet frem har en etisk side. Den klassiske sjangeren når det gjelder rus og alkoholmisbruk er et ukebladintervju med en kjendis som har vært edru i noen måneder. Hun er takknemlig og sier at livet er fantastisk. Noen uker etter ukebladintervjuet går hun på trynet og sprekker. Min debutbok er ikke skrevet i affekt. Selv om det lyriske jeget i boken er ureflektert har jeg som forfatter brukt mye tid på å tenke og eksperimentere med formen og innholdet. Jeg har kjent et ansvar for å skrive så presist og direkte jeg kan om et tema som er tabubelagt. Det jeg vil er at lesere med lignende erfaringer reflekterer eller helt enkelt gleder seg over stoffet.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Etter å ha jobbet med utkastet det første året på Forfatterstudiet, sendte jeg 20 dikt til antologien Signaler, som gis ut av Cappelen Damm. Etter at diktene hadde blitt trykket i Signaler, kom jeg i kontakt med redaktøren min i forlaget, Sigmund Sørensen. Han hadde lest diktene og ville gjerne lese flere i samme stil. Jeg ventet med å sende manuset til ham til det var ganske ferdig, etter den siste samlingen på Forfatterstudiet.

Jeg er glad for at jeg ventet med å sende inn manus. Det betød at mange viktige ting allerede var avklart, jeg visste omtrent hva jeg ville med manuset. Da redaktøren min fikk lese, opplevde jeg at han i det store og hele støttet de valgene jeg hadde tatt når det gjaldt form og innhold. Vi kunne konsentrere oss om de morsommere sidene ved arbeidet. Å bygge ut universet, leke med komposisjonen. Jeg håper at forlaget synes det var gøy å jobbe med boken. Jeg ville at diktene skulle være mørke og vakre, og samtidig helt på trynet- det er estetikken i samlingen. Designeren foreslo en bille på omslaget- den er skjør og fargerik. Kan presses flat under en støvel, men er ganske kjapp og unnvikende. Mørkt, skjørt, på trynet- det var noen av stikkordene vi jobbet med under utgivelsesprosessen.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å  være forfatter?

På Forfatterstudiet stilte Anne og Morten mange ubehagelige spørsmål. Hvor fortelles det fra? Hvorfor må det fortelles akkurat på denne måten? Hva handler egentlig  teksten om? Instinktivt vred jeg meg unna disse spørsmålene, men i møtet med forlaget oppdaget jeg at det er lurt å kunne snakke om disse tingene. At jeg hadde brukt mye tid på Forfatterstudiet til å tenke analytisk rundt min egen tekst gjorde det mye enklere å kommunisere hva jeg ville med teksten. Dette er noe jeg tar med meg.

På mandag skrev jeg tre linjer. Tirsdag stokket jeg dem om. Onsdag stokket jeg dem om på nytt. Torsdag strøk jeg alle tre linjene. En periode jobbet jeg slik. Jeg trodde jeg hadde fått skrivesperre. Alle tror de har fått skrivesperre, sa Anne, som var veilederen min det siste året på Forfatterstudiet. Det er normalt, det er bare å fortsette å jobbe. Anne kunne blitt en dyktig rusterapeut eller sponsor. Alle tror de kommer til å sprekke. Det er helt normalt. Egentlig hadde jeg allerede sagt alt jeg trengte å si i det første utkastet, det som gjenstod var å finne den riktige formen. Den mest oppmuntrende tilbakemeldingen jeg fikk på Forfatterstudiet var at det fantes en letthet i diktene, selv om temaet er mørkt.

Jeg ble oppfordret til å lese annen skjønnlitteratur, også litteratur som lå nært mitt eget prosjekt. Jeg begynte etter hvert å tenke at det burde være en del av prosjektet å ha en dialog med andre alkoholikere som har skrevet dikt og romaner. Morten tipset meg om John Berryman. Jeg leste A rebours av Huysmans, og oppdaget likhetspunkter med estetikken jeg ville ha – en blanding av hjerteskjærende naturalisme og pretensiøs fabulering. Trist, vakkert og latterlig. Selv om den på overflaten ikke ligner noe særlig på min diktsamling brukte jeg A Rebours som en stemmegaffel på mine tekster mens jeg jobbet. Angels av Denis Johnson er en fin roman om avhengighet- hovedpersonen har en tatovering av en sjøhest. Da jeg leste den romanen i sommer fikk sjøhestdiktet mitt en annen bunn.

Sat nam. Hvis du finner ut hvor det brenner, gå dit!

·

I begynnelsen av november hadde Forfatterstudiet sin dramatikksamling. Etter denne samlingen ble denne teksten skrevet av en av årets studenter, Christine Nitter:

 

Det er søndag ettermiddag. Dramatikken rundt det runde bordet er over. Hus har brent ned. Bare skorstein og grunnmur står igjen hos de fleste. Noen er spart, men vinduer er knust av det høye trykket. Røyken stiger opp fra ruinene. En svart tykk eim. Alt det som fins og ikke fins stiger opp, blander seg med de andre oksygen- og nitrogenmolekylene. De gjør plass, som når en stor stein kastes i en stri elv og forsvinner ned i mørket.

Hvor skal jeg bo nå, tenker jeg. Hva kan gro ut av denne asken? Samtidig kjenner jeg en lettelse. Som når et komplisert kjærlighetsforhold er over og det går opp for meg at jeg ikke blir nødt til å dele hverdagen med dramatikken. At jeg kan få være i fred for Aristoteles´ tragedier og slippe å finne ut om det skal gå et godt menneske dårlig eller et dårlig menneske godt. At kroppen og sinnet igjen kan komme tilbake til sin hviletilstand. For i dramatikken er det så høye krav. Vi må følge tekstens spor og passe på at de ikke svekker hverandre. Og det er ikke godt å vite om noe har skjedd eller ikke, for har det ikke konsekvenser for den andre så har det ikke skjedd. Er det som skjer nok til at man kan si at det faktisk har skjedd? Og nok til at man kan skifte takt? Og hvordan klare å skrive skarpt nok til at det usagte blir sagt uten å bli sagt. Takke meg til. Jeg velger meg heller en slags hiberneringstilstand, dvale, hvilemodus. Et hvilepotensiale er nok for meg.

Jeg plukker opp restene av meg selv og de få eiendelene jeg har klart å redde ut av det utbrente huset. Det er novembermørkt og gatene skinner svart, det går nedover mot havet. Etter å ha parkert i et gjørmehav og kommet meg nesten tørrskodd opp en mørk steintrapp med glasslykter på hvert trappetrinn stiger jeg inn i et lyst rom. Foran i rommet henger de, de hellige gongene. Store skinnende metallfat. Redskap for lydmassasje og evakuering av spenninger. Jeg får utdelt en yogamatte, puter og ullteppe og legger meg på gulvet, tett i tett med tyve andre kropper for å ta i mot badet.

«Velkommen til en reise med lyd i et tidløst rom.» Alle samler hendene foran hjertet i hilsen: «Sat nam. Jeg er sann. Sannhet er min identitet.» «Rens sinnet for egostyrte tanker, tanker som hindrer deg i å oppleve klarhet, fred og glede», sier stemmen.

Jeg har parkert utenfor den gamle tangmelfabrikken som ble oppført i 1918. Men den har aldri huset så mye som ett gram tangmel. Sat nam. Aktieselskapet Tromsø Tangmelfabrikk gikk konkurs etter oppføring av bygningen, uten noensinne å ha kommet i produksjon.

I dette sannhetens tempel ligger vi badet i vibrasjoner fra verdens eldste instrument som skal løse opp fysiske og emosjonelle spenninger og hele kropp og sinn.

Jeg lukker øynene og forestiller meg revefarmen som en gang holdt til her; lydene, luktene. Men som ble stengt og erstattet med et hønseri med 350 høns noen år etter. Sat nam. Og hvordan det så ut når det tyske slagskipet Tirpitz ble slept inn til kai her og hugget opp. Hvordan de tykke teakplankene ble til vinduskarmer som nå lyses opp av titalls stearinlys bak blafrende gardiner.

Sat nam; mantraet som skal forandre mine mentale mønstre og hjernens kjemi. Stimulere reflekspunkter i ganen som aktiverer hypothalamus. Sat nam.

Jeg legger merke til bildene som strømmer gjennom sinnet. Isbjørnjegeren som kjøpte tangmelhuset fordi han ville bo på landet. Han syntes Tromsø var altfor urban.

Tangmelfabrikken som aldri ble tangmelfabrikk ble til surstoffabrikk, billager, bilverksted, konfesjonsfabrikk, toalettpapirfabrikk og hjem for Hjemmets Nytt.

«Legg merke til pusten. Denne øvelsen er veldig bra for immunforvaret», sier stemmen. Jeg legger merke til min ikke- dømmende holdning. Ta det som det er. Hvem vet hva som er sant. Sat nam. Kan vel ikke skade. Jeg puster inn så godt jeg kan. Det er umulig og trangt. Sannheten føles stram og knapp. Det er ikke plass til luft der. Takke meg til sannhet.

La meg heller dykke inn i Hemmelighetstilstanden til Inger Christensen. Kanskje finner jeg trøst der, kanskje ikke. Hun skriver: «Hvorfor prøve å oppnå noe gjennom skrivingen som i virkeligheten er umulig å oppnå, hvorfor gå inn i et spill hvor det på tross av enestående sjanser kun eksisterer ett eneste utfall, nemlig at man blir utvist? Hvorfor fortsette å lengte etter å være i en slags bevissthetsrus, å være utenfor verden, å utslette oss selv?»

Er det ikke håp? Finnes det ingen vei utenom? Å se på at huset brenner ned, la det kjølne helt, før jeg våger meg inn på branntomta for så å gyve på igjen. Sat nam.

I dette huset som bærer navnet tangmelfabrikk men som aldri har vært tangmelfabrikk ligger jeg og tar i mot universets vibrasjoner. Vibrasjoner som setter alt vannet i kroppen i bevegelse og som kan sitte i i opp til en uke etterpå.  «Noen ganger kan det komme uventede reaksjoner», sier stemmen. «Ikke nøl med å ta kontakt om det er noe du ikke forstår.» Jo takk.

Kanskje er det håp for mitt hus også. Kanskje dukker det opp nye materialer. Om jeg bare leter og lytter til det verden har å si. Sat nam.

 

 

Tekst av Ragnild Tiller, studerer i år ved Forfatterstudiet i Tromsø

·

Hun har et gjemmested bak gardinene, og derfra betrakter hun oss, gruppen. Vi er sytten stykker, sitter tett samlet rundt et bord. Det er varmt, intimt, fint. Hun tror at ingen vet at hun står der, at ingen vet at hun òg er i rommet, men jeg gjør, jeg ser henne. Hun gjør en god jobb med å gå i ett med gardinene. De er fiolette, og lyset fra ettermiddagen faller gjennom, det filtreres liksom fiolett og farger oss og tingene. Midt på bordet ligger fire lønneblader, og omkring: ark, tekst, notater. Penner og blyanter, viskelær. Et strikketøy. Brus, juice, kaffe. Hun ser alt sammen, hun ser på tingene og på oss, vi som bruker dem. En av de eldre kvinnene tygger på en pære. Hun, jenta bak gardinene, observerer, også lytter hun, til språket som vi snakker. Rundt dette bordet lærer vi å snakke samme språk, og de flyter mellom oss, ordene. Det er ikke alt hun begriper ennå, ikke alt hun skjønner, og når det snakkes om bøker hun skulle ha lest, sørger hun for å notere seg dem bak øret. Men hele tiden- veldig, veldig forsiktig, hun beveger seg nesten ikke, i frykt for å bli sett, oppdaget. Tenk om noen skulle finne på å gjøre et dikt, en novelle, en tekst ut av henne.